«Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten» (2 Kor 1,7).
Gjennom historien har utallige millioner ofret livet for Kristus. De ble fengslet, torturert og henrettet. Millioner har mistet arbeidet, blitt latterliggjort, erfart utestengning fra familien, og holdt ut forfølgelser heller enn å fornekte Jesus.
Bare Gud kjenner all den lidelsen hans trofaste har utholdt.
Paulus så det på forhånd: «Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2 Tim 3,12). Og Peter skrev: «Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor» (1 Pet 2,21).
Herlighetspredikantenes løfter om luksusbiler og økonomisk vinning, stemmer ikke med Jesu Kristi evangelium.
Vi kan bare være sikker på at uansett hva det koster å være disippel, er det verdt prisen.
Moderne TV-nyheter ville ha kokt i hop en større skandale av disse ordene. «I dag tok den kjente religiøse lederen Jesus fra Nasaret til orde for hat mot egen familie under sin ettermiddagstale. Analytikere sammenligner uttalelsene med tidligere utsagn om å vise kjærlighet til naboer og fiender. På informert hold lurer man på om dette er uttrykk for en politisk endring. Andre ubekreftede utsagn antyder at man bør selge alt og overlate inntektene til Jesus-bevegelsen. Vi kommer tilbake til saken.»
En nærmere granskning av Bibelen og bruken av ordet hat, gjør det lettere å forstå Jesu ord. 5 Mos 21,15 inneholder Moselovens regler om menn med flere koner. King James-utgaven av Bibelen følger den vanlige betydningen og oversetter slik: «en elsket og en annen hatet» om disse konene. Og poenget er at hvis mannen foretrekker én kone fremfor andre, kan han ikke frata de andre deres rett. Nyere bibeloversettelser erstatter hatet med mislikte. 1930-oversettelsen brukte «ikke synes om» her. Det er opplagt at det er tale om grader av hengivenhet. Hat i denne sammenheng kan bety «elske mindre». Parallellen i Matt 10,37 gir grunn til å anta dette.
Jesu poeng er enkelt, men viktig. Når familien går foran og Jesus blir mindre viktig, oppgir han sitt herredømme. Det er umulig å tjene mer enn én. Jesus var tilhenger av sterke familiebånd. Men slike forbindelser henter styrke fra et urokkelig fundament: uforbeholden kjærlighet til Gud. Han kan ikke godta grenser, avbrudd eller forstyrrelser. Er man disippel, må man vise ubetinget lojalitet.
Hvordan kan vi rent praktisk sette Jesus foran alt, også familien? Hva innebærer dette, og hva kan følgene bli?
«Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel» (Luk 14,27).
En disippel må godta Jesus som frelser og Herre. Å følge Jesus betyr at man er villig til å lide det han led. Så vi må være ærlige når vi legger fram vårt budskap. Vi må forkynne de store sannhetene om rettferdiggjørelse ved tro, tilgivelsen, Jesu snare gjenkomst, himmelens herlighet og Guds ufortjente nåde.
Men hvis de troende skal forkynne hele Guds budskap, kan de ikke utelate korset. Dessverre er det noen som tror at det er lovisk å forkynne et budskap hvor vi blir kalt til handling. De sier: «Guds nåde har gjort det hele, og mennesket gjør ingenting bortsett fra å ta imot.» Men Jesus sier noe annet.
Før dåpen bør alle være innforstått med at Jesus har gitt dem et kors og at de ikke kan bli hans disipler uten det. Legger dette en demper på frelsesgleden? Blir gleden større om de får urealistiske løfter om et bekymringsløst liv? Omvendelsen fritar den troende for syndebyrden, ikke for ansvaret for å være en disippel. De som tar Kristi navn og stadfester valget offentlig i dåpen, må være klar over hva det koster å være disippel. Men hva kan verden tilby som gjør at prisen for å følge Kristus blir for høy? Ingenting.
Når var siste gang du bar korset? Hvordan kjentes det? Hva lærte det deg som kanskje kan hjelpe en annen som sliter med en lignende utfordring?
Det koster disiplin å være disippel. Hver tanke, hver fantasi, hver ambisjon og ethvert ønske må underkastes Kristus. Alt man eier, både det konkrete og det usynlige, hvert talent og evne og alt av verdi, må stå under Kristi kommando. Det vi ikke overgir til ham, blir en avgud og kan føre oss på villspor.
