«For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Joh 1,17).
Hundre år før Kristus skrev den romerske poeten Lukrets et berømt dikt som gikk tapt helt frem til middelalderen. Det het «Om tingenes natur». Lukrets ble ofte beskyldt for å være ateist, men i diktet benektet han ikke gudenes eksistens. Han skrev bare at de ved å være guder, hadde absolutt ingen interesse for noe menneske.
Bibelen hevder derimot at det bare finnes én Gud og at han er levende interessert i hva som skjer her. Og to av hans uttrykk for sin brennende interesse for menneskeheten finner vi i hans lov (som skal veilede oss i vår livsførsel) og i hans nåde (hans middel for å redde oss selv om vi har brutt loven). Lov og nåde oppfattes ofte som uforenlige, men de hører nøye sammen. Virkemåten kan være forskjellig, men sammen avslører de at rettferdigheten må seire over synden. Guds lov og hans nåde gir tydelig uttrykk for hans kjærlighet til mennesket og hans ønske om å redde oss inn i sitt evige rike.
LesRom 7,7–12. Hva sier Paulus om forholdet mellom synd og lov? Hvorfor stiller han spørsmålet: «Er loven synd?»
Paulus avslører så nær en sammenheng mellom lov og synd at han må spørre: «Er loven synd?» Svaret er selvfølgelig nei. I slutten av avsnittet summerer han: «Loven er altså hellig, og budet er hellig, rett og godt.» Dette «altså» viser konklusjonen av hans tankerekke: at loven er langt fra å være synd, at den faktisk er hellig og god.
Dette tilsvarer forholdet mellom strafferett og kriminalitet. Noe er kriminelt hvis en lov sier det er slik. Du kan bli sendt i fengsel i ett land fordi du gjør noe som er lovlig i et annet land. Og grunnen er at det ene landet har en lov som forbyr handlingen, men ikke det andre. Det er den samme handlingen, men med to forskjellige konsekvenser. Hva er forskjellen? Loven.
Det er også viktig å huske at ikke alt loven sier, er bra. I USA hadde man en lov som krevde at folk skulle sende rømte slaver tilbake til deres herrer. Det var loven, men den var ikke rettferdig. Guds lov avspeiler imidlertid hans kjærlighet. Derfor kan Paulus si at loven er hellig og god. Hva annet kan den være, når man tenker på hvem som ga den?
Hva er betydningen av det budet Paulus bruker i Rom 7,7 for å bevise sitt poeng om loven? Hvorfor bruker han dette i stedet for et annet, for eksempel: «Du skal ikke stjele»?
Kanskje bruker Paulus nettopp dette budet i stedet for et av de andre budene fordi det ikke er så opplagt at det er galt. Mange synes ikke det er galt å begjære. Mord og tyveri, ja, man trenger ikke engang de ti bud for å vite det. Men å begjære? Så det er et perfekt eksempel på poenget med at det er loven som viser hva som er synd. Ellers ville han kanskje ikke ha visst at det var galt å begjære.
Israel fikk loven ved en spesiell handling. Like før han ga loven til Moses minnet Gud sitt folk om at de er et «et kongerike av prester og et hellig folk» (2 Mos 19,6). Blant alle nasjoner på jorden var det overfor Israel Gud åpenbarte sin lov (Rom 9,4). Loven var ikke ment som en byrde for folket, men et redskap det utvalgte folk skulle bruke til å vise folkene hvilken moralsk lov som var grunnlaget for Guds regjering. Israel skulle samarbeide med Gud om å evangelisere hele verden, og Guds lov skulle være kjennetegnet for Guds talsmenn.
Hva er forholdet mellom loven og løftene som ble gitt til Abraham, Isak og Jakob? Se 5 Mos 30,15–20. Og hvordan gjelder disse prinsippene for oss i dag, i den nye pakt? Se Matt 7,24–27.
