«Slik er det også med dere, mine søsken. Gjennom Kristi kropp er dere døde for loven. Dere tilhører en annen, han som er stått opp fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud» (Rom 7,4).
En kvinne kjører langt over fartsgrensen. Plutselig ser hun blinkende røde og blå lys fra en politibil i bakspeilet og hører den velkjente lydene av sirenen. Hun kjører til side, griper vesken og tar ut førerkortet. Politimannen nærmer seg, sjekker lappen og går tilbake til bilen sin.
Hun lurer på hvor mye hun må ut med (hun var langt over grensen) og hvordan hun skal klare å betale boten. Etter noen minutter kommer politimannen og sier: «OK, vi avskaffer loven så du kan slippe å ta straffen for lovbrudd en gang til. Du trenger ikke å tenke på fartsgrensen mer.»
Latterlig, men ikke mer enn teologien om at loven, de ti bud, ble avskaffet etter korset.
Denne uken skal vi se på Jesu død og hva den betyr for loven.
LesRom 7,1–6 og sammenfatt hva Paulus sier, så godt du kan. Les det grundig og ha andre bibelsteder om loven i mente.
Selv om noen bibelutgaver feiloversetter det første verset som at loven er bindende inntil døden, er dette en bokstavelig tolkning: «Hver levende person er under lovens herredømme.» Hovedvekten er ikke på de døde, men på de levende.
Eksempelet fra ekteskapet demonstrerer at enhver som er gift og har et intimt forhold med en annen enn sin ektefelle, har brutt loven og gjort seg skyldig i utroskap. Man kan bare inngå et forhold med en annen person uten å bryte loven hvis ektefellen dør.
Det finnes noen som sier at dette avsnittet viser at loven er død, men egentlig viser det at en person er død for loven ved Kristi legeme (Rom 7,4). Ifølge Rom 6,6 er den delen av mennesket som dør «vårt gamle menneske». Når man er forent med sitt gamle menneske (selvet), dømmes man av loven og er fanget i et ulykkelig samliv (Rom 7,9–11, Rom 7,24). Når det gamle mennesket dør, står det en fritt å inngå et forhold med en annen – den oppstandne Kristus (Rom 7,4).
Paulus sier at siden loven er bindende for alle levende mennesker, må Guds lov også styre det nye samlivet. Men siden den troende er gift med Kristus, er ikke loven et instrument for fordømmelse mer, den troende i Jesus er fri for lovens fordømmelse fordi han er dekket av Jesu rettferdighet.
Paulus sier ikke at de ti bud, som definerer synden, er opphevet. Det ville være i strid med mye av Bibelen, også hans egne skrifter. Nei, han taler om et nytt forhold som man har til loven ved troen på Jesus. Loven er fremdeles bindende, men den kan ikke lenger holde dem som er døde for synden i fordømmelsens grep, fordi de nå «tilhører en annen», nemlig Jesus.
Paulus forsikrer de kristne om at det ikke er noen «fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. . . For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov» (Rom 8,1–2). Hvis vi leser disse versene løsrevet fra sammenhengen de står i, ser det ut som om Paulus siktet til to motstridende lover: livets lov og syndens og dødens lov. Men det som er forskjellig, er ikke loven, men den enkelte før og etter å ha mottatt Kristus.
Hvordan illustrerer Paulus’ drøftelse i Rom 7,7–13 lovens rolle?
Lovens oppgave avhenger av hvem den er forbundet med. For eksempel kan en kniv brukes av en kirurg til å helbrede, eller av en morder til å drepe. På samme måte vil en tyv som bryter en lov for å stjele en veske, stå i et annet forhold til loven enn den som loven skulle beskytte (eieren av vesken). Loven som sådan beskrives noen ganger som «hellig, rett og god» (Rom 7,12), eller som «syndens og dødens lov» (Rom 8,2). På samme måte som Guds gjengjeldelse ikke hindrer ham i å være en kjærlig Gud, blir ikke loven syndig av å resultere i synd og død.
Ifølge Rom 8,5–8 er loven et redskap for «synd og død» for dem som bare er opptatt av «det som hører mennesker til» (Rom 8,5). Dette beskriver den som fortsatt er gift med «det gamle menneske» og ikke har noe ønske om å bryte forholdet og holde seg til den oppstandne Kristus. Som resultat av sitt syndige forhold finner mennesket at det er i «fiendskap mot» Gud og hans lov siden de står på motsatt side (Rom 8,7).
Paulus understreker så at det er umulig for dem «som kjøtt og blod har makten over» å bøye seg under Guds lov, eller å være til glede for ham (Rom 8,7–8). Her er det åpenbart ikke tale om den som strever, for dette mennesket tjener Guds lov «med mitt sinn» (Rom 7,25). Paulus tenker trolig på dem som «holder sannheten nede» med sin ondskap (Rom 1,18). Det er for disse opprørerne mot Gud at loven blir et redskap for synd og død (Rom 2,12).
Hvordan forholder du deg til loven når du bryter den?
