Frelse ved tro alene: Romerbrevet 4. Kvartal

Her står vi: Luther om Romerbrevet Forord

For 500 år siden denne måneden slo den 33-årige teologiprofessoren Martin Luther opp sine 95 teser. Han ville motbevise en pavelig håndlanger som stjal fra hans menighet ved å selge avlatsbrev. Men Luthers standhaftighet ble gnisten som tente reformasjonens ild – og endret verden for alltid.

Mye er annerledes nå enn den dagen i 1517. Men Guds ord er det samme. Det er også de sannhetene som ga Luther teologisk grunnlag for å utfordre Roma og gi millioner av mennesker budskapet om frelse ved tro alene.

Romerbrevet står sentralt i alt dette. Luther skrev i sin kommentar til teksten: «Brevet er den viktigste delen av NT og det aller reneste evangelium. Det er verdt, ikke bare at enhver kristen burde kunne det utenat, men bruke det hver dag, som sjelens daglige brød.» – Martin Luther: Kommentar til Romerbrevet, eng. overs. ved J. Theodore Mueller, 1976), side 8.

Ja, det var i Romerbrevet Luther fant sannheten om «rettferdiggjørelse ved tro» alene. Det var her at denne mannen, som strevde med å finne frelsesvisshet, avdekket den store sannheten – ikke bare i Romerbrevet, ikke bare i NT, men i hele Bibelen: sannheten om frelsesplanen «som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av» (2 Tim 1,9). Og dette er sannheten: at det ikke er frelse i noe annet enn Kristi rettferdighet. Denne rettferdigheten tilregnes oss ved tro og bygger ikke på vår lydighet mot loven. Eller som Paulus uttrykker det: «For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger» (Rom 3,28).

Det var denne sannheten som fikk Luther til å møte opp på Riksdagen i Worms i 1521 og erklære: «Jeg kan ikke og vil ikke trekke tilbake, for det er ikke trygt for en kristen å tale mot sin samvittighet ... Her står jeg, jeg kan ikke annet.» – J. H. Merle D’Aubigné D.D.: History of the Reformation, eng. overs., 1848), side 249.

Heller ikke i vår tid kan trofaste protestanter gjøre annet enn å holde seg til Guds ord fremfor ubibelske tradisjoner og dogmer.

Kristenheten har gjort store fremskritt siden Luthers tid og revet seg løs fra århundrer av overtro og falsk lære.

Men til slutt stanset reformasjonen opp. Noen steder ble fremgang avløst av kald formalisme, andre steder gikk folk tilbake til pavekirken. I vår økumeniske og pluralistiske tid er mange av de sannhetene som utløste reformasjonen, blitt tilslørt. De overskygges av ordkløveri som prøver å skjule forskjeller som er like fundamentale nå som på Luthers tid. Profetiene i Daniel 7,23–25; 8,9–12, og Åp 13,14, samt Romerbrevets budskap om frelse ved tro alene, viser hvorfor de som er trofaste mot Bibelen, må holde seg til de sannhetene som våre protestantiske forfedre forsvarte, om det så skulle koste dem livet.

Vi er syvendedags-adventister og holder på prinsippet sola scriptura, Skriften alene. Derfor avviser vi forsøkene på å føre troende mennesker tilbake til Roma og til troen fra før reformasjonen. Skriften peker i motsatt retning (Åp 18,4). Det er den retningen vi følger når vi forkynner «det evige evangelium» (Åp 14,6) for verden, det evangeliet som inspirerte Luther for 500 år siden.

ABSG-staben er den internasjonale redaksjonen for Bibelstudier.

Bilde av leksehefteOriginaltittel Salvation by Faith Alone: The Book of Romans
Studieforfatter ABSG-staben
Redaktør Clifford R. Goldstein
Oversetter Egil Fredheim