«Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14).
Tidlig i sin virksomhet kalte Jesus Peter og Andreas til å være disipler, noe som betydde at de skulle føre andre til ham: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» (Matt 4,19). Senere utnevnte han tolv disipler «for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne» (Mark 3,14). Kristus sendte ut de tolv apostlene, og senere sytti disipler, som også skulle evangelisere (Matt 10,5–15; Luk 10,1–12). I førti dager etter sin oppstandelse viste Kristus seg flere ganger for disiplene (1 Kor 15,3–8), og han ga dem i oppdrag å forkynne evangeliet (Apg 1,2–3). Igjen og igjen betrodde han dem misjonsbefalingen. Selv om ingen av evangelieforfatterne noterte hvert ord Jesus sa, skrev hver av dem ned noen få setninger hvor de la vekt på en annen side ved misjonsbefalingen. Dermed gir de oss verdifull innsikt i dens formål, metode og omfang.
Denne uken skal vi se på misjonsbefalingen slik Jesus ga den.
LesMatt 5,14–16. Hva er det Jesus sier til hver enkelt av oss, og som et kirkesamfunn?
I Bibelen er lys nært forbundet med Gud. «Herren er mitt lys,» sang David (Sal 27,1) , og Johannes sa at «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham» (1 Joh 1,5). Gud er lyskilden. Det første han skapte, var lyset, for man kan ikke ha liv uten lys.
Med den nære sammenhengen mellom lys og Gud bruker Skriften ofte lys for å symbolisere sannhet, kunnskap og gudsfrykt. Å vandre i lyset betyr å ha en karakter som minner om Guds (Ef 5,8; 1 Joh 1,7). Lyset står for Gud, mørket for Satan. Derfor er det en alvorlig synd når noen «gjør mørke til lys og lys til mørke» (Jes 5,20).
Jesus Kristus, den evige Guds Sønn, er «menneskenes lys. … Det sanne lys, som lyser for hvert menneske» (Joh 1,4; Joh 1,9). Bare han er det lys som kan lyse opp mørket i en verden som er innhyllet i synd. Ved ham kan vi ha lyset fra «kunnskapen om Guds herlighet» (2 Kor 4,6), det vil si hans karakter.
Når vi tar imot Kristus som frelser, blir vi «lysets barn» (Joh 12,36; 1 Tess 5,5). Men vi har ikke lys i oss selv. Som månen kan vi ikke annet enn avspeile lyset som skinner på oss. Når vi lar Jesus skinne gjennom oss, gjør vi ikke gode gjerninger for å briske oss over vår godhet, men for at folk skal ære Gud.
«Hvis Jesus bor i vårt hjerte, er det umulig å skjule lyset fra ham. Hvis de som kaller seg kristne, … ikke har noe lys å gi, er det fordi de ingen forbindelse har med lysets kilde.» – I naturens tempel, side 46 [MB 41].
Ville det ikke være meningsløst å tenne en lampe bare for å sette den «under et kar eller under sengen» (Mark 4,21)? Så hvorfor gjør vi det med Kristi lys? En disippel i det skjulte er ikke mer brukbar enn en lampe under et kar en mørk natt. «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg» (Jes 60,1).
Lys er faktisk usynlig. Det må reflekteres av noe, ellers kan vi ikke se det. Hva kan dette si oss om hvordan den troendes lys skal bli synlig?
Jesu første møte med disiplene etter oppstandelsen var viktig. De var redde, fortvilet, motløse og forvirret. De hadde låst dørene av frykt, men Jesus kom og sto midt blant dem. Med klar røst sa han: «Fred være med dere!» Redde som de var, var det vanskelig for dem å tro det de så og hørte. Herren viste dem sine hender og føtter og forklarte dem alt Skriften sier om ham. Den kvelden ble de forvandlet av hans nærvær og hans ord, deres angst og vantro forsvant, og de ble fylt med den fred og glede som kommer av vissheten om hans oppstandelse.
Kristus begynte å forklare sin misjon og hjalp dem å forstå sitt ansvar som vitner om hans død, oppstandelse og makt til å tilgi synder og forvandle liv (Luk 24,46–48). De hadde sett ham dø, men de hadde også sett ham i live igjen. Så de kunne vitne om at han var verdens frelser.
