«Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike» ().
Nikodemus var tiltrukket av Kristus, men våget ikke å besøke ham åpenlyst. Han hilste høflig på Jesus og anerkjente ham som en lærer fra Gud. Mesteren visste at han var en sannhetssøker, og derfor kastet han ikke bort tiden, men fortalte Nikodemus at han hadde mindre bruk for teoretisk kunnskap enn åndelig gjenfødelse, en ny fødsel.
Dette var vanskelig for Nikodemus å forstå. Han var en etterkommer av Abraham og sikker på at han hadde en plass i Guds rike. Og som streng fariseer fortjente han vel Guds velvilje? Så hvorfor skulle han ha bruk for en så radikal forandring?
Jesus forklarte at åndelig forvandling er Den hellige ånds overnaturlige verk. Selv om vi ikke kan se eller forstå hvordan det skjer, kan vi se resultatene. Vi kaller det omvendelse, et nytt liv i Kristus.
Selv om vi alltid bør huske hvordan Herren kalte og omvendte oss, består vår utfordring i å bli i ham dag for dag slik at han kan forvandle oss mer og mer etter sitt bilde.
En nidkjær kristen konfronterte en politiker og spurte henne: «Er du født på ny?» Politikeren ble sint og svarte: «Det gikk første gang, takk.»
Det gjorde det nok, men i lys av vår falne natur er ikke vår første fødsel nok, i hvert fall ikke til evig liv. Til det må vi bli «født på ny».
Les Jesu samtale med Nikodemus i . Hvordan forklarte Jesus hva det ville si å bli født på ny?
Nikodemus var en lærer i Israel og kjente utvilsomt til at Det gamle testamentet påpeker behovet for et «nytt hjerte» og at Gud er villig til å skape det i oss (; ). Jesus forklarte ham hvordan det kan skje.
Dialogen som Johannes gjengir, ender med Jesu ord. Ingen svar fra Nikodemus. Han gikk vel hjem fordypet i egne tanker. Den hellige ånd virket stille og rolig på ham, og tre år senere var han klar til å stå frem som Jesu disippel.
Den kjensgjerning at det er nødvendig å bli født på ny, viser uten tvil at vår første fødsel ikke er bra nok som åndelig ståsted. Den nye fødsel må være en dobbelt fødsel: av vann og Ånd. I lys av døperen Johannes’ virksomhet skjønte Nikodemus godt at det å bli født av vann, viste til dåp med vann. Han trengte også å vite at det å bli født av Ånden, er Den hellige ånds fornyelse av hjertet.
Det er likheter mellom fysiske og åndelige fødsler. Begge er starten på et nytt liv. Og ingen av fødslene kan vi gjøre selv, det blir gjort for oss. Men det er også en viktig forskjell på dem: vi kunne ikke velge om vi ville bli født fysisk, men vi kan velge å bli født åndelig. Bare de som bestemmer seg for å la Den hellige ånd skape et nytt åndelig liv i dem, blir født på ny. Gud respekterer vår frihet, og selv om han ønsker å forvandle oss, gjør han det ikke med makt.
Tenk på den måten Herren omvendte deg på. Det er det samme om omstendighetene var dramatiske eller om det var en lang og umerkelig forvandlingsprosess. Hvordan opplevde du den nye fødsel?
Det er bare mulig å bli født på ny når Den hellige ånd virker på oss. Jesus benyttet seg av at det greske ordet pneuma betyr både «ånd» og «vind» til å illustrere omvendelsen (). Vinden blåser, ingen av oss kan starte den, lede den, og heller ikke stanse den. Dens kraft er utenfor menneskets kontroll. Vi kan bare reagere på den, enten gjøre motstand eller bruke den til vår fordel.
Likeledes arbeider Den hellige ånd stadig på hjertet til hvert enkelt menneske og trekker det til Kristus. Ingen har kontroll over hans kraft til å frelse og forvandle. Vi kan motstå den eller gi etter for den. Når vi overgir oss til hans overbevisningskraft, skaper Den hellige ånd et nytt liv i oss.
