«Loven er altså hellig, og budet er hellig, rett og godt» (Rom 7,12).
Hvorfor argumenterer så mange kristne mot Guds lovs fortsatte gyldighet når det er så mange beviser for at den gjelder?
For det første ser noen på enkelte nytestamentlige tekster som fordømmer en falsk forståelse av lovens oppgave, men tror at problemet er selve loven. Derfor hevder de at de ti bud er ikke bindende for mennesker i den nye pakt.
For det andre er noen så sikre på at sabbaten ikke er bindende for oss at de sier at alle budene er naglet med Jesus til korset.
For det tredje sier noen at de andre ni budene gjelder, men at sabbaten er erstattet av søndag, som feires til minne om Jesu oppstandelse.
Alle disse synspunktene er befengt med problemer. Denne uken skal vi se på apostlenes syn på loven, for hvis den ble opphevet eller endret etter Kristi død, må apostlene ha visst om det.
Det har blitt sagt at Paulus var kristendommens egentlige grunnlegger. Det er naturligvis feil. Selv om Paulus bidro sterkt til vår teologiske forståelse av den kristne lære med mange av bøkene i Det nye testamentet, finner man praktisk talt alle hans læresetninger andre steder i Bibelen. Når noen hevder at Paulus startet en «ny» religion, skyldes det misforståelser omkring hans lære om loven og nåden.
Se på disse tekstene: Rom 3,28, Rom 6,14, Rom 7,4 og Gal 3,24–25. Hvorfor er det lett å forstå hvorfor noen tror at disse versene opphever loven?
Tatt ut av sin sammenheng gir disse tekstene inntrykk av at loven ikke lenger er relevant for kristne. Men disse versene tilhører en større sammenheng som vi må se for å forstå hva Paulus egentlig mener.
Se nærmere på avsnittene hvor de ovennevnte tekstene står og legg spesielt merke til Rom 3,31, Rom 6,15, Rom 7,7–12 og Gal 3,21. Hvordan kan disse versene, og hele sammenhengen, gjøre det lettere å forstå hva Paulus vil ha sagt?
For de som ikke forstår begrepet rettferdiggjørelse ved tro, kan det virke som Paulus motsier seg selv. I samme åndedrag sier han at vi ikke er under loven, men likevel er vi samtidig forpliktet til å holde loven. Problemet løser seg når vi husker at Gud krever rettferdighet av dem som sier de har et forhold til ham. Rettferdighetens norm er Guds lov. Men når folk måler seg mot hans lov, kommer de til kort, og loven fordømmer dem. Hadde loven vært et frelsesmiddel, ville ingen ha hatt noe håp om evig liv. De troendes håp er ikke loven, men Jesus Kristus, som ikke bare holdt den til fullkommenhet, men som ved Guds kraft også lar oss få del i sin rettferdighet (Rom 8,3–4). En kristen kan nå tjene Guds lov med ren samvittighet fordi Kristus har fjernet lovens fordømmelse (Rom 7,25–8,2). Den nåden som kommer ved Kristus, fritar ikke oss fra å holde loven, den får oss til å adlyde den.
Peter var en av Jesu nærmeste apostler. Han var en av de første, og var til stede ved mange av de store begivenhetene i Jesu liv. Det var han som erklærte at Jesus var Messias, i Cæsarea Filippi, og Peter fulgte sin frelser til Kaifas’ hus den natten Jesus ble arrestert og forhørt. Og den morgenen da den oppstandne Jesus viste seg for disiplene ved sjøen, var det Peter som fikk konkrete anvisninger om Kristi tjeneste. Da den første gruppen av troende kom sammen på pinsedagen, var Peter deres fremste talsmann. Så hvis loven var blitt endret på noen måte, ville Peter ha visst det.
Hva sier Apg 10,9–14 om Peters lydighet mot jødiske lover etter Jesu himmelfart? Hvis apostelen tenkte slik om kostholdslovene, hvordan kan man så forestille seg hans syn på de ti buds gyldighet?
Peter fikk sitt syn flere år etter Jesu himmelfart. Tusenvis av jøder hadde allerede tatt imot Jesus som Messias som et resultat av disiplenes forkynnelse. Det er ingenting i Bibelen som tyder på at evangeliet inneholdt noe om å avvise loven. Begivenheten i Apg 10 viser at de første kristne identifiserte seg med
sine jødiske røtter.
Når Peter viste til sitt publikum som «et kongelig presteskap, et hellig folk», ville de straks ha mintes historien om da loven ble gitt på Sinai. Som Israels arvinger ble det forventet at de skulle oppfylle paktens betingelser i Guds lov. Straks etter å ha minnet folket om deres status, oppfordrer Peter dem til å leve et rettferdig liv (1 Pet 2,11–12). Han oppfordrer også sitt publikum om å være på vakt mot falske lærere som fremmer et evangelium uten lov (2 Pet 2,21, 2 Pet 3,2).
