«Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åp 14,12).
Et stafettlag består gjerne av fire løpere. Medlemmene kan ha konkurrert mot hverandre før, men nå er de på samme lag og må lære å tenke som et lag. Alle etappene er like lange. Stafettpinnen leveres fra den ene til den neste til løpet er over. Stafettpinnen er det eneste symbolet på kontinuitet medlemmene imellom.
Guds menighet minner litt om et stafettlag. Fra Adam i hagen har stafettpinnen gått gjennom flere faser av frelseshistorien: fra Noah til Abraham til Sinai til Det nye testamentets menighet til reformasjonsmenigheten, og nå til dem som forkynner de tre englebudskapene.
Symbolet på kontinuitet i Guds menighet er hans lov, som etter syndefallet alltid må være ledsaget av Guds frelsende nåde. Sammen utgjør de kjernen i evangeliet.
Denne ukens studium sporer lovens, og nådens, plass i Guds menighet gjennom tidene.
I en viss forstand kan man bare tale om «Kristi menighet» siden Det nye testamentets tid, da de troende først vitnet om Jesu liv, død og oppstandelse. Men vi kan jo se «Kristi menighet» i en større sammenheng. Det greske ordet for «kirke» er ekklesia. Ordet er lånt fra den sekulære verden og viser til dem som er «kalt ut». I hver generasjon har Gud «kalt ut» et folk til å åpenbare hans vilje i et liv preget av trofasthet, tillit, kjærlighet og lydighet.
Les1 Mos 2,16–3:7. Hvilken prøve ble Adam og Eva satt på? Hvorfor er en prøve nødvendig for fullkomne vesener?
For å kunne elske, måtte Adam og Eva bli skapt som moralsk frie vesener. De måtte ha evne og frihet til å gjøre feil, selv om de ikke hadde noen grunn til å gjøre det. Prøven ved treet var en moralsk prøve: Hvordan ville de bruke sin moralske frihet?
Vi vet svaret.
I sentrum for moralen står Guds lov, som viser hva som er godt og ondt for oss (merk at treet kalles «treet til kunnskap om godt og ondt»). Hva skulle man med en lov som forbyr løgn, tyveri og drap hvis disse vesenene var ute av stand til å gjøre noen av tingene? Loven i seg selv ville være meningsløs i et univers av roboter, som bare kan gjøre det gode. Men det var ikke slik Gud skapte oss. Han kunne ikke det ikke hvis han ville ha vesener som kan elske. Adam og Eva skulle «levere stafettpinnen» videre til neste generasjon etter syndefallet, og menneskehetens moralske nedadgående spiral var i gang. Av deres to første sønner valgte bare Abel å slutte seg til Guds menighet. Kain ble besatt av grådighet, løgn, mordlyst, og respektløshet mot sine foreldre. Det gikk fra vondt til verre inntil det onde overskygget det gode, og på syndflodens tid var det bare Noah og hans familie som tilhørte Kristi menighet.
Hvor mange ganger det siste døgnet har du foretatt moralske valg og brukt den friheten vi har fra Edens hage? Hva gikk valgene ut på, og i hvilken grad var de i tråd med Guds morallov?
Den verden Noah ble født inn i, var verre enn noe samfunn som noensinne har eksistert, så den må ha vært ganske ille. Når folk lever i nesten tusen år, er det lett å se hvordan ondskapen kunne bli grunnfestet i samfunnet i den grad at Gud ble lei seg for at han hadde skapt dem!
Hvordan skal vi forstå ordene om at Gud «angret» at han hadde skapt mennesket? Hvorfor betyr det ikke at Gud hadde vært uvitende om hva som ville skje? (Se 5 Mos 31,15–17.)
Ellen White skrev at betegnelsene «gudesønnene» og «menneskedøtrene» viste til trofaste menn som giftet seg med vantro kvinner. Hva kan 1 Mos 6 lære oss om menighetens samspill med verden?
Hva var noen av de handlingene de gjorde som Gud ikke likte, og hva hadde dette med hans lov å gjøre?
Se beskrivelsen av Noah i 1 Mos 6. Hva sier teksten som hjelper oss å forstå hva slags mann han var, midt i en fordervet verden? Og hvorfor trengte Noah «nåde» i Guds øyne? Hva sier dette om forholdet mellom troen og Guds lov, også den gang?
Etter syndfloden fikk Noah og sønnene hans oppgaven med å formidle Guds vilje til sine etterkommere. Noahs familie visste at hele verden ble ødelagt fordi menneskene nektet å holde Guds lov, og da de hadde opplevd Guds nåde, kunne de bidra til å skape en mer trofast slekt. Dessverre gikk det ikke så lenge før de som bodde på jorden, igjen gjorde opprør (1 Mos 11,1–9). «De avviste tanken om at det fantes en Gud og sa at flommen hadde hatt helt naturlige årsaker. Andre trodde at det eksisterte et høyere vesen som hadde ødelagt den gamle verden. Likesom Kain reiste de seg i opprør mot en slik Gud.» – Alfa og Omega, bind 1, side 99 [PP 119].
