«For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mark 10,45).
Etter mer enn to års offentlig tjeneste spurte Jesus disiplene: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» (Matt 16,13). De visste hva folk sa om Jesus. Men det neste spørsmålet var mer nærgående: «Og dere, hvem sier dere at jeg er?» (Matt 16,15). Nå ble det personlig. Jesus ba ikke om deres meninger om hans ytre fremtreden eller om hans karakter. Spørsmålet gjaldt i stedet hans egentlige vesen. Disiplene måtte vise sin overbevisning og tro.
Før eller siden må alle besvare det samme spørsmålet. Vi må vite hvem Jesus er. Det hjelper ikke å gjenta det andre sier eller mener, svaret må være vår egen personlige oppfatning. Og det svaret avgjør vår skjebne.
Denne uken skal vi søke svaret ut fra det Jesus sa og gjorde. Vårt mål er å nå frem til det samme svaret som Peter ga: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (vers 16).
Dette ordet, «Menneskesønnen», var det Jesus benyttet mest om seg selv. Han omtalte seg selv som Menneskesønnen mer enn 80 ganger. Andre tiltalte ham aldri på den måten. Han hadde selvfølgelig en grunn til å bruke denne betegnelsen om seg selv.
Uttrykket var vanlig i Det gamle testamentet. Med bare ett unntak henviste det til et menneske, og Jesus brukte det for å understreke at han var menneske.
Skriften viser oss Jesus som et sant menneske. Han ble født som en liten gutt, vokste opp som barn, vokste i alder og visdom (Luk 2,40; Luk 2,52), og hadde søstre og brødre (Matt 13,55–56). Han spiste (Matt 9,11), sov (Luk 8,23), var sliten (Joh 4,6), og led sult og tørst (Matt 4,2; Joh 19,28). Han opplevde også sorg og nød (Matt 26,37).
For folk flest så Jesus ut til å være en vanlig mann som vandret blant folket som en av dem. Mange av hans samtidige så ikke noe mer enn et menneske i ham (Joh 7,46). Folk behandlet ham som en av dem, de lo av ham (Luk 8,53), kritiserte ham (Matt 11,19) og spottet og slo ham (Luk 22,63). For dem var han bare et menneske.
Dessverre så de ikke at det er noe mer ved denne tittelen. Ifølge Daniel 7,13–14 kom «en som var lik en menneskesønn» med himmelens skyer, gikk bort til «den som var gammel av dager» og fikk herskermakt, ære og rike. Jødene identifisert denne Menneskesønnen med Messias. Når Jesus brukte denne tittelen, åpenbarte han på en lett tilslørt måte at han også var Messias, Kristus kommet som menneske.
Hvorfor er det så viktig at vi vet at Jesus var fullt og helt menneske? Hva har det at han var fullt menneske, å si for vår frelse? Hva betyr det for vårt dagligliv og kampen mot fristelse og synd?
Tittelen «Guds Sønn« ble ikke benyttet bare av Gabriel (Luk 1,35), men også av flere andre når de tiltalte Jesus (Matt 14,33; Mark 15,39; Joh 1,49; Joh 11,27). Han aksepterte tittelen, men han var veldig forsiktig med ikke å bruke den om seg selv, så han ikke skulle bli steinet til døde. Likevel avslører Bibelen hans spesielle forhold til Far.
Da han ble døpt, bekreftet Far at Jesus var hans Sønn (Matt 3,17), det samme som under hans herliggjørelse på fjellet (Matt 17,5).
Dette far-sønn-forholdet er unikt. Kristus er den eneste i hele universet med et slikt forhold til Far, for bare han er av samme natur som ham. Som troende får vi lov til å bli Guds barn. Men Jesus har alltid vært, er, og vil være Guds Sønn.
Enheten mellom Jesus og hans Far rommer en gjensidig og fullkommen kjennskap om hverandre: de er ett i vilje, hensikt og mål. Og de er av samme natur. Sønnen og Far er to personer («jeg og Far»), men av samme natur («er ett»), noe som understrekes av intetkjønnspronomenet ett (sammenlign med 1 Kor 3,8).
