«Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet» (Joh 15,10).
I de fleste land finnes et lovhierarki. Øverst er lover som kommer fra nasjonalforsamlingen; de er bindende for alle. Deretter har man lover på distriktsnivå som gjelder i visse fylker. Til slutt har man lokale lover for kommunene. Selv om distrikter og kommuner kan lage egne lover, kan de ikke være i strid med landets lovverk. Og selv om forholdene kan tilsi at en bestemt lov håndheves forskjellig, kan ikke anvendelsen avvike fra lovens hensikt.
Gud har innstiftet lover for alle sine skapninger. Da Jesus Kristus frivillig tok menneskers skikkelse, overga han seg til et liv i lydighet mot sin Far (Fil 2,5–11) og hans bud. Dermed var alt det Jesus lærte, den vinklingen han ga loven, også det «nye» budet han ga, i harmoni med Guds lov.
Noen mener at de ti bud, som Moses mottok på Sinai, bare gjaldt israelittene før korset og ikke er bindende i den nye pakts tid, når nåden gjelder. Andre lærer at vi er fritatt for den gamle loven, og at bare de som er av jødisk slekt og ikke er kristne, fortsatt skal følge den. Men vi har sett at selv om Bibelen ikke lærer at lovgjerninger kan redde noen, finnes det ikke et eneste skriftsted som gir noen rett til å bryte Guds lov. Hadde det vært tilfelle, ville det gitt oss rett til å synde, og da ville Bibelen ha motsagt seg selv på et viktig punkt.
I denne sammenheng husker vi at Gud åpenbarte vilkårene i sin pakt med Israel på steintavler som inneholdt loven. Men Bibelen inneholder mange andre bud som ikke finnes i de ti bud. Rabbinerne søkte en helhetlig forståelse av Guds vilje og tellet opp 613 lover som de forankret i de ti bud. Jesus later til å gå lenger enn rabbinerne når han sier at han ikke har kommet for «oppheve loven eller profetene» (Matt 5,17, kursiv tilføyd). Guds lov er oppsummert i de ti bud, men omfatter alle bud som Gud har uttalt direkte eller gjennom sine profeter.
Selv om Gud har åpenbart hundrevis av bud i sitt ord, inneholder de ti bud prinsipper som kan anvendes på alle andre lover. Derfor nevnte Jesus fem av dem da han talte med den rike unge mannen. Vi finner en annen oppsummering av Guds lov i budene i 5 Mos 6,5 og 3 Mos 19,18, nemlig å elske Gud og å elske sin neste. Jesus sier: «På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Matt 22,40). Jesus og hans Far er enige når de oppfordrer sine skapninger til å elske som de er blitt elsket, og lydighet mot loven er grunnleggende for hvordan denne kjærligheten kommer til uttrykk.
Hva er det i ditt liv som viser at du elsker Gud og din neste?
Skriften gir en rekke eksempler på Jesu troskap mot Guds lov. For eksempel: Hans uttalelse i Luk 2,49 viser at han i ung alder forsto hvem han var, men da Maria sa hvor vondt det var at han forsvant fra familien, gikk han hjem sammen med foreldrene og «var lydig mot dem» (Luk 2,51). Ved en annen anledning nektet Jesus å bøye seg for Satan da han ble fristet i ørkenen, fordi tilbedelse var reservert for Gud alene (Luk 4,8). Og det finnes flere eksempler på hans sabbatshelligholdelse (f.eks. Luk 4,16). Paulus skrev at hele Jesu liv var basert på lydighet mot Guds vilje (Fil 2,5–11), og Hebreerbrevet sier at han aldri syndet, selv om han ble fristet (Hebr 4,15). Da hans liv nærmet seg slutten, kunne han si: «Jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet» (Joh 15,10).
LesJoh 13,34–35. Hva mente Jesus med å si at dette var et ”nytt” bud?