Går det an å vite om vi har opplevd den nye fødsel? Ja. Åndens virkning er usynlig, men resultatene av hans aktivitet kan ses. De rundt oss merker at Jesus har skapt et nytt hjerte i oss. Ånden gir alltid en ytre manifestasjon av den indre forvandlingen han skaper i oss. Som Jesus sa: «Derfor skal dere kjenne dem på fruktene» ().
Det nye livet i Kristus er ikke et sammenlappet liv med noen ytre forbedringer. Det er ikke en modifikasjon eller forbedring av det gamle livet, men en fullstendig forvandling.
Hva sier disse tekstene om hva den nye fødsel vil gjøre for oss? ; ; .
Ved Den hellige ånds hjelp gir Kristus oss nye tanker, følelser og motiver. Han vekker vår samvittighet, endrer vår innstilling, undertrykker vanhellige ønsker og fyller oss med himmelens fred. Selv om forandringen ikke skjer umiddelbart, blir vi etter hvert en ny skapning i Kristus. Det må vi bli, for den opprinnelige versjonen, den som kom ut av mors liv, er ikke i et rett forhold til Gud.
Tenk over livet ditt det siste døgnet. I hvilken grad har de rundt deg oppfattet Kristus i ord, holdninger og gjerninger? Be om de karaktertrekkene som Den hellige ånd har til å forme i deg.
Et blomstrende åndelig liv er bare mulig ved kontinuerlig avhengighet av Kristus. Jesus brukte illustrasjonen om vintreet for å lære oss hvordan vi skal oppnå dette. «Jeg er vintreet, dere er greinene,» sa han (). I Det gamle testamentet ble Israel fremstilt som et vintre som Herren hadde plantet (; ; ), men Jesus omtaler seg selv som «det sanne vintre» () og oppfordrer sine tilhengere til å bli forent med ham slik greinene blir i vintreet.
Hva lærer disse versene om å bli i Kristus? Se .
En grein som er skilt fra vintreet, kan se levende ut en stund, men snart visner den og dør fordi den har blitt avskåret fra livets kilde. På samme måte kan vi bare få liv når vi er forbundet med Kristus. Men for å fungere, må forbindelsen opprettholdes. Andakt om morgenen er viktig, men vårt samfunn med Gud må fortsette hele dagen. Å bli i Kristus betyr å søke ham hele tiden, be om hans veiledning, om kraft til å gjøre hans vilje og om å fylle oss med sin kjærlighet.
En av de mest lumske fellene er å prøve å leve kristenlivet uavhengig av Herren. «Uten meg kan dere ingen ting gjøre» (). Uten ham kan vi ikke motstå en eneste fristelse, overvinne en eneste synd eller utvikle en karakter etter hans bilde. Det nye åndelige livet kan bare vokse i uavbrutt samfunn med Kristus.
Vi henter kraft og næring når vi leser Guds ord og mediterer over det. «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv,» sa Jesus (). Når vi lagrer disse ordene i vårt sinn, vil de inspirere våre bønner slik at vi holder kontakten med Herren. Selv om det er lett å bli distrahert av «dette livets bekymringer» (), må vi anstrenge oss for å bli i Jesus.
Hva er de største hindringene for at du kan bli værende i Kristus hele tiden? Hva kan du gjøre for å fjerne eller overvinne dem?
Bibelstudium og bønn er uunnværlig om vi skal bli i Kristus og vokse åndelig. Selv Jesus selv trengte bønn for å være ett med Far. Han ga oss et eksempel på et bønnens liv. Bønn markerte de avgjørende øyeblikkene i hans liv. Han ba da han ble døpt. Han ba ofte på ensomme steder før daggry eller på fjellet etter solnedgang. Noen ganger tilbrakte han hele natten i bønn, for eksempel når han valgte de tolv apostlene. Han ba for å vekke Lasarus til live. Ikke engang korset fikk ham fra å be.
Hvis vi har en Far som vet hva vi trenger, før vi ber ham om det (), hvorfor skal vi så legge frem våre behov for ham i bønn? Fordi vi lærer å gi slipp på oss selv og bli mer avhengige av ham når vi ber.
