«Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» ().
Den kristne kirkes røtter kan spores tilbake til Adam, Abraham, og Israels sønner. Herren hadde kalt Abraham, og senere israelittene, til å inngå et paktsforhold med ham så verden kunne velsignes gjennom dem. Dette paktsforholdet ble videreført i kirken.
Kirken var ikke apostlenes påfunn. Jesus sa at han selv ville starte sin menighet: «Jeg vil bygge min kirke» (). Kirken er her fordi Jesus Kristus ville det. Han er dens opphavsmann.
Ifølge evangeliene brukte Jesus begrepet menighet bare tre ganger (; ). Men det betyr ikke at han unnlot å ta opp temaet. Han lærte en hel del som har tilknytning til menigheten. Denne uken skal vi se på to hovedtanker: grunnlaget for kirken og enhet i menigheten.
«På denne klippen vil jeg bygge min kirke», sa Jesus (). Hvem er klippen (petra på gresk) som kirken er bygget på? Noen tror at Peter er klippen. De sier at Herren brukte et ordspill på Peter og klippe (henholdsvis petros og petra på gresk) – et ordspill som antagelig ville gå klarere frem på arameisk, som Jesus talte. Men ingen kjenner den nøyaktige ordlyden i Jesu utsagn på arameisk. Vi har bare den greske teksten hos Matteus, som skiller mellom petros (stein) og petra (klippe).
Det er gode grunner til å si at petra viser til Kristus. Den umiddelbare sammenhengen for Jesu uttalelse () er opptatt av Kristi identitet og misjon, ikke Peters. Dessuten hadde Jesus allerede brukt bildet om å bygge på fjell og tydelig pekt på klippen som seg selv og hans lære ().
Hvilken symbolsk betydning har «klippe» i Det gamle testamentet? ; ; ; ; ; .
Når Peter og de andre apostlene hørte Jesus tale om å bygge sin menighet på en klippe, ville de ha forstått bildet i lys av hva det betydde i Det gamle testamentet – nemlig et symbol på Gud.
Peter sa selv at Kristus er «steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein» (), og han brukte begrepet klippe om Kristus som grunnlaget for kirken (). Mens han sammenlignet kristne generelt med «levende steiner», brukte han bare ordet klippe (petra) om Kristus. Jesus er den eneste i Bibelen som blir kalt petra.
Apostelen Paulus brukte ordet petra om Kristus (; ) og sa at «ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus» (). Vi konkluderer derfor at den første menighet betraktet Jesus Kristus som den underliggende petra som kirken er bygget på, og alle profetene og apostlene, deriblant Peter, er det første laget av levende steiner i menighetens åndelige byggverk ().
Hvorfor er det viktig å vite at menigheten er grunnlagt på Kristus selv?
Det var torsdag kveld. Etter nattverden gikk Jesus og disiplene til Oljeberget. På vei til Getsemane stoppet Jesus og ba for seg selv, for disiplene og for alle som skulle komme til tro på ham gjennom deres forkynnelse. Selv om korsets pinsler lå foran ham, var han mest bekymret for sine etterfølgere. er Jesu lengste forbønn i Bibelen. Det er oppmuntrende å tenke på at han ba for alle som tror på ham, også oss.
Les . Hva var det viktigste Jesus ba Far om for de troende? Se spesielt vers 21–23.
Samhold er avgjørende for menighetens liv. Dets betydning går frem av at Kristus fire ganger gjentok bønnen om at hans etterfølgere måtte være ett (; ). I denne stunden kunne Jesus ha bedt om mye annet som var viktig og nødvendig. I stedet ba han om at de troende måtte være ett. Han visste at den største faren for menigheten var rivalisering og splittelse.
Jesus ber ikke om ensartethet, men en personlig enhet som minner om hans forhold til Far. Han og Far er to atskilte personer med ulike oppgaver. Likevel er de ett i natur og formål. På samme måte har vi forskjellig temperament, bakgrunn, evner og roller, men alle bør stå sammen i Jesus Kristus.