Jesus forsto at det er en sammenheng mellom overholdelse av budene og kjærligheten. Selv om vi ikke er vant til å snakke om «regler» for kjærlighet, kan man faktisk si at de ti bud er disse reglene. De viser hvordan Gud ønsker at vi skal uttrykke vår kjærlighet til ham og andre.
Gud er kjærlighet (1 Joh 4,16), og når Jesus kunngjør disiplene sine bud (Joh 13,34–35), utdyper han bare den kjærlighetens lov som oppsto hos hans Far (Joh 3,16). Men vi skal ikke bare elske hverandre som oss selv, vi skal elske slik Jesus elsket oss.
«Da disse ordene ble uttalt, forstod ikke disiplene hva han mente, men etter korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten, og etter utøsingen av Den hellige ånd på pinsedagen, forstod de klarere både Guds kjærlighet og hvordan de skulle elske hverandre.» – Alfa og Omega, bind 6, side 375–376 [AA 547].
Les Joh 3,16 med tanke på dagens studium. Hvordan kan vi elske slik? Hvordan kan vi la selvet dø slik vi må for å kunne vise slik kjærlighet?
Se nærmere på henvisningene til lov i 1 Kor 9,19–23. Hva sier Paulus her? Hvorfor legger han så sterk vekt på loven?
Gud vil at alle skal ta imot evig liv som en gave og tilhøre hans evighetsrike. I 1 Kor 9 avslører Paulus sin metode for å få folk tiltrukket av Guds rike. Han innser at kulturelle stengsler hindrer folk i å ta en beslutning for evangeliet og er villig til å tilpasse seg kulturen hos dem han vitner for slik at de kan bli frelst.
Alle som blir en del av Guds rike, vil gi seg inn under hans lov. Derfor må de som arbeider for Gud, også være i harmoni med hans vilje. Paulus er rask til å si at selv om han bruker kreative metoder for å nå ut til folk, er han alltid nøye med å følge Guds lov. Hans ønske om å se mennesker frelst, tillater ikke at han kompromitterer de lovene Gud vil de skal holde. Han kan tilpasse seg kulturelle lover, men bare hvis det ikke strider mot den overordnede loven. Det prinsippet som styrer hans metode er «Kristi lov» (1 Kor 9,21).
Vi kan også forstå Paulus’ henvisning til «Kristi lov» som den metoden Kristus anvendte. Hans metode bygget på kjærlighet til alle mennesker, ikke bare noen få utvalgte. Paulus vil ikke at Kristi lov skal oppfattes som et alternativ til Guds lov. De to fungerer harmonisk sammen, siden Kristi kjærlighetslov brukes for å introdusere dem som er frelst av nåde, til en kjærlig Guds lov. Hele dette avsnittet hvor Paulus forteller om alt han er villig til å gjøre for å nå de fortapte, er et godt eksempel på den selvoppofrende kjærligheten som uttrykkes i «Kristi lov».
Hvor mye av selvet er du villig til å fornekte for å nå andre for Kristus? I hvilken grad har du allerede fornektet selvet for å nå andre? Hvor mye av «Kristi lov» følger du?
Enten det er i skriftlige dokumenter eller i naturen, åpenbarer Guds lov hans vilje for alle som er i stand til å forstå (Rom 1,20, Rom 2,12–16). Derfor kan ingen si at de ikke kjenner Guds grunnleggende krav. «Alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,23) og er på vei til å bli ødelagt (Rom 6,23, Esek 18,4). Men alt er ikke tapt: Forbannelsen har blitt reversert av det evige livs gave, som er tilgjengelig i og med Jesu liv, død og oppstandelse (Ef 2,8).
Ifølge Paulus bør nåden gi den troende kraft til å leve et liv i lydighet (Rom 6,15, Ef 2,10, Tit 2,11–14). Men vi vet så altfor godt at vi ikke alltid lever så lydig og trofast som vi burde.
Hvordan kan «Kristi lov» gi seg uttrykk, ifølge Gal 6,1–5?
