«Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre» ().
Budet om å elske vår neste er ikke noe nytt i evangeliene. I Det gamle testamentet hadde Gud allerede sagt til sitt folk: «Du skal elske din neste som deg selv» () og: «Du skal elske ham [innflytteren] som deg selv» ().
Hvorfor sa så Jesus: «Et nytt bud gir jeg dere?» Det nye i Jesu lære var den nye målestokken: «som jeg har elsket dere». Før Kristus ble menneske, hadde man ikke fått en full åpenbaring av Guds kjærlighet. Men med sitt uselviske liv og død åpenbarte Jesus kjærlighetens egentlige og dypeste betydning.
«Kjærligheten var det elementet Kristus levde og vandret og arbeidet i. Han kom for å favne verden med sin kjærlighets armer. … Vi skal følge det eksempelet Kristus ga og la ham være vårt mønster, til vi har den samme kjærligheten til andre som han har vist oss.» – Our Father Cares, side 27.
Denne uken skal vi se på Jesu varme, sympatiske, hensynsfulle og medfølende liv. Måtte vi bli rørt og formet av hans lære om aktiv kjærlighet, som er kjennetegnet på sann kristendom.
På tross av at han stadig var utsatt for Satans angrep, levde Jesus et uselvisk liv i kjærlighet og tjeneste. Han prioriterte alltid andre, ikke seg selv. Fra barnsben til korset viste han en konstant varme og vilje til å tjene andre. Han var alltid rede til å avlaste lidelse. Han viste omsorg for dem som samfunnet holdt for å være av liten verdi, for eksempel barn, kvinner, utlendinger, spedalske, og tollere. Han var ikke «kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene» (). Det var derfor «han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen» (). Hans medfølelse og interesse for andres ve og vel var viktigere for ham enn hans egne fysiske behov for mat og husly. Ja, selv på korset var han mer opptatt av sin mor enn sine egne lidelser ().
Hva lærer ; og om Jesu syn på andre?
Jesus var følsom overfor folks behov, og han brydde seg virkelig om dem. Han hadde medfølelse med folkemengden. Han ble grepet av medlidenhet med de hjelpeløse, som de to blinde ved Jeriko (), en spedalsk som ba om hjelp () og en enke som nettopp hadde mistet sin eneste sønn ().
Hvilket prinsipp veiledet Jesus i hans omgang med mennesker? Se og .
Hver barmhjertighetsgjerning, hvert mirakel, hvert ord var uttrykk for hans uendelige kjærlighet, en urokkelig og evig kjærlighet. På slutten av sitt liv viste han disiplene at han som hadde elsket dem fra begynnelsen, «elsket dem helt til det siste» (). Med sin død på korset viste han hele universet at uselvisk kjærlighet seirer over egoisme. I lys av Golgata ser vi at prinsippet om selvfornektende kjærlighet er det eneste holdbare grunnlaget for livet.
«Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (). Hva tror du dette betyr i praksis i det daglige liv? Hvordan gjør man det, dag etter dag?
Å leve som Jesus levde vil si å vise den kjærligheten han viste. Han beskrev denne kjærligheten i lignelsen om den barmhjertige samaritan () da han snakket med en skriftlærd. Den skriftlærde sammenfattet vår plikt overfor Gud og medmennesker: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv» (). Han kjente Bibelen godt, for han siterte utenat fra og , men han må ha følt at han ikke viste kjærlighet til sin neste. I et forsøk på å rettferdiggjøre seg selv, spurte han Jesus: «Hvem er så min neste?» ().
Hva sa Jesus om hvem som er vår neste? Hva innebærer lignelsen om den barmhjertige samaritan for oss? Se . Hva har budet om å «elske din neste som deg selv» med den gylne regel å gjøre? .
På spørsmålet: «Hvem er så min neste?» svarte Jesus i praksis at vår neste er enhver som trenger vår hjelp. Så i stedet for å spørre: «Hva kan min neste gjøre for meg,» bør vi spørre: «Hva kan jeg gjøre for min neste?”
