«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» ().
Vi sier ofte at døden «bare er en del av livet». Nei, døden er fornektelsen av livet, ikke en del av det. Men vi er så vant til døden at vi kaller den det motsatte av hva den egentlig er. Uansett er én ting sikkert: uten Guds hjelp ville evig død bli alles skjebne.
Heldigvis har hjelpen kommet. Gud tilbyr oss frelse i Kristus. Da engelen kunngjorde Messias’ fødsel, kalte han ham «Jesus» (av et hebraisk ord som betyr frelse), «for han skal frelse sitt folk fra deres synder» ().
Denne uken skal vi ta for oss Jesu frelsesverk. Først vil vi se på grunnlaget for vår frelse og deretter resultatene av den.
Vi har bare to valg når det gjelder vår synd: enten betaler vi for våre synder i ildsjøen, eller vi godtar Kristi betaling på korset. Når vi gjennomgår den gaven Guds nåde i Kristus er, så la oss igjen fornye vår tro på Jesus som vår personlige frelser.
I er det brukt to verb for å beskrive hva Gud gjorde for å frelse oss. Hvordan forholder disse verbene seg til hverandre? Hva sier de om opprinnelsen til vår frelse?
Vårt verb å elske kan ikke uttrykke det som ligger i det greske verbet agapaō, «å elske.» I Det nye testamentet avdekker dette begrepet og det tilhørende substantivet agapē, «kjærlighet», Guds kjærlighet til sine skapninger, som ikke er verdige denne kjærligheten. Kjærlighet er Guds viktigste kjennemerke. Han ikke bare elsker oss, han er kjærlighet ().
Guds kjærlighet er ikke en impuls. Den avhenger ikke av hva vi gjør. Gud elsker verden, det vil si alle mennesker, også dem som ikke elsker ham.
Ekte kjærlighet viser seg i handling. Noen ganger sier vi at vi elsker noen, men våre handlinger motsier oss (). Men ikke Gud. Hans kjærlighet viser seg i hans handlinger. Han ga sin enbårne Sønn for vår frelse, av kjærlighet. Dermed ga han oss alt han hadde, nemlig seg selv.
Les . Hva sier teksten om hvordan vår holdning til Gud og hans nåde burde være?
Vi har sikkert lest denne lignelsen så mange ganger at vi ikke blir overrasket av Jesu dom: «Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke» (). Men de som hørte Jesus da han uttalte dommen, må ha blitt forbauset. Var ikke dette urettferdig?
Jo, det var helt ufortjent. Det er slik frelsen er. Den er en gave fra Gud. Gaver er ikke noe vi fortjener, vi tar imot dem. Vi kan ikke kjøpe frelsen, vi kan bare ta imot den. Jesus benyttet sjelden ordet nåde, men han lærte at frelsen er av nåde, og vi mottar nåde vi ikke fortjener.
Hvis Gud hadde gitt deg det du fortjener, hva ville det vært, og hvorfor?
Evangeliene viser at vi har Gud å takke for vår frelse. Jesus kom ikke til verden fordi vi inviterte ham, men fordi Far sendte ham av kjærlighet til oss. Faderens initiativ blir bekreftet av Kristi hyppige bruk av uttrykkene: «Han som har sendt meg» og: «Faderen som har sendt meg» (les ; ; ).
Hva annet gjør Far for vår frelse, ifølge ?
Til tross for at vi var syndere og ikke elsket Gud, elsket han oss og gjorde det mulig å tilgi våre synder på grunn av hans Sønn (). Det er denne kjærligheten som trekker oss mot ham.
Ikke bare Far, men også Sønnen, har en aktiv rolle i vår frelse. «Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem» (). Når vi tenker på hvordan han ble løftet opp fra jorden, trekker han oss til seg ().
Hvor langt er Gud villig til å gå for å redde oss? Se .
