«For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven» (Rom 2,14).
I de fleste samfunn gjelder flere lover samtidig.Det kan være generelle lover for alle, og lokale lover som gjelder på ett sted, men ikke et annet.
Når folk i nytestamentlig tid brukte det vanlige ordet for ”lov” (nomos på gresk, lex på latin, og torah på hebraisk), kan de ha tenkt på en av en rekke lover. Hvilken lov det var tale om, gikk ofte frem av sammenhengen. I studiet dette kvartalet må vi alltid se på sammenhengen for å vite hvilken lov det dreier seg om.
Denne ukens studium undersøker de ulike lovene som gjaldt i samfunnet på Jesu og disiplenes tid. Vi skal se på disse lovene i den grad de bidrar til å legge grunnlaget for studiet av den loven som er kvartalets hovedemne: Guds morallov, de ti bud.
LesLuk 2,1–5. Hva kan vi lære av den måten folket forholdt seg til det politiske miljøet?
Siden republikkens første tid hadde romerne kjent betydningen av skrevne lover for å kunne styre samfunnet. Ja, romernes konstitusjonelle lover er fremdeles grunnlaget for rettssystemet i mange av dagens demokratiske samfunn.
Roma lot stort sett vasallstater beholde sine egne skikker, men alle måtte adlyde keiserens og senatets lover. Også Josef og Maria.
Romerretten befattet seg med samfunnsordenen. Den gjaldt ikke bare styre og stell, men også atferd i hjemmet. I tillegg til å gi regler for valg til offentlige embeter, tok romersk lov også opp slike forhold som utroskap og forholdet mellom slaver og deres herrer. Mange av de sosiale reglene minner om dem i Det gamle testamentet og andre samfunn.
Ethvert forsøk på å forstå nytestamentlig kultur, må ta hensyn til at Romerriket var det politiske bakteppet for den verden Jesus og de første kristne levde i. Mye av det som skjer i Det nye testamentet, fra Jesu død til fengslingen av Paulus, er lettere å begripe når vi forstår tiden de levde i. Man trenger naturligvis ikke å være ekspert på romersk historie for å forstå det som skal til for å bli frelst. Men historisk kunnskap kan være nyttig.
Til tross for de fantastiske omstendighetene omkring Marias graviditet og Herrens hånd i det hele, adlød de landets lover og dro av sted selv om Maria var høygravid. Ville det ikke vært greiere å bli hjemme, omstendighetene tatt i betraktning? Hva kan deres oppførsel lære oss om hvordan vi skal forholde oss til sivilretten? (Tenk hvor lett det ville ha vært for dem å ikke adlyde.)
Jødene var underlagt romersk overhøyhet på Jesu tid, men de fikk dømme i de sakene som gjaldt deres skikker og religion (se Apg 18,15). Det lovgivende organet for jødisk lov het Rådet. Det besto av 71 personer valgt blant prestene, de eldste og rabbinerne, og det ble ledet av øverstepresten. Det var en slags Høyesterett for jødiske skikker, tradisjoner og lover.
Jødenes sosiale lover var grunnlagt på sivillovene i de fem Mosebøkene. Da Gud ga lovene til Moses, så han for seg et samfunn hvor han var leder og folket håndhevet hans direktiver. På Jesu tid var jødene under romersk lov. Men de fikk følge Moseloven for å avgjøre saker som gjaldt deres skikker. Her var arbeidet i Rådet viktig.
Det nye testamentet gir flere eksempler på Moselovens plass i samfunnet: Jødiske menn skulle betale en halv sekel i tempelskatt (Matt 17,24–27, 2 Mos 30,13), skilsmisser ble styrt av de bestemmelsene Moses hadde fremlagt (Matt 19,7, 5 Mos 24,1–4), folk levde fremdeles etter loven om leviratekteskap, hvor en enke skulle gifte seg med mannens bror (Matt 22,24, 5 Mos 25,5), guttene ble fremdeles omskåret på den åttende dag (Joh 7,23, 3 Mos 12,3), og ekteskapsbrytere skulle straffes med steining (Joh 8, 5 Mos 22,23–24).
Les litt av sivilloven i de første bøkene i Bibelen. Noen av lovene virker merkelige i dag, ikke sant? (Se f.eks. 5 Mos 21) Når vi tenker på hvem som ga disse lovene: Hva bør dette lære oss om å stole på Herren i alle ting, spesielt det vi ikke fullt ut forstår?
Foruten sivillovene i det gamle Israel hadde man også det som ofte kalles «seremoniloven». Den gjaldt helligdommen og tjenesten der, som skulle lære israelittene frelsesplanen og peke frem mot Messias’ komme. I tekstene for i dag er det to ganger nevnt at det ville bli gjort ”soning” under disse tjenestene. Disse lovene blir kalt «miniprofetier» om Kristus og hans verk på korset for sitt folks synd.
