«Jesus sier til henne: ’Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør’» ().
Mennesket har en medfødt avsky for døden fordi vi ble skapt for bare å leve og aldri dø. Døden er en inntrenger.
Det er derfor Jesus viste så stor sympati for de etterlatte. Da han så enken i Nain føre sin eneste sønn til graven, «fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: ‘Gråt ikke!’» (). Jesus trøstet en knust far til en tolv år gammel jente som nettopp hadde mistet livet og sa: «Frykt ikke, bare tro!» (). Hver gang døden rammer våre kjære, blir Jesus grepet av vår sorg. Han gråter med oss.
Men han gjør mer enn bare å gråte. Etter å ha overvunnet døden med sin egen død og oppstandelse, har han nøklene til døden, og han lover at alle som tror på ham, skal stå opp til evig liv. Dette er uten tvil det største løftet vi har fått i Guds Ord, for hvis døden hadde fått siste ord, ville hele vårt liv og alt vi har oppnådd, ha vært forgjeves.
Det gamle testamentet lærer at mennesket er et udelelig levende vesen. De ulike hebraiske ordene som vanligvis oversettes med kjøtt, sjel og ånd, er alternative måter å beskrive mennesket som helhet på. I tråd med dette bruker Skriften ulike metaforer for å beskrive døden. Blant dem er søvn et symbol for Bibelens forståelse av de dødes tilstand (se ; ; ; ; ). Døden er en bevisstløs tilstand der det ikke er tanker, følelser, arbeid eller relasjoner av noe slag (; ; ; ).
Men på Jesu tid ble dette synet på mennesket, og især døden, utfordret av den dualistiske tanken om sjelens udødelighet, som spredte seg raskt i hele den kjente verden.
Hvordan beskrev Jesus Lasarus’ død? Se .
Til tross for dette og andre avsnitt sier en rekke kristne at Jesus trodde på sjelens udødelighet fordi han sa til røveren på korset: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis» (). Men meningen endres etter hvor skilletegnet settes. (De eldste greske manuskriptene av Det nye testamentet har ikke skilletegn). Hvis det settes kolon etter «deg», slik de fleste bibelutgaver gjør, betyr det at Jesus og røveren kom til paradis samme dag, hvis kolon settes etter «i dag», betyr teksten at Jesus forsikret røveren om hans fremtidige forløsning. Jesu ord understreker frelsesvisshet, ikke tidspunktet for røverens inntreden i himmelen. Sammenhengen bekrefter dette. For det første ba ikke røveren om å få komme til himmelen rett etter døden, men å bli husket når Herren skulle komme i sitt rike. Og i tillegg sa Jesus tre dager senere at han ennå ikke hadde steget opp til paradiset (). Så denne teksten lærer ikke at de dødes sjeler kommer til himmelen etter døden.
Hvorfor er læren om oppstandelsen så viktig i lys av vår forståelse av døden som en ubevisst søvn?
Under skapelsen «formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (). Så lenge Gud lar livets ånde være i levende skapninger, er de i live. Men når han tar livspusten, dør de og blir til støv igjen (; ). Dette er ikke noen vilkårlig beslutning fra Guds side, det er en uunngåelig følge av synd. Men det gode budskapet er at i Kristus er det håp, også i døden.
Les . Hva ligger i disse versene som viser oss den kraft Jesus har til å vekke de døde?
Kristus har liv i seg selv, for han er livet (). Han skapte alt og har makt til å gi liv til hvem han vil (). Så han kan vekke de døde.
Hvordan foregår oppstandelsen? Se .
Ifølge Bibelen er oppstandelsen på en måte som døden i revers. Livet gjenopprettes når livspusten kommer tilbake fra Gud. Det var slik Lukas forklarte oppstandelsen av Jairus’ datter. Etter å ha fått vite at den tolv år gamle jenta var død, gikk Jesus til huset og fortalte de sørgende at hun sov. Så tok han «henne i hånden og ropte: ‘Barnet mitt, stå opp!’ Da vendte livspusten [pneuma] hennes tilbake, og med en gang reiste hun seg» (). På Jesu ord vendte det livsprinsippet Gud hadde gitt, tilbake til jenta. Det greske ordet som Lukas brukte, pneuma, betyr «vind», «pust» eller «ånd». Når Bibelen bruker det om mennesker, betegner det aldri en bevisst enhet som kan eksistere uavhengig av kroppen. I denne teksten viser det til livspusten.
Døden er så vanlig at vi tar den for gitt. Men hvordan kan vi lære å stole på Guds løfter om evig liv, selv om døden ser ut til å seire her og nå?
Det vi hittil har studert, kunne få oss til å tro at oppstandelsen bare gjelder noen få. Men Jesus sa at det kommer en tid «da alle de som er i gravene, skal høre hans røst» (). Troende og vantro, rettferdige og syndere, frelste og fortapte, alle skal stå opp. «Rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde,» sa Paulus ().
