«Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud» (Matt 15,8–9).
John Wesley sa at vår teologi påvirkes av fire ting: tro, fornuft, Skriften, og tradisjoner. Men han mente ikke at de har like mye å si. Han mente Bibelen var grunnlaget, men også at vår tro, evne til å resonnere og religiøse tradisjon påvirker bibelforståelsen. Hadde Wesley sett vår tid, ville han blitt forundret over hvor mange teologer i hans menighet (og andre menigheter) som nå setter fornuft, tradisjon eller sine egne oppfatninger over Skriftens lære.
Denne uken ser vi på de tradisjonene som de skriftlærde og fariseerne bygget mye av sin lære på. De rabbinerne som opprinnelig skrev ned tradisjonene, respekterte Skriften og hadde ikke noe ønske om at tradisjonene skulle opphøyes til Guds ord. Men noen av disiplene deres forvekslet metoden med budskapet og flyttet dermed oppmerksomheten fra Guds skrevne åpenbaring til menneskers tradisjoner.
«De skriftlærde og fariseerne» høres ut som to atskilte grupper som tilfeldigvis er nevnt i samme åndedrett, men de skriftlærde var sannsynligvis en undergruppe av fariseerne (se Apg 23,9). Fariseerne ble en synlig gruppe i Hellas’ storhetstid. De var trolig restene av en from jødisk sekt, kjent som hasidim, som deltok i makkabeernes revolusjon mot Hellas.
Navnet fariseer er avledet fra det hebraiske ordet paras, som betyr «å skille ad». I en tid da mange jøder var sterkt påvirket av hedenske kulturer, så fariseerne det som sin plikt å sørge for at alle jødiske menn fikk lære om loven. Derfor opprettet de stillingen rabbi, som bokstavelig talt betyr «min lærer».
Når Jesus sa at «på stolen til Moses sitter de skriftlærde og fariseerne», anerkjente han deres stilling som lærere for folket (Matt 23,2–3). For de hadde iallfall tatt ansvar for å sikre at folk fikk lære lovens vei.
LesMatt 23,1–7. Hva var altså et av Jesu største problemer med de skriftlærde og fariseerne?
De fleste henvisningene til de skriftlærde og fariseerne i evangeliene er negative. Dette skyldes ikke minst at mange (men ikke alle) var innblandet i Jesu død og forfølgelsen av hans tilhengere. Det virket som folk fra disse gruppene lå på lur og ventet på at folk skulle begå feil slik at de kunne lekse opp loven for dem. Dette bildet av fariseerne forekommer så hyppig i Skriften at ordet ofte blir brukt som synonym for lovisk. Ser vi nærmere på teksten, finner vi at Jesu problem med fariseerne ikke så mye var at de ønsket at andre skulle holde Moseloven, men at de ikke holdt den selv. De var hyklere, de sa én ting og gjorde noe annet, og når de gjorde det som var rett, gjorde de det av feil grunn.
Les igjen hva Jesus sa om de skriftlærde og fariseerne. Hvordan kan vi unngå å være som dem?
Selv om de skriftlærde og fariseerne sitter «på stolen til Moses», var ikke Det gamle testamentet deres eneste kilde til religionsundervisning. Den loven fariseerne benyttet, besto av ledende rabbineres bibeltolkninger. Tolkningene skulle ikke erstatte Skriften, men utfylle dem. Først var de en muntlig tradisjon, senere begynte de skriftlærde å samle dem i bøker.
Den første offisielle utgivelsen av rabbinske lover kom ikke før på slutten av 100-tallet e.Kr., da rabbi Jehuda ha-Nasi (Jehuda prinsen) utga misjna. Lovene i misjna avspeiler ca 400 års tolkninger. Mange av de medvirkende rabbinerne levde på Jesu tid, deriblant Hillel og Shammai. En annen var Gamaliel, Hillels barnebarn og Paulus’ lærer.
LesMatt 15,1–6. Hva er stridsspørsmålet? Hvilken feil prøver Jesus å korrigere?
I første lekse lærte vi at de rabbinske lovene ble kalt halakha, som betyr «å vandre». Rabbinerne mente at den som vandret på de mindre lovenes vei, automatisk ville holde de store. Men et sted på veien begynte de mindre lovene å få større status, og etter en stund var det vanskelig å skille mellom tradisjonelle og bibelske lover.
Det later ikke til at det var noe problem for Jesus at fariseerne hadde sine egne regler. Problemet kom når reglene ble opphøyd til «lære». Ingen har myndighet til å innføre religiøse begrensninger og opphøye dem til guddommelige krav. Men dermed er det ikke sagt at grupper av troende skal avstå fra å lage regler som bidrar til å styre folks atferd i samfunnet. Praktisk veiledning kunne være en god hjelp til å holde loven. Men veiledningen må ikke ta lovens plass.
Hvilke regler, tradisjoner og skikker har vi som kan hjelpe oss å være lydige mot loven? Skriv dem ned og ta dem med til klassen på sabbaten, og still spørsmål om den rollen de spiller i din lokale menighet.