«Det var Kristus som gav seremoniloven. Selv etter at den hadde mistet sin gyldighet, fremstilte Paulus den for jødene i dens sanne stilling og betydning, og påviste hvilken plass den hadde i frelsesplanen og i Kristi gjerning. Den store apostelen erklærte at dette var en opphøyet lov som vitnet om en guddommelig opphavsmann. Den høytidelige tjenesten i helligdommen var et forbilde på de sannheter som skulle åpenbares i slekt etter slekt. … Gjennom århundrer i mørke og frafall ble troen holdt levende helt til den lovede Messias kom.» – Alfa og Omega, bind 1, side 342 [PP 367]
Selv om det var Jesus som innstiftet seremonisystemet, skulle det bare være et symbol på en fremtidig realitet – Jesu komme og død og tjeneste som øversteprest. Da han hadde fullført sitt verk på jorden, var det ikke lenger behov for dette systemet (se Hebr 9,9–12). Men seremoniloven kan fremdeles gi innsikt i frelsesplanen.
Dyreofringene sto sentralt i helligdomstjenesten og pekte mot Jesu død. Tenk hva det betyr at vi bare kunne bli frelst ved hans død for oss. Hva kan dette lære oss om hvor farlig synd er?
I tillegg til Moselovene hadde jødene på Jesu tid også rabbinernes lover. Rabbinere var fariseernes akademiske gren og hadde ansvaret med å sikre at Moseloven var relevant for folket. Rabbinerne telte 613 lover i de fem Mosebøkene (39 av dem var knyttet til sabbaten), og de brukte disse lovene som grunnlag for lovgivningen. De supplerte de skriftlige lovene med en muntlig lov som besto av ledende rabbineres fortolkninger.
Den muntlige loven kalles gjerne halakha, som betyr «å gå». Rabbinerne mente at hvis folk levde opp til deres tallrike halakoth (flertall av halakha), ville de vandre på de 613 viktige lovenes vei. Selv om de oppsto som muntlige lover, ble rabbinernes halakoth samlet i bokform. Noen av tolkningene fra Jesu tid har overlevd i kommentarer som blir kalt midrasj mens andre er nedskrevet i en lovsamling som kalles misjna. Mange religiøse jøder har forsøkt å følge disse lovene strengt.
LesLuk 14,1–6 og Joh 9. Jesus ble anklaget for å bryte sabbaten når han helbredet, men hvor lærer Det gamle testamentet at det er synd å helbrede på sabbaten? Hvordan gjør svaret det lettere å forstå noe av det Jesus måtte forholde seg til? Og hva kan disse hendelsene lære oss som kan hjelpe oss å unngå tilsvarende feil når vi forsøker å «vandre trofast på veien»?
Selv om det er lett å gjøre narr av mange av de muntlige lovene, særlig slik de ble brukt mot Jesus, ligger feilen mer i ledernes holdninger og ikke i lovene som sådan. Halakoth ble ofte holdt svært lovisk, men de var åndelig ment og skulle inngi de mest dagligdagse handlinger et åndelig element så de ble religiøst betydningsfulle.
Hvordan kan vi lære å gi selv de mest dagligdagse gjøremål en religiøs verdi?
Romersk lov, Moseloven, og rabbinsk lov påvirket i høy grad livet til jøder i det første århundret, men mange jøder bodde utenfor Palestina og utenfor Romerrikets grenser. Dermed fikk mange av disse lovene liten betydning for deres liv.
Men alle som bekjente at de fulgte Israels Gud, ville ha holdt seg til de ti bud. «De ti bud gir Israel det moralske rammeverk for sin eksistens. Den metaforen Bibelen bruker for å uttrykke dette forholdet, er pakten. Metaforen stammer fra internasjonale lover, men det er galt å forstå budene bare som en oppsummering av Israels forpliktelser overfor Gud … Israels lydighet mot budene var ikke så mye et spørsmål om underkastelse under Guds vilje som det var en respons på kjærlighet» – Leslie J. Hoppe, “Ten Commandments,” Eerdmans Dictionary of the Bible (Grand Rapids, Mich.: 2000), side 1285.
De ti bud sto over alle rettssystemer som jøder i det første århundre kjente til. Selv fariseerne, som hadde pugget de 613 Moselovene, anerkjente betydningen av de ti bud. Den delen av misjna som het Tamid (5,1), inneholder et rabbinsk påbud om å gjengi De ti bud daglig. Man mente at de rommet alle de andre lovene. Den jødiske filosofen Filo, som levde på Jesu tid, skrev en hel bok om de ti buds sentrale stilling i bibelsk lovgivning.