Jesus gikk langt utover den vanlige, negative gjengivelse av denne regelen på den tiden: «ikke gjør mot andre det du selv ikke liker.» Ved å uttrykke det positivt, viste han ikke bare hva vi skal unnlate, men hva vi skal gjøre. Vi må huske at dette prinsippet ikke sier at vi skal behandle andre som de behandler oss. For det er lett å være snill mot dem som er snille mot oss eller slem mot dem som er slemme mot oss. I stedet bør vår kjærlighet til vår neste alltid være uavhengig av den måten vår nabo behandler oss på.
Tenk på noen som har behandlet deg dårlig. Hvordan har du behandlet dem? Hva kan Kristi måte å behandle dem som mishandlet ham lære deg om hvordan du kan forholde deg til dem som ikke behandler deg godt?
På den ytterste dag får vi mange overraskelser. De som var på Menneskesønnens høyre hånd hadde aldri forestilt seg at deres uselviske kjærlighet skulle bli så avgjørende. Kristus roser dem ikke for det verdifulle arbeidet de har gjort, eller de store gavene de har gitt. I stedet ønsker han dem velkommen til himmelen på grunn av deres små omsorgshandlinger mot de minste av hans søsken.
Menneskene på venstre hånd blir også overrasket over kongens begrunnelse for sin dom. Noen av dem vil selv si: «Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?» (). Handlingene er fine, men de er verdiløse uten kjærlighet. De sa de tjente Kristus, men han har aldri kjent dem (), fordi de aldri har elsket ham eller hans brødre. De levde ikke etter prinsippene for sann religion (se ).
Kommentatorer har hatt ulike tolkninger av hvem «disse mine minste søsken» () er. Det er viktig å finne ut hvem de er for å vite vårt kristne ansvar. Noen tolker det som at Jesu «minste søsken» er apostlene og andre kristne misjonærer. De finner støtte for dette synet i og konkluderer med at alle menneskers skjebne er avhengig av hvordan de behandler kristne misjonærer. Andre bygger på og sier at Jesu «minste søsken» er hans etterfølgere rent generelt. Selvsagt er alle Jesu disipler hans søsken, men hans ord synes å favne mer. «Han identifiserer seg med hvert enkelt menneske … Han er Menneskesønnen, og slik er han blitt en bror til enhver av Adams sønner og døtre.» – Alfa og Omega, bind 5, side 193 [].
Tenk på en gang da du var i desperat behov for hjelp og noen kom deg til unnsetning. Hva betydde den hjelpen for deg? Hvordan viser opplevelsen hvorfor det er så viktig å hjelpe andre som er i nød?
Det største bevis på ekte kristendom er å elske våre fiender. Jesus satte denne høye standarden i kontrast til den gjengse forestillingen. Av budet «du skal elske din neste som deg selv» (), hadde mange utledet noe Herren ikke hadde sagt: du skal hate din fiende. Teksten antyder ikke noe sånt.
Hvordan viser man i praksis kjærlighet til sine fiender, ifølge Jesus? Se .
En motstander kan vise fiendskap på tre måter: ved en fiendtlig holdning («jeg hater dere»), med sine ord (“forbanner dere”) og med sine handlinger («mishandler dere og forfølger dere» (). Dette tredelte uttrykket for fiendskap skal vi møte med tre uttrykk for kjærlighet: å gjøre gode ting for dem («gjøre godt» mot dem), snakke godt om dem («velsigne» dem), og gå i forbønn for dem hos Gud. Det kristne svar på fiendskap og motstand er å «overvinne det onde med det gode» ().
Merk: Jesus ber oss først om å elske våre fiender og deretter å vise denne kjærligheten med gode handlinger, gode ord og forbønn. Uten Guds kjærlighet ville disse handlingene, ordene og bønnene være en hyklersk forfalskning av sann kristendom.