Et vitne er en som har sett noe. Alle kan være vitner hvis de har sett noe.
Det finnes ikke noe slikt som et passivt vitne. Vi kan bare vitne ut fra egne erfaringer, ikke andres. Som frelste syndere får vi anledning til å fortelle andre hva Jesus har gjort for oss.
Apostlenes gjerninger viser at de troendes vitnesbyrd bare hadde overbevisningens kraft når Den hellige ånd var til stede. Etter at de hadde fått Ånden, leser vi: «Med stor kraft bar apostlene frem vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle» (Apg 4,33). De var altså i stand til å tale åpent og med stor kraft om det de hadde sett og opplevd. Vårt vitnesbyrd om Kristus må alltid gå ut fra vår egen erfaring med ham.
Hva har din erfaring med Herren vært? Hva har Gud gjort i livet ditt som du kan vitne om til andre? Del dine tanker med gruppa på sabbaten.
Johannes’ evangelium forteller også om Jesu første møte med disiplene på salen, men nevner ting som ikke er tatt med i Lukasevangeliet.
Hvordan beskrev Jesus oppdraget til de troende, ifølge Johannes? Se Joh 20,21.
Jesus hadde allerede nevnt dette et par dager før, da han ba: «Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden» (Joh 17,18). Å sende noen, innebærer at den som sender, har myndighet over den som er sendt. Det innebærer også en hensikt, siden en blir sendt med et oppdrag som skal utføres. Jesus ble sendt av Faderen for å redde verden (Joh 3,17), og vi blir sendt av Jesus for å forkynne frelse ved ham. Vårt oppdrag er en videreføring av Kristi verk, som besto av tjeneste for alle mennesker (Matt 9,35). Han forventer at vi ikke bare skal fortsette det han begynte, men gå lenger. «Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger», sa Jesus (Joh 14,12).
Han ga Den hellige ånd for å sette disiplene i stand til å utføre sitt oppdrag. Ved skapelsen «blåste» Gud «livspust» i nesen på Adam (1 Mos 2,7). Jesus «pustet» Den hellige ånd på disiplene (Joh 20,22). Slik livspusten forvandlet livløs jord til et levende vesen, slik forvandlet Den hellige ånd redde og motløse disipler til vitner som kunne fortsette Jesu verk. Den samme salvelsen er nødvendig for at vi skal kunne oppfylle oppdraget som er betrodd oss i dag.
Jesus har kalt deg til å være et vitne. Hva kan du vitne om? Altså: hva har du sett eller opplevd med Jesus som du bør fortelle andre?
Etter oppstandelsen møtte Jesus med disiplene i Galilea, på «fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem» (Matt 28,16). Ikke bare de elleve, men også mer enn 500 brødre var samlet der for å møte den oppstandne Kristus (1 Kor 15,6). Han som hadde overvunnet døden, sa da: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden» (Matt 28,18). Hans makt og myndighet er ikke lenger begrenset som under hans jordiske virke. Nei, som før inkarnasjonen omfatter hans myndighet hele universet. Ut fra sin autoritet betror han dem et oppdrag.
Da Jesus ga misjonsbefalingen, brukte han, ifølge Matteusevangeliet, fire verb: gå, gjøre til disipler, døpe og lære. Dessverre er det mange bibeloversettelser som ikke gjenspeiler at det eneste greske verbet som står i imperativ, er gjøre til disipler, mens de tre andre er partisipper. Dette betyr at vekten i setningen ligger på gjøre disipler. De tre andre aktivitetene er avhengige av den.
Hvilken rolle spiller å gå, døpe og lære når det gjelder å oppfylle befalingen om å gjøre folk til disipler? Se Matt 28,19–20.
Jesu mandat viser at det å gjøre folk til disipler, omfatter tre aktiviteter. De behøver ikke å skje i noen spesiell rekkefølge, de utfyller hverandre. Mens vi drar til ulike steder, til slutt til hele verden, bør vi lære alt det Jesus lærte og døpe dem som tar imot ham som frelser og er villige til å holde alt det han har befalt.