For å oppnå slik enhet må vi fullt ut akseptere Kristi herredømme i vårt liv. Han må få forme vårt sinn, og vi må overgi vår vilje til hans vilje.
Enheten er ikke et mål i seg selv. Den er et vitnesbyrd som skal få verden til å tro på Kristus som den Frelseren Faderen har sendt. Harmoni og enhet blant mennesker av ulik legning er det sterkest mulige vitnesbyrd om at Gud har sendt sin Sønn for å frelse syndere. Det er bevis på Kristi kraft til frelse og forvandling. Og vi får være med og vitne om dette.
Mange ganger trues enheten av noe annet enn egoisme. Hvordan kan vi passe oss så vi ikke ødelegger enheten uten grunn?
Hva er grunnlaget for det samholdet som Jesus ba om for sin menighet? Se og .
«Dere er i meg og jeg i dere» () uttrykker det nære forholdet vi må ha til Jesus. Jesus i hjertet fører til enhet. Han tilfører oss to ting som er uunnværlig for enhet: Guds ord og Guds kjærlighet.
Hvis vi har Jesus, har vi også hans ord, som faktisk er Faderens ord (; ; ). Jesus er «sannheten» (), og Faderens ord også er sannhet (). Samhold i Jesus betyr samhold i Guds ord. For å ha enhet må vi bli enige om sannhetens innhold slik det finnes i Guds ord. Ethvert forsøk på å oppnå enighet uten tilslutning til bibelske trospunkter, er dømt til å mislykkes.
Gud ønsker også at vi skal stå sammen i ekte kjærlighet. Har vi Jesus, har vi også den fullkomne kjærlighet som Far har for Sønnen (). Denne kjærligheten er ikke flyktig føleri, men et levende og varig handlingsprinsipp. For å få sann kjærlighet må vi ha mindre av selvet og mer av Jesus. Vår stolthet må dø, og Jesus må leve i oss. Da vil vi virkelig og oppriktig elske hverandre slik at den fullkomne enhet som Jesus ba om, blir mulig.
«Når de som sier de tror sannheten, blir helliget i sannheten, når de lærer av Kristus, hans saktmodighet og ydmykhet, vil det være fullkommen harmoni i menigheten.» – Signs of the Times, 19. september 1900.
Det har ikke alltid vært lett å ha et opphøyd syn på sannheten og en dyp kjærlighet til hverandre på samme tid. Det er alltid fare for å vektlegge det ene på bekostning av det andre. En gang ble læren regnet som det som var viktigst for samhold. Heldigvis er denne ubalansen gradvis blitt rettet opp. Men i dag risikerer vi å gå i den andre grøften: å tro at kjærlighet er viktigere for enhet enn sannheten. Vi må huske at kjærlighet uten sannhet er blind, og sannhet uten kjærlighet er nytteløs. Hode og hjerte må arbeide sammen.
Apostelmenigheten viste den enheten Kristus ba om. «De holdt seg trofast til apostlenes lære [sannhet] og fellesskapet [kjærlighet]» ().
Hvordan kan Jesu ord i hjelpe oss å unngå splittelse og konflikter i menigheten?
Det er mye lettere å se andres feil enn våre egne. Det å kritisere gir en følelse av overlegenhet fordi kritikeren sammenligner seg med andre som synes å være verre enn ham. Men vi skal ikke sammenligne oss med andre, bare Jesus.
Hvor mange problemer kunne vært unngått hvis vi bare fulgte budet: «Du skal ikke gå rundt og baktale ditt eget folk» (). Det er smertelig sant at «den som baktaler andre, skiller venn fra venn» (). Det finnes tilfeller hvor det er nødvendig å uttale seg om en annen. Men før vi gjør det, bør vi stille oss tre spørsmål:
Er det sant det jeg er i ferd med å si? «Du skal ikke vitne falskt mot din neste» (). Noen ganger kan vi fortelle noe som et faktum, enda det faktisk er en antakelse eller en gjetning. Dessuten kan vi komme til å føye til vår egen subjektive vurdering, slik at vi risikerer å gi en feilaktig fremstilling av andres motiver.