Det er viktig å huske at alle blir fristet og kan komme til å gi etter for synd i et øyeblikks svakhet. Når man vet dette, er det ufølsomt gjort hvis man straks fordømmer en trosfelle som har falt. Selv Jesus, som aldri syndet, var villig til å hjelpe dem som ble overveldet av synden. «Han klandret ikke mennesker for deres svakhet.» – Alfa og Omega, bind 4, side 303 [DA 353]. Paulus formante de kristne til å hjelpe andre til rette (Gal 6,1). Altså bør den som har syndet, oppmuntres til igjen å rette seg etter Guds lov.
Barmhjertighet er drivkraften i Kristi lov. Hadde det ikke vært for hans offerdød, ville det ikke være noen grunn til å holde Guds lov. Men siden Jesus har åpnet veien til evig liv, har de troende grunn til å fortsette å holde Guds lov etter et øyeblikks svakhet. Trosfeller bør bruke Kristi lov som et redskap for å føre angrende syndere tilbake til Guds kjærlighets lov.
Tenk på en gang da du rotet det til og ble vist nåde selv om du ikke fortjente det (for hvis du hadde fortjent det, ville det ikke være nåde). Hvordan kan du være sikker på at du husker den nåden du har mottatt neste gang noen ber deg om nåde?
Selv om Guds lov er nådens lov, vil Gud bruke den som rettesnor i dommen. Gud fortsetter å gi syndere mulighet til å vende om og vise ham troskap, men det kommer en tid da ropet skal lyde: «La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og den urene fortsette i sin urenhet! La den rettferdige fortsatt gjøre det som er rett, og den hellige fortsette i helliggjørelse» (Åp 22,11). Denne kunngjøringen er et forspill til den endelige dommen.
IÅp 14,7 forkynner den første engelen Guds dom, men en rekke andre tekster taler om Kristi dom (f.eks. Apg 17,31, 2 Tim 4,1, 2 Kor 5,10). Hvordan hjelper Joh 5,30 oss å forstå Jesu rolle i dommen?
Selv om Kristus hadde lagt til side sin guddommelige natur da han ble menneske (Fil 2,5–11), hadde han fortsatt et spesielt forhold til sin Far. Når de religiøse lederne anklaget ham for blasfemi, sa han at Gud hadde gitt ham makt til å utføre bestemte guddommelige oppgaver (Joh 5,19–30), hvorav den ene var dommen. Det at Kristus har ansvaret for dommen, viser Guds nåde. Siden han er blitt ett med oss, kan han dømme upartisk. Med sin kjennskap til den menneskelige erfaring vil han ikke fordømme noen uten videre. Kristus antyder at fordømmelsen ikke kommer fra ham, men at den uomvendte fordømmer seg selv når han nekter å ta hensyn til Guds befaling (Joh 12,48).
Mange kjenner innholdet i Guds lov, men vet ikke hvordan de skal holde den. Loven er ikke en sjekkliste for å se hvor nær gudsriket vi har kommet. Den er et redskap som uttrykker kjærlighetens prinsipper. Å oppfylle loven begrenser seg ikke til å adlyde den for at Gud skal sette pris på oss. Den oppfordrer enhver kristen til å dele Guds kjærlighet med andre. Som rettesnor i dommen tjener loven til å måle graden av den kjærlighet som den enkelte har vist mot Gud og mennesker. I den endelige dommen vil Kristus bruke Guds uforanderlige kjærlighets lov som rettesnor (Jak 2,12).
Les «Menighetsdisiplin,» side 159–161 i Veiledning for menigheten(7 T260–266).