Gud kalte Abraham og sluttet en pakt, ledsaget av en velsignelse, med ham (1 Mos 12,1–3). Bibelen opplyser ikke om kriterier for Guds valg av Abraham. Han later ikke til å ha hatt Noahs rettferdighet. Kort tid etter samtalen var han både feig og bedragersk (1 Mos 12,11–13) og brøt Guds lov. Likevel hadde Abraham sann tro, og ved Guds nåde ble denne troen regnet ham til rettferdighet. Selv om han ikke var fullkommen, lyttet han til Guds stemme, enda det innebar å stole på Gud i forhold som synes nesten umulig, menneskelig sett.
Abraham var ikke den eneste som var villig til å lytte til Guds stemme og holde hans bud. Farao, de to som heter Abimelek og Josef var klar over at Gud ikke godtok utroskap og løgn. Den andre Abimelek refset da også Isak fordi han utsatte Abimeleks folk for fristelse (1 Mos 26,10). Selv om Gud hadde valgt Abraham med tanke på en bestemt oppgave, fantes det folk i mange forskjellige nasjoner som fryktet ham. Etter Abraham og hans militærallianse hadde beseiret Kedor-Laomer og hans koalisjon, ble Abraham velsignet av kong Melkisedek, som var «prest for Gud, Den høyeste» (1 Mos 14,18). Dette er ytterligere bevis for at kunnskapen om Gud eksisterte i verden på den tiden, også før Moses.
Selv om gamle lovsamlinger fra Egypt og Mesopotamia også gir beviser for en utbredt kjennskap til de prinsippene og forskriftene som finnes i Guds lov, er ingen av dem fullstendige. Mange av samlingene inneholder også lover som fremmer avgudsdyrkelse og andre ting som Gud senere fordømte. Derfor valgte Gud et folk som skulle forvalte hans sanne lov. Det var hebreerne, Abrahams ætt og arvinger til paktsløftet som han hadde mottatt mange århundrer før – et løfte som skulle få sin endelige oppfyllelse i Jesus.
Les5 Mos 7,6–12. Hvordan åpenbarer dette avsnittet det nære forholdet mellom lov og nåde?
Når Gud valgte Israel til å ta vare på hans lov, visste han at de var et ufullkomment folk. Likevel betrodde han dem oppgaven med å fortelle andre ufullkomne mennesker om hans vilje. Selve betegnelsen «kongerike av prester og et hellig folk» (2 Mos 19,6) viser at Israel skulle være Guds mellommenn og prester for hele verden. Han valgte dem til å føre sannheten om Guds vilje ut til folkeslagene. Og til tross for Israels feil, tabber og noen ganger regelrette opprør, var det også som en av dem at Messias kom, levde, arbeidet og døde og oppfylte paktsløftet som var gitt til Abraham mange århundrer før.
LesGal 3,6–16. Hva skriver Paulus som gjør det lettere å forstå paktsløftet?
Selv om mange i det gamle Israel oppfattet entallsformen av substantivet «ætt» som en henvisning til Israel som en helhet, presenterer Paulus her Jesus som den sanne og fullstendige oppfyllelsen av paktsløftet. Evangeliet, med dets klare vektlegning av både lov og nåde, er den klareste åpenbaringen av pakten.
Tenk på det store tidsrommet fra Abraham mottok paktsløftet og til Kristi tid. Hva kan dette lære oss om behovet for tålmodighet når det gjelder å bevare tilliten til Gud?
Siden Eden har Guds menighet alltid vært fylt av feilende mennesker. Nettopp den institusjonen som skulle være et vitnesbyrd om Guds rettferdighet, hadde bruk for den samme rettferdigheten. «Stafettpinnen» gikk videre fra generasjon til generasjon, men ingen løper var verdig til å krysse mållinjen. Ingen som mottok loven, var i stand til å oppfylle dens rettferdighetskrav. Det var som om menneskeheten var fanget i en nytteløs runddans i sin søken etter Guds velvilje.
Men da det virket som om alt håp var ute, sendte Gud sin Sønn «for å motta stafettpinnen». Som den annen Adam kom Jesus til jorden uten synd, og ved konstant hengivenhet til sin Far var han lydig hele veien til korset. Da Jesus sto opp igjen, krysset han mållinjen, for han sprengte dødens lenker. Ved Åndens kraft deler den oppstandne Kristus sin rettferdighet med alle troende. Dette budskapet, som alltid har stått sentralt i paktsløftet, skinte klarest etter at han avsluttet sitt jordiske virke og den nytestamentlige menighet ble stiftet.
Dessverre har menigheten, på tross av alt dette lyset, til tider vist seg å være mindre trofast mot pakten enn det gamle Israel, og snart satte et stort frafall inn nesten overalt. Reformasjonen på 1500-tallet begynte å snu denne tendensen, men også den vaklet, og mange falske læresetninger har overlevd i den kristne verden, også (som vi har sett) gale oppfatninger om lovens rolle og formål i livet i den nye pakt. Gud vil kalle ut en rest av et folk som skal gjenreise mange tapte sannheter.