Men vi skal være klar over at Kristus ga seg inn under Far da han kom og levde som et menneske (Fil 2,6–8). Denne begrensningen var funksjonell, men ikke en del av hans vesen. Jesus hadde et bestemt formål med å underordne seg.
Med dette i mente kan vi forstå hvorfor han sa: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser sin Far gjøre» (Joh 5,19) og: «For jeg søker ikke det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg» (Joh 5,30). Med dette funksjonelle synspunktet kunne han si: «Far er større enn jeg» (Joh 14,28).
Jesus var fullt ut Gud og fullt ut menneske. Hva sier denne sannheten oss om den nære forbindelsen mellom himmel og jord? Hvordan kan vi finne trøst i denne forbindelsen?
Kristi guddom er grunnlaget for vår tro. Et menneske kunne ikke være vår frelser, uansett hvor ekstraordinært hans liv måtte ha vært. Gjennom hele Det nye testamentet har vi bevis på hans guddommelighet. Vi skal se på det Jesus selv sa om dette.
Det var ikke lett for ham å forklare hvem han var. Hans misjon krevde at han skulle bekjentgjøre at han var Messias, Gud i menneskers skikkelse, men ikke noe sted sa han offentlig: Jeg er Gud, eller jeg er Messias. Hadde han gjort det, kunne han ha blitt drept med det samme. Derfor valgte han å gi hint om sin guddommelige natur og gi sine tilhørere innsikt i hans guddom indirekte.
Etter som Jesus gradvis åpenbarte sin guddommelige natur, forsto de fleste av tilhørerne ham, men det passet ikke med deres forutfattede forestillinger om Messias. De sa: «Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, så si oss det rett ut!» (Joh 10,24). Dessverre viser sammenhengen at spørsmålet ikke var oppriktig ment.
Jesus sa mye om sitt forhold til sin Far. Dette var en av de måtene han åpenbarte sin guddom på. Mange forsto at han gjorde seg selv lik Gud når han sa at Gud var hans Far (Joh 5,18).
LesLuk 5,17–26. Hvordan åpenbarte Jesus sin guddom uten å si det rett ut?
«Det krevdes ikke noe mindre enn skaperkraft for å kunne gi helsen tilbake til dette legemet som var døden nær. Den samme røsten som ga liv til mennesket da det ble dannet av jord, ga liv til den lamme mannen som holdt på å dø.» – Alfa og Omega, bind 4, side 226 [DA 269, 270].
Jesus påberopte seg Guds rett til å tilgi synder. Han sa også at han skal «sitte på sin trone i herlighet» (Matt 25,31) og dømme alle folkeslag, bestemme den enkeltes evige skjebne, noe som bare Gud kan. Hvor mye mer kunne han ha gjort for å avsløre hvem han virkelig var?
Tenk på hvor hardhjertet noen av disse lederne var mot Jesus. Og de skulle være folkets åndelige voktere? Hvordan kan vi unngå å bli hardhjertet?
Jesus både sa og viste at han hadde den samme makten over døden som Far. «For slik Far reiser opp de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende hvem han vil» (Joh 5,21). Bare Gud kan si: «Jeg er oppstandelsen og livet» (Joh 11,25).
Et annet tegn på hans guddom er hans påstand om å ha eksistert før. Han «er steget ned fra himmelen» (Joh 3,13) fordi Far sendte ham (Joh 5,23). Og han bekreftet sin foruttilværelse: «Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til» (Joh 17,5).
Hvorfor er Joh 8,58 en av Jesu mest direkte og dypeste uttalelser om hans guddom? Se også 2 Mos 3,13–14.
I motsetning til Abraham, som ble til (den bokstavelige betydningen av den greske roten gínomai, som her er oversatt «var»), sa Jesus at han var den selveksisterende. Han var ikke bare der før Abraham ble født, han eksisterte evig. Jeg er innebærer kontinuerlig eksistens. Videre er JEG ER tittelen til Jahve selv (2 Mos 3,14). Lederne forsto at Jesus påsto seg å være den JEG ER som åpenbarte seg i den brennende busken. De mente han var skyldig i blasfemi, og derfor «tok de opp steiner for å kaste på ham» (Joh 8,59).
