«Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud» (Joh 14,15).
Selv om mange av lederne i Israel lovpriste loven, misforsto noen dens hensikt og trodde de kunne oppnå rettferdighet ved å holde loven. «De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud», skrev Paulus (Rom 10,3).
Det var derfor Jesus ofte stilte spørsmålstegn ved de religiøse ledernes tradisjoner (Mark 7,1–13). Og denne misforståelsen var grunnen til at de kritiserte og konfronterte ham om hans syn på loven.
Det er viktig å forstå at selv om Jesus åpenlyst kritiserte fariseernes loviske praksis, opphøyet og bekreftet han de ti buds fortsatte gyldighet mens han forklarte lovens mål og mening. Kristus sa han var kommet for å oppfylle loven (Matt 5,17). På mange måter var hans død den ultimate stadfestelse av Guds lovs fortsatte gyldighet.
Denne uken skal vi analysere Jesu lære om loven og de følgene hans lære bør ha for vårt liv.
Hva lærer Matt 5,17–19 om Jesu holdning til loven?
Selv om ordet lov ofte blir brukt om de fem første bøkene i Bibelen (også kjent som Mosebøkene eller Torah), tyder sammenhengen på at han først og fremst siktet til de ti bud. Når han sa at han ikke hadde kommet for «oppheve» loven, sier han bokstavelig talt: Jeg har ikke kommet for å gjøre de ti bud ugyldig eller avskaffe dem. Hans uttalelse er veldig klar og var trolig ment å vise at det var de religiøse lederne, ikke han, som hadde ødelagt loven og redusert dens betydning med deres tradisjoner (se Matt 15,3; Matt 15,6). Nei, ved å fylle den med en dypere mening, hadde Kristus kommet for å «oppfylle» loven og dermed gi oss et eksempel på fullkommen lydighet mot Guds vilje (se Rom 8,3–4.)
LesApg 7,38. Hvem var engelen som talte til Moses og ga ham loven på Sinai? (Se Jes 63,9; 1 Kor 10,4.) Hvorfor er dette viktig?
«Kristus var ikke bare Israels leder i ørkenen … Men det var han som ga loven til Israel. Midt i den høytidsfulle herlighet som omga Sinai, forkynte Kristus sin Fars lov i hele folkets påhør. Det var han som ga Moses loven som var skrevet på steintavlene.» – Alfa og Omega, bind 1, side 341–342 [PP 366].
Det at Kristus selv ga loven til Moses på Sinai-fjellet, gjør det enda viktigere å ta den på alvor. Og hvis lovgiveren selv utdypet den gjennom sin undervisning, som skjer i evangeliene, gjør vi rett i å holde denne loven. Det skal godt gjøres å finne noe i Jesu liv og lære som tilsier at de ti bud ikke er bindende for en kristen. Tvert imot, han lærer det motsatte.
Selv om vi vet at loven fremdeles er bindende, vet vi også at den ikke kan frelse oss. (Se Gal 3,21.) Hvordan skal vi da forstå sammenhengen mellom lov og nåde?
Etter å ha stadfestet at de ti bud gjelder, fortsatte Jesus og ga eksempler på gammeltestamentlige lover. Folk hadde misforstått disse budene så grundig at han følte det var viktig å forklare deres sanne betydning.
Hvilken kontrast trakk Jesus frem ved hver av de sidene av loven som er nevnt i Bergprekenen? Hvilken myndighet viste han til i hvert enkelt tilfelle? Matt 5,21–44.
Merk at i hvert tilfelle siterer Jesus først en gammeltestamentlig tekst (2 Mos 20,13–14; 5 Mos 5,17–18; 2 Mos 21,24; 3 Mos 24,20; 5 Mos 19,21), og deretter ser det ut som om han argumenterer mot den. Undergravde han loven? Så klart ikke. Ved å forklare og utvide det de religiøse lederne hadde snevret inn til rene formaliteter, viste han motsetningen mellom fariseernes lære og den egentlige betydningen av loven.
Rabbinerne siterte tradisjoner som sin autoritet for å tolke loven slik de gjorde. Men Kristus talte ut fra sin egen myndighet, som lovgiveren selv. Ordene «men jeg sier dere» forekommer seks ganger i dette kapitlet. Hvem annen enn Herren selv hadde rett til å vise slik ære?