Er det jeg er i ferd med å si, oppbyggelig? Er det til nytte for dem som hører det? Paulus ber oss om bare å si «det som er godt, og som bygger opp der det trengs» (). Hvis noe er sant, men ikke oppbyggelig, er det ikke da bedre ikke å si det?
Er det mulig å si det på en kjærlig måte? Den måten vi sier noe på, er like viktig som det vi sier (se ). Hvis det er sant og oppbyggelig, må vi forsikre oss om at vi kan si det på en måte som ikke fornærmer andre.
Jakob sammenligner tungen med en liten brann som setter en stor skog i brann (). Hvis vi hører sladder, bør vi ikke legge mer ved på bålet, for «er det slutt på veden, slukner ilden; er baktaleren borte, stilner tretten» (). Sladder trenger en kjede av sendere for å overleve. Vi kan stoppe den ved å nekte å høre på den, og hvis vi allerede har hørt den, la være å gjenta det. «I stedet for å sladre, og dermed skape ugagn, bør vi fortelle om Kristi makeløse kraft og tale om hans storhet.» – The Upward Look, side 306.
Det skal være sikkert: kritikk av andre kan få oss til å føle oss bedre. Men hva skjer når vi sammenligner oss med Jesus?
Hvorfor er forsoning med en fornærmet bror en forutsetning for tilbedelse? Se .
Folk kom med forskjellige slags offer til alteret, men Jesus tenkte nok på et dyr som ble ofret så synderen kunne få Guds tilgivelse. Før vi kan få Guds tilgivelse, må vi imidlertid ha et riktig forhold til andre. Forsoning forutsetter ydmykhet og erkjennelse av våre feil. Hvordan kan vi be om Guds tilgivelse uten denne holdningen?
Hvilke tre trinn skal vi følge hvis noen har såret oss? Se .
Jesus sier at vi i stedet for å snakke med andre om uretten, bør snakke med den som har gjort galt, ikke for å kritisere, men for å vise ham hans feil og be ham om å omvende seg (). Vi bør gjøre alt vi kan, med ydmykhet og kjærlighet, for å hjelpe henne å se sine feil, slik at hun kan omvende seg og be om unnskyldning. Det er veldig viktig at man ikke lar feilen komme alle andre for øre. Det ville gjøre det mye vanskeligere for henne å vende om.
Ideelt sett vil den private samtalen føre til omvendelse og forsoning. Men hvis vedkommende ikke innrømmer sine feil og heller ikke er villig til å gjøre opp for seg, er neste trinn å ta med ett eller to vitner () i et forsøk på å overtale ham. De bør ikke alt være personlig inne i situasjonen, slik at de lettere kan oppfordre ham om å vende om. Hvis vedkommende nekter å høre på deres råd, kan de vitne om det de har gjort for ham.
Til slutt, og bare hvis de to første forsøkene har mislyktes, bør vi «si det til menigheten» – ikke for å utløse disiplinærtiltak, men for at en endelig appell skal føre til omvendelse. Helt fra første stund er formålet med hele prosessen å hjelpe henne på rett kjøl ().
Vi må huske at forsoning er den beste måten å skape legedom for alle som er part i en tvist. Hvorfor unnlater vi så ofte å følge den veiledningen Jesus ga når noen har såret oss? Hvordan kan vi lære å ikke la hevntørst dominere vår tenkning?
«Kristelig enhet» side 63ff i Veiledning for menigheten, bind 2 [];
«Ett med Kristus i Gud,» side 190ff i Veiledning for menigheten, bind 3 [].
«Enighet er styrke. Splittelse er svakhet. Når de som tror den nærværende sannhet, er forent, utøver de en sterk innflytelse. Satan forstår dette så godt. Aldri har han vært mer bestemt enn nå på å gjøre Guds sannhet virkningsløs ved å få bitterhet og splid inn blant Herrens folk.» – Veiledning for menigheten, bind 2, side 63.
