«For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler» ().
Denne ukens studium er på mange måter en videreføring av den forrige. Jesus valgte åndelige ledere for at de skulle forkynne Guds rike. De prinsippene og metodene han benyttet, må være grunnlaget for kristen utrustning i dag.
Med andre ord må moderne teorier for lederutvikling aldri få erstatte det grunnlaget Jesus la. Når PR og reklame blir viktigere enn åndelig vekst, blir resultatet åndelig tomhet. Når evangeliseringen fortrenger omvendelse og åndelig forvandling, skranter oppdraget. Lærer man ledere å drive medlemskapskampanjer, mediestorm og PR-framstøt i stedet for åndelig krigføring, ber man om katastrofe. Sann evangelisering handler om (1) å erkjenne vår syndighet, (2) sann anger, (3) uforbeholden overgivelse og (4) en ukuelig trang til å spre Guds budskap til andre.
Da Jesus skulle forlate vår verden, var han opptatt av disiplene, som han hadde arbeidet for og elsket. De skulle ikke gå alene. Selv om han måtte vende tilbake til himmelen, skulle Den hellige ånd stå for den åndelige nærhet som disiplene hadde opplevd mens Jesus var sammen med dem. Kristi undervisning om Åndens verk var så verdifull at Johannes bruker flere kapitler på emnet. Et viktig element var Den hellige ånds vitnesbyrd om Kristus, selv om Ånden ikke ville vitne uten hjelp. Sammen med Ånden skulle disiplene vitne om det Jesus hadde gjort. Gud kunne ha sendt engler og forkynt evangeliet uten hjelp av mennesker. I stedet satte han syndige, feilende, uforutsigbare mennesker til den hellige oppgaven.
Les , , , . Hva sier disse tekstene om
samarbeidet mellom det menneskelige og det guddommelige i vår innsats for
å vinne mennesker for Guds rike?
Evangelisering blir iblant karakterisert slik: «Tiggere forteller andre tiggere hvor man finner brød.» Andreas utmerket seg i dette. Skriftene til hans bror Peter skulle en dag innlemmes i Skriften, Peters virksomhet ble nedtegnet i Apostlenes gjerninger, og han ble en av Jesu tre nærmeste medarbeidere. Slik heder ble ikke Andreas til del. Likevel fikk han en særlig anerkjennelse for å følge Kristi enkle råd om å føre mennesker til Jesus.
Hvor mange av Guds redskaper, store ledere innen evangelisering, administrasjon og ledelse, har ikke møtt Jesus gjennom trofaste disipler som for lengst er glemt? Disse menneskene var ikke fremtredende, men tenk hvor forkrøplet Guds verk kunne ha vært om ikke de hadde vitnet trofast om Jesus. Han forberedte disiplene på større oppgaver ved først å gi dem enkle oppdrag. Den samaritanske kvinnen, Filip og Andreas viste hva enkle vitnesbyrd kan utrette. Vi skal gjøre det samme.
Les , , . Hvorfor skulle de vente på Ånden? Hva var Åndens rolle i urkirkens evangeliske arbeid? Hva kan dagens kristne lære av Paulus’ erfaring når de møter motgang? Hva lærer disse versene om Guds tidsplan og betydningen av tålmodighet?
Gjennom ord og eksempel lærte Jesus disiplene tålmodighet. Til tross for fordommer, uvitenhet, misforståelser og regelrette sammensvergelser holdt Jesus ut. Utholdenheten var forankret i hans fullstendige avhengighet av Guds Ånd. Jesus forsto at med mindre disiplene også opplevde denne avhengigheten, ville rikets fremgang være alvorlig truet. Men hvis de lærte denne leksen, ville deres fremtidige virke tjene himmelens sak. Derfor var hans avskjedsbudskap: Vent.
Jesus vil at vi også skal mestre denne leksen. Om vi er selvsikre og har gode intensjoner, men uten vilje til å vente på Åndens veiledning, setter vi både oss selv og Guds rike i forlegenhet.
Apostelen Paulus hadde store planer om å dra til Bitynia, men enda så sta han var, godtok han Åndens innblanding. Apostelen dro til Makedonia i stedet. Mange mirakler ledsaget hans arbeid. Hadde Paulus styrtet av sted slik han hadde tenkt,
Hvordan kan vi få ro for vår engstelse og tålmodig vente på Åndens ledelse? Hva bør vi gjøre for å utvikle slik tålmodighet? Hva sier tålmodig, ydmyk tillit om vårt forhold til Gud?
Sammenlign disse tekstene: , , , , . Hva sier dette om den myndighet Jesu disipler hadde? Hva betyr det for oss i dag?
