«Og Jesus sa til dem: ’Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten’» (Mark 2,27–28).
Under hele hans virke utfordret religiøse ledere Jesu sabbatshelligholdelse. Når han ble kritisert, understreket han sin myndighet som Herre over sabbaten (Matt 12,8; Mark 2,28; Luk 6,5). Han viste også hvordan man skal holde sabbaten riktig.
I dag blir vi ikke bare konfrontert med utfordringen om «riktig overholdelse» av sabbaten, men også med den populære forestillingen om at søndag, ikke sabbaten, er hviledag. De som ivrer for søndag, finner ingen støtte i evangeliene. Vi leser om hvordan sabbaten skulle holdes, ikke når. Jesu liv og lære levner ingen tvil om at den sjuende dag skulle være Guds hviledag også etter hans død og oppstandelse.
Denne uken skal vi ta for oss Kristi syn på sabbatens opprinnelse og hans myndighet over den. Deretter skal vi studere Jesu eksempel og lære om hvordan vi skal holde sabbaten. Til slutt skal vi se på sabbatens betydning i disiplenes liv.
Hva sier disse tekstene om Jesu rolle i skapelsen? Hvorfor er dette viktig med tanke på sabbatens opprinnelse? Se Joh 1,1–3; Kol 1,16; Hebr 1,1–2.
Johannes innleder sitt evangelium med den berømte uttalelsen: «I begynnelsen var Ordet … Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,1–3). Hverken Johannes eller Paulus levner noen tvil om Kristi rolle under skapelsen. Gud Sønnen skapte alle ting: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige … alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1,16–17). Ved Kristus skapte Gud universet, inkludert vårt solsystem, jorden og alt på den.
Kristus, som skulle bli menneskets frelser, var også dets skaper. Og akkurat der, på slutten av skapelsesuken, ga Gud oss en hviledag. «Fordi sabbaten ble til for menneskets skyld, er den Herrens dag. Den tilhører Kristus. … Siden han har skapt alle ting, har han også skapt sabbaten. Han satte den til side som et minnesmerke om skaperverket.» – Alfa og Omega, bind 4, side 244 [DA 288].
Den samme Gud som skapte mennesket med behovet for å hvile, har også gitt oss virkemidlet: en dag i uken da vi skal legge bort ukens slit og problemer og hvile i Skaperen. Etter skapelsen hvilte han på den sjuende dagen, ikke av tretthet, men for å velsigne og hellige sabbaten og gi oss et eksempel til etterfølgelse. Han hvilte også på sabbaten da han hadde fullført vår frelse på korset, ikke fordi han trengte det, men for å bekrefte sabbatens evige verdi. Kristus, som oppfordrer rastløse mennesker til å hvile i ham (Matt 11,28–29), oppfordrer oss til å hvile på en spesiell måte en gang i uken, hver sabbat.
Sabbatshelligholdelsen forbinder oss med begynnelsen av jordens skapelse, selve grunnlaget for vår eksistens. Hvilken bedre tid til å dvele ved det viktige spørsmålet: Hva gjør jeg med den tilværelsen Gud har gitt meg?
LesMatt 12,1–2. Hva er det som skjer i denne fortellingen? Hvorfor så fariseerne på denne handlingen som «ulovlig»?
I 5 Mos 23,25 står det: «Når du kommer inn på en annen manns kornåker, kan du plukke aks med hånden. Men sigd må du ikke bruke på annen manns korn.» Problemet var altså ikke selve handlingen, men dagen det ble gjort på. Rabbinske forskrifter forbød mange slags jobber på sabbaten, som innhøsting, tresking og sålding. Fariseerne mente at da disiplene plukket aks, gned dem ut med hendene og skilte kornet fra skallet, var de skyldige i alt sammen.
Hva er betydningen av eksemplene Jesus brukte for å svare fariseerne? Se Matt 12,3–5.