Disse to lignelsene viser at Gud ikke venter på at vi skal komme til ham. Han kommer og leter etter oss. Vi har en Gud som leter. Enten vi er på villspor, langt borte på et farlig sted eller til og med fortapt hjemme, så leter Herren utrettelig etter oss til han finner oss.
«Nei, ikke før har sauen gått seg vill, så blir gjeteren fylt av sorg og bekymring. Han teller flokken om og om igjen. Når han har forvisset seg om at én virkelig er borte, får han ikke blund på øynene. Han forlater de nittini innenfor sauehegnet og går ut på leting etter den som er utenfor. Jo mer stormfull natten er, og jo farligere veien er, desto større er gjeterens engstelse, og desto mer iherdig er hans leting. Han gjør sitt aller ytterste for å finne igjen denne ene sauen som er blitt borte.
Hvor lettet han blir når han langt borte hører dens første svake mekring. Han følger lyden, klatrer opp de bratteste fjellskrentene, går helt frem til selveste ytterkanten av det store stupet. Han gjør det med fare for sitt eget liv. Slik leter han omkring med økt iver. For brekingen blir svakere og svakere. Det forteller ham at sauen hans er døden nær. Til slutt blir anstrengelsene belønnet. Den tapte sauen blir funnet.» – Ord som lever (2006), side 127, 128 [].
Døperen Johannes beskrev Jesus som «Guds lam, som bærer bort verdens synd» (). Israelittene, som var kjent med ofringene i templet og de historiske bøkene i Det gamle testamentet, forsto dette bildet. Abraham hadde vist sin tro på at «Gud vil selv se seg ut et brennofferlam», og Herren skaffet dyret som skulle ofres i stedet for Isak (; ). I Egypt drepte israelittene et lam som symbol på utfrielse fra syndens trelldom (). Senere, da helligdomstjenesten ble innstiftet, skulle to lam ofres på alteret hver dag: ett om morgenen og det andre i skumringen (). Alle disse ofringene var symboler på den kommende Messias, som var lik et lam som føres bort for å slaktes, for «skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham» (). Ved å introdusere Jesus som «Guds lam som tar bort verdens synd» (), avslørte døperen Johannes at Kristi soningsdød var stedfortredende.
Jesus sa gjentatte ganger at han skulle dø, men det var vanskelig for disiplene å forstå hvorfor han måtte dø (). Gradvis forklarte Jesus hensikten med sin død.
Hvilke illustrasjoner brukte Jesus for å vise at han skulle dø i vårt sted? Se ; .
«Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (), selv om de ikke forstår eller godtar offeret. På korset utøste Jesus sitt blod «for mange så syndene blir tilgitt» ().
Det er viktig å merke seg at Jesus døde frivillig. Likesom Faderen ga sin Sønn, den enbårne, så ga Sønnen sitt eget liv for å frelse menneskeheten. Ingen tvang ham til det. «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig,» sa Jesus ().
Selv Kaifas, som åpent forkastet Jesus og ledet sammensvergelsen mot ham, vedgikk at Jesu død var stedfortredende ().
Tenk på hvor mye utakknemlighet Gud har møtt og hva han har gitt oss i Kristus. Hvordan kan vi unngå at det blir slik med oss? Hvorfor er dette så lett, spesielt når vi opplever vanskelige tider?
Uten Kristus var vi slaver av synd, kuet av de onde impulsene i vår falne natur. Det uunngåelige resultatet av dette åndelige slaveriet var døden, for syndens lønn er døden.
Men Jesus kom «for å rope ut at fanger skal få frihet … for å sette undertrykte fri» (). Disse er ikke bokstavelige fanger, men Satans åndelige fanger (se ; ). Jesus reddet ikke døperen Johannes fra Herodes’ fengsel, men han frigjorde dem som var bundet av et syndig livs lenker og bar den tunge byrden av skyld og evig fordømmelse.
Hvilket løfte finner vi i denne teksten? Se .