Det er også interessant at Kristi krav gikk lenger enn lovens bokstav. Hans lære omfattet ånden bak bokstaven. Den ånd som formidler liv og mening til det som ellers bare er rent formvesen. Når det å holde loven blir et mål i seg selv, fører det bare til døden om vi ikke forstår loven som et uttrykk for hva det vil si å være frelst av nåde.
Tenk på de skriftlærde og fariseernes holdninger i Matt 23,3–5; Matt 23,23–28. Hvordan kan vi adlyde Guds bud helhjertet uten å henfalle til lignende hykleri og flisespikkeri? Hvilken viktig rolle har en forståelse av nåden for å spare oss for legalisme?
Hvordan utvidet Jesus lovens betydning, slik vi ser i Matt 5,27–30? Hvordan skal vi forstå dette?
I dette avsnittet talte Kristus om to bud: det sjuende og det tiende. Inntil da hadde israelittene kun betraktet utroskap som en direkte fysisk seksualakt med en annens ektefelle. Jesus påpeker at utroskap også innbefatter begjærlige tanker og ønsker.
I vers 29 og 30 brukte Jesus en billedlig talemåte. Selvfølgelig kan man si at det ville være bedre å gå lemlestet gjennom livet enn å miste evigheten hos Kristus. Men snarere enn å antyde lemlestelse, som er i strid med andre bibelske prinsipper (se 3 Mos 19,27–28; 3 Mos 21,17–20), snakker Jesus om å styre sine tanker og impulser. Når han foreslår å rive ut et øye eller hogge av en hånd, taler Kristus billedlig om betydningen av å ta hånd i hanke og vokte seg for fristelse og synd.
Hva spurte fariseerne Jesus om, og hvorfor var det et lurespørsmål? Se Matt 19,3–7. Hva svarte Jesu? Se Matt 19,4–9; sammenlign med Matt 5,31–32.
Begge tekstene (Matt 5,31 og Matt 19,7) siterer 5 Mos 24,1. På Jesu tid var det to rabbinske skoler som tolket denne teksten på to forskjellige måter: Hillel mente det tillater skilsmisse for nesten hvilken som helst grunn, mens Shammai tolket det som kun uttrykkelig utroskap. Fariseerne prøvde å lure Jesus til å ta parti for den ene eller andre skolen. Men de hadde oversett at det ikke var Guds opprinnelige plan at noen skulle skille seg, og det var derfor Jesus sa at «det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille» (Matt 19,6). Men senere, og på grunn av deres «harde hjerter», spurte de hvorfor Gud hadde tillatt en mann å gi sin kone et «skilsmissebrev» hvis han fant noe «usømmelig hos henne» (5 Mos 24,1). Jesus korrigerte misbruk av dette avsnittet ved å vise til ekteskapets hellighet: Den eneste årsaken til skilsmisse er «seksuell umoral» eller «hor» (porneia på gresk, bokstavelig «utuktighet»).
Hvor alvorlig skal vi ta Jesu advarsel om å plukke ut våre øyne eller kappe av en hånd? Hvor mye sterkere advarsel kunne han ha gitt oss om hva synd kan bety for vår evige skjebne? Er denne advarselen skremmende? Bra. Det bør den være!
Under et annet møte Jesus hadde med de skriftlærde og fariseerne (Matt 15,1–20; se også Mark 7,1–13), spurte de ham om en av de eldstes tradisjoner, en tradisjon som ikke finnes i Moseloven. Den fastsatte at man skal vaske hendene rituelt før man spiser, noe Jesu disipler hadde unnlatt. Jesus reagerte ved å sitere en annen av fariseernes tradisjoner, som satte det femte bud ut av kraft.
Før vi ser på hans argument, må vi forstå den tradisjonen fariseerne hadde innført, som ble kalt korban og kommer av et ord som betyr «en gave». Når en mann brukte ordene: «Det er korban» om noe, ble det betraktet som en ed: det var noe som var tilegnet Gud og templet.
LesMark 7,9–13. Hvordan var fariseernes tradisjon en raffinert måte å bryte det femte bud på? Tenk over betydningen av å komme frem for Gud med offergaver (2 Mos 23,15; 2 Mos 34,20), og hvor hellig en ed som er avlagt for Herrens åsyn er (5 Mos 23,21–23).