I det første eksempelet (1 Sam 21,1–6) sa Kristus at David og hans menn under normale omstendigheter nok ikke burde ha spist brødet som var ment for prestene (3 Mos 24,9), men fordi deres liv var i fare, bør vi betrakte handlingen som et tillatt brudd på en seremoniell regel. Det andre eksempelet Jesus nevnte (Matt 12,5), har å gjøre med ofringene på sabbaten i tempeltjenesten, som var dobbelt så mange som på andre dager (4 Mos 28,9–10). Jødene innså selv at tempeltjenesten gikk foran sabbaten.
Etter å ha sitert disse eksemplene, kom Jesus med to uttalelser som begrunner hans myndighet til å omdefinere fariseernes tyngende sabbatshelligholdelse: (1) «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten» (Mark 2,27). Her stadfester Jesus sabbatens opprinnelse i Edens hage og redefinerer fariseernes feilaktige syn på mennesket og sabbaten: sabbaten ble opprettet til beste for mennesket og er fremdeles en gudgitt gave i menneskehetens tjeneste, i stedet for at menneskeheten skal tjene sabbaten. Og (2) ved å si: «Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten» (Mark 2,28), stadfestet Kristus sin status som sabbatens skaper og lovgiver. Derfor hadde han myndighet til å løsrive hviledagen fra disse menneskeskapte lovene.
De åndelige lederne for Guds folk anklaget sabbatens Herre for ikke å holde den dagen han selv hadde skapt og helliget. Hva bør dette si oss om farene ved åndelig blindhet hos dem som burde vite bedre?
Hva forteller Luk 4,16 oss om Jesu holdning til sabbaten? Hvorfor er dette så viktig for oss i dag? Se Joh 14,15; 1 Pet 2,21.
Det ordet Lukas brukte i vers 16, pleide, kommer av et gresk ord som gjelder faste vaner. Med andre ord gikk Jesus regelmessig i synagogen hver sabbat når han kunne. Og dette er så viktig for Lukas at han fire ganger nevner at Jesus var i synagogen på forskjellige sabbater (Luk 4,16; Luk 4,31; Luk 6,6; Luk 13,10). Lukas nevner også spesielt at sabbaten er den sjuende dagen i uken (Luk 23,54–24,1). Det at Jesus Kristus holdt sabbat på den sjuende dag, vitner om at den ukentlige syklusen ikke hadde gått tapt siden loven ble gitt på Sinai, eller helt siden skapelsen. Hans eksempel er et mønster for oss, både når det gjelder tiden og måten å holde sabbaten på.
Hva leste Jesus ved den spesielle anledningen i synagogen? Hvorfor er dette viktig? Se Luk 4,16–21.
Dette var ikke første gang Jesus leste og talte i en synagoge. Mer enn et år hadde gått siden han ble døpt i Jordan-elva. Men dette var Jesu første besøk i Nasaret etter at han forlot snekkerverkstedet, hvor han tilbrakte de første 30 årene av sitt liv og hvor han gikk i den lokale synagogen. I sin ungdom «i synagogen på sabbaten ble han ofte oppfordret til å lese tekstordet fra profetene, og tilhørerne ble grepet idet nytt lys strålte ut fra de kjente ordene i den hellige teksten.» – Alfa og Omega, bind 4, side 54–55 [DA 74].
Men denne gangen var det annerledes. Jesus valgte et bestemt avsnitt, Jes 61,1–2, en tekst som forklarer Messias’ verk og hvordan han skal komme «og rope ut et nådens år fra Herren» (Luk 4,19). Dette var sabbatsåret, en tid med hvile. Det passet godt at Jesus valgte hviledagen, sabbaten, til å kunngjøre sitt virke til frelse, frigjøring og helbredelse. Vi finner hvile i Jesus, en hvile som blir uttrykt på en håndgripelig måte hver sabbat.
Evangeliene nevner mange mirakuløse helbredelser som Jesus utførte på sabbaten. Det er interessant at helbredelsen i de fleste tilfeller kom som en følge av Jesu initiativ, det var som om han med vilje ønsket å helbrede på sabbaten, enda han kunne ha gjort det på en annen dag. Jesus prøvde å vise at det ikke var ulovlig å helbrede på sabbaten. Tvert imot, det var mer lovlig enn mange av fariseerne og de religiøse lederne var vant til å gjøre på sabbaten.
