«For Kristus er lovens ende og mål, så hver den som tror, skal bli rettferdig» (Rom 10,4).
Et kjent blad hadde en helsides annonse med overskriften: «Oppnå udødelighet! (vi tøyser ikke).» På en måte tullet de, for annonsen fortsatte: «Kontakt oss og få tilsendt en brosjyre hvis du vil finne ut hvordan du kan etterlate deg en veldedig arv som varer evig.»
Forfattere, forskere, filosofer og teologer har i årtusener kjempet med spørsmålet om døden og hva døden har å si for livets betydning. Annonsen var en snedig, men mislykket måte å hjelpe folk med å håndtere sin dødelighet.
Men hele Det nye testamentet viser at den eneste måten å oppnå udødelighet på, er ved troen på Jesus, ikke ved å holde loven, selv om man jo skal gjøre det. For å holde loven er ikke imot nåden, det er hva man skal gjøre som et resultat av å ha fått nåde.
Denne uken skal vi fortsette å utforske lov og nåde.
Loven peker på våre synder, men den kan ikke redde oss fra dem. Men denne maktesløsheten viser at vi trenger Jesus, han som er den eneste løsningen på syndens problem.
LesRom 5,12–21. Hvordan formidler disse versene budskapet om Guds nåde?
Legg merke til sammenhengen mellom synd og død. Gang på gang ser vi dem i hverandres umiddelbare nærhet. Og det er nettopp fordi synd, brudd på Guds lov, fører til død.
Les Rom 5,20. Da loven «kom til», ble synden stor i den forstand at loven viste at den var synd. Men i stedet for å bringe døden, som er syndens naturlige resultat, på bane, skriver Paulus: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større» For uansett hvor ille synden er – Guds nåde er stor nok til å skjule den for alle som setter sin lit til hans løfter.
Mange begrenser synd til brudd på de ti bud, idet de henger seg opp i en eldre oversettelse av 1 Joh 3,4 («synd er lovbrudd»). Men en mer bokstavelig oversettelse er: «synd er lovløshet» (anomia). Alt som går mot Guds prinsipper, er synd. Så selv om de ti bud ennå ikke var formelt gitt da Adam spiste av den forbudte frukten, brøt han en befaling fra Gud (1 Mos 2,17) og var dermed skyldig i synd. Og det er gjennom Adams synd at dødens forbannelse har nådd alle generasjoner av menneskeheten (Rom 5,12, Rom 5,17, Rom 5,21).
I motsetning til Adams utroskap resulterte Jesu troskap mot Guds lov i håp om evig liv. Jesus ble fristet, men han ga aldri etter for synd (Hebr 4,15). I Romerbrevet fremhever Paulus Jesu rettferdige lydighet, som har resultert i evig liv (Rom 5,18–21) for dem som tar imot den. Som den andre Adam, holdt Jesus loven til fullkommenhet og brøt dødens forbannelse. Hans rettferdighet kan dermed bli den troendes rettferdighet. De som er dømt til døden fordi de arvet den første Adams synd, kan nå få livets gave ved å ta imot den andre Adams(Jesu) rettferdighet.
Et av de begrepene som er vanskeligst for kristne å forstå, er lovens rolle for en som er frelst av nåde. Hvorfor er det nødvendig å holde loven hvis den troende oppnår rettferdighet ved Jesu liv og død? Dette gir oss en anledning til å gjenta et sentralt punkt: loven har aldri vært noen frelsesvei. Dens oppgave (etter fallet) var å definere synd. Men korset fjerner ikke nødvendigheten av å holde Guds lov, ikke mer enn om den som slipper med en advarsel etter å ha brutt trafikkreglene, kan fortsette å bryte dem.
Nåden og loven er ikke motsetninger. De avskaffer ikke hverandre. Nei, de henger nøye sammen. Loven, som ikke kan frelse oss, viser hvorfor vi trenger nåde. Nåden står ikke i motsetning til loven, men til døden. Problemet var ikke loven som sådan, men den evige død som fulgte av å bryte den.
Paulus ber de kristne om å være forsiktige med å bruke nåden en unnskyldning for å synde (Rom 6,12.15). Synden blir forklart ved hjelp av loven, så når Paulus sier at vi ikke skal synde, sier han egentlig: hold loven, følg budene!
«Paulus opphøyde alltid Guds lov. Han viste at loven ikke makter å redde menneskene fra straffen for ulydighet. Lovbrytere må angre sine synder og ydmyke seg for Gud, som med rette er harm over deres lovbrudd. De må også tro på Kristi blod som det eneste middel til syndsforlatelse.» – Alfa og Omega, bind 6, side 269–270 [AA 393].