Evangeliene viser at Jesus uten motforestillinger godtok at andre tilba ham. Han visste utmerket godt at Skriften lærer at bare Gud skal tilbes, for han sa til Satan: «For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene» (Matt 4,10). Ved å ta imot tilbedelse fra andre røpet han sin guddom. Både disiplene på sjøen (Matt 14,33), den blinde mannen som ble helbredet (Joh 9,38), kvinnene ved Jesu grav (Matt 28,9) og disiplene i Galilea (Matt 28,17) tilba ham åpenlyst og erkjente hans guddom. Ingen jøde ville uttalt Tomas’ ord til Jesus: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20,28) uten at han forsto at han talte til Gud.
LesJoh 20,29. Nevn ting du ikke har sett, men likevel tror på. Hva sier svaret ditt om å tro?
Etter å ha tenkt over hvem Jesus var, er vi bedre i stand til å forstå hva han kom for å gjøre for oss.
Satan kom med beskyldninger mot Gud. For å imøtegå dem, kom Jesus og viste hvordan Far er, og korrigerte falske forestillinger om guddommen. Han ville vi skulle kjenne Gud, for vi må kjenne ham for å få evig liv (Joh 17,3).
Men det skal mer enn kunnskap til for å bli frelst. Vi trenger at Gud sender en frelser, og det er nettopp det navnet Jesus betyr: Jahve er frelse (Matt 1,21). Jesus beskrev sin misjon med rene ord: «Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem» (Luk 19,10). I Edens hage mistet mennesket sitt forhold til Gud, sin hellighet, sitt hjem og det evige liv. Jesus kom for å gjenopprette alt: Han gjenopprettet forholdet til Far (Joh 1,51), han tilgir oss vår synd (Matt 26,28), han gir oss et eksempel på hvordan vi skal leve (1 Pet 2,21), og han gir oss evig liv (Joh 3,16).
Hvorfor måtte Jesus dø? Fordi han frivillig gikk i vårt sted og bar straffen for vår synd. Vi er syndere (Rom 3,10–12) og fortjener evig død (Rom 6,23). Prisen for vår frelse var så høy at bare Guds Sønns liv var nok til å betale den.
«Guds overtrådte lov krevde livet av synderen. I hele universet fantes det bare én som på menneskets vegne kunne tilfredsstille lovens krav. Denne loven er nemlig like hellig som Gud selv. Derfor kunne bare én som var Gud lik, gjøre soning for overtredelsen. Ingen andre enn Kristus kunne løskjøpe menneskene fra lovens forbannelse og igjen bringe dem i harmoni med himmelen.» – Alfa og Omega, bind 1, side 43 [PP 63].
Se deg om i vår verden og den skjebnen som rammer alle her i verden. Hvis graven var slutten på alt, hva slags håp ville vi da ha? Vi ville ikke ha noe håp om det ikke hadde vært for frelsesplanen. Hvordan kan vi så vise vår takknemlighet for det Gud har gjort for oss i Kristus?
«Divine-Human Saviour», side 1126–1128 i SDA Bible Commentary, bind 5.
«Selv om Guds ord taler om Kristus som menneske da han var her på jorden, taler det også tydelig om hans foruttilværelse. Ordet eksisterte som et guddommelig vesen, han var Guds enbårne Sønn og ett med sin Far. . . . Verden ble skapt ved ham, og «uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til» (Joh 1,3). Hvis Kristus skapte alt, må han ha eksistert før alt. Det som blir sagt om dette, er så tydelig at ingen behøver å være i tvil. Kristus var Gud fullt ut og i høyeste forstand. Han var hos Gud fra evighet av, Gud over alt, velsignet i all evighet. Den Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, eksisterte fra evighet av, en selvstendig person, men likevel ett med Faderen.» – På fast grunn, 1. bok, side 243 [1SM 247].
