«Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem» (Hebr 9,15).
Guds evige beslutning om å redde menneskeheten, er åpenbart for oss i paktene. Selv om Bibelen taler om pakter i flertall (Rom 9,4, Gal 4,24, Ef 2,12), er det egentlig bare nådens pakt hvor syndere får frelse, ikke på grunn av sin fortjeneste, men takket være Jesu fortjeneste som er for alle som påberoper seg denne fortjenesten ved tro. Flertallsformen pakter betyr bare at Gud har fremsatt sitt frelsende forsett ved å gjenta pakten på ulike måter for å møte sitt folks behov til forskjellige tider og omstendigheter. Men det er alltid bare én pakt, Guds evige nådepakt til frelse.
Kjernen i denne pakten er Herrens kjærlighet, en kjærlighet som Bibelen til tider også likestiller med paktene (se 5 Mos 7,9, 1 Kong 8,23, Dan 9,4). Som en del av pakten kaller Gud sitt folk til å følge hans lov, ikke for å bli frelst, men som en frukt av frelsen. Lov og nåde har alltid stått sentralt i Guds evige pakt.
En pakt kan beskrives som en avtale mellom to parter ut fra løfter gitt av den ene eller begge parter. Det finnes to slags pakter. I den første godtar begge parter vilkårene for forholdet og avlegger gjensidige løfter. Dette gjelder ekteskap, sammenslåing av bedrifter, eller kjøp av eiendom. I den andre kategorien tar den ene parten initiativet til pakten ved å fastsette både løfter og vilkår (som det ikke forhandles om), og den andre parten inviteres til å være med. Eksempler på dette er betaling av skatter eller opptak til høyere utdanning. I begge tilfeller står det partene fritt å trekke seg fra pakten, men det har vanligvis visse følger. (For eksempel vil en som ikke klarer å betale boliglånet, miste sitt hjem, og en som nekter å betale skatt, blir politianmeldt.)
En pakt besegles som regel med i det minste ett symbol. For eksempel setter den som kjøper et hus, flere signaturer på en avtale med en låneinstitusjon som beholder skjøtet til eiendommen til hele beløpet er betalt. Eller ektepar får utstedt en vielsesattest av staten. Symbolet i seg selv er ikke pakten, men det er et tegn på at en forplikter seg på pakten.
Les1 Mos 9,12–17 og 1 Mos 17,2–12. Hva er forskjellen mellom symbolet og pakten i disse tilfellene? Og hvordan skiller de seg fra hverandre?
I 1 Mos 9,9 inngår Gud en pakt med skaperverket om at han aldri mer skal ødelegge jorden med vann. Når regnbuen viser seg på himmelen, skal alle huske Guds løfte. Det samme gjelder omskjæringen, som minner alle jødiske menn om at Guds folk skulle være en velsignelse for nasjonene. Én pakt ble gjort med hele menneskeheten, den andre med folket Israel. Og i pakten med menneskeheten etter syndfloden trengte ikke folk å foreta seg noe: løftet bare var der, uavhengig av hva folk foretok seg. Slik var det ikke med den andre, den som ble inngått med Israel. Her måtte folket oppfylle sin del av avtalen.
Pakter bygger på løfter. Man kan faktisk bruke de to begrepene om hverandre. Når en pakt er inngått, forventes det at den som gir løftet (pakten), evner å gjøre det som er lovet.
I Det gamle testamentet var noen pakter av lokal og begrenset art (se for eksempel 1 Mos 31,43–54).
Opptrinnet med Jakob og Laban viser at pakter kan være avtaler innen og mellom samfunn. Steinrøysa i Mispa skulle tjene som tegn på en traktat som bare skulle gjelde de to klanene. Etter at de som traktaten gjaldt, var døde, ville vilkårene i traktaten være irrelevante. I motsetning til denne pakten mellom mennesker har paktene Jahve innstiftet med Noah og Abraham evige konsekvenser.
Hvordan gjør Gal 3,15–28 det lettere å forstå omfanget av pakten med Abraham?
Gjennom hele Bibelen har Gud sluttet universelle pakter hvor han gir løfter som er relevante for hele menneskeheten. Herren så at hele jorden var berørt av syndfloden og lovet å ikke la skaperverket bli ødelagt av vann igjen. Når det gjelder Abraham, så Gud menneskehetens behov for rettferdighet og lovet å velsigne alle folkeslag gjennom Abrahams ætt (1 Mos 22,18).
Selv om Gud sluttet Sinai-pakten med en bestemt nasjon, har den også universell betydning. Gud sa at enhver fremmed kunne bli medlem av det utvalgte folk (f.eks. 2 Mos 12,48–49), og Israels oppgave var å være evangeliets lys for verden (2 Mos 19,5–6).