«Vi bør legge vinn på å tenke godt om alle, spesielt våre trossøsken, helt vi blir nødt til å tro noe annet. Vi bør ikke ha det travelt med å tro negative uttalelser. De er ofte et resultat av misunnelse eller misforståelser, eller de kan skyldes overdrivelser eller delvis kjennskap til fakta.» – Testimonies for the Church, bind 5, side 58.
Forslag til samtale
Hvordan håndterer du mennesker som – til tross for at læren er «feil» – er snille, imøtekommende og kjærlige, til tross for forskjellene? Hvordan bør du være mot dem? Og hvordan håndterer du folk som du er enig med teologisk, men som er harde, dømmende og ukjærlige mot alle som ikke er enige med dem?
Enhet er viktig for kirken, men hvor godt har man bevart den? Hva tror du en ikke-kristen som ser på kristendommen, vil ha å si om «kristen enhet?»
Jesus lærer oss å tilgi dem som har såret oss. Men hva om de ikke har omvendt seg og ikke ber om tilgivelse? Hvordan skal vi forholde oss til dem?
Hva er sammenhengen mellom kjærlighet og disiplin?
Den økumeniske bevegelsen sier at den er et forsøk på å skape den enhet som Kristus ba om. Folk kan mene godt, men hvilke problemer er det med denne bevegelsen, bortsett fra forståelsen av begivenhetene i den siste tid?
«Vi bør legge vinn på å tenke godt om alle, spesielt våre trossøsken,inntil vi blir nødt til å tro noe annet.» Hvordan skal vi forstå denne setningeni lys av menneskets falne natur?
Timor (18) og Albina (19) studerer meteorologi ved det berømte universitetet i Kazan. For Timor var det en ekstra utfordring å vitne om sin tro på et forskningsuniversitet.
”Alle vennene mine vet om min tro, ” sa han, ”men enkelte vil ikke høre. Og her i Tatarstan kan det være vanskelig å fortelle om Jesus Kristus, siden mange er av en annen tro.
En dag Timor snakket med Albina, som går i samme klasse, fortalte han henne om sin gudstro.
”Timor fikk meg interessert i å studere Bibelen,” sier Albina. Hun skaffet seg en bibel og begynte å lese. Når hun hadde spørsmål, spurte hun Timor, som enten svarte direkte eller ga henne skriftsteder å lese.
En dag inviterte Timor henne med til lokalet som adventistene leier i Kazan på sabbatene. Hun ble begeistret, særlig for sabbatsskolen, men også musikken.
Albina har kommet til møtene et år nå og skal snart døpes. Både hun og Timor og de andre som kommer til den leide salen, gleder seg til den nye adventkirken som skal bygges i sentrum.
”Det følger mange utfordringer med å leie,” sier pastor Anwar Gindullin. ”Myndighetene respekterer deg når du har din egen bygning, og ellers må man ofte møte opp med papirer på at man leier og forsikre dem om at man ikke har politiske planer eller driver med terrorisme. Og en kirke i sentrum skaper troverdighet og tilgjengelighet. Vi vil at den nye kirken skal møte folks behov. Det blir en stor møtesal, musikkrom, treningssal, et sted for de unge og kanskje en kafé. Dessuten anlegger man lekeplass for barn foran kirken, der foreldre kan komme og høre fin musikk og slappe av mens barna leker. Drømmen er at folk skal bli vant til å komme til adventistsenteret.”
Denne nye kirken/senteret er et av prosjektene for 13. sabbat dette kvartalet. Hjelp oss så drømmen går i oppfyllelse for våre søsken i Kazan.
Kazan er en fleretnisk by på 1,1 millioner hvor kristne og muslimer bor fredelig sammen.
Kazan er Russlands sportshovedstad. 16.-23. juli 2014 holdes verdensmesterskapet i fekting her. I 2018 er byen vertskap for FIFAs World Cup.