Det virker som om fariseerne hadde funnet det perfekte påskudd for å nekte sine foreldre den støtten de hadde rett på. De hadde utvidet prinsippene i Mosebøkene og forvandlet dem til menneskebud som ifølge lederens egen tankegang kunne overstyre et av Guds bud.
Dette er ikke den eneste gangen Jesus tok opp den samme åndelige forvrengningen: «Men ve dere, fariseere! Dere gir tiende av mynte, vinrute og alle slags grønnsaker, men overser rettferdighet og kjærlighet til Gud. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes» (Luk 11,42). De burde ha holdt begge budene, først ved å hedre far og mor, uten å la være å gi til Gud.
Ikke rart at Jesus oppsummerte sitt argument med å anvende en karakteristikk av fariseerne som Jesaja hadde uttalt om israelittene 700 år tidligere: «Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud» (Matt 15,8–9). Igjen hadde Jesus støttet de ti bud og vist motsetningen mellom sitt og fariseernes syn.
Hvordan prøver du (kanskje) å finne små tekniske smutthull for å slippe å gjøre det som helt klart er din plikt?
LesMatt 19,16–22. Hvilke store og viktige sannheter kan denne fortellingen lære oss om loven og hva det vil si å holde den?
Den rike unge mannen kunne ikke begripe at frelse fra synd ikke skjer ved å holde loven. Frelsen kommer snarere fra lovgiveren, Frelseren. Israelittene hadde kjent til denne sannheten siden begynnelsen, men de hadde glemt den. Nå sa Jesus det de burde ha tatt hensyn til at lydighet og full overgivelse til Gud henger så nøye sammen at det ene uten det andre bare blir en etterligning av kristenlivet. «Ikke noe mindre enn lydighet kan godtas. Å overgi seg til Gud er hovedsummen i Kristi undervisning. Ofte blir dette fremholdt og påbudt på en måte som kan virke streng. Det er fordi det ikke finnes noen annen måte å frelse menneskene på enn at de kvitter seg med ting som vil demoralisere hele deres vesen hvis de holder fast på dem.» – Alfa og Omega, bind 5, side 78 [DA 523].
I et annet møte hadde saddukeerne spurt Jesus ut om oppstandelsen, og han hadde forbauset dem og brakt dem til taushet med sitt svar. Dermed kom fariseerne sammen for å gjøre et siste forsøk på å få Frelseren til å si noe de kunne tolke som at han var imot loven. De valgte en skriftlærd til å spørre Jesus hva som var det viktigste budet (Matt 22,35–40).
Den skriftlærdes spørsmål skyldtes trolig rabbinernes forsøk på å ordne alle budene etter betydning. Hvis to kommandoer så ut til å motsi hverandre, lot man den man mente var viktigst, gå foran, og de ga tillatelse til at man kunne bryte den som var mindre viktig. Fariseerne opphøyet de fire første av de ti bud som viktigere enn de siste seks, og dermed sviktet de når det gjaldt praktiske religiøse spørsmål.
Jesus svarte på en mesterlig måte: For det første må det være kjærlighet i hjertet før noen kan begynne å holde Guds lov. Lydighet uten kjærlighet er umulig og verdiløs. Men når det finnes sann kjærlighet til Gud, vil et menneske uten forbehold leve sitt liv i harmoni med Guds vilje slik den er uttrykt i alle ti av hans bud. Det er derfor Jesus senere sa: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud» (Joh 14,15).
«Loven er åndelig» i I naturens tempel, side 51–80 [MB 45–78]; «Jesu programtale» i Alfa og Omega, bind 4, side 253–268 [DA 307–314] og «Ny konfrontasjon» i Alfa og Omega, bind 5, side 153–161 [DA 601–609].
«Idet Jesus taler om loven, sier han: ‘Jeg er ikke kommet for å avskaffe, men for å oppfylle.’… Jesus mente med det at han skulle oppfylle lovens krav i full utstrekning, for å gi et eksempel på fullkommen lydighet mot Guds vilje.