«Peter hadde gitt uttrykk for den sannhet som er grunnvollen for menighetens tro. Nå hedret Jesus ham som representanten for alle som tror. Han sa: ’Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.’
’Himmelrikets nøkler’ er Kristi ord. Hvert ord i Den hellige skrift er hans, og innbefattet i dette. Disse ordene har makt til å åpne himmelen og lukke den. De fremholder de betingelser som ligger til grunn for om mennesker blir mottatt eller forkastet. Slik blir den gjerning Ordets forkynnere har, «en duft av død til død» eller «en duft av liv til liv». Den gjerning de utfører, har evige følger.» – Alfa og Omega, bind 4, side 355–356 [].
Slik Faderen sendte Jesus, slik sendte Jesus disiplene. Ved Ånden ga Faderen Jesus guddommelig kraft. Ved Ånden gir Jesus disiplene guddommelig kraft til deres oppdrag. Ingen av hans etterfølgere skal frykte at Jesus har snytt dem. Han har gitt dem det de trenger av ferdigheter, talenter, evner og krefter.
Iblant forstår ikke lederne de prinsippene som gjelder. Når de gir oppgaver uten å gi makt, er nederlaget forutsigbart. Usikkerhet kan ofte gjøre dem til kontrollører som kveler andres tanker, deres gudgitte kreativitet og individualitet. Når disipler blir vingestekket slik, kan de ikke være effektive. En slik lederstil minner om dirigenten som forsøker å spille alle instrumentene samtidig i stedet for å dirigere en symfoni.
Jesu eksempel sier en god del. Hvis noen hadde rett til å tviholde på myndighet og diktere atferd, måtte det være Jesus. Men han ga andre autoritet og oppgaver hvor han ikke var til stede annet enn gjennom det eksempel han hadde lært dem og vist dem.
«Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans» (). Hvilket viktig budskap inneholder disse versene for oss og oppgaven vår?
Den åndelige høsten var stor, men onnefolkene var få. Hjertets jord var forberedt, åndelige frø var sådd. Det spirte, hadde rikelig med fuktighet og sol og vokste sterkt. Mange mennesker ventet på å bli høstet inn, men hvor var arbeiderne? Med enkle, lett forståelige ordbilder inspirerte Jesus deres iver.
Iblant er vi så glade i fellesskapet med andre troende at vi klynger oss sammen og overser søkende mennesker som er modne for innhøsting. Kanskje det er fordi vi ikke forstår at vi er ansvarlige for mennesker som går fortapt at vi hengir oss til rene menighetsoppgaver, samfunnsansvar, vedlikehold av bygninger og annet som går ut på å bevare status quo. Det er vel og bra. Velmenende medlemmer tviler iblant på verdien av evangelisering, eller sier: «Pastor, evangelisering er sikkert viktig, men trenger vi ikke opplegg for folk som allerede er i menigheten?»
Spørsmålet er godt, men man må også spørre: «Beklaget Jesus seg noen gang over mangelen på kornsiloer?» Det han ba om, var flere onnefolk.
Hvordan kan vi ta oss av dem i menigheten uten å overse det oppsøkende arbeidet?
Ved undervisning og eksempel lærte Jesus disiplene å omgås syndere, også vanesyndere som prostituerte og tollere. Hvordan skulle de ellers nå hele verden? Undervisningen dreide seg ofte om slike syndere. Han omtalte dem som ’mistet’. Han kunne ha sagt de var ’opprørske’ eller ’fordervet’, men han sa ’mistet’.
Mistet er ikke så negativt som de andre ordene. Vi bør følge Jesu eksempel. Mistet er en generøs beskrivelse fordi ansvaret hviler på finneren. Nedsettende bemerkninger jager folk bort. Nøytral tale formidler aksept og muligheten for tilhørighet. Derfor må vi være forsiktige, ikke bare med våre ord, men også med det vi tenker, for tankene påvirker holdningen til andre.
Jesus ber oss om å bli finnere. Han vil vi skal rekke ut hånden til de fortapte, uansett hvem de er og hva slags liv de lever.
«Nei, dette er fasten jeg har valgt: ‘å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker. … du skal ikke snu ryggen til dine egne.’ Når dere ser dere selv som syndere, frelst bare ved deres himmelske Fars kjærlighet, da vil dere ha inderlig medynk med andre som lider under synden. Dere vil ikke lenger møte elendighet og anger med følelser av sjalusi og kritikksyke. Når egenkjærlighetens is er smeltet bort fra deres hjerter, vil dere være på bølgelengde med Gud. Dere vil dele hans glede over å frelse de fortapte.» – Ord som lever (2006), side 145, 146 [].
Studer . Hva er felles for alle disse lignelsene? Hva burde dette si oss om Guds syn på dem som er mistet, og hva vårt ansvar er?