Noen av rabbinerne var så opptatt av de reglene og tradisjonene som skulle gjøre det lettere å holde Moseloven at de ikke klarte å skille mellom de to. Etter en tid fikk rabbinernes ord status som kanoniske og folk trodde de var like bindende som Skriften. Da rabbinerne opprinnelig skrev sine kommentarer, de hadde neppe til hensikt å utvide Skriften. Men deres disipler betraktet det sannsynligvis som sin plikt å gi folk flest del i disse unike tolkningene.
Les Matt 15,1–2 om igjen. Hvilken tekst i Mosebøkene bygger tradisjonen på? Hva innebærer svaret? Se også Mark 7,3–4 og Matt 15,11.
Det skal godt gjøres å finne en bibeltekst som sier: «Du skal vaske hendene før du spiser.» Men pålegget ville ikke ha overrasket de skriftlærde og fariseerne, for de var fullt klar over at disiplene ikke brøt Moseloven, men «overleveringen fra de gamle». De stilte spørsmålet så innstendig at det virker som om dette var et betydelig lovbrudd.
Helsepersonell og foreldre iler gjerne til med en hygienisk eller psykologisk begrunnelse for fariseernes tvangsmessige håndvask. Men det dreide seg egentlig om seremoniell urenhet. Fariseerne var opptatt av at folk i hverdagen kunne komme i kontakt med gjenstander som var blitt urene. Og hvis de spiste uten å vaske hendene først, ville de bli seremonielt urene når de berørte maten.
Siden de retter anklagen mot Jesu disipler, kan vi gå ut fra at Jesus ikke forbrøt seg mot denne tradisjon (Mark 7,3). Likevel var han fullt klar over at fariseernes hovedfag var i flisespikkeri.
Les Jes 29,13. Hvilke bibelske prinsipper ser vi her? Hvorfor er de så viktige for oss?
«Å innføre menneskelige forskrifter i stedet for Guds bud er ikke noe som bare hører fortiden til. Selv blant kristne finnes det ordninger og skikker som ikke har noen bedre grunnvoll enn menneskelige tradisjoner. Slike ordninger, som bare hviler på menneskelig myndighet, har fortrengt dem som Gud har innstiftet. Menneskene klynger seg til sine overleveringer, høyakter sine skikker og nærer hat mot dem som prøver å påvise deres villfarelse … I stedet for de såkalte kirkefedres autoritet pålegger Gud oss å rette oss etter det han har sagt, han som er himmelens og jordens Herre.» – Alfa og Omega, bind 4, side 340 [DA 398].
Da fariseerne konfronterte Jesus med spørsmålet om håndvasking, regnet de med at han ville gi et direkte svar på deres påstand. Men sin vane tro konfronterte Jesus dem med et spørsmål som gikk rett til sakens kjerne. De måtte ikke tro at det var et spørsmål om håndvask eller tiendebetaling, men om å sette menneskers krav over Guds krav. Fariseerne kunne gi en logisk forklaring på sin holdning til håndvasking. De mente nok også at det å gi midler til Guds sak heller enn til sine foreldre, var et uttrykk for en enestående kjærlighet til Gud.
Fariseerne kan ha hatt logiske grunner for det de gjorde, men Gud venter ikke at vi skal elske ham på våre egne premisser. Disiplin og et hellig liv er flott, men det må ikke få overskygge Guds vilje. Fariseerne burde ha husket at de 613 lovene i Moseloven var harmoniske og ikke motstridende. Ingen av dem prøvde å erstatte en annen. Men når de insisterte på å følge «overleveringen fra de gamle», satte de Guds ord ut av kraft (Matt 15,6), iallfall for sitt eget vedkommende. De som betraktet seg selv som lovens beskyttere, må ha blitt rystet over påstanden om at de brøt den og satte den ut av kraft med nettopp de tradisjonene som de trodde ville hjelpe folk til å holde loven bedre!
Hvis vi leser Matt 5,20 isolert, kan det virke som en oppfordring til å overgå fariseerne – gjøre som dem, bare mer.
Men er det det Jesus sier? Heldigvis kan vi finne svar på dette. Gårsdagens studium viste at det ikke var uvanlig for de skriftlærde og fariseerne å sette tradisjoner over Guds lov. Jesus måtte fortelle dem at deres handlinger i praksis satte Guds ord ut av kraft. Mandagens studium nevnte også at mange av de skriftlærde og fariseerne var hyklere, selv om mye av det de lærte sannsynligvis var godt.
Derfor er det lett å se hva som ligger bak Jesu utsagn. Han kan ha tenkt på det som han også advarte mot: «Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket» (Matt 5,19). Fariseerne var så opptatt av de lovene mennesker hadde laget at de brøt Guds lov åpenlyst. Deres rettferdighet var basert på egen innsats, og derfor var den mangelfull. Jesaja hadde for lengst erklært at menneskelig rettferdighet ikke er annet enn urent tøy (Jes 64,5).
Den rettferdigheten Jesus går inn for, kommer fra hjertet. I saken om håndvasking påpekte Jesus fariseernes feil ved å sitere fra Jesaja 29,13: «Dette folket … ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg.» Den rettferdigheten Gud ønsker, går dypere enn ytre handlinger.