Hans oppgave var ‘å gjøre loven stor og herlig’. Jes 42,21. Han skulle påvise at loven er åndelig, at dens prinsipper favner vidt, og at den har evig gyldighet. …
Jesus var Faderens uttrykte bilde og avglansen av hans herlighet. Frelseren, som ga avkall på alt, var med sin kjærlighet og godhet en levende fremstilling av egenskapene i Guds lov. I hans liv ser man klart at himmelens kjærlighet og de kristne prinsipper utgjør grunnlaget for den evige rettferdighets lover.» – I naturens tempel, side 54, 55 [MB 48,49]
Forslag til samtale
Hvordan kan vi falle for fristelsen til flisespikkeri i vår overholdelse av loven, på samme måte som fariseerne? På den annen side: Hva er faren ved å gå ut fra at en kjærlig Gud fritar oss for å holde hans lov? Lag en liste over praktiske råd for å unngå å falle i den ene eller den andre grøfta. Del tankene dine med gruppen.
Som vi vet, er argumentet mot de ti buds fortsatte gyldighet ofte ikke annet enn et forsøk på å unngå å holde den sjuende dag. Legg merke til alle fortellingene om helbredelser på sabbaten i evangeliene. Hvordan bekrefter de ikke bare Guds lovs fortsatte gyldighet, men også sabbatens? Hvorfor er Jesu ord og eksempel det siste stedet man bør lete hvis man vil fornekte sabbaten?
Teologene taler iblant om «et moralsk univers». Hvordan skal det forstås? Hvordan er vårt univers et moralsk sted? Og hvis det er slik: Hva tror du det skyldes? Hvilken rolle ville Guds lov spille i et moralsk univers? Kan universet være et moralsk sted uten at Gud har en moralsk lov å styre det etter? Snakk om dette. Hvordan kan tanken om Guds lov i et moralsk univers forklare Satans forsøk på å undergrave denne loven?
Jeg vokste opp i et sekulært hjem i Ukraina. Jeg har to eldre søstre som alltid så ut til å få mer oppmerksomhet, så jeg gjorde som jeg ville. Jeg røykte, drakk og prøvde stoffer. Jeg stjal både hjemme og ute.
Far ble adventist i 1994, mens jeg avtjente militærtjenesten. Da jeg kom hjem, levde jeg villere enn før. Mor ble invalidisert av revmatisme, og jeg ødela hverdagen for både henne og far.
Far ba menigheten be for meg. De fastet og ba. Jeg hørte ofte mor be for meg. Menigheten hadde ikke noen kirke, så de møttes ofte hjemme hos oss. Jeg gikk ut når det var møter.
Men etter hvert ble jeg interessert. Og så kom en gruppe unge litteraturevangelister til byen, og far ba meg komme og hilse på dem. Det var nesten ingen unge i fars menighet. Jeg trodde det var bare gamlinger og krøplinger uten noe å foreta seg i livet, som gikk i kirke.
Men jeg gikk, og de var hyggelige, sterke og friske ungdommer som smilte og var glade. De ba meg også med seg og dele ut litteratur, enda jeg hadde sigaretter i lommen. Jeg sa ikke noe, for jeg ville ikke at folk skulle kjenne tobakkslukten, men jeg kunne likevel be.
Jeg begynte å gå i kirken hver uke, og noen ganger ble jeg med på ungdomsmøter i andre byer. Så en dag fikk jeg høre at det skulle være dåp. Vi fikk noen ark å fylle ut, og også en oversikt over trospunktene. Jeg fylte ut med en sigarett i ene hånden. Så kom jeg til punktet om avhold fra tobakk, alkohol og ulovlige stoffer. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle klare å slutte. Mine gamle venner ville likevel komme og be meg med ut. Men jeg bestemte meg for ikke å bli med.
I 1997 ble jeg døpt. Jeg oppga drikkingen med det samme, men røyken var en kamp. Jeg prøvde alt, men ingenting virket. Til slutt ba jeg: ”Herre, ta det fra meg.” Og han gjorde det.
Min tante bor i en annen landsby, og ba meg komme og hjelpe til med forefallende arbeid en uke. Jeg fortalte at jeg ikke var den jeg hadde vært, at jeg var en kristen. Hun ga meg noe å gjøre hver dag. Fire dager gikk uten sigaretter. Den femte dagen kom jeg hjem og hadde ikke røykt på fem dager. Oppholdet hos tante hadde vært rene rehabiliteringssenteret for meg. Jeg er forundret over Guds visdom.