Hvorfor skal vi elske våre fiender? Se .
Jesus ga tre argumenter for å få oss til å forstå dette budet. Først må vi leve bedre enn det som er forventet i verden. Selv syndere elsker hverandre, og kriminelle hjelper kriminelle. Hva er poenget hvis det å følge Kristus ikke får oss til å leve og elske bedre enn verdens barn? For det andre vil Gud belønne oss for å elske våre fiender, og selv om vi ikke elsker for belønningens skyld, vil han gi oss den i nåde. Og for det tredje er denne form for kjærlighet et bevis på vårt samfunn med vår himmelske Far, som «er god mot de utakknemlige og onde» ().
Jesus krevde et så uselvisk og kjærlig liv at de fleste sannsynligvis følte seg overveldet og motløse. Hvordan kan vi elske vår neste uselvisk? Og kan vi elske våre fiender? Menneskelig sett er det umulig.
Men Gud ville aldri bedt oss om å elske og tjene dem som er hatske og lite elskelige uten å gi oss midler til å gjøre det. «Dette mål er ikke for høyt for oss å nå opp til. Ethvert bud og pålegg Gud gir, inneholder et bestemt løfte. Gud har gjort det mulig for oss å bli lik ham, og han vil gjennomføre dette for alle som ikke med vilje setter seg imot og hindrer ham.» – I naturens tempel, side 78 [].
Hva er løftet bak budet om å elske våre fiender? Det er vissheten om at Gud er god og barmhjertig mot de utakknemlige og onde (), som også omfatter oss. Vi kan elske våre fiender fordi Gud elsket oss først, selv om vi var hans fiender (). Når vi daglig bekrefter at vi tar imot hans offer for oss på korset, vil hans kjærlighet gjennomsyre vårt liv. Jo mer vi forstår og opplever Guds kjærlighet til oss, desto mer vil hans kjærlighet strømme fra oss til andre, også våre fiender.
Hva er forholdet mellom å bli i Kristus og hans kjærlighet og å elske vår neste? Se .
Hver dag må vi ikke bare ta imot Jesu død for oss, men også overgi vår vilje til ham og bli i ham. Slik Jesus ikke søkte sin egen vilje, men Fars vilje (), slik må vi sette vår lit til Jesus og hans vilje. For uten ham kan vi ikke gjøre noe.
Hver dag som vi velger å overgi oss til Jesus, lever han i oss og gjennom oss. «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (). Dermed endrer han mine selvfikserte holdninger og gir meg et uselvisk liv i kjærlighet.
Les igjen. Hva er den gleden Jesus beskriver i den teksten? Hvordan kan vi oppleve den gleden som kommer av å tjene ham, også når vi ikke nødvendigvis føler noen glede over våre umiddelbare omstendigheter?
«Hvem er min neste?» side 55–62 [] og «Kristendom i hverdagen» side 192–197 [] i Alfa og Omega, bind 5.
«Overalt omkring oss er det stakkars forpinte mennesker som trenger medfølende ord og hjelpende hender. Det finnes enker som har behov for sympati og aktiv støtte. Det finnes foreldreløse som Kristus har bedt sine etterfølgere ta imot som en betroelse fra Gud. … De er medlemmer av Guds store husstand, og kristne er som Guds husholdere ansvarlige for dem. «Deg vil jeg kreve til regnskap for hans blod.» – Ord som lever (2006), side 282 [].
«Det er ikke størrelsen av det arbeid vi utfører som vinner Frelserens bifall, men den kjærlighet og troskap vi gjør det med.» – Lys fra det høye, side 324 [].