Bruken av ordet virkelig i vers 36 viser at det også finnes en falsk form for frihet, som faktisk lenker mennesket til større ulydighet mot Gud. Jesu tilhørere bygget sitt håp om frihet på at de var Abrahams etterkommere. Vi tar den samme risikoen. Fienden vil at vi skal bygge vårt frelseshåp på et eller annet – for eksempel vår kunnskap om læren, vår gudsfrykt eller våre år i Guds tjeneste. Men ingen av disse tingene kan sette oss fri fra synden og dens fordømmelse. Den eneste virkelige frigjøreren er Sønnen, som aldri ble slave under synden.
Jesus frydet seg over å tilgi synder. Da fire menn bar en lam mann til ham, visste han at mannens sykdom var en følge av hans utsvevende liv, men han visste også at mannen hadde vendt om. I mannens bedende øyne så Jesus hjertets lengsel etter tilgivelse og hans tro på Jesus som den eneste som kunne hjelpe. «Sønn, syndene dine er tilgitt», sa Jesus (). Det var det beste mannen noen gang hadde hørt. Fortvilelsen forsvant fra sinnet og tilgivelsens fred fylte ham. I Kristus fant han åndelig og fysisk helbredelse.
I huset hos en fariseer vasket en syndig kvinne Jesu føtter med sine tårer og salvet dem med parfyme (). Jesus oppfattet fariseerens misbilligelse og sa: «Hennes mange synder er tilgitt» (). Så sa han til henne: «Syndene dine er tilgitt» (). «Syndene dine er tilgitt.» Hvorfor er dette det beste vi noen gang får høre?
På grunn av våre synder fortjener vi å dø. Men Kristus gikk i vårt sted på korset og betalte dødsstraffen som hvilte på oss. Han som var uskyldig, tok vår skyld på seg og bar vår straff, slik at vi, som var syndige, kunne bli erklært uskyldige. I stedet for å gå til grunne, får vi evig liv i ham. Det er et fantastisk løfte. Det står at «hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» ().
Noen tror at løftet om evig liv først gjelder etter hans gjenkomst, selv om de har tatt imot Kristus som frelser. Men løftet om frelse står i presens: «Den som tror på Sønnen, har evig liv» (). Den som tror på Kristus, «har evig liv» nå «og kommer ikke for dommen» på den siste dag, «men er gått over fra døden til livet» (). Så selv om vi dør og sover i graven, vil ikke denne hvilen gjøre virkeligheten av det evige liv mindre.
Når Jesus blir vår frelser, får livet ny mening, og vi får nyte en rikere eksistens. «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod», sa Jesus (). I stedet for verdslige fornøyelser som går over, som egentlig ikke tilfredsstiller, gir han oss et helt annet liv, fullt av uuttømmelig tilfredshet i ham. Dette nye, rikere livet omfatter hele vårt vesen. Jesus utførte mange mirakler for å gjenreise menneskers fysiske liv. Men mest av alt ønsket han å gi dem åndelig fornyelse, renset for synd, fylt med frelsesvisshet og tro på ham.
Hvilken metafor benyttet Jesus om følgen av å godta ham? Hva betyr det i vårt dagligliv? Se ; .
Tenk over hva evig liv er. Det er ikke bare en uforgjengelig eksistens, men fremfor alt et velsignet og lykkelig liv i kjærlighet og fellesskap med Gud på den nye jord. Hvordan kan vi begynne å glede oss over det mens vi fremdeles lever her i verden?
«Synderens behov for Kristus» i Veien til Kristus, side 15–22 [], «Fremholdt i 1883,» side 347ff [] i På fast grunn, bind 1.
«Når vi betrakter den korsfestede gjenløser, fatter vi bedre storheten og meningen med det offer som himmelens konge brakte. Frelsesplanen blir herliggjort for oss, og tanken på Golgata vekker levende og hellige følelser i oss. Pris til Gud og Lammet vil være i vårt sinn og på våre lepper. Stolthet og selvdyrkelse kan ikke trives hos det menneske som i frisk erindring bevarer det som hendte på Golgata.