Jesu løfte er: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere» (). Selv om vi ikke trenger å imponere ham ved å ramse opp endeløse bønner (), må vi holde ut i bønn og klamre oss til hans løfter (; ).
Hvordan kan de ulike delene av Herrens bønn hjelpe oss å vokse i Kristus? Se .
Jesus er vår mellommann i himmelen. Derfor lærte han oss å gå til Far med våre bønner i hans navn. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn» (). Kristus sa at det er visse betingelser for at dette løftet skal oppfylles. Vi må tro at Gud kan svare oss (). Det kreves en tilgivende holdning til vår neste (). Fremfor alt bør vi alltid underordne vår vilje under Fars vilje (; ). Og «forsinkelser» må ikke hindre oss, tvert imot må vi alltid be og ikke gi opp ().
«Herre, lær oss å be» () er alltid en relevant bønn, uansett hvor lenge det er siden vi tok imot Jesus som frelser. I hvilken del av ditt bønneliv trenger du fortsatt å vokse ved Guds nåde?
Paradoksalt nok er det bare ved å dø at vi virkelig kan leve. Da vi ble døpt, døde vi (ideelt sett) fra vår gamle natur og stod opp igjen til et nytt liv. Det ville ha vært fantastisk hvis det gamle syndens menneske hadde avgått ved døden permanent da vi ble begravd i dåpens vann. Men før eller senere har alle oppdaget at våre gamle vaner og tilbøyeligheter fremdeles lever og kjemper for å gjenvinne kontroll over vårt liv. Etter dåpen må vår gamle natur dø igjen og igjen. Det er derfor Jesus forbandt kristenlivet med et kors.
Hva betyr ?
Mange tror det korset de må bære, er en alvorlig sykdom, uheldige omstendigheter i livet, eller varig uførhet. Dette er tungt og trist, men betydningen av Jesu ord er mer vidtrekkende. For å ta opp vårt kors betyr å fornekte oss selv hver dag. Ikke bare en gang i blant, men hver dag, ikke bare en del av oss, men hele vårt vesen.
Kristenlivet er et korsformet liv. «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (). I antikken døde de korsfestede ikke straks. Vanligvis ble de pint i mange timer, noen ganger flere dager, mens de hang på korset. Vår gamle natur kan nok være korsfestet, men den kjemper for å overleve og komme ned av korset.
Det er ikke lett å fornekte seg selv. Vår gamle natur henger ved oss, vårt gamle menneske vil ikke dø. Og vi kan ikke spikre oss selv til korset. «Men ikke noe menneske kan tømme seg for selvet. Vi kan bare gå villig med på at Kristus fullfører det verket. Da vil sjelen uttrykke seg slik: ’Frels meg mot min egen vilje, på tvers av mitt svake og ukristelige jeg. Herre, ta mitt hjerte, for selv kan jeg ikke gi deg det. Det er imidlertid din eiendom. Bevar det rent, for jeg kan ikke bevare det for deg. Dann meg og form meg. Løft meg opp i en ren og hellig atmosfære, hvor den rike strøm av din kjærlighet kan flyte gjennom min sjel.’
Det er ikke bare ved begynnelsen av kristenlivet at denne selvoppgivelsen må finne sted. Den må fornyes for hvert eneste skritt på himmelveien. … Bare ved en uopphørlig oppgivelse av selvet og ved avhengighet av Kristus kan vi vandre frem i trygghet. – (2006), side 107 []. Det må skje en daglig overgivelse til Herren.
Når var den siste gangen du lot selvet dø? Hva sier svaret deg, især i lys av dagens tekster?
«Overgivelse» i Veien til Kristus, side 48–55 []; «Rådsherren som ble Kristus-tilhenger» i Alfa og Omega, bind 4, side 138–145 [].
«Kampen mot selvet er den største kamp som noen gang har vært utkjempet. Å oppgi selvet, å overgi alt under Guds vilje, krever kamp, men vi må overgi oss til Gud før han kan fornye oss til et hellig liv.» – Veien til Kristus, side 48–49 [].