Selv om alle skal stå opp fra de døde, er bare en av to evige skjebner aktuell. Hva er det? .
Det at alle står opp, betyr ikke at alle får evig liv. «Mange av dem som sover i jorden, skal våkne, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky» ().
Bibelen lærer at Gud skal dømme hvert enkelt menneskes liv og avgjøre den evige skjebne for alle som har levd (; ). Men Guds dom fullbyrdes ikke rett etter den enkeltes død. Det skjer først etter hans eller hennes oppstandelse. Til da sover både de frelste og de fortapte ubevisst i støvet. Oppstandelsen som sådan er hverken belønning eller straff. Den er forutsetningen for både evig liv og fordømmelse.
Jesus sa at vår skjebne blir avgjort ut fra våre gjerningers moralske kvalitet (gode eller dårlige). Men det betyr ikke at gjerningene frelser oss. Tvert imot, Jesus lærte at vår frelse kun avhenger av vår tro på ham som frelser (). Så hva har gjerningene å si? De viser om vår tro på Kristus og vår overgivelse til ham er ekte eller ikke (). De viser om vi fremdeles er «døde på grunn av misgjerningene og syndene våre () eller «døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus» ().
Tenk over den skjebnen som venter oss. Hvorfor ikke kvitte deg med det som måtte stå mellom deg og evig liv, her og nå? For hva kan være verdt å miste evigheten for?
Jesus brukte to greske uttrykk, hadēs og gehenna, når han talte om døden og de ugudeliges straff. Hadēs tilsvarer det hebraiske she’ôl, det vanligste gammeltestamentlige ordet for dødsriket. Disse ordene står bare for graven eller det stedet som alle farer ned til når de dør, uten at det antyder straff eller belønning. Men det er én tekst hvor hadēs ser ut til å være forbundet med straff: Lignelsen om den rike mann og Lasarus.
Les . Hva er hovedtanken i denne lignelsen (se især vers 27–31)? Hva er galt med å bruke denne lignelsen for å lære at mennesker kommer til paradis eller helvete straks etter døden?
Denne lignelsen er ikke opptatt av menneskets tilstand i døden. Den lærer én viktig lekse: Vår fremtidige skjebne bestemmes av de valgene vi gjør dag for dag her i livet. Hvis vi forkaster det lyset Gud gir oss, gis det ingen mulighet etter døden. Ethvert forsøk på å tolke lignelsen bokstavelig, fører til uløselige problemer. Egentlig virker det som detaljene i bildet med vilje er ubehjelpelige for å vise oss at Jesus ikke ville at hans ord skulle forstås bokstavelig, men billedlig.
Hvilke advarsler kom Jesus med når det gjelder helvete? Se ; ; .
I mange bibeloversettelser bruker Jesus ordet helvete elleve ganger. Han benyttet det greske ordet gehenna, av det hebraiske navnet Gê Hinnom, «Hinnoms dal.» Ifølge Det gamle testamentet var dette juvet sør for Jerusalem stedet hvor kongene Akas og Manasse brente barn i tilbedelsen av Molok (; ). Senere satte kong Josjia en stopper for praksisen (). På grunn av de synder som ble begått der, profeterte Jeremia at Gud ville la stedet bli kalt «Drapsdalen» (; ). Derfor ble dalen et jødisk symbol på den siste dom og de ubotferdiges straff. Jesus brukte navnet billedlig, uten å gå i detaljer om tid og sted for straffen, slik vi finner det andre steder i Bibelen. Men helvete er ikke et sted hvor straffen er evig.
Hvorfor var Lasarus’ oppstandelse det største av Jesu undere? Se .
Selv om Jesus hadde reist to andre fra de døde, er dette mer dramatisk. Lasarus hadde vært død i fire dager. Jesus utførte underet i fullt dagslys foran en folkemengde bestående av respekterte vitner fra Jerusalem. Underet kunne ikke avvises.
Men Jesu egen oppstandelse var viktigere enn Lasarus’ oppstandelse. Siden han har liv i seg selv, har han ikke bare makt til å vekke de døde og gi liv til hvem han vil (), han har også makt til å legge ned sitt eget liv og ta det igjen (). Hans oppstandelse beviste dette.
Hva er sammenhengen mellom Kristi oppstandelse og vår? Hvorfor er hans oppstandelse så viktig for vår frelse? Se .
Kristi makt over dødens bånd er ubestridelig. Han sto opp fra graven som førstefrukten av dem som sov i ham. Hans oppstandelse er garantien for de troendes oppstandelse, for han har nøklene til døden ().
«For den troende er Kristus oppstandelsen og livet. I ham er det livet som gikk tapt ved synden, blitt gjenopprettet. For han har liv i seg selv for å gi liv til hvem han vil. Han har fått rett til å gi udødelighet. Det livet han ga som menneske, tar han igjen og gir det til menneskeheten.» – Alfa og Omega, bind 5, side 338 [].