Gud valgte Israel som sine representanter. Gjennom Israel skulle jordens folk motta de velsignelsene som var lovet til Abraham, Isak og Jakob. Men velsignelsene var ikke automatiske. Som et utvalgt folk skulle Israel leve i harmoni med Herrens vilje. Moses gjorde det klart at folket bare ville oppleve liv og velstand hvis de holdt Guds ”bud, forskrifter og dommer” (5 Mos 30,15–16).
Med alle fortellingene om opprør som skjemmer Israels historie, klarte ikke Israel som nasjon å leve opp til betingelsene i pakten. Likevel må vi ikke glemme at «alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,23). Ingen nasjon på jorden har oppfylt Guds vilje. Selv i nyere historie har nasjoner som bekjenner seg til å være kristelige, fordreid Guds sak med sabelrasling, fordommer og undertrykkelse.
Hvordan har du opplevd sammenhengen mellom lydighet og tro? Altså: Hva skjer med troen når du er lydig, i motsetning til når du er ulydig? Hvordan styrkes troen av lydighet?
Til tross for Israels mange feil ville ikke Gud la folk i andre land være uten vitnesbyrd. De som ikke fikk Guds skrevne åpenbaring, mottok guddommelige budskaper gjennom naturens åpenbaring (Rom 1,20). Naturens bok inneholder nok informasjon til å føre et menneske til Gud.
Han har også gitt alle mennesker en grad av åndelig lengsel. Ifølge Paulus vil de som merker Guds iboende Ånd, prøve å finne ham (Apg 17,27). Mange opplever en tomhet i livet som ikke kan tilfredsstilles av det verden tilbyr – berømmelse, makt, penger eller sex. Dette er budskapet i Forkynnerens bok. Denne tomheten, denne misnøyen, fører ofte mennesker ut på en søken etter noe mer, noe som rekker ut over hverdagen. De trekkes mot åpenbart sannhet i en lengsel etter å stille sjelens lengsler og tomhet. Enten Guds vilje åpenbares gjennom skriftlige kilder eller naturen, er den som mottar den ansvarlig for å etterleve den. Sannhet er sannhet, samme hvor den kommer fra, og de som undertrykker sannheten, skal oppleve Guds vrede (Rom 1,18). Så selv om mange ikke har fått Bibelen eller de ti bud, holder Gud dem likevel ansvarlig for de delene av sannheten de har tilegnet seg. Alle skal til doms, og normen i dommen er loven: enten Guds uttrykkelige lov som ble gitt gjennom hans profet Moses, eller for dem som er uvitende om den skrevne lov, samvittighetens lov, som utvikles når man lytter til Guds stemme i naturen.
Hvilken stor skuffelse har du opplevd som har vist deg hvor upålitelig og utilfredsstillende det som hører denne verden til, virkelig kan være? Hvordan kan disse skuffelsene lære deg hva som virkelig betyr noe?
Johannes sammenfattet frelseshistorien i ett vers: «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Joh 1,17). I og med Adams synd har dødens forbannelse rammet alle mennesker. Forbannelsen forsterkes av det faktum at ingen født av menneskelige foreldre, bortsett fra Jesus, har vært fri for syndige tilbøyeligheter. Derfor valgte Gud et folk som han åpenbarte sin lov for, slik at de som ble utvalgt, skulle være hans lys blant andre folkeslag. Gud ga ikke Israel loven som et middel til frelse, men som en konstant påminnelse om deres behov for rettferdighet.
Da han var ulydig mot Guds uttrykkelige befaling, kastet den første Adam hele verden inn i kaos og trelldom. Men ved sitt liv i lydighet kom den andre Adam, Jesus, for å befri verden for den trelldom som den første Adam hadde brakt. Da Jesus var her i verden, la han frivillig sin egen vilje inn under sin Fars vilje og valgte å ikke synde. I motsetning til den første Adam, som førte fordømmelse og løgn inn i verden, kom Jesus med «nåde og sannhet». Nåde og sannhet fortrengte ikke loven. Jesus viste i stedet hvorfor loven alene ikke var nok til å frelse. Den sannheten han kom med, var en fullere forståelse av nåden.