«I Kristus er selve kilden til liv; han har ikke lånt det, ikke fått det. ‘Den som har Sønnen, eier livet.’ 1 Joh 5,12. Kristi guddom er den troendes sikkerhet for selv å oppnå evig liv.» – Alfa og Omega, bind 5, side 85–86 [DA 530].
Forslag til samtale
Djevlene visste og bekjente at Jesus var «Guds Hellige» (Mark 1,24), «Guds Sønn» (Mark 3,11), «Sønn av Gud, Den høyeste» (Mark 5,7; se også Jak 2,19). Hvorfor er ikke en slik anerkjennelse nok til frelse? Hvordan kan vi unngå å slå oss til tåls med en ren intellektuell tro på Jesus?
Da høvedsmannen, som stod rett foran Jesus, så hvordan han døde, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» (Mark 15,39). Det beste stedet å forstå Jesus, er ved korset. Hvor ofte går du dit? Når var du der sist? Hvorfor ikke ta en stund nå til å tenke gjennom det han ofret for din frelse?
Mange av Jesu samtidige avviste ham fordi de hadde feil forestilling om Messias. Dessverre er det mange som nekter å overgi seg til Jesus fordi de har fordommer eller en feilaktig forståelse av ham. Hvordan kan vi hjelpe dem å se Jesus slik han egentlig er? Hva har vi som kan gi dem et klarere syn på hvem Jesus egentlig er?
Anna Gavelo, Ukraina
Anna var Euro-Asia-divsjonens (ESD) representant under opplegget "One Year in Mission” (OYIM) i New York City.
”I New York drømte jeg om å komme hjem og utrette noe stort, så inspirert ble jeg.”
I juni 2013 kom hundrevis av ledere, pastorer og evangelister fra hele verden til New York for å være med på Generalkonferansens internasjonale Field School of Evangelism.
Pastor Leonid Rutkovskij fra ESD talte i de ukrainske og russiske menighetene. Ellers talte han og Victor Kozakov om hvordan de kunne gjøre noe lignende i vår divisjon.
”Kan man få gode resultater i New York, kan man vel også lykkes i Moskva eller Kiev,” sa Leonid.
Anna syntes de planene Leonid talte om, var spennende. ”Det er 700 tusen dører i Kiev, og vi vil banke på hver eneste en," sa han. Anna ble ivrig. ”Jeg visste jeg måtte til Kiev.”
Som leder for Mission to the Cities i Kiev driver Leonid opplæring i forkynnelse for medlemmene og har oppsyn med bibel-, litteratur- og helsearbeiderne. Det holdes kurs i røyk- og alkoholavvenning, matlagning, mor og barns helse og mye mer.
150 misjonærer utvalgt av unionene og distriktene kom til Kiev. Dessuten ble det dannet et ungdomsteam på 18 fra hele EAS, og 400 pastorer kom på to ukers roterende opphold for å forberede lignende opplegg i andre byer i divisjonen.
Anna ledet ungdomsprogrammet. Hun forteller: ”Vi gikk nær til de husene vi skulle besøke senere og ba: ”Kjære Gud, gi oss kontakt med disse menneskene. Forbered dem for oss.”
Neste dag gikk de to og to. Den ene talte mens den andre ba. ”Først snakket vi om verdensbegivenheter, så spurte vi om de har lest i Bibelen og om de tror det er sammenheng mellom religion og helse. Vi prøver å bli kjent med folk.”
Leonid sier: ”Det som virker, er ikke våre ansikter eller ord, men at Gud forbereder dem for oss. Det er veldig viktig.”
Etter bare to uker kom 26 nye mennesker i kirken, og de som kom til helseoppleggene, var glade. Anna er spesielt glad for den virkningen dette har på de unge. ”De sier sånt som ’det føles himmelsk, her lever vi virkelig.’ Hjemme har de bekymringer, men her føler de Jesu kjærlighet.
”Dette prosjektet er resultatet av mye bønn,” sier Anna. ”Hvis vi står sammen, kan vi utrette store ting – og så kommer Jesus!”
I Mission to the Cities-opplegget har hver divisjon plukket ut en eller flere byer som skal nås. I EAS, der 80 prosent av befolkningen bor i byer, ble det Moskva og Kiev.