Husk hvor ille Peter rotet det til og legg merke til den nåden han ble vist. Hvordan kan vi lære (1) å vise en slik nåde mot andre og (2) ta imot nåde når vi roter det til?
Nest etter Paulus er det Johannes som har skrevet flest bøker i Det nye testamentet, nemlig et evangelium, tre brev og Åpenbaringen. Som Peter var også han en av Jesu første disipler, og han hadde et spesielt forhold til sin Herre og mester. På grunn av sitt nære forhold til Jesus blir han ofte omtalt som «kjærlighetens apostel». Skal man dømme etter avslutningen av hans evangelium (Joh 21,25), hadde Johannes kjennskap til mye om Jesu liv. En som sto Jesus så nær som Johannes gjorde, må ha visst om Jesus hadde avskaffet Guds lov.
LesJoh 15,1–11 og 1 Joh 2,3–6. Hva sier disse versene oss om hvordan vi skal forholde oss til Guds «bud»?
Mot slutten av sitt liv på jorden kunne Jesus si at han hadde vært trofast mot sin Fars bud og blitt i sin Fars kjærlighet (Joh 15,10). Han så ikke på budene som negative hindringer som man skulle avvise eller forkaste. Nei, han betraktet dem som retningslinjer for et kjærlighetsforhold til ham og andre mennesker. Når Johannes, kjærlighetens disippel, minner oss om våre forpliktelser overfor Gud, bruker han de samme vendingene om kjærlighet og enhet som Jesus gjør i evangeliet. Johannes forsto at kjærligheten alltid har vært lovens innerste vesen (f.eks. 2 Joh 6). Man kan ikke si at man holder loven hvis man ikke har kjærlighet til Gud og andre mennesker.
«Guds lov forventer at vi elsker våre medmennesker som vi elsker oss selv. Da vil alle sinnets krefter og handlinger gå ut på dette – å utrette mest mulig godt … Det gleder Giveren at menneskene tar vare på sjelens kongelige gaver slik at de virkelig kan gjøre inntrykk på andre! De er bindeleddet mellom Gud og mennesker og åpenbarer Kristi Ånd og himmelens kjennetegn. Når hellighetens kraft ses uten å bli oppskrytt, har den større virkning enn de beste prekener. Den taler om Gud og lar folk se sin plikt bedre enn ord kan gjøre.» – Manuscript Releases, bind 20, side 138.
Hva er din erfaring med sammenhengen mellom lov og kjærlighet? Altså: Hvordan gir kjærligheten seg uttrykk i lydighet mot Guds lov, rent praktisk?
«Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere? Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere» (Jak 2,7–9).
Det er bare én bok i Det nye testamentet som bærer Jakobs navn. Forfatteren sier ikke hvilken Jakob han er, men det er allment akseptert at brevet stammer fra Jesu bror. I utgangspunktet var han skeptisk til Jesus som Messias (Joh 7,5), men senere fikk Jakob en viktig lederstilling i den nytestamentlige menighet (Apg 15,13, Gal 1,19). Og hvis Jesus hadde til hensikt å oppheve Guds lov, ville nok hans bror ha visst det.
LesJakob 2,1–26. Hva er hovedtanken i kapittelet? Hvorfor oppsummere loven slik han gjorde i vers 7–9, for straks å si det han sa om å holde alle budene? Hvordan viser disse versene sammenhengen mellom kjærlighet og lydighet mot Guds lov?
Noen misforstår Paulus’ lære om loven og påstår at Jakob og Paulus er uenige om dens rolle. Det store stridspunktet er gjerningenes plass i frelsen. Paulus sier at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger (Ef 2,8–9) mens Jakob understreker at troen er «død uten gjerninger» (Jak 2,26). Disse uttalelsene er ikke motstridende. Jakobs utsagn er bare en måte å uttrykke noe som Paulus hadde sagt mange ganger: at nåden ikke opphever loven. Jakob forstår fullt ut at kjernen i Guds lov er kjærlighet (Jak 2,8), akkurat som Paulus i (Rom 13,9). Ingen kan påstå at de holder Guds bud dersom de ikke viser denne kjærligheten i praktiske handlinger.
Judas brev er en av de korteste bøkene i Det nye testamentet og antas å være skrevet av en annen av Jesu brødre. Forfatteren omtaler seg som en «slave» av Jesus Kristus, men sier også at han er Jakobs bror. Siden Matteus oppgir at to av Jesu fire brødre het Jakob og Judas (Matt 13,55), er det vanlig å anta at dette korte brevets forfatter er Frelserens bror. I likhet med alle de andre bibelske forfatterne vi har studert, ville også Judas ha visst om Jesus hadde opphevet loven.
Judas omtaler verken loven eller budene, men hele brevet handler om troskap mot Gud og følgene av å bryte hans lov.
LesJud 4. Hva sier han her som er relevant i vår sammenheng?