Kristus tilbyr oss kraft til å overvinne våre karakterfeil. Appetitten, følelsene og intellektet kan stå under hans Ånds veiledning.
Legg merke til Paulus’ eksempel i noen av tekstene. Ingen idrettsutøver prøver å løpe langsommere, hoppe lavere eller kaste kortere. Og ingen troende bør se seg tilbake, spesielt når det som står på spill i «løpet», er noe evig.
«Løperne avstod fra alt som kunne svekke deres fysikk. Iherdig og hard trening styrket muskler og utholdenhet, slik at løperne på konkurransedagen kunne presse seg til det ytterste. Hvor mye viktigere er det da ikke for kristne, som hele evigheten står på spill for, å legge både lidenskaper og lyster inn under fornuften og Guds vilje? De må aldri tillate fornøyelser, luksus eller hensynet til egen makelighet å svekke aktsomheten. Vaner og interesser må bringes under streng kontroll. Opplyst av Guds ord og ledet av hans Ånd må fornuften holde tøylene.» – Alfa og Omega, bind 6, side 216 [AA 311].
Bedrifter undersøker hvorvidt nye prosjekter er levedyktige med en nyttekostnad- analyse. Inneholder de konkrete forslagene det som skal til for å få god avkastning på investeringene? Oppveier fordelene kostnadene? Et ofte brukt kriterium er varighet. Gir forslaget bærekraftig avkastning?
Belønningen for å være disippel kan også måles ved å sammenligne kostnader. Kostnadene kan være emosjonelle lidelser, sosial avvisning, tortur, økonomiske forsakelser, fengsling og død. Alle som blir disipler, bør tenke nøye gjennom de investeringene som skal til.
Kostnadene ved å følge Jesus kan være store. Det finnes kanskje ikke noe som koster mer. Faktisk bør man spørre seg hvor ekte ens tro og engasjement er, hvis det å følge Kristus ikke har kostet så mye.
Men ett er sikkert: Uansett hva vi utretter her i livet, så er det bare midlertidig. Det blir ikke stående. Det blir borte for alltid.
Men det vi får av Jesus – evig liv i en ny himmel og en ny jord – er mer verdt enn alt det denne verden har å by på.
Tenk over alt det gode her i verden. Hva er det i forhold til evigheten med Kristus? Hvordan kan vi alltid ha denne kontrasten for øye? Hvorfor er det viktig?
LesHebr 11,32–12,4. Hva sier disse versene om kostnadene og belønningen som følger av å være disippel?
Både det å være disippel og gjøre andre til disipler, kan sammenfattes i én ting: «En bedre oppstandelse». Vi følger Kristus fordi vi har løftet om et nytt liv i en ny verden, uten synd, lidelse og død. Og fordi vi har fått dette håpet – som blir stadfestet av Jesu liv, død, oppstandelse og øversteprestelige tjeneste – prøver vi å vise andre det samme håpet, det samme løftet. Og med mindre vi er i live når Jesus kommer, skal vi stå opp før den store konflikten er slutt, enten i den første oppstandelsen eller i den andre oppstandelsen, sammen med de onde. Er det noe som kan måle seg med å være med i den første oppstandelsen og å få gjøre hva vi kan for å hjelpe andre dit også?
Høsten har modnet, millioner venter på kallet til å bli disipler. Vi er blitt velsignet, ikke bare med evangeliet, men evangeliet i sammenheng med «sannheten for vår tid» – de tre englebudskapene i Åp 14, Guds siste advarsel til verden.
Hva skal vi gjøre med disse sannhetene som vi elsker så høyt? Derfor spør vi: hvor blir det av høstfolkene? Hvor er de som vil følge Kristus og ta risikoen? Vil du ta imot Guds innbydelse til ikke bare å være en disippel, men å gjøre andre til disipler, koste hva det koste vil?
Tenk gjennom følgene: den første oppstandelsen eller den andre oppstandelsen. Og med slike alternativer: Hva er viktigere enn å være med i den «bedre» oppstandelsen og hjelpe andre å komme dit også?