Vi gleder oss når noen blir døpt, men dåpen er ikke slutten på historien. Den er bare en del av prosessen med å gjøre noen til disippel. Vår oppgave er å oppfordre folk til å følge Jesus, altså å tro på ham, følge hans lære, leve som ham og oppfordre andre til å bli hans disipler.
Ordet alt er typisk for denne teksten. Fordi Jesus har «all makt», må vi gå til «alle folkeslag» og lære dem å holde «alt» som har med evangeliet å gjøre, med forsikring om at Kristus er med oss alle dager inntil verdens ende.
Tenk på din egen menighet. Hva gjøres for å hjelpe nye troende å være disipler? Hva mer kan gjøres? Spør deg selv: Hvilke talenter har du som du kan bruke i denne viktige oppgaven med å oppfylle misjonsbefalingen?
Markusevangeliet uttrykker misjonsbefalingen med en kort setning: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» (Mark 16,15). Som i Matteus er verbet gå på gresk et partisipp som ikke beskriver oppgaven, men den bevegelsen som skal til for å utføre oppgaven. Selve oppdraget uttrykkes med det greske verbet kērusso, som her står i imperativ. Kērusso betyr «å forkynne høyt, å kunngjøre, å preke». Markus bruker ordet 14 ganger, mer enn noen annen evangelist. Menigheten må forkynne evangeliet.
Under Jesu virksomhet ble ikke de tolv sendt til hedningene, men bare «til de bortkomne sauene i Israels hus» (Matt 10,6). Nå blir de sendt «ut i hele verden» og «til alt som Gud har skapt.» På egenhånd ville ikke de elleve maktet å kunngjøre evangeliet for hele verden, for ikke å snakke om alt som Gud har skapt. En oppgave av slike dimensjoner forutsetter at hele menigheten deltar. Den gjelder alle som tror på Jesus gjennom alle tidsaldre. Også deg og meg.
LesÅp 14,6–12. Hvordan favner disse versene menighetens globale oppdrag?
Men å forkynne evangeliet for hver skapning, betyr ikke automatisk at alle vil ta imot det. Bare «den som tror og blir døpt, skal bli frelst» (Mark 16,16). Vi skal legge vår sjel i forkynnelsen og håpe at alle som hører, vil ta imot evangeliet. Men vi skal være klar over at mange ikke vil ta imot ordet, noe illustrasjonen med den trange porten viser (Matt 7,13–14).
Hvilken garanti har vi for at dette verdensomspennende oppdraget kan og vil bli fullført? Se Matt 24,14.
Det er en oppmuntrende parallell mellom Mark 16,15 og Matt 24,14. Begge tekstene gjelder forkynnelsen av evangeliet til hele verden. Mens den første tar opp Jesu befaling om å forkynne, gjengir den andre hans løfte om at oppdraget faktisk vil bli utført.
«På alle måter sørget han for at de kunne utføre sin gjerning og tok selv ansvaret for at det skulle lykkes. Så lenge de var lydige mot hans ord og samarbeidet med ham, kunne det ikke slå feil.» – Alfa og Omega, bind 5, side 368 [DA 822]. Det spørsmålet som vi må stille oss selv, blir da: Hvor villige er vi til å bli brukt av ham i dette viktige arbeidet?
«Over alle grenser» i Alfa og Omega, bind 5, side 365–375 [DA 818–828] og «Det store oppdraget» i Alfa og Omega, bind 6, side 22–27 [AA 25–34].
«Hver sann disippel fødes inn i Guds rike som en misjonær. Den som drikker av det levende vann, blir selv en livets kilde. Den som tar imot, blir en giver. Kristi nåde i sjelen er som en kilde i ørkenen. Den veller frem og gir nytt liv til alle, og gjør at de som holder på å omkomme, lengter etter å drikke av livets vann» – Alfa og Omega, bind 4, side 161 [DA 195].