Hvordan forstår du ditt paktsforhold med Gud? Hva har han lovet deg, og hva har han bedt deg om til gjengjeld for disse løftene?
Selv om en pakt er basert på løfter, er det som regel betingelser knyttet til løftene. Abrahams pakt omfattet omskjæring av alle menn som enten var født som barn av Abraham eller hans etterkommere. Når Herren inngikk en pakt med Israel, skrev han selv betingelsene for forholdet på steintavler (5 Mos 9,8–11). Disse kravene er bevart i de ti bud og skulle danne grunnlaget for Guds evige pakt med alle mennesker.
Siden de spesifiserer visse paktsvilkår, blir de ti bud ofte kalt «paktstavlene»(5 Mos 9,9). Hensikten med dem er ikke at de skal være en hinderløype som gjør livet vanskelig for dem som har sluttet pakten med Gud. Nei, budene er et uttrykk for Guds kjærlighet og er gitt til glede for dem som har inngått et paktsforhold med Gud.
Under den gamle pakt ved Sinai-fjellet skulle israelittene og de som sluttet seg til fellesskapet, være forpliktet til å vise trofasthet mot pakten ved å holde de ti bud. Når de brøt ett bud, ble det forventet at de skulle ofre et dyr hvis de ønsket å få sine synder tilgitt.
Under den nye pakt fra Golgata er Guds folk også forpliktet til å holde de ti bud. Men når de synder, behøver de ikke å komme med offer til stadighet, for Jesus er deres fullkomne offer (Hebr 9,11–14). Den nye pakt er så mye bedre enn den gamle fordi vi ved tro påberoper oss løftene om tilgivelse på grunn av Jesu offer. «Bare når vi kommer inn under Abrahams pakt, som er nådens pakt ved troen på Kristus, har vi noe håp.» – SDA Bible Commentary, bind 6, side 1077.
Hva vil det si å ha Guds lov skrevet i hjertet? Hvordan er dette annerledes enn bare å forstå Guds lov som et regelverk?
Brudd på visse bibelske pakter medførte alvorlige konsekvenser. Herren advarte Abraham om at enhver mann som ikke var omskåret, ville bli avskåret fra de utvalgte (1 Mos 17,14), og det ble rettet en rekke forbannelser mot dem som ikke ville rette seg etter betingelsene i Sinai-pakten (5 Mos 27,11–26). De som brøt paktens betingelser, ville bli straffet med døden (Esek 18,4). Det samme gjelder i den nye pakt: De som nekter å holde Guds lov, får ikke adgang til det evige liv (Rom 6,23).
LesHebr 9,15–28. Hvordan åpenbares evangeliet i disse versene?
Hebr 9,15–28 gjentar evangeliet og forteller hva Kristus gjorde for å tilveiebringe løftene for de troende. Vers 15 sier at Jesus er «mellommann» for den nye pakt. Ved sin død gir han evig liv til dem som ellers ville ha gått evig fortapelse i møte.
I vers 16 og 17 går noen bibeloversettelser over fra å snakke om «pakt» og innfører begrepet «testamente» i stedet, selv om det samme greske ordet er brukt. Dette fører oss til tanken om Jesu død for oss. Avsnittet minner den troende om at uten Kristus krever pakten at enhver synder skal dø. Men synderen kan bli dekket og renset ved Kristi blod og stå blant dem som «venter på» Jesu gjenkomst (Hebr 9,28).
«Da vil vi skjønne at vår egen rettferdighet i sannhet er som urene klesplagg, og at Kristi blod alene kan rense oss fra synden og gi oss nye hjerter etter hans bilde.» – Veien til Kristus, side 30–32 [SC 29].
I Jesus har Gud båret straffen for våre synder for at vi skal slippe den straffen vi fortjener. Hva kan dette lære oss om Guds karakter og hvorfor vi kan stole på ham, uansett omstendigheter?
I mange tilfeller kan mennesker oppleve paktens løfter før alle vilkårene er oppfylt. For eksempel kan en som kjøper et hus, bo i det før det er betalt ned. Eller man kan nyte godt av offentlige tjenester før man har begynt å betale skatt. De som slutter en pakt med Gud, kan også begynne å oppleve fordelene med pakten før løftene oppfylles i fremtiden.
Tenk bare på de ti bud og hvor mye lidelse man kan unngå om man følger dem. Hvem har vel ikke opplevd smerten som følger av brudd på budene? Og lidelsen begrenser seg ikke alltid til den som bryter loven. Den går ut over andre, og de som står synderen nærmest, lider også ofte.
Hvilke andre fordeler kan vi ha av å stå i et paktsforhold med Jesus? Hva sier tekstene?