Alle redskaper har et formål. En nøkkel åpner en lås, en kniv skjærer man med, og loven forklarer hva synd er. Hadde det ikke vært for Guds lov, ville det ikke ha vært noen absolutt metode for å vite hvilke handlinger han fant akseptable eller uakseptable. Og selv om synd ikke kan eksistere uten loven, gjør Paulus det klart at loven ikke er syndens villige partner: «Men er da det som er godt, blitt til død for meg? Slett ikke! Det var synden som brukte det gode til å føre meg i døden. Slik skulle det bli klart hvordan synden er. Gjennom budet skulle synden vise seg å være over alle grenser syndig» (Rom 7,13).
Hvordan kaster tekstene ovenfor lys over 1 Kor 15,54–58?
Tatt ut av sammenhengen kan det virke som om 1 Kor 15,54–58 har et negativt syn på Guds lov. Men Paulus vil ha sagt at loven gir kraft til synden fordi den sier hva synd er. Og naturligvis: «Syndens lønn er døden» (Rom 6,23). Hadde det ikke vært for loven, ville det ikke ha vært noen død, for det ville ha vært umulig å si hva synd er. I 1 Kor 15 er ikke Paulus ute etter å svartmale loven. Han vil vise at alle som tror, kan oppleve seier over døden (en død som skyldes overtredelse av loven) i kraft av Jesu død og oppstandelse.
Når var siste gang noen syndet mot deg, det vil si, den siste gangen at noen krenket Guds lov på en måte som var til skade for deg? Hvordan kan en slik opplevelse hjelpe oss å forstå hvorfor tanken om at Guds lov ble avskaffet etter korset, er gal?
Selv om loven på en måte gir kraft til synden, er den også fryktelig maktesløs. Hvordan kan samme ting være både sterkt og svakt samtidig?
Også her er forskjellen ikke loven, men mennesket. For loven tvinger den som oppdager at han er en synder, til å innse at han bryter Guds vilje og er på dødens vei. Når synderen oppdager sin syndighet, bestemmer han seg kanskje for å følge loven til punkt og prikke. Men siden han allerede har syndet, er han kvalifisert for døden.
Noen tror man kan bli frelst ved streng overholdelse av loven, men det er ikke en bibelsk lære. Loven påpeker synd (Rom 7,7), den tilgir ikke synd (Gal 2,24). Derfor sier Paulus at den samme loven som gir kraft til synd, også er «maktesløs» (Rom 8,3). Den er i stand til å dømme syndere for deres synd, men den kan ikke gjøre dem rettferdige. Et speil kan vise oss hva som er galt, men det kan ikke gjøre noe med det. Som Ellen White skrev: «Loven kan ikke frelse dem som den fordømmer, den kan ikke redde de fortapte.» – The Signs of the Times, 10. november 1890.
Når vi forstår hensikten med loven, er det lettere å forstå hvorfor Jesus ble menneskehetens sonoffer. Jesu død satte tidligere syndige mennesker i et rett forhold til Gud og hans hellige og rettferdige og gode lov (Rom 7,12). Og hans død viste hvor håpløst det er å søke frelse ved å holde loven. For hvis lydighet mot loven kunne ha reddet oss, hadde ikke Jesus vært nødt til å dø for oss. Det at han gjorde det, viser at lydighet mot loven ikke kan frelse oss. Noe langt mer drastisk må til.
Vi er lovt kraft til å adlyde Guds lov, men hvorfor kan ikke denne lydigheten sikre oss frelsen? Svaret er ikke så vanskelig. Se på deg selv og din lydighet mot loven. Hvilke sjanser for å bli frelst ville du ha hatt hvis frelsen avhang av din lydighet?
Hva sier disse tekstene om menneskenaturen? Hvordan ser vi denne sannhetens realitet hver dag? Sal 51,7, Jes 64,6 og Rom 3,23.
Med unntak av Jesus er alle mennesker smittet av Adams synd. Derfor kan ingen si at de er helt rettferdige. Det finnes noen, f.eks. Elia og Enok, som har holdt seg nær til Gud, men ingen har vært uklanderlig. Derfor sier Paulus: «Men de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står i lovboken, og gjør det den sier» (Gal 3,10). Loven forlanger uinnskrenket lydighet, og hvem annen enn Jesus kan vise til det?
Alle er under lovens forbannelse. Loven tillater ingen tabbekvote, så man kan ikke rette opp en gammel synd. Derfor er døden uunngåelig. Jakob tegner et enda dystrere bilde når han minner om at overtredelse på ett område er like ille som om man hadde overtrådt på alle områder (Jak 2,10). Syndens lønn er døden, og døden er enten-eller.
Når vi innser hvor hjelpeløs man er under forbannelsen, blir det lettere å sette pris på Guds kjærlighet: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld» ved sin død (Gal 3,13).
Tenk på hva Paulus sa: «Men de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», for loven kan ikke frelse oss. Derfor er vi under dødens forbannelse. Hvordan kan det at vi innser dette, hjelpe oss å sette mer pris på det Jesus har gjort for oss? Hvordan viser vi vår takknemlighet? Se 1 Joh 5,3.