Den som betrakter Frelserens uforlignelige kjærlighet, vil bli oppløftet i tanken, renset i hjertet og forvandlet i karakteren. Han vil gå ut for å være et lys i verden og i noen grad gjenspeile denne forunderlige kjærlighet. Jo mer vi grunner på Kristi kors, desto mer vil vi gjøre apostelens ord til våre egne, når han sier: «Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.» – Alfa og Omega, bind 5, side 215 [].
Forslag til samtale
Frelsen er en gave. Det betyr at den er gratis. Men betyr det at den ikke kostet noe? Hva koster det å ta imot denne gaven, og hvorfor? Er den mer verd enn prisen, uansett hvor høy den er?
På mandag leste vi tekster som viser at frelsen skyldes Guds initiativ. Han gjør alt for å redde oss. Men Jesus sa også at vi må søke Guds rike og hans rettferdighet (). Når han sier at vi skal kjempe for å komme inn gjennom den trange døren (), innebærer at vi må søke vår frelse. Hvordan skal vi forstå dette?
Hvordan åpenbarer Kristi død på korset Guds rettferdighet? Hvordan åpenbarer det også Guds nåde?
Hva vil det si om hvor alvorlig synden er hvis vi kan arbeide oss frem til evig liv ved egen innsats og gode gjerninger, og ved å holde Guds lov? Tenk heller på hvor ille synden må være siden bare Jesu død kunne sone den.
Religiøse jøder betrakter sabbaten som en forsmak på det evige liv. På hvilke måter gir denne tanken mening?
Far forlot oss da jeg var tre år. Tilværelsen var hard for mor, som ofte tenkte på å ta sitt eget liv, men hun visste ikke hvem som skulle ta seg av meg. Omsider la hun planer om å sende meg på barnehjem og begå selvmord, men hun klarte ikke å fortelle meg om det, så hun bare gråt og omfavnet meg.
Noen dager senere tok de strømmen, for vi hadde ikke betalt. Vi frøs og kunne ikke lage te. Jeg sultet. Slik gikk det i årevis, men da jeg var 12, bestemte mor seg igjen for å begå selvmord.
Så spurte en venn om hun ikke ville bli med i adventkirken og høre en konsert om Jesu fødsel. Hun visste ikke noe om Jesus, men gikk likevel og fikk høre om hans fødsel og død for vår skyld. Da hun kom hjem, sa hun at det er en Gud som elsker oss og vil at vi skal ha det godt. Hun skinte som en sol, og jeg skjønte at hun ville leve.
Dette var i 1998, flere år etter kommunismens fall. Vi ville vite mer om Gud og ha vår egen bibel, men da mor fant ut at hun kunne få tak i en, viste det seg at den kostet to ukelønner. Hun så på meg og sa: ”Gutten min, er du villig til å sulte i to uker og få en bibel i stedet?” Jeg svarte ja uten å nøle.
Hun kjøpte bibelen, og snart merket jeg at hun ble gladere og ikke straffet meg så ofte. Hun snakket mer med meg, og jeg ble også gladere.
Mor gikk i adventkirken i flere måneder, og naboene snakket om at vi sluttet oss til en sekt. Plutselig ville ikke vennene mine være sammen med meg lenger. Jeg prøvde alt, også røyk, men ingenting virket.
Da mor tok dåpskurset, fortalte hun meg ofte det hun lærte om sabbaten, kristenlivet og så videre, og hun ba for meg. Alt dette påvirket meg, og året etter ble jeg døpt i Kirovograd.
Men så startet problemene. Jeg gikk på videregående, og da rektor oppdaget at jeg hadde sluttet meg til det han kalte en ”sekt”, ble jeg kalt inn på kontoret og fikk beskjed om å forlate skolen.
Fortsetter neste uke.
Over 97 prosent av alle trossamfunn i Ukraina er kristne. Halvparten er ortodokse kristne. Resten er katolikker og protestanter.
Det bor nesten 45 millioner mennesker i Ukraina. Nesten alle kan lese og skrive.