I likhet med sine jødiske søsken skjønte Det nye testamentets forfattere de ti buds betydning for Guds folk. Selv om noen av studiene dette kvartalet ser på hvordan Jesus forholdt seg til andre rettssystemer, vil vi først og fremst ta opp hans forhold til de ti bud – de som ofte kalles «moralloven».
Les «Om å avlegge ed» i Veiledning for menigheten, side 64–66 (1T 201–204).
«Hvis Adam ikke hadde overtrådt Guds lov, ville offerloven aldri blitt innført. Evangeliets gode nyhet ble først gitt i erklæringen til Adam om at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode. Denne gode nyheten ble overlevert fra generasjon til generasjon, helt til Noah, Abraham og Moses. Kristus selv underviste Adam og Eva om frelsesplanen. Denne dyrebare undervisningen gjemte de i sitt hjerte og overleverte den senere muntlig til sine barn og barnebarn. Slik ble kunnskapen om Guds lov bevart.» – På fast grunn, 1. bok, side 226 [1SM 230].
Forslag til samtale
Lenge før Moses skrev ned lovene som skulle styre Israel, hadde egypterne og babylonerne sivillover som i noen tilfeller minnet om innholdet i enkelte av Guds lover. Selv ateistiske samfunn har lover som beskytter folk og eiendom. Men lover bygger ofte på moralbegreper: de oppmuntrer folk til å avstå fra visse former for ondskap og å gjøre bestemte gode handlinger. Men hvor henter samfunnet sin følelse av godt og ondt fra?
Hva har tanken om godt og ondt å si for spørsmålet om Guds eksistens? Altså: Hvor kommer begrepene godt og ondt fra hvis det ikke finnes noen Gud? Hva er det eneste stedet de kan komme fra hvis det ikke finnes noen gud?
Begrepet «lov» brukes på forskjellig vis. Vi taler om tyngdeloven, bevegelsesloven. Om folkeretten. Og om landets lover. Vi taler om skatterett. Hva har alle disse lovene til felles? Hvordan er de forskjellige? Hva er den sannsynlige følgen av brudd på en av lovene? Hva er fordelene ved å rette seg etter lovene? Hvordan kan rettsprinsippene hjelpe deg å forstå formålet med de ti bud for de troende?
Se på onsdagens studium og ta for dere spørsmålet om hvor forsiktig vi som menighet må være så vi ikke gjør samme feil som enkelte av lederne gjorde da de føyde byrder til loven som aldri var ment å være der. Hvorfor er det lettere gjort å gjøre slike feil enn vi kanskje tror, samme hvor gode hensikter vi måtte ha?
Immanuel har vært Global Mission pionérpastor et års tid i en landsby med 2000 innbyggere, tolv timer fra Chennai. Landsbyen hadde bare to adventistfamilier da han kom. Folk er fattige, de dyrker selv det de spiser, men mangler ofte vann. Noen arbeider i nabobyen.
Immanuel kunne ikke gi dem jobb, men han kunne fortelle dem om Far i himmelen, som har omsorg for dem. Han begynte med å fortelle barna bibelhistorier og lære dem sanger. Etter hvert ble han også kjent med foreldrene. Noen av dem kunne han hjelpe med å løse problemer barna hadde fortalt om.
En dag han banket på hos en familie, ble døren åpnet av en gråtende kvinne. Livet hadde gått på tverke for henne og mannen, og de skulle til å begå selvmord. Immanuel meddelte ærendet sitt, at han inviterte folk til bønnemøter og møter for barna. Dermed begynte hun å gråte igjen. Hennes og mannens store savn var at de ikke kunne få barn. Med alle sine problemer ville de gjøre slutt på alt.
Immanuel fikk fortelle dem om Guds kjærlighet, han ble der hele ettermiddagen og fortsatte å besøke dem i tiden som fulgte. De kom til troen og går nå selv rundt og forteller om det håpet de har.
Folk var glade for hjelpen hans og begynte å fortelle sine venner om Guds kraft. Snart kunne Immanuel holde bibelstudier og lede bønnemøter for voksne, og en stor gruppe troende kom sammen i en palmelund.
Immanuel arbeider lange dager for å hjelpe dem han bor blant. Han vet at Gud er med ham når han forteller om Jesus. 13. sabbat tar vi opp offer til sju kirker i India så grupper som denne kan få en kirke. Planlegg et rundhåndet offer 28. juni.
India er verdens sjuende største land og har en sjettedel av verdens folketall, over en milliard.
Det er 10 000 storbyer i India, i 50 av dem bor det over en million innbyggere. Men mange bor i landets 600 000 byer og landsbyer.
Økonomien vokser fort, men mange lever under fattigdomsgrensen. Nesten halvparten er analfabeter. Mange lider av sykdommer og dårlig kosthold.