«Frelserens oppdrag til disiplene innbefattet alle troende. Det innbefatter alle som tror på Kristus inntil tidens slutt. Det er en skjebnesvanger feiltagelse å mene at arbeidet for menneskers frelse utelukkende beror på den ordinerte predikant. … Alle som tar imot Kristi liv, har myndighet til å arbeide for sine medmenneskers frelse. Menigheten ble opprettet for å utføre denne gjerning. Alle som tar imot dens hellige løfter, har dermed forpliktet seg til å være Kristi medarbeidere.» – Alfa og Omega, bind 5, side 368–369 [DA 822].
Forslag til samtale
Alle kan ikke reise verden rundt og forkynne evangeliet. Men hvordan kan hver og en av oss ta del i arbeidet med å spre evangeliet til verden?
På hvilke måter fortsetter din lokale menighet Jesu verk der dere bor? Hvordan kan du være med til å forbedre menighetenes misjonsarbeid?
Jesus sa at evangeliet skulle ut til hele verden. Gjennom det meste av historien siden den gang han sa de ordene, har kommunikasjonsmetodene vært uendret. Nå har alt dette endret seg, særlig i de siste 50 årene, da vi har utviklet fantastisk teknologi. Hvordan kan vi gjøre bedre bruk av teknologien, slik at vi kan utføre det arbeidet som vi har blitt lovet skal bli gjort?
La dem som er villige til å dele sine egne personlige erfaringer med Jesus, gjøre det i lys av spørsmålet på slutten av mandagens lekse. Hvordan kan vi bruke vår egen erfaring når vi vitner for andre? Hvorfor bør vi bruke vår egen erfaring?
Gahida vokste opp i en veldig religiøs, ikke-kristen familie. I flere tiår holdt hun seg strengt til familiens religion. Men en dag hun ba, så hun en engel. To ganger sa han: ”Finn boken.” Hun lurte på hva han mente.
Fem år senere fikk hun svaret, da en syvendedags-adventist kom til byen og foreleste om Bibelen. Det var da Gahida fikk se en bibel for første gang, og kunne kjøpe en.
”Da jeg kjøpte Bibelen og begynte å lese i den, skjønte jeg at det var denne ’boken’ engelen sa jeg skulle finne. I Bibelen fant hun mange paralleller til den religiøse boken hun kjente best.
Gahida likte forelesningene, men hun var redd Gud ville straffe henne hvis hun begynte å gå i adventkirken. Men foreleseren hadde bedt for henne uten at hun visste det, og så bestemte Gahida seg for å gå i adventkirken ”bare én eneste gang”.
Den dagen hun kom, handlet prekenen om den samaritanske kvinnen i Johannes 4. Gahida visste det var henne, for hun var som denne kvinnen som lette etter noe bedre. ”Og da jeg fant Jesus, visste jeg at han er den beste, noe annet trenger jeg ikke,” sier Gahida.
Gahida ble døpt, og år senere ville hun vitne for dem som trodde slik hun hadde gjort før. Så hun skrev en bok om sin religiøse reise, hvor hun sammenlignet det hun før trodde på med Bibelen.
Hun fikk trykket boken i 1500 eksemplarer og delte ut til hundrevis av religiøse ledere. Sammen med sin sønn har Gahida organisert adventistmenigheter i flere byer i landet.
Ved siden av å skrive flere bøker, har Gahida også oversatt flere av Ellen Whites bøker fra russisk til morsmålet sitt. En av dem – Patriarker og profeter – ble nesten ikke utgitt.
”Da forlagshuset fikk filene mine til boken, hadde noen prøvd å drepe presidenten i landet, og alle forlag ble stengt. Etterretningsfolk gransket alle forlag på jakt etter kontroversielt stoff. Da de kom til forlagshuset jeg brukte, ble redaktøren hvit av redsel fordi han ikke klarte å få slått på datamaskinen som hadde de oversatte filene av Patriarker og profeter. Da folkene gikk, var det ikke noe problem å få startet den, og de fikk trykket boken.
”Det var et kostbart prosjekt,” sa Gahida, ”men vi slapp å betale. Redaktøren sa: ’Dette er et stort verk, vi kan ikke ta betalt av deg.’”
Gahida er glad for det oppdraget Gud har gitt henne. ”Mange er glade for å få dette stoffet,” sier hun.