Forslag til samtale
Ved første øyekast kan det se ut som om lignelsen om sauene og geitene lærer at vi blir frelst av gjerninger: jo flere gode gjerninger vi gjør, desto større er sjansen for å komme inn i Guds rike. Men vår overraskelse vil bli at vi ikke viste kjærlighet for fortjenestens skyld. Jesus lærte at evig liv er et resultat av å tro på ham (; ; ; ). Det som gjøres i kjærlighet, er et resultat av tro og kjærlighet til Gud (). Disse gjerningene er bevisene, ikke årsaken, til frelse. Hvordan kan vi forsøke å opptre på en kjærlig måte og samtidig unngå å tro at gjerningene gjør oss fortjent til himmelen? Hvorfor må vi alltid skille mellom frelsens frukt og midlene?
Det er én ting å elske sine «fiender» når de bare er irriterende, uvennlige skapninger, så som vanskelige kolleger, uhøflige bekjente eller utakknemlige naboer. Det er ille nok. Men hva med virkelige fiender, folk som har gjort deg vondt, eller som vil skade deg eller din familie? Hvordan kan vi elske dem? Hvilken trøst er det (om noen) at det ikke sies at vi skal elske dem som oss selv?
Folk kan være uenig i vår teologi, læren, livsstilen, stort sett alt. Men hvem kan argumentere mot uselvisk kjærlighet? En slik kjærlighet vitner om en kraft som overgår fornuftige og logiske argumenter. Hvordan kan vi lære å uttrykke denne kjærligheten samme hva det koster?
Igor var en ledertype. Han hadde suksess i den russiske mafiaen, men noe manglet. Han undersøkte flere religioner før han ble døpt i Adventkirken. Mange andre tok imot troen når han vitnet. Ikke alle var interessert, men noen hørte på ham.
Vasilij arbeidet for et selskap som skapte kontrakter til millioner av rubel. Han hadde dyrt utstyr så han kunne avlytte lukkede rom. Folk som ville selskapet til livs, visste at Vasilij hadde en nøkkelrolle og prøvde å ta ham av dage – to ganger.
Første gang var han på et marked sammen med sin datter. Angrepet var grusomt, men han overlevde.
Andre gang ble han truffet av flere skudd, men klarte å løpe hjem. Der falt han om og ba moren tilgi ham, men hun sa han ville stå det over. Med nytt håp kjempet han for livet og ringte politiet. Han ble kjørt til sykehuset.
Senere traff han en baptist, som spurte: ”Har du lyst til å drepe dem som angrep deg?”
”Det kan du tro,” sa Vasilij.
”Ikke gjør det,” sa baptisten. ”Dreper du dem, får du aldri fred. Bare tilgi.”
Senere traff han en av mennene i skogen. ”OK,” hvisket han, ”jeg tilgir ham.” Et halvt år senere var mannen død, en annen ble ufør, og den tredje ble skutt og drept.
Da årsskiftet nærmet seg, sto fødselsdager og selskaper i kø, to fulle uker med røyk og vodka. Men det var ikke det samme lenger. Etter to uker hadde han fått nok. ”Jeg må ha et nytt liv!” sa han til seg selv.
Han ba Gud om hjelp, klarte å skaffe en bibel og fikk med seg vennene sine på en skogtur i tre dager. To ble med.
”Vi gjorde ikke annet enn å lese Bibelen,” sa Vasilij. Plutselig kom et barn forbi på ski og ropte ”god jul!” Dette var så uvanlig at Vasilij så det som et tegn fra Gud. Han ba: ”Gi meg dette livet i en måned.” Det fikk han. Så ba han om en måned til med et rent liv og fikk det. Han ba sin kone om tilgivelse og lever fremdeles et rent liv.
Da Vasilij og Igor møttes, skjønte de at de hadde mye felles. Nå arbeider de sammen med å utbre litteratur med en liten avis som kommer ut i hele Kazan-området. Den er full av opplysninger om sunn helse og åndelig innsikt. Det er en av de mest populære avisene i Russland. De to samarbeider også om å skaffe sponsorer til utdeling av tusenvis av bøker i og rundt Kazan.
Vasilij og Igor gleder seg til det nye kirkebygget i Kazan sentrum, takket være offeret 13. sabbat dette kvartalet.