Jesus etterlyser en rettferdighet som overgår den fariseerne trodde de hadde. Den rettferdigheten som teller, oppnås ikke ved å krysse av punkter på en sjekkliste, den kan bare bli vår ved å tro på Jesus Kristus og ta imot hans rettferdighet. Dette er en rettferdighet som kommer av full overgivelse av selvet og en forståelse av at Jesus må være både stedfortreder og eksempel.
LesRom 10,3. Hvordan bidrar denne teksten til at vi ser hva sann rettferdighet er?
For mer informasjon om denne ukens tema, les «Menneskebud og Guds bud» i Alfa og Omega, bind 4, side 338–341 [DA 395–398] og «Til advarsel og formaning» i bind 5, side 162–174 [DA 610–620]. Les også Matt 23.
«Alle som godtar menneskelig myndighet, kirkens skikker eller kirkefedrenes tradisjoner, bør gi akt på advarselen i Kristi ord: De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.» – Alfa og Omega, bind 4, side 340 [DA 398].
Forslag til samtale
Hva er noen av de tradisjonene som vi adventister holder? Hvorfor er det viktig å se dem for det de er? Hvorfor er tradisjoner viktige, og hvilken rolle har de i menighetens liv? Hvilke har allmenn gyldighet, og hvilke er basert på lokale og kulturelle faktorer?
«Ikke sjelden har troende mennesker tillatt fienden å arbeide gjennom dem nettopp i en tid da de burde ha vært helt helliget til Gud og til å fremme hans verk. Uten selv å vite det, har de gått langt bort fra rettferdighets vei. Ved å nære en kritisk og klandrende ånd og en fariseisk gudsfrykt og stolthet har de bedrøvet Guds Ånd og i høy grad sinket det arbeid som Guds sendebud utførte.» – Veiledning for menigheten, bind 3, side 267 (9T 125). Hvordan vandrer man langt fra rettferdighetens vei «uten å vite det»? Hva kan en gjøre for å unngå å bli selvrettferdig?
Tenk over gudstjenesteritualet i din menighet. Hvorfor er rekkefølgen som den er? Hva er meningen med de enkelte delene (f.eks. innledningsbønn, velsignelsen osv.)? Hva kan gudstjenesten lære oss om hvor sterkt tradisjonene står i vår tro? Samtidig må vi spørre: Er det galt bare fordi det er en tradisjon?
Far var katolikk og mor hindu, men jeg gikk i en karismatisk menighet som barn. Åpenbaringen fascinerte meg, så da jeg fikk høre om adventistenes møter om den boken, gikk jeg hver fredag, med mor og fars tillatelse. Men da jeg tok av smykkene og nektet å spise kjøtt, ble det bråk. Ingen katolikk ville gifte seg med en vegetar uten smykker, sa far.
Jeg arbeidet som resepsjonist i et advokatfirma, men da jeg ba om fri på sabbaten, fikk jeg sparken. Et halvt år senere ble jeg ansatt som kontordame i et adventisteid firma. Far lurte på å bli adventist, men arbeidet kom i veien. Før jeg sluttet i advokatfirmaet, fortalte jeg en av advokatene om min tro.
Kalaivani, advokat i Chennai:
I tiende klasse fikk jeg høre om Jesus. Etter eksamen ville jeg studere, men vi hadde ikke råd. Jeg ba til Gud, og fikk studere. Etter videregårende tok jeg en BA-grad i matematikk. Deretter utdannet jeg meg til advokat og fikk jobb i et firma. Nå kunne jeg hjelpe familien min, og sjefene mine hjalp dem også.
Da jeg hadde vært tre år i firmaet, ble Geetha, resepsjonisten vår, adventist. Hun fortalte om adventistene, og jeg ble med i menigheten. Pastoren forklarte alt med bibeltekster, mens jeg var vant til at pastoren vår brukte dagens tekst som utgangspunkt for sine egne tanker. Musikken i adventkirken var ikke så livlig som det jeg var vant til, men jeg ble med flere ganger. Jeg likte helsebudskapet særlig godt. De drakk verken te eller kaffe, og anbefalte vegetarkost.
Det tok lang tid og mange bibelstudier før jeg endelig ba om fri på sabbaten. Sjefene nektet og sa at hvis jeg sluttet, måtte jeg betale tilbake det de hadde gitt familien min. Det ville ta 14 år, men jeg ville følge Guds vilje og sa opp. To dager senere fikk jeg en like god jobb i et annet advokatfirma!
Jeg skal snart døpes. Jeg bor fremdeles hjemme. I India bor enslige kvinner sammen med foreldrene til de gifter seg. Det hun tjener, tilfaller familien. Jeg har tillit til at Gud vil hjelpe meg å ære mine foreldre og likevel være trofast mot ham.
3000 menigheter i Sør-Asia står uten ordentlig gudshus. Mange gjør narr av slike som har en Gud som ikke gir dem et sted å tilbe. Et kirkebygg gir menighetsvekst.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge sju kirker.