Selv om det er riktig at vi må sette til side våre egne interesser på sabbaten (2 Mos 20,9; Jes 58,13), bør vi aldri se på det som en tid for unyttig lediggang. I sine sammenstøt med fariseerne påpekte Kristus: «Altså er det tillatt å gjøre godt på sabbaten» (Matt 12,12). Ifølge rabbinske tradisjoner kunne en syk person få behandling på sabbaten hvis situasjonen var livstruende. Og hvis en sau eller en okse falt ned i en grøft, var det lov å trekke dyret opp på sabbaten for å redde dets liv. Var ikke et menneske mer verdifullt enn et dyr? Men Kristi kritikere viste mer medfølelse for sine egne dyr enn for mennesker som led. De kunne gi et dyr vann, men ikke gjøre et menneske frisk.
Jesus sa også: «Min Far arbeider helt til nå. Også jeg arbeider» (Joh 5,17), idet han henviste til Guds arbeid for sine skapninger. Selv på sabbaten fortsetter han å gi liv og opprettholde universet (Hebr 1,2–3).
Jesus sa at vi ikke skulle være firkantede i vår sabbatshelligholdelse. Å holde den betyr å «hvile» fra våre egne gjerninger (Hebr 4,10), og å slutte å prøve å arbeide oss til frelse – det er umulig. Satan prøver å få oss til å holde sabbaten på selvisk vis. Får han oss ikke til å gå imot sabbaten, vil han prøve å få oss over i den andre grøften: flisespikkeri.
Det er lett å bli firkantede når det gjelder sabbaten, mens andre kan bli veldig slappe i sin helligholdelse. Hvordan kan vi finne den rette balansen? Og hvorfor må vi være forsiktige med hvordan vi reagerer på andres sabbatshelligholdelse; husk hva fariseerne mente om Jesu sabbatshelligholdelse?
Mange kristne holder søndag i stedet for sabbaten, og trekker frem en rekke grunner, med Kristi oppstandelse som den viktigste. Rent bortsett fra at ingenting i Det nye testamentet lærer at søndag skal erstatte sabbaten, viser evangeliene at Kristus ville at sabbaten skulle holdes også etter hans oppstandelse.
Hva har Matt 24,20 å si om sabbaten i årene etter Jesu oppstandelse?
Jesu ord i Matt 24,20 viser oss at i år 70, ca 40 år etter hans død, skulle sabbaten fremdeles betraktes som hellig. Oppstyret, spenningen, frykten, og reisene som ble nødvendige for å flykte fra Jerusalem, hørte ikke hjemme på sabbaten.
Hvilke andre nytestamentlige bevis finner vi som viser at den sjuende dag fremdeles var hellig etter Kristi oppstandelse? Se Apg 13,14; Apg 13,42; Apg 14,1; Apg 17,1–2; Apg 18,4.
For disiplene var det å gå i synagogen det samme som kirkegang bør være for oss i dag: en av de beste måtene å holde sabbaten på. Dette ser vi spesielt tydelig hos apostelen Paulus, som hadde for vane å gå i synagogen på sabbaten når det ikke fantes noen kristen menighet der. Selv om han var hedningenes apostel og kjempet for rettferdiggjørelse ved tro, gikk han vanligvis i synagogen på sabbaten, ikke bare for å forkynne for jødene, men også for å helligholde sabbaten.
Etter at synagogetjenesten var slutt en sabbat, ba hedningene Paulus om å forkynne evangeliet for dem. Han kunne ha invitert dem til å høre ham neste dag, som var søndag, men han ventet en uke. «Neste sabbat strømmet nesten hele byen til for å høre Herrens ord» (Apg 13,44). Disse versene er bevis for at den første menighet ikke kjente til at den første dagen i uken skulle erstatte den sjuende.
OK, så vi vet vi har rett når det gjelder den riktige hviledagen. Det er jo viktig. Men hvordan kan vår sabbatshelligholdelse gjøre oss til mer medfølende, kjærlige og omsorgsfulle kristne?