Hvorfor er det så lett å falle for den logiske kortslutningen at vi ikke lenger behøver å adlyde loven fordi den ikke kan frelse oss?
LesRom 7,13–25. Hvordan skal vi forstå disse versene? Taler Paulus om et uomvendt menneske, eller er dette noe den omvendte opplever? Begrunn svaret?
Du er ikke alene hvis du har vært usikker på hvem disse versene taler om. Teologene har kjempet med spørsmålet i århundrer. Dette er et menneske som finner glede i Guds lov (det høres ikke akkurat ut som en ikke-troende), men som later til å være syndens trell (dette gir ingen mening fordi vi er lovet makt over synd). SDA Bible Commentary veier argumentene på begge sider og sier: «Det later til at Paulus først og fremst bruker dette avsnittet til å forklare forholdet mellom loven, evangeliet og den som er blitt vakt til alvorlig kamp mot synden som forberedelse for frelsen. Paulus sier at loven riktignok kan bidra til å utløse og forsterke kampen, men bare evangeliet om Jesus Kristus kan gi seier og sette oss fri.» – SDA Bible Commentary, bind 6, side 554.
Samme hvordan vi oppfatter disse versene, må vi huske at den som sliter med synd, er i stand til å velge riktig. Hvis det ikke hadde vært tilfelle, ville alle løftene om makt over synd ha vært meningsløse. Og som Matt 5 viser: synden begynner ofte før det finner sted noen handling. Så man kan bryte loven bare ved å tenke syndig. Vanligvis er dette en kilde til frustrasjon. Men selv om mennesket som er omtalt i Rom 7, kan være hjelpeløs, er han ikke uten håp. For den som lever i Ånden er lovens nærvær en stadig påminnelse om at Jesus setter oss fri fra fordømmelsen (Rom 7,24–8,2).
Les versene for i dag om igjen. Sammenlign med din erfaring med Herren. Hvordan kan du oppleve det håpet Paulus uttrykte der?
Tittelen på ukens studium er tatt fra Rom 10,4 – «Kristus er lovens ende». Mange som har blitt vant å tenke negativt om loven, tolker automatisk teksten som «Kristus gjorde at loven ble foreldet.» Men denne lesemåten er i strid med de mange henvisningene i Romerbrevet og andre deler av Det nye testamente som taler om lovens fortsatte relevans.
LesRom 9,30–10,4. Hvordan forklarer Paulus at vi frelses ved tro og ikke ved å holde loven?
Som i resten av brevet til romerne er Paulus’ hensikt i å vise hva som er den sanne kilde til rettferdighet. Loven peker på rettferdighet, men den kan ikke gjøre folk rettferdige. Paulus skildrer et paradoks: de andre folkeslag (hedningene) som ikke engang streber etter rettferdighet, har funnet det, men Israel, som strevde med å holde loven, finner den ikke. Paulus utelukker ikke jødene fra rettferdighet, og han sier ikke at alle ikke-jøder er rettferdige. Han sier bare at loven ikke gjør synderen rettferdig, verken jøder eller hedninger.
Mange jøder var oppriktige i sitt ønske om rettferdighet, men de søkte den forgjeves (Rom 10,2). De ønsket å tjene Gud, men de ville gjøre det på sine egne premisser. De hadde tatt én del av Guds åpenbaring (loven) og forvekslet den med kilden til frelse. Enda så god loven er, kan den ikke frelse noen. I stedet for å gjøre oss rettferdige fremhever loven vår syndighet, den forsterker behovet for rettferdighet. Det er derfor Paulus beskriver Kristus som lovens ende. Han er ikke «enden» i den forstand at han opphever loven, men i betydningen å være lovens «mål», den som loven peker mot. Loven fører et menneske til Kristus når det kommer til ham for å bli frelst. Loven minner alle troende om at Kristus er vår rettferdighet (Rom 10,4).
Mange som tar loven på alvor, kan lett bli loviske og søke «sin egen rettferdighet». Hvordan kan vi unngå å gå i denne lumske fellen når vi prøver å adlyde Guds lov?
Som i Romerbrevet passer Paulus i Galaterbrevet på å si at formålet med loven er å definere synd, ikke å gjøre folk rettferdige (Gal 3,19.21).
LesGal 3,23–24. Hvilke bilder bruker Paulus for å beskrive lovens formål? Hva tror du metaforene betyr?
I vers 24 blir loven kalt «skolemester», «tuktemester», «huslærer», «vokter» og andre ting, alt etter oversettelsen. Det greske ordet betegner en slave som var ansatt hos en rik mann som oppdrager for hans sønn. Det var hans ansvar å sørge for at gutten lærte selvdisiplin. Selv om han var slave, fikk han myndighet til å gjøre det som skulle til for å holde styr på gutten, også hvis det betydde fysisk avstraffelse. Da sønnen nådde voksen alder, hadde ikke huslæreren lenger makt over ham.