Etter Vladimir Lenins død ble kroppen hans frosset ned i den tro at vitenskapen etter hvert ville gjør det mulig å bringe ham tilbake til livet. Så langt er ikke utsiktene de beste. Døden er så mektig at bare den som skapte livet, kan gi nytt liv. Hva sier dette om hvorfor vi må stole på at Jesus kan og vil vekke oss til live slik han lovte?
«Makt over død og grav» i Alfa og Omega, bind 5, side 79–91 [] og «Han åpnet dødsrikets porter» i samme, side 332–338 [].
«Midt under jordskjelv, lynblink og tordenskrall kaller Guds Sønn de hellige døde frem. Han betrakter gravene deres, og så løfter han hendene mot himmelen og roper: ’Våkn opp, våkn opp, dere som sover, og stå opp!’ Overalt på jorden hører de døde denne røsten, og de skal leve. … De som var dødens fanger, er nå kledd i udødelig herlighet, og de roper: ’Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?’ . Både de rettferdige som lever, og de døde som nå er oppstått, stemmer i et jublende seiersrop.» – Alfa og Omega, bind 8, side 143 []
Forslag til samtale
Alle har slitt med dødens realitet, det tilsynelatende endelige og meningsløse i den. Hvilken betydning har menneskelivet hvis det ikke finnes noen Gud, ikke noe evig liv, og ingen oppstandelse? Hva kan være meningen hvis alle som lever, til slutt dør, og minnet om dem blir borte? Hvordan kan vår forståelse av oppstandelsen besvare dette ellers uløselige dilemmaet?
Hva er noen av farene ved tanken om sjelens udødelighet? Hvorfor er Satan så oppsatt på å spre denne ubibelske troen? Hvilken rolle vil dette spille i endetiden? Tenk på alle de bedragene som de som forstår døden som en søvn inntil oppstandelsen blir spart for.
Nikolai Zhukaljuk har vært pastor, skribent, forlegger og formann for den ukrainske union. Nedenfor forteller han om en erfaring han hadde som soldat.
Jeg var nesten ferdig med plikttiden i forsvaret. Mine overordnede var fornøyd med meg, og jeg hadde valget mellom å bli redaktør med bopel i Leningrad eller fortsette i det militære, men nå som offiser. I begge tilfeller måtte jeg melde meg inn i kommunistpartiet. Det var fristende.
Jeg var fallskjermjeger og hadde hoppet ca 80 ganger. En dag sa sjefen: ”Jeg hopper først, og du er sist ut. Det er 15 mellom oss.” De andres fallskjermene skulle åpne automatisk, men min måtte åpnes manuelt. Fint for meg, tenkte jeg. Dette hadde jeg gjort ofte nok.
Jeg hoppet sist. Etter et kort, fritt fall, trakk jeg i snora. Ingenting skjedde. Jeg bevarte fatningen og trakk i reservesnora. Fremdeles ingenting. Bare blå himmel over meg og bakken som nærmet seg. Jeg skjønte det var slutt. Bare den som selv har hoppet, vet hvor overveldet jeg var.
Jeg åpnet jakken og prøvde å senke farten. Så ba jeg: ”Gud, jeg kan ikke redde meg selv, men
jeg vil veldig gjerne se din hånd nå.”
Jeg skjønte at det verste jeg hadde gjort, var å forlate Gud. Hva nå? Hverken leilighet i Leningrad eller militære utmerkelser betydde noe.
Der nede så jeg sjefens åpne fallskjerm. Plutselig kom et vindkast og førte meg opp på fallskjermen hans. Men det er ikke noe blivende sted. Da jeg skled av, grep sjefen tak i meg og holdt meg i et jerngrep! Vi falt fort, og han forklarte hvordan jeg skulle holde beina så vi landet så trygt som mulig. Etter landingen ble vi kjørt til sykehus med mindre skader.
Dagen etter skrev avisen om hendelsen. Alle skjønte at sånt skjer bare ikke. Det var et under.
Fra nå av ba jeg annerledes. To uker senere skulle jeg inn til generalen igjen.
”Jeg har tenkt over det gode tilbudet ditt,” sa jeg, ”men jeg har bestemt meg for å forlate hæren.”
Han måpte. ”Hva har du tenkt å gjøre?”
”Jeg har tenkt å følge partiets oppfordring – reise til nye steder og dyrke nytt land.” (På den tiden ville partiet ha folk til å drive nydyrking i Sibir.)
Generalen stirret: ”Det må jeg si, jeg har truffet mange galninger, men du er den galeste av dem!”
Etter verneplikten arbeidet Zhukaljuk i hemmelighet som pastor og organiserte undergrunnsarbeidet med trykking av religiøse bøker og blader for adventistene i Sovjetunionen. Han og hans kone satt i fengsel for sitt arbeid og ble senere løslatt. De har vært gift i 60 år.