«Vi kan ikke beholde selvet og bli fylt med Guds fylde. Vi må bli tømt for selvet. Dersom vi skal nå himmelen til sist, er det bare ved å gi avkall på oss selv og få Kristi sinn, hans ånd og hans vilje» – Lys fra det høye, side 154 [].
«Når Guds Ånd tar hjertet i besittelse, forvandler den livet. Syndige tanker legges bort, onde handlinger blir oppgitt, og kjærlighet, ydmykhet og fred kommer i stedet for sinne, misunnelse og strid. Glede tar sorgens plass, og ansiktet reflekterer lyset fra himmelen. … Velsignelsen kommer når sjelen overgir seg til Gud i tro. Da skaper den kraften som ikke noe menneske kan se, et nytt menneske i Guds bilde.» – Alfa og Omega, bind 4, side 142 [].
Forslag til samtale
Hva er din egen erfaring med å bli i Kristus? Hva skjer når du er forbundet med ham? Hva skjer når du ikke er det?
Hvem har ikke slitt med at bønner ikke ble besvart, i hvert fall ikke slik vi har bedt dem? Hvordan vedlikeholder du troen på Gud og hans løfter når du opplever bønner som ikke har blitt besvart slik du ønsket? Hvilke avgjørende ting må vi alltid huske på i slike situasjoner?
Hva er det ved selvet som vi blir kalt til å fornekte dag etter dag? Se det slik: Hva slags liv lever du hvis du ikke fornekter selvet, hvis du lar det få dominere alt som du tror eller gjør? Ville det likne på Jesu liv? Hva sier svaret om deg selv skilt fra Kristus?
Bestefaren var imam og mange i familien var troende, men Igor fikk en verdslig oppvekst. Han var dyktig til idrett og ble en ledertype som de andre guttene respekterte og fryktet. Da han vokste til, ble han med i mafiaen. Penger og våpen ble en del av livet. Men all spenningen til tross, det var noe som manglet.
Igor lette etter svar, først hos Hare Krishna, så hos de ortodokse, deretter i moskeen, men fant ikke det han søkte.
En dag kom han på sporet av en mann som hadde en bibel. En venn formidlet kontakt. ”Vet du at du kan lese om uren mat i Bibelen, at man ikke skal spise svinekjøtt?” spurte mannen. Nei, han forestilte seg at bare Koranen lærte sånt.
Igor ringte ofte til mannen, som forklarte tålmodig. Til slutt inviterte mannen ham i kirken.
”Jeg kommer aldri i kirken din,” sa Igor bryskt. Men bibelmannen ga ikke opp og holdt kontakten. Et halvt år senere fornyet han invitasjonen, og nå kom Igor.
Lokalet var ikke all verden, men han følte seg tiltrukket av stedet og fortsatte å gå. Noen av medlemmene var mistenksomme: hvem var denne karen ”egentlig”? Igor sammenlignet det han lærte om Bibelen med det han kjente fra før. Før dåpen studerte han sammen med pastoren og pepret ham med spørsmål. Så kom en evangelist til Kazan, og Igor ble døpt 35 år gammel.
”Da jeg ble døpt, skjønte jeg at jeg ikke kunne drive på som før, men jeg var likevel en bråkmaker.” Han hadde pistolen med i kirken. En dag sa et medlem: ”Sett din lit til Gud, ikke våpen.”
Uken etter lot Igor pistolen ligge hjemme, men han var redd. På vei hjem så han en mørk skygge som fulgte etter ham. Han snudde seg, men det var bare en som bar en sekk poteter.
Nå ble troen bare sterkere, og han fortalte andre om sitt nye liv. Hans søster og kone begynte også å gå i adventkirken, og året etter ble de døpt. Slik gikk det også med hans niese og nevø og mange andre.
En dag han fortalte en venn om det han hadde lært fra Bibelen, sto en mann og hørte på. Han ville vite mer.
Mannen het Vasilij og hadde levd et hardt liv, også han som en del av mafiaen. Han var arret og vansiret etter at fiender hadde skåret ham med knust glass på hodet, ansiktet, øynene og det ene øret. Han hadde også arr etter kuler.