Jesus bruker sterke ord i Johannesevangeliet, når han sier at de som tar imot ham, alt «er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24). De troende kan være så trygge på sin frelse at selv om de er henvist til å leve i denne verden, kan de likevel påberope seg å sitte i himmelen sammen med Kristus Jesus (Ef 2,6).
Hva ville du svare hvis noen skulle finne på å spørre deg: «Hva vil det si å sitte med Jesus i himmelen nå (som Ef 2,6 sier)?» Hvorfor?
Les mer om ukens tema i «The Covenant of Grace», side 131–137 i God’s Amazing Grace.
«Denne pakten ble fornyet med Abraham med dette løftet: «I din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet’ (1 Mos 22,18). Løftet pekte mot Kristus. Slik oppfattet Abraham det. Han satte sin lit til Kristus for å få syndstilgivelse. Det var denne troen som ble regnet ham til rettferdighet. Også pakten med Abraham slo fast Guds lovs autoritet …
Pakten med Abraham ble stadfestet ved Kristi blod. Den er blitt kalt den «annen» eller den «nye» pakt, fordi blodet som beseglet den, ble utøst på et senere tidspunkt enn blodet i den første pakt …
Nådens pakt er ikke noen ny sannhet, for den eksisterte i Guds tanke fra all evighet. Dette er grunnen til at den kalles den evige pakt…
Bare når vi kommer inn under Abrahams pakt, som er nådens pakt ved troen på Kristus, har vi noe håp.» The Faith I Live By, side 75.
Mange tror at den gamle pakt, som ble opprettet med Abraham, bygget på gjerninger, i motsetning til den nye pakt, som er av nåde. Hvorfor er dette feil? Hvilke bibelvers viser at det alltid har vært en nådens pakt? Hvorfor må den alltid ha vært av nåde og ikke av gjerninger?
Ef 1 bruker ikke uttrykket «evig pakt», men hvordan kan dette uttrykket hjelpe oss å forstå hvorfor den er blitt kalt det?
Gud lovet at han aldri igjen ville ødelegge verden ved en flom og ga regnbuen som et tegn på løftet. Hvor blir det av Guds løfte hvis syndfloden bare var en lokal flom? Hvorfor er tanken om at syndfloden ikke var global, et angrep på Bibelens sannhet? (Hva med alle de lokale oversvømmelsene som har vært siden? Hvordan ville de påvirke Guds paktsløfte hvis syndfloden bare var et lokalt fenomen?)
Sonneo og Jangboi var venner. De var fra samme sted og hadde gått på den samme skolen og tilhørte den samme menigheten. De fastet og ba og snakket mye om Bibelen.
De hadde en venn som het Manboy. I siste klasse på skolen gikk han på en møteserie og ble adventist. De snakket ofte om Gud, og Manboy prøvde å overbevise dem om sabbaten. Til slutt ville de ikke høre mer på ham.
Men en kveld skulle de gjøre lekser hjemme hos Manboy etter møtet i kirken. Mens de var der, kom adventistenes lekevangelist innom. Han spurte om de ikke skulle be sammen. Det kunne de ikke si nei til. Etter bønnen begynte de å snakke om sabbaten.
”Dere adventister prøver alltid å overbevise alle og enhver om at den strevsomme veien deres til himmelen er den eneste farbare,” sa Sonneo til lekevangelisten, men mannen bare smilte og pratet videre. De snakket om alle budene, og om Peters syn om rene og urene dyr. Hele tiden klarte evangelisten å forklare skriftsteder som de ikke hadde forstått før. Sonneo og Jangboi begynte å lure på om ikke adventistene hadde rett likevel.
Uken etter besøkte de evangelisten og begynte å studere Bibelen systematisk. Til slutt ba de om dåp. Begge ble døpt da en adventistpastor kom til landsbyen. Men nyheten ble ikke godt mottatt hjemme.
”Du har skjemt ut hele familien,” sa Sonneos far, som var prest. Storebroren sluttet å betale skolegangen hans, så han måtte slutte rett før eksamen. Han måtte også flytte ut hjemmefra.
Landsbyrådet innkalte Sonneo og Jangboi og forbød dem å oppholde seg i landsbyen. Ingen på stedet fikk bli adventister etter dette.
Guttene måtte bo hos en lekevangelist i en annen landsby. De begynte å hjelpe ham og tale ved kveldsmøtene. De gir bibelstudier, og mange har bedt om dåp.
Sonneo og Jangboi vil studere teologi på Flaiz Adventist College i Andhra Pradesh. De føler seg kalt av Gud. De vet at mennesker hjemme i landsbyen søker etter ham. De vil arbeide for Gud, motarbeide fordommene mot adventistene og vise at religionsfrihet er viktig – og hjelpe folk å finne det de lengter etter.