Les «På vei mot Jerusalem» i Alfa og Omega, bind 5, side 45–54 [], «Hvem er den største?» i Alfa og Omega, bind 4, side 372–381 [], «Opplæringen av de tolv» i Alfa og Omega, bind 6, side 16–21 [], «Det store oppdraget» i samme, side 22–27 [], «Pinsedagen» i samme, side 28–36 [], «Åndens gave» i samme, side 37–42 [].
«Disiplene følte sitt åndelige behov og bønnfalt Herren om den salvelse som kunne sette dem i stand til å arbeide for menneskers frelse. De bad ikke bare om selv å bli velsignet. Andres frelse hvilte på dem som en byrde. De forstod at evangeliet måtte bringes ut til hele verden og tryglet om den kraft Kristus hadde lovt.» – Alfa og Omega, bind 6, side 29 [].
Forslag til samtale
Hvilke prinsipper fra Jesu undervisningsmetode bør vi benytte for å gjøre folk til disipler i vår tid? Tenk deg hvordan slik opplæring ville se ut i din menighet.
I torsdagens avsnitt så vi på språkbruken. Tenk over hva slags ord vi ofte benytter. Vi oppfatter dem på en bestemt måte, men hvordan kan andre forstå de samme ordene? Hvorfor bør vi være mer forsiktige med vårt valg av ord, spesielt overfor dem vi vil nå?
Tenk over det bildet som sammenligner oss med «tiggere som forteller andre tiggere» hvor de skal få brød. Hvordan er det et godt bilde på hva vitnetjeneste og misjon handler om? Hvorfor må vi ikke glemme dette bildet og hva det betyr?
Hvordan er det i menigheten du tilhører? Er den mer opptatt av seg selvog sine behov enn av utadvendt arbeid? Hvordan kan et fokus på misjonhjelpe dere? Eller, for å si det på en annen måte, hvis menigheten varmer opptatt av å vitne og misjonere, ville den da være mindre opptattav sine egne behov?
Ungjenta Monsurat var forundret over naboen som ikke gikk i moskeen på fredag, men var glad og fornøyd. En dag spurte hun mannen ut om troen hans. ”Jeg er syvendedagsadventist,” sa han. De pratet litt, så lånte han Monsurat en liten bok: Veien til Kristus.
Da hun kom hjem, leste hun i den, men holdt den skjult for foreldrene. Hun leverte den tilbake før hun dro tilbake til internatskolen hun gikk på, og snart glemte hun den helt.
I neste ferie traff hun den vennlige naboen igjen, og en dag ba han henne med i adventkirken. Først tenkte hun at hun ikke kunne gå, for hun hadde ekstra undervisning på lørdager på grunn av eksamen som sto for døren. Men så ombestemte hun seg og gikk etter at hun hadde gjort leksene.
Hun fant seg godt til rette i kirken, enda så forskjellig det var fra moskeen. Hun gikk dit hver lørdag i stedet for å delta i undervisningen. Hun begynte å lese i Bibelen og ba til Gud. Hun hadde vært en skøyer på skolen, men nå bestemte hun seg for å leve et ordentlig liv.
Tilbake på internatet savnet hun kirken, men fant ut at det var en adventkirke en times tid unna med buss. Hver lørdag dro hun dit, og før skoleåret var over, ble hun døpt.
Da hun kom hjem i ferien, ble hun med i moskeen, men ba ikke som før, og foreldrene la merke til at hun hadde fjernet smykkene. Monsurat innrømte at hun var blitt kristen. De var sinte og gjorde alt de kunne for å få henne til å avsverge sin tro, men hun nektet.
Til slutt fikk hun vite at hun ikke lenger var sin fars datter. Med to år igjen av skolegangen måtte hun flytte hjemmefra. Hun ba og fant trøst i Salme 27,10: ”Om far og mor forlater meg, vil Herren ta imot meg.” Menighetsmedlemmer hjalp henne med skolepengene, og hun fikk bo hos en venn.
En dag kom mor og ville ha henne med til en åndemaner for å få fjernet de merkelige tankene fra hodet hennes. Monsurat var villig til å gå, men hun tok med seg en liten bibel. Da healeren så henne, sa hun at moren skulle la henne være i fred og gjøre som hun selv ville.
Etter en ny uoverensstemmelse med foreldrene måtte Monsurat flytte hjemmefra. En forstander hjalp henne å komme inn på Babcock University, adventistenes skole i Nigeria, der hun studerte sykepleie, og menigheten sponset henne. Foreldrene er stolte av henne nå, og Monsurat ber at de en dag må ta imot Jesus.
Våre gaver støtter misjonen på mange måter. Takk for dine gaver så mennesker kan få høre om Guds kjærlighet.