Å snakke om nåde, forutsetter lovens eksistens, for nåden ville ikke være nødvendig hvis det ikke var noen synd (Rom 5,18–6,15). Det disse falske lærerne sa, var så ille at Judas likestilte det med å fornekte Herren.
Hvordan kaster Hebr 3,7–19 lys over Jud 5–7? Hvordan kan disse versene samlet vise oss forholdet mellom lydighet og tro?
På sin egen diplomatiske måte minner Judas sitt publikum om israelittenes opplevelse da de kom ut av slaveriet i Egypt. Gud hadde vist dem sin kraft og gitt dem sin lov, men da de var utro, ble de utsatt for forferdelige konsekvenser som kom av at de var skilt fra ham. Judas gjør det klart at man faktisk kan falle fra, og de som gjør det, vil bli dømt. Judas er like klar som resten av Skriften: Alle som sier de har tro, må være villige til å la troen komme til uttrykk gjennom et liv i lydighet.
Les Judas brev. Hvilke løfter finner du blant alle hans sterke advarsler?
Les «The Law in the Christian Age», Signs of the Times, 5. august 1886.
«Hvorfor skulle apostlene forkynne omvendelse til Gud? – Fordi synderen har problemer med sin Far. Han har overtrådt loven, han må innse sin synd og omvende seg. Hva er det neste han må gjøre? – Rette blikket mot Jesus, for bare hans blod kan rense fra all synd. Troen på Kristus er helt nødvendig, for loven har ingen evne til å frelse. Loven fordømmer, men den kan ikke tilgi lovbryteren. Synderen må sette sin lit til Kristi blods fortjeneste. ‘La ham gripe min kraft’, sier frelseren, ‘så han både kan og vil slutte fred med meg.’ Herren erklærte at den som ble tilgitt mest, ville elske mest, og bare den som ser seg selv som han er – besmittet av synd, en som har overtrådt Guds hellige lov – vil føle at han trenger tilgivelse. Den som er mest overbevist om lovens hellige krav, vil se klarest hvor fryktelige hans lovbrudd er og føle at han virkelig har fått mye tilgitt». – Signs of the Times, 5. august 1886.
Forslag til samtale
Les ovennevnte uttalelse. Hvordan kaster utdraget lys over de bibelske lærdommene som tas opp i dette kvartalet? Hva vil det si at synderen må «sette sin lit til Kristi blods fortjeneste»?
Se nærmere på advarselen i Jud 4. Hvis de forkynner Guds nåde, er de åpenbart troende. Likevel sier Judas at de fornekter Herren. Hvilke alvorlige følger har dette for dem som sier at Guds nåde opphevet loven? Hva er det egentlig folk prøver å bli kvitt når de sier at loven ble avskaffet?
Hvordan tjener det Satans forsøk på å «tilintetgjøre» loven når folk fornekter den, eller ett av budene i den?
Foreldrene mine var katolikker, men da karismatikerne kom, begynte far å lese i Bibelen. Han ble overbevist om at katolisismen var på villspor og begynte å gå i en mer karismatisk menighet. Men vi var fremdeles katolikker.
Da jeg var 12 år, tok far seg jobb i Saudi-Arabia. Der fikk han seg TV og klikket gjennom kanalene. Han fant en religiøs stasjon han fattet interesse for. Taleren snakket om sabbaten, og far tok notater for å tilbakevise mannens argumenter. Men etter hvert skjønte han at det var han som tok feil. Han fortsatte å høre på adventistkanalen og skrev ofte ned prekennotater.
Da han kom hjem på ferie, fortalte han om TV-programmene. Han oppdaget at det var en adventistskole og en menighet i vårt område. Vi dro ikke dit, men far sendte tiende. Iblant kom pastoren på besøk, men jeg var ikke interessert.
Jeg var med i et band på skolen. Vi skrev egne låter og spilte inn CD-er. Jeg var så opptatt av musikken at det gikk ut over skolegangen.
Da eksamen nærmet seg, flyttet far hjem for godt. Nå hadde han mer tid til å snakke med oss. Vi begynte å gå i adventkirken.
Eksamen gikk dårlig, så jeg måtte ta opptaksprøver til college. Dermed ble det spesialskole med undervisning hele dagen. Når jeg ikke var i klassen, måtte jeg være på internatet. Vi ble vekket tidlig for å gjøre lekser, og det var også leksetid etter timene. Jeg kunne ikke høre på musikk og være sammen med venner. Jeg savnet dem og kjedet meg.
Jeg hadde med Bibelen og leste mye i den. Jeg begynte med 1. Mosebok og Matteus og leste hele Bibelen. Da kurset var slutt, var jeg blant de beste i klassen, det takker jeg bibellesningen for. Men jeg gikk ikke i kirken. Lørdag var eksamensdag, så det ville vært vanskelig å komme seg i kirken. Dessuten var jeg ikke klar til å gå i kirken ennå.