Hva er innholdet i den nåden som kommer i Jesus? Se Rom 6,23 og Ef 2,8. Hvordan ga Jesus menneskene nåde?
Det greske ordet for «nåde» (charis) kan også bety «gave» og er beslektet med ordet for glede (chara). Jesu gave til menneskeheten er evig liv. Videre gir nåden seg uttrykk som Kristi iboende nærvær hvor den enkelte får ta del i den rettferdighet som loven står for. Paulus sier at da Jesus fordømte synden i kjødet, «ble lovens krav oppfylt i oss» (Rom 8,4). Nåden setter oss fri fra lovens fordømmelse, men den setter oss også i stand til å holde loven slik vi er kalt til å gjøre det.
Uansett hvor «godt» vårt liv er, slipper vi ikke unna syndens stadige påminnelser. Lykken blir uvegerlig avbrutt av sykdom, død og katastrofer. Vår følelse av åndelig trygghet utfordres ofte av minner om tidligere synder og trangen til å synde igjen.
En som lever i synd og urettferdighet, er bare et vandrende lik som venter på dagen da den siste pust forlater kroppen. Når Paulus tenker over menneskets lodd, roper han i fortvilelse: «Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?»(Rom 7,24). Dette er et rop om frigjøring fra urettferdighet. Paulus innser raskt at befrielsen kommer med Jesus (Rom 7,25).
Dette er evangeliet. Den gode nyheten er at vi som har vært fanget i urettferdighetens kropper, kan bli dekket av Kristi rettferdighet. Evangeliet er garantien for at vi kan unnslippe lovens fordømmelse, siden vi nå har den rettferdighet som loven krever (Rom 8,1).
Da Paulus skrev til de kristne i Roma, ble historien om Jesu død fortsatt spredt i hele imperiet. De som hadde hørt den, var klar over at hans død var en skandale. Folk som hadde fått sine kjære henrettet på korset, ble ofte overlatt til et liv i skam. Men Paulus og utallige andre kristne visste at Kristi «skammelige» død var verdenshistoriens største begivenhet. Derfor sier Paulus: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16). Og kjernen i evangeliet er løftet om at døden ikke skal få det siste ord og at alle Jesus har frelst, skal leve evig på en ny jord.
Mange tror at livet er meningsløst fordi det alltid ender med døden. At ingenting vi gjør, betyr noe i det lange løp. Det er vanskelig å argumentere mot dette. Hvis alt vi noen sinne har gjort, og hvert menneske vi noen gang har påvirket, skal gå tapt og bli glemt, hva er da meningen med livet?
Les «Preaching the Distinctive Truths», side 231, 232 i Evangelism, «The Faith That Works» og «How Faith Is Made Perfect», side 88, 89 i The Faith I Live By.
«Vi bør forkynne klart og tydelig at vi mennesker ikke kan gjøre noe som påvirker vår stilling hos Gud eller har noen innvirkning på hans gave til oss. Hvis noen kunne kjøpe frelsen med tro og gjerninger, hadde Skaperen forpliktelser overfor skapningen. Her kan løgn bli oppfattet som sannhet. Hvis noen kan gjøre seg fortjent til frelsen ved ting de foretar seg, kan de gjøre bot for sine synder slik katolikkene gjør. Da består frelsen delvis av gjeld som kan innløses som lønn. Men hvis mennesket ikke kan fortjene frelsen på grunnlag av sine gode gjerninger, da må den være helt og holdent av nåde, en nåde man får fordi man har tatt imot Jesus og tror på ham. Den er helt og holdent en gave. Rettferdiggjørelse ved tro er ikke lenger gjenstand for diskusjon. All uenighet tar slutt straks det er slått fast at syndige mennesker ikke kan kjøpe seg evig liv ved gode gjerninger.» – Faith and Works, side 19, 20.