I lys av forklaringen om huslærerens rolle: Hva tror du lovens formål er for en som har tatt imot frelsen i Kristus?
Selv om veilederen ikke lenger hadde makt over sønnen som var blitt voksen, forventet man at det sønnen hadde lært, skulle gjøre ham i stand til å ta modne beslutninger. Slik er det også med en kristen: Han er ikke under lovens fordømmelse, men fordi han har nådd modenhet, forventes det at det han foretar seg, skal være i tråd med lovens mening.
Ved siden av rollen som huslærer skulle loven også fungere som vaktmester og beskytter inntil «troen» kom (Gal 3,23). Her ser vi igjen at Kristus er lovens «ende» eller mål. Paulus sier dette helt tydelig når han uttaler at loven førte oss til Kristus «for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro» (vers 24).
Les Gal 3,21 nøye. Hva står det som for alltid burde gjøre slutt på alle tanker om å bli frelst ved lydighet mot loven? Hvorfor er dette godt nytt? Del dine tanker med gruppa på sabbaten.
«Loven viser hva synd er og får oss til å forstå at Jesus er vårt eneste håp. Den får oss til å søke den nåde og fred han kan gi den som vender om til Gud og tror på vår Herre Jesus Kristus …
Man må ikke se på tibudsloven bare som en rekke forbud, men som like mange velsignelser. En sikker vei til et lykkelig liv er å ta hensyn til disse advarsler. Om vi mottar dem i Kristus, skaper de i oss en ren karakter som vil føre til evig lykke. Loven er en beskyttende mur for den som lyder den. I den ser vi Guds godhet. Ved å vise menneskene prinsippene for rettskaffenhet, som ikke lar seg endre, forsøker Gud å bevare dem fra de ulykker overtredelsen fører med seg.» – På fast grunn, 1. bok, side 230, 231 [1SM 234,235].
Forslag til samtale
Snakk sammen om det fantastiske håpet i Gal 3,21. Hvordan fremstilles nådens evangelium så tydelig der? Hvorfor er denne teksten motgift mot loviskhet?
Et gudfryktig liv er ikke noe de som kaller seg Guds barn kan velge bort. Mange velmenende mennesker sier vi må være «fullkomne» om vi skal komme inn i Guds rike. De som forfekter denne læren, gjør to feil: De fremmer selvberging som nøkkelen til frelse, og de overser menneskenaturens syndige realitet. Vi mennesker må leve med nedarvede tendenser til synd og blir stadig bombardert med fristelser. Enda verre er det mismotet som kan bygge seg opp når man hele tiden betrakter seg selv og hvor godt man gjør det som et barometer for egen frelse. Hvem av oss tåler sammenligningen med Guds hellighet og hans lov? Hvordan kan vi leve et trofast og gudfryktig liv og samtidig unngå å bli revet med av en teologi hvor håpet om frelse blir noe annet enn Kristi rettferdighet?
Jeg var baptist og likte ikke adventistene, men skolene deres er gode, så jeg sendte de to døtrene mine dit. De ble adventister der, men jeg trodde jeg skulle få dem på andre tanker. Men de var urokkelige.
Senere kom en litteraturevangelist til vår del av India, og tror du ikke han kom og spurte om å få bo hos meg. Det hadde jeg lite lyst til, men av hensyn til min datter, som nå var gift, gikk jeg med på å la ham bo her midlertidig.
Jeg ble med ham når han solgte bøker. Han var arbeidsom, og etter hvert som han snakket med folk, skjønte jeg mer av hva adventistene sto for. Men jeg holdt det for meg selv.
En dag spurte misjonsarbeideren om han kunne få holde bibelstudier hjemme hos meg. Ja, sa jeg. Jeg fulgte godt med, for selv om jeg hadde vært baptist i 57 år, visste jeg ikke noe om adventistenes lære. Bare at de hadde gode skoler.
Senere kom to andre misjonærer og holdt møter i landsbyen, men de møtte hard motstand. Så kom en pastor og ba dem som ville overgi seg til Jesus, om å reise seg og stå for det de hadde lært. Jeg reiste meg. Min kone var glad for beslutningen min, og vi ble døpt sammen.
Nå er jeg leder for en liten gruppe på 35 mennesker. Vi er ikke så mange, men vi gir mest tiende i hele området. Vi hadde ikke noen kirke, så vi møttes hjemme hos meg. Siden ga jeg menigheten en tomt til kirke.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge sårt tiltrengte kirker i India, og internater ved adventistskoler.