«Fjerne land» i Alfa og Omega, bind 6, side 149–154 [AA 211–220], «Berøa og Athen» i samme, side 161–169 [AA 231–242]
«Ild kommer ned fra himmelen. Jorden slår sprekker. De våpen den skjuler, kommer frem i dagen. Fortærende flammer slår ut fra hver gapende kløft. Endog fjellene står i brann. Nå er den kommet, dagen som skal brenne som en ovn. Elementene kommer i brann og blir oppløst, og jorden og alle gjerninger som er gjort der, skal komme frem i lyset. Jordskorpen er som en eneste smeltet masse – en uhyre sydende ildsjø. Det er dommens og undergangens dag for de gudløse. ’Det er en hevnens dag for Herren, et år med gjengjeld i striden for Sion.’
De gudløse får sin straff på jorden. De skal «være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så verken rot eller gren blir igjen’. Noen blir utslettet øyeblikkelig, mens andre må lide lenger. Alle får igjen etter sine gjerninger.» – Alfa og Omega, bind 8, side 170–171 [GC 672, 673].
Forslag til samtale
Dietrich Bonhoeffers kristentro kostet ham livet. Han skrev en berømt bok som i engelsk oversettelse heter The Cost of Discipleship. Nedenfor er noen sitater fra boken. Hvordan passer de inn med det vi har studert denne uken?
«Det gamle livet er lagt bak en, helt overgitt til Gud. Disippelen trekkes ut av sin relative sikkerhet til et liv i absolutt usikkerhet, som i sannhet er den absolutte sikkerhet og trygghet i fellesskapet med Jesus» (side 62, 63).
«Hvis vi vil følge Jesus, må vi ta visse bestemte skritt. Det første skrittet, som følger etter kallet, avskjærer disippelen fra hans tidligere liv» (side 66, 67).
«Korset blir lagt på hver kristen. Den første Kristus-lidelsen som hvert menneske må oppleve, er kallet til å oppgi det som binder en til denne verden. … Når Kristus kaller et menneske, sier han at han skal komme og dø» (side 99).
Leder: Vest- og Sentral-Afrika-divisjonen består av 22 land. For tre år siden bidro barnas gaver til at barn i disse landene kunne fortelle om Guds kjærlighet med skolesaker og innbydelser til sabbatsskolen. Vi skal høre hvordan en jente brukte det til å fortelle om Guds kjærlighet. Forteller: Det var første skoledag på en adventistskole i Vest-Afrika. På et bord lå det hauger med skolesaker – blyanter, viskelær, kladdebøker, fargestifter og et bilde av Jesus med teksten: ”Følg meg.” Niårige Joyce så at læreren kom, og sa: "I dag skal vi lage en pose hver med skolesaker til barn som ikke kjenner Jesus." Læreren ga barna plastposer og ba dem ta en ting fra hver haug. ”Og legg i bildet av Jesus til slutt, så det er synlig gjennom posen. Det er en innbydelse til sabbatsskolen,” sa hun.
De fylte posene sine, og læreren ba om at Gud måtte vise barna hvem som skulle ha posen deres. ”Når dere gir bort posen, skal dere si at Jesus elsker dem og vil være venner med dem. Be dem med i sabbatsskolen denne uken.”
Joyce tok med posen sin hjem. Hun ba Jesus vise henne hvem som skulle ha posen. Da hun så opp, så hun at Theo kom gående. Hun smilte.
”Hei, Theo, begynte du på skolen i dag?” sa hun.
”Nei, pappa hadde ikke penger til skolesaker,” svarte Theo.
Joyce smilte: ”Nå kan du gå på skolen! Jesus vil at du skal ha disse skolesakene!” sa hun og ga ham posen.
”Takk. Nå kan jeg gå på skolen,” sa Theo.
”Og i posen er det innbydelse til sabbatsskolen min på lørdag. Hvis du vil, kan vi gå sammen, så kommer du ikke alene.”
Theo takket og lovte å spørre om lov til å bli med.
Lørdag morgen gikk de to vennene sammen til kirken. Theo trivdes med å lære sanger og likte historiene om Jesus og disiplene. På hjemveien spurte han om å få komme tilbake neste gang. ”Så klart,” sa Joyce.
Nå går både Theo og moren og broren hans i sabbatsskolen.
Leder: Våre gaver 13. sabbat går til to skoler i Benin og Senegal.
[13. sabbats offer tas opp]
Fremtidige prosjekter
Neste kvartal besøker vi Sør-Asia-divisjonen. Blant prosjektene er sovesaler og klasserom ved tre internatskoler og kirkebygg til menigheter i alle regioner, inkludert Bhutan og Nepal.