«Korset i sentrum» i Alfa og Omega, bind 5, side 313–320 [DA 758–768]
«Loven krever rettferdighet – et rettferdig liv og en fullkommen karakter. Dette kan mennesker ikke prestere. De kan ikke imøtekomme kravene i Guds hellige lov. Men da Kristus kom til verden som et menneske, levde han et hellig liv og utviklet en fullkommen karakter. Dette tilbyr han som en fri gave til alle som vil ta imot den. Hans liv kommer i stedet for menneskenes liv. På grunn av Guds overbærenhet får de tilgivelse for de synder som før var gjort. Og mer en det. Kristus gjør at menneskene blir helt gjennomtrengt av Guds egenskaper. Han danner menneskets karakter så den ligner Guds karakter og blir til et vakkert byggverk med åndelig styrke og skjønnhet. Slik blir nettopp den rettferdighet som loven krever, oppfylt i den som tror på Kristus. Gud ville vise sin rettferdighet, «både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.» – Alfa og Omega, bind 5, side 316–317 [DA 762].
Jesu død viser at Guds lov er urokkelig. Da Adam og Eva syndet, kunne Gud ha avskaffet sine lover og fjernet straffen for lovbrudd. Men det ville ha betydd en trøstesløs tilværelse i et lovløst samfunn. I stedet valgte Gud å sende sin Sønn som vår stedfortreder. På vegne av alle mennesker bar han den straffen for synden som loven krever. Med Jesu død har hele menneskeheten fått et nytt forhold til Gud. Alle som tror på Jesus, kan få sin synd tilgitt og være fullkomne i Guds øyne.
Forslag til samtale
Mange religioner lærer at Gud veier våre gode gjerninger mot de dårligenår livet er slutt, for å se om vi skal belønnes i det neste liv. Hva er galtmed å tenke slik?
Jesus, som var lik Gud, døde for våre synder. Hva sier det om Jesu offer hvis vi tror at lydighet mot loven kan bidra til at vi blir frelst?
Hvilke andre grunner er det til at tanken om at Guds lov ble avskaffet etter korset, er falsk? Hva er det egentlig folk mener ble avskaffet?
Da vår førstefødte var ni år, begynte han på en liten adventistskole. En dag kom han hjem med en brosjyre om sabbaten. Det hadde jeg aldri hørt om før. Han kom med flere brosjyrer, og jeg ble enda mer interessert.
Jeg besøkte læreren og stilte ham spørsmål. Han svarte godt for seg, og kom også hjem til oss og ga oss bibelstudier. Senere studerte vi sammen med pastoren, og både jeg og min mann og fire slektninger ble døpt.
Vi begynte å besøke naboene. Vi holdt evangeliske møter i landsbyen, og åtte ble døpt, bare et halvt år etter at vi ble døpt.
Min mann og jeg har arbeidet sammen som pionerer for Global Mission i ti år og startet fem menigheter. Vi drar bare til landsbyer hvor vi har slekt eller bekjente og snakker med dem. Deretter kontakter vi andre i landsbyen. Slik har vi døpt 65 mennesker.
Jeg kom i prat med Namgey. Han røykte, og da han så meg, kastet han sigaretten. Jeg spurte hvorfor han røykte, og han sa at faren hans var syk. ”Jeg røyker mer når jeg er urolig,” sa han.
”Gir det fred i sinnet når du røyker,” spurte jeg. Nei, det gjorde det ikke. ”Hvis du vil, kan jeg fortelle deg om en som kan gi deg fred i sinnet,” sa jeg. Dermed inviterte han meg hjem den kvelden.
Slik ble jeg kjent med familien og begynte å fortelle om Jesus. Huset var fullt av bilder av hinduguder og Buddha. ”Tror du ikke våre guder kan gi oss fred," sa hans kone. "Jeg har ikke hørt om denne Gud du forteller om."
Jeg påpekte at de hadde prøvd alle disse gudene, men at de ikke hadde vært til hjelp. Hvis dere ber til Jesus, får dere fred og hjelp, sa jeg. ”Men dere kan ikke vakle fram og tilbake. Dere må velge.” Jeg ba dem kvitte seg med gudene og bare be til Jesus. Så ga jeg dem et nytestamente.
Etter tre dager kom jeg tilbake. Mannen var mye gladere, og faren hadde det bedre. Kona ba om bibelstudier. Da vi holdt en møteserie der, ble de døpt.
Det er godt å arbeide for Jesus. Før laget jeg alkohol og solgte til folk, men nå forteller jeg om Jesu kjærlighet.
Dine gaver hjelper misjonspionerer som Asha, som gir håp til dem som ikke har hørt om Jesus. Takk for hjelpen.
Over en million mennesker i India har blitt adventister de siste 20 årene. Men mange har ikke noe gudshus å tilbe i. De møtes under et tre eller hjemme hos folk.