LesÅp 12,17 og Åp 14,6–12. Hvordan åpenbarer disse versene både lov og nåde i Guds siste advarsel til verden?
Som vi har sett, har Gud sagt at man skal vise ekte kjærlighet ved å holde hans bud. Hvordan kan man holde budene i det ytre uten egentlig å vise den kjærligheten vi bør vise? Hvorfor kan vi ikke holde budene ordentlig uten å vise kjærlighet?
«De tre englene i Åpenbaringens 14. kapittel er en fremstilling av det folk som tar imot lyset i Guds budskaper og går ut som hans redskaper for å forkynne advarselen over hele den vide jord. Kristus sier til sine etterfølgere: ‘Dere er verdens lys!’ (Matt 5,14). Til hver eneste sjel som tar imot Jesus, taler Golgatas kors og sier: ‘Se hva sjelen er verd!’ ‘Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!’ (Mark 16,15). Vi må ikke tillate at noe hindrer dette verk. Det er den aller viktigste oppgaven i denne tid. Den er vidtrekkende som evigheten. Den kjærligheten til menneskenes sjeler som Jesus la for dagen ved det offer han brakte for deres gjenløsning, vil anspore alle hans etterfølgere.» – Veiledning for menigheten, bind 2, side 129 [5T 455, 456].
«Det temaet som er av størst betydning, er den tredje engelens budskap, som også omfatter de to første englenes budskaper. Alle bør forstå sannhetene i disse budskapene og leve dem i hverdagen, for dette er vesentlig for frelsen. Vi må studere inngående og med bønn om vi skal forstå disse store sannhetene. Og vår evne til å lære og forstå vil bli satt på de største prøver.» – Evangelism, side 196.
Spørsmål til drøftelse
Åp 12,17 omtaler resten (eller «de andre») som dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd. Men hva er Syvendedags Adventistsamfunnets formål? Det finnes jo hundrevis av andre menigheter i verden som holder sabbaten. Hva er det vi forkynner og lærer som disse andre kirkene ikke gjør, selv de som kanskje holder sabbaten?
Les Rom 4,3, Gal 3,6 og Jak 2,23 i sin sammenheng. Hvordan kan disse versene hjelpe oss å forstå frelse ved tro?
Legg merke til at det i den første engelens budskap, som begynner med det evige evangelium, også sies at «nå er timen kommet da han skal holde dom». Så både evangeliet, loven og dommen forekommer sammen i de tre englebudskapene. Hva er lovens og nådens plass i dommen? Hvordan hører de sammen?
Da skoleåret var slutt, hadde jeg litt fritid på lørdagene, så jeg begynte å gå i adventkirken i byen. Det var himmelsk. Misjonslesningene gjorde inntrykk på meg, for de viste at Gud er den samme overalt.
Da jeg kom hjem, ba jeg om dåp. Foreldrene mine var glade for at Gud hadde kommet inn i mitt liv. Jeg sluttet å skrive låter for bandet, og mor og jeg ble døpt samme dag.
Det er forunderlig hvordan Gud åpenbarer ting for oss. Noen ganger skjer det langsomt, andre ganger fort.
Jeg begynte på ingeniørstudiet i Trissur. Jeg går i kirken i Trissur når jeg ikke er hjemme i helgen. Vi har ingen kirke hjemme, så vi må reise nesten tre mil for å gå i kirke.
Søsteren min hadde ikke vært spesielt interessert i troen før i tredje klasse på videregående. Hun pleide å si at jeg var en ”bibelnerd”. Men da hun skulle opp til eksamen, falt to av eksamenene på sabbater. Til vår forundring nektet hun å gå opp til eksamen på sabbaten. Dermed måtte hun bruke to år ekstra på skolegangen.
Hun kom inn på adventistenes videregående skole og har fått en sterk tro. Nå forteller hun vennene sine om Jesus. Noen har tatt imot ham. Gud er blitt viktig for henne. Det hender hun ringer og spør meg om bøker hun kan gi bort.
Det er fascinerende å se Guds vei i vårt liv. Vi har fått fortelle andre om vår tro – klassekamerater, søskenbarn. Ja, også bestefar. Flere har studert Bibelen sammen med oss og er blitt overbevist om at de må følge Jesus og hans vilje.
Familien er viktig i India. Tre generasjoner bor ofte sammen eller nær hverandre. Det er gjerne de gamle som bestemmer.
Gudsdyrkelsen foregår i hjemmet, spesielt hos hinduene. De setter av et rom eller et hjørne til familieguden(e).
Adventistsamfunnet arbeider for å skaffe kirkebygg til så mange menigheter som mulig. Selv enkle gudshus skaper troverdighet og gir folk lyst til å undersøke hva vi står for.