Forslag til samtale
Tenk over Ellen Whites ord i fredagens avsnitt. Tenk gjennom sannhetene som finnes i disse ordene for selv de verste syndere. Hvordan kan vi lære å påberope oss disse løftene og leve som om vi virkelig trodde dem?
Selv om Gud ga sin lov til Israel gjennom Moses, viser Bibelen at han bruker andre metoder for å åpenbare sin vilje til folk som ikke har tilgang til hans skrevne åpenbaring (f.eks. Rom 1,20, Rom 2,14, Apg 17,26–27). Hva skal vi med misjonærer og evangelister hvis Gud taler til alle mennesker?
Joh 1,17 sier at «nåde og sannhet» kom ved Jesus Kristus. Mange leser denne teksten som at loven er i opposisjon til «nåde og sannhet». Hvorfor er dette en falsk motsetning? Hvordan virker loven og «nåde og sannhet» sammen for å vise oss Guds karakter slik vi ser den i frelsesplanen?
Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij skapte en skikkelse som ville undersøke hvorfor flere ikke begikk selvmord. Som ateist kunne han ikke forstå hvorfor folk ønsket å leve meningsløse liv som ofte var så fulle av smerte. Snakk sammen om logikken i denne tankegangen.
Jeg var hinduprest i staten Tripura. Jeg visste det var noen kristne i landsbyen, men brydde meg ikke om dem eller troen deres. Jeg hadde mine guder som jeg ofret til, både Durka, Loki og Kali, og trengte ikke flere.
Men en dag kom noen nye kristne til landsbyen og holdt møter. Mange gikk, men de fleste av oss var fulle. Vi fikk ikke med oss så mye, men noe trengte gjennom alkoholtåken. Vi ville høre mer, for disse menneskene, de kalte seg adventister, viste en film hver kveld, og det var litt spesielt, for vi hadde verken elektrisitet eller TV.
Så en kveld talte pastoren over Jesaja 66,15–17. Det handlet om at mennesker som ofrer og renser seg, skal brenne i Guds ild. Jeg skjønte at denne store Gud ville ødelegge mine menneskelagde guder og dem som tilber dem.
Jeg spurte pastoren om det stemte, og han leste teksten en gang til. Jeg skjønte at de kristnes Gud var mektigere enn andre guder og at Jesus ville frelse meg hvis jeg ba ham om det. Den kvelden overga jeg meg til Jesus. Resten av familien ble også adventister, men andre i landsbyen var sinte fordi de ikke hadde noen prest mer.
Jeg hadde vært den eneste som kunne ofre en bøffel til Durka, gudinnen over det lange liv. Presten må kunne kappe hodet av bøffelen med ett eneste hogg, ellers vil ikke guden godta offeret. Jeg fikk godt betalt for dette. Men da jeg sluttet som prest, måtte jeg begynne med noe annet.
Jeg ble pionér for Global Mission og lærte andre det jeg hadde lært. Jeg oversatte for pastorevangelisten i landsbyene. Folk vet at jeg har vært hinduprest og lurer på hvorfor jeg ble kristen, så de kommer til møtene for å undersøke det.
Vi har mange adventistmenigheter i Tripura, men bare én distriktspastor i hele staten, med ansvaret for 40 menigheter.
I januar samles folk fra hele staten for å ofre til gudene. Et år dro vi dit og fortalte om vår tro. Siden jeg var prest, besøkte jeg øverstepresten og ble venner med ham. Jeg presenterte ham for distriktspastoren, og vi fortalte om vår tro og ba ham overgi seg til Jesus. Han var enig i det vi sa, men nølte fordi han tjener gode penger på ofringene. Men sønnen hans fikk bli adventist med farens velsignelse.
Det tales hundrevis av språk og dialekter i India. Hindi og engelsk er offisielle språk.
Alle de store verdensreligionene har fått innpass i Sør-Asia. 80 prosent av inderne er hinduer, ca 13 prosent er muslimer.