«Sabbaten – et minne og et tegn» i Alfa og Omega, bind 4, side 237–244 [DA 281–289].
«’Menneskesønnen er herre over sabbaten.’ Disse ordene er fulle av lærdom og trøst. … Den peker hen til ham som er både skaper og helliggjører. Den sier at han som skapte alle ting i himmelen og på jorden, og som holder alle ting sammen, er menighetens hode, og at det er ved hans makt vi er blitt forsont med Gud. For da han talte om Israel, sa han: ‘Jeg ga dem også mine hviledager; de skulle være tegn på pakten mellom meg og dem. Slik skulle de vite at jeg er Herren som helliger dem.’ Esek 20,12. Sabbaten er et tegn på Kristi makt til å gjøre oss hellige, og den er gitt til alle som Kristus helliggjør. Som et tegn på hans helliggjørende makt er sabbaten gitt til alle som gjennom Kristus blir en del av Guds Israel.» – Alfa og Omega, bind 4, side 244 [DA 288,289].
Forslag til samtale
Vi hører Kristus til, både på grunn av skapelsen og frelsen. Hvordan minner sabbaten oss om disse viktige sannhetene?
Hva er problemet med en firkantet overholdelse av det fjerde bud? Og hvorfor er en utvannet overholdelse av sabbaten ikke løsningen på legalismen? Hva er nøkkelen som gjør at det å holde sabbaten blir en velsignelse?
Hvorfor bør sabbaten, og muligheten til å hvile på sabbaten, være en spesiell påminnelse om at det er Kristi fortjeneste, ikke våre gjerninger, som frelser?
Hvordan kan vi få en dypere og rikere erfaring med Gud på sabbaten?
Hva kan Kristi eksempel med helbredelser på sabbaten lære oss om hvordan sabbaten skal holdes? Hvordan kan disse helbredelsene gi oss en bedre forståelse av hva hviledagen skal bestå av?
Vi får vite at vi skal holde sabbaten «hellig». Tenk over noe av det du gjør på sabbaten. Hvor hellig er det?
Mens jeg ventet på å bli døpt, ba jeg mor og far tilgi meg. De gråt av glede. Senere ble jeg litteraturevanglist og ungdomsleder. Det var på en samling for litteraturevangelister at jeg traff min fremtidige kone, Bogdona!
Vi har tre herlige jenter, og jeg er forstander i menigheten. Men det er én ting jeg angrer – ungdomsårene. De var helt uten mål og mening.
Nå har jeg en liten forretning. Jeg selger leker og har noen lekeslott forskjellige steder i Vinnitsa. Alle kundene mine får en gratis adventistavis med stoff om helse og åndelige spørsmål.
Det hender jeg besøker mors grav. På noen av gravsteinene står navnene på gamle venner. Det er særlig trist å se tre av navnene, for da jeg ble kristen, snakket jeg med dem. Jeg ba dem komme i kirken, men nå ligger de her.
Sist jeg var hjemme, fikk min kone se hvordan mitt liv hadde vært. Da vi gikk gjennom kirkegården, satt noen av de gamle vennene mine på en benk. En av dem løp bort til meg, falt på kne og sa: ”Jeg er så lei av det livet jeg lever.”
Jeg sa at det var ikke så lenge siden jeg hadde sagt til vår venn, som nå lå i graven, at han skulle gå i kirken. Og nå sa jeg det samme til ham: ”Gå i kirken!” Men han ville heller ikke høre på meg. Han sa: ”Jeg får den samme skjebnen som han i graven.”
Jeg bønnfalt ham: ”Du kan begynne et nytt liv. Du kan få alt det jeg har.” Men han gikk tilbake til vennene og flaska. Han hadde ingen familie, hver dag gikk med til å jakte på en ny flaske.
Da vi gikk, hvisket Bogdona: ”Nå vet jeg hva du var en gang.” ”Ja, og jeg var verre enn dem alle sammen,” svarte jeg.
Ruslan og Bogdonas barn, Sofia, Nadja og Polina, gleder seg til å gå på den nye adventistskolen i Vinnitsa. Takk for at dere er med og realiserer skolen med et godt offer 13. sabbat.