«’Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.’ Her er vår plikt igjen tydelig presentert. Hvordan kan Kristi bekjennende etterfølgere ta så lett på disse inspirerte påbudene? …
Vi kjenner oss selv riktig dårlig og har liten sans for vårt eget behov for Guds nåde. Derfor er vi så lite opptatt av Jesu medfølelse med oss, som vi også bør vise mot hverandre. Vi burde huske på at våre trosfeller er svake, feilende dødelige, slike som oss. Tenk deg at en bror har vært uoppmerksom og blitt forledet av fristelser slik at han mot normalt har gjort en feil. Hvordan skal han behandles? I bibelhistorien lærer vi at mennesker som Gud hadde brukt til å gjøre noe stort og godt, begikk alvorlige synder. Herren unnlot ikke å irettesette dem, men han forkastet ikke sine tjenere. Når de angret, tilga han dem, åpenbarte seg for dem og virket gjennom dem. Svake, dødelige mennesker bør tenke over hvor stort behov de selv har for medlidenhet og overbærenhet fra Gud og sine søsken. La dem passe seg for hvordan de dømmer og fordømmer andre.» – Signs of the Times, 25. januar 1883.
Forslag til samtale
Tenk tilbake på avsnittet fra Signs of the Times. Hvorfor er det så viktig å vise nåde mot dem som synder?
Tenk på kjente bibelske personer som falt i synd, men som Gud likevel tilga og fortsatte å bruke. Hva kan dette lære oss?
Hvordan kan vi drive menighetstukt og samtidig vise nåde og barmhjertighet mot dem som faller i synd? Hvorfor er ikke de to begrepene tukt og nåde uforenlige?
Josef var en ny kristen, men ivret etter å fortelle andre om Jesus, så han ble pionér for Global Mission i en landsby. Der fant han en mann som han studerte Bibelen med. Mannen overga seg til Gud, men andre i landsbyen ble rasende. ”La oss banke ham opp,” sa en. ”Drep ham!” skrek andre.
De omringet huset. Josef ba en stille bønn og gikk ut til dem. Lederen deres sto der med et sverd. Josef gikk bort til ham, la hånden på skulderen hans og sa: ”Bror, jeg kommer i fred og i Jesu navn. Han er min Gud og venn. Han vil også være din Gud og venn.”
Lederen så på Josef og roet seg. Flokken ble litt stillere. Så sa lederen: ”Jeg har en datter på ti år. Kamala har vært lam i seks år. Hun kan verken røre seg eller snakke. Kom og be guden din om å helbrede henne. Blir hun ikke frisk, dreper vi deg,” sa han og klappet sverdet sitt truende.
Flokken fulgte etter dem så ikke Josef skulle stikke av. Da de kom inn i huset til mannen, pekte mannen på jenta. Josef skjønte at bare et under kunne redde henne – og ham. Han knelte ved sengen og ba. Han ba Gud tilgi hans synder og helbrede Kamala, om det var hans vilje. ”Hjelp dem som står her til å forstå at du er den allmektige, som har skapt verden og alt i den,” ba han.
Etter bønnen reiste han seg. To menn bandt ham så han ikke skulle flykte. Josef fortsatte å be. Etter noen minutter så han en bevegelse. Så han syner? Nei, nå strakte hun beinet! Josef ba henne fortsette å røre på seg, og jenta strakte ut det andre beinet og armene. Hun satte seg opp. reiste seg, og med de spinkle beina tok hun et skritt, og så et til.
”Jenta mi!” hvisket moren. Jenta smilte og gikk langsomt mot henne. Faren fikk tårer i øynene og omfavnet Josef. De to andre sto tause og bare så på.
Døra gikk opp, og Josefs kone kom inn. ”Hva har skjedd?” spurte hun forvirret. ”Jeg trodde de skulle drepe deg.”
”Jeg skal nok fortelle deg det,” sa Josef, ”men Gud har åpenbart sin kraft.”
Lederen satte Josef fri og ba om unnskyldning. ”Jeg vil lære om din Gud,” sa han.
Josef talte til flokken utenfor huset. Flere ville vite mer om Gud. Et år senere var 15 mennesker i landsbyen døpt, og flere andre tar bibelstudier.
Lederen av mobben som ville drepe Josef, hjelper ham nå å fortelle andre om den levende Gud.