Jeremia 4. Kvartal

Mi-Yittan Forord

Som de fleste språk er bibelsk hebraisk spekket med idiomer, ord og uttrykk som betyr noe annet enn selve ordlyden. Ett eksempel er mi-yittan, som er sammensatt av to hebraiske ord: mi, som er spørreordet «hvem?» og yittan, som betyr «vil gi». Dermed har vi «hvem vil gi?»

I den hebraiske bibelen uttrykker denne setningen tanken om en lengsel hos en som har et inderlig ønske.

Etter flukten fra Egypt og stilt overfor utfordringer i ørkenen, utbrøt israelittene: «Om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt» (2 Mos 16,3). Uttrykket «om bare» kommer av mi-yittan. I Sal 14,7 sier David: «Måtte frelse komme til Israel fra Sion!» På hebraisk står det ikke «måtte», det står mi-yittan. Der Job utbryter «Om bare min bønn ble hørt» (Job 6,8), kommer «om bare» fra mi-yittan.

Et annet tilfelle er 5 Mos 5,29. Moses taler om Guds forsyn og minner israelittene om da de ba om at han skulle snakke med Herren for dem, så de ikke skulle dø. Ifølge Moses ble Herren glad for forespørselen og sa: «Måtte de bare ha et slikt hjerte at de frykter meg og holder alle mine bud så lenge de lever!»

Det ordet som er oversatt «måtte»? Jo da, det er mi-yittan.

Ufattelig! Her er det Gud, Skaperen, den som har skapt tid, rom og materie, den som talte så verden ble til, den som ga Adam livets ånde, som altså sier noe man forbinder med menneskelig svakhet og begrensninger.

Snakk om at den frie vilje er en realitet. Det er grenser for hva Gud kan utrette i den store konflikten. Denne bruken av mi-yittan viser at selv Gud ikke vil trosse vår frie vilje (da ville den jo ikke lenger være fri).

Og hvis det er én bok i Det gamle testamentet som viser hvor inderlig Gud ønsker at vi skal gjøre som han sier, og at menneskets tilbøyelighet er ikke å gjøre det, må det være Jeremias bok. Den er vårt tema dette kvartalet. Denne boken er skrevet på bakgrunn av store verdenspolitiske omveltninger i det gamle Midtøsten. Den forteller om profetens liv og budskap og skildrer hvor lidenskapelig trofast han forkynte Guds budskap til et folk som stort sett ikke ville høre det.

Boken begynner med profetens kall og dekker flere tiår av bibelhistorien. Denne unge (og senere gamle) mannen forkynte de sannheter som helt fra første stund har vært grunnleggende for Bibelens budskap. Og av alt dette er det disse ordene som fanger essensen av mye av det Herren ønsker av sitt folk: «Så sier Herren: Den vise skal ikke være stolt av sin visdom, den sterke skal ikke være stolt av sin styrke, den rike skal ikke være stolt av sin rikdom. Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden. Ja, slik vil jeg ha det, sier Herren» (Jer 9,23–24).

Å lese Jeremias bok er å ta ut på en reise, en åndelig reise frem og tilbake fra fordervelsens største dyp til Herrens storhet og majestet – den Herre som roper til oss syndige mennesker fra disse høydene: Mi-yittan at dere måtte ha et slikt hjerte!

Imre Tokics (PhD) er leder av GT-avdelingen ved adventistenes teologiske seminar i Pecel, Ungarn. Han er professor i Det gamle testamente og jødiske studier, og har også en juridisk doktorgrad.

Bilde av leksehefteOriginaltittel Jeremiah
Studieforfatter Imre Tokics
Redaktør Clifford R. Goldstein
Oversetter Egil Fredheim