«Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere» (Joh 15,14).
Vi lever langt fra den første kristne menighet, både i tid og kultur. Derfor har vi få begreper om hvordan det var å tilhøre den nye bevegelsen i en tid da mange møttes i hjemmene og de fleste troende var jøder som ble forfulgt av sine landsmenn. Jakobs brev gir oss et av de første innblikk i jødisk kristendom før den forsvant i tåken av konflikter mellom jøder og kristne og før jødene ble skjøvet ut over sidelinjen i den overveiende hedningkristne menigheten i det andre århundret og fremover.
Det later ikke til at det var noen bestemt krise som fikk Jakob til å skrive dette brevet. Det er skrevet til et bredere fellesskap som er «spredt omkring» (Jak 1,1).
Før vi gir oss i kast med brevet, skal vi prøve å finne ut noe om forfatteren. Vi skal ta opp spørsmål som: Hvem var Jakob? Hva var hans bakgrunn? Hvordan hadde forholdet til Jesus vært? Og hvilken stilling hadde han i menigheten?
Forfatteren av brevet må ha vært godt kjent i kirken, for det sies ikke annet om ham er enn det som står i Jak 1,1: «Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tjener, sender sin hilsen til de tolv stammer som er spredt omkring i fremmede land.»
Fire personer i NT heter Jakob: to av de tolv disiplene (Mark 3,17–18), far til Judas (en av de tolv, men ikke Judas Iskariot, Luk 6,16), og en av Jesu brødre (Mark 6,3). Av de fire var det bare Jesu bror som levde lenge nok og var viktig nok i menigheten til å ha skrevet et slikt brev. Derfor tror vi at det er Jakob, Jesu bror, som har skrevet brevet.
Som sønn av en tømmermann (Matt 13,55) hadde Jakob bedre muligheter for skolegang enn en vanlig bonde. Hans brev er blant de beste eksemplene på litterær gresk i NT. Det store ordforrådet, hans retoriske teft og beherskelsen av GT overgås bare av Hebreerbrevet. Siden hans navn står først i listen over Jesu brødre, var Jakob trolig den eldste av dem. Men det at Jesus overlot omsorgen for sin mor til Johannes (Joh 19,26–27), kan tyde på at brødrene hans ikke var Marias egne barn, men Josefs sønner fra et tidligere ekteskap.
Les dette verset i lys av Jesu virksomhet: «Da hans nærmeste hørte det, gikk de av sted for å ta hånd om ham, for de sa: ‘Han er gått fra forstanden’» (Mark 3,21, se også Joh 7,2–5). Hva sier dette om hvordan Jesu egen familie betraktet ham? Hva kan vi lære av dette hvis vi iblant opplever at våre egne misforstår oss?
«Det var en falsk forestilling om Messias› gjerning og en manglende tro på Jesu guddommelige natur som fikk brødrene hans til å oppfordre ham til å stå offentlig frem for folket ved løvhyttefesten.» – Alfa og Omega, bind 5, side 45 [DA 485].
Les1 Kor 15,5–7 og Apg 1,14. Hva sier dette om forandringen som inntraff hos Jakob?
Jesus viste seg for mange etter oppstandelsen, deriblant Peter og «de tolv» (minus Judas Iskariot). Deretter viste han seg for over 500 på en gang. Jakob var tydeligvis ikke til stede på møtet med de 500, men Jesus viste seg for ham, og det må ha vært noe spesielt siden det er nevnt særskilt. Hva som skjedde på det møtet, forteller ikke Bibelen. Men det må ha gjort inntrykk på ham, for Jakob ble en trofast kristen og en viktig leder i menigheten.
Jakob ble snart en av lederne i menigheten i Jerusalem. Da en engel hadde reddet ham fra fengselet (i år 44), ville Peter at Jakob skulle vite hva som hadde skjedd (Apg 12,17). Fem år senere ledet Jakob apostelmøtet i Jerusalem. I listen over «søylene» i Jerusalem nevner Paulus ham først, før både Peter og Johannes (Gal 2,9). Flere år senere (år 58), da Paulus kom med gaven til de fattige i Jerusalem fra de forskjellige menighetene, la de delegerte fra hver menighet gaven ved Jakobs føtter (se Sketches From the Life of Paulus, side 208, 209).
Jakob later til å ha vært høyt aktet i mange tiår etter apostlenes død. Det er så mange legender om hans fromhet at han blir husket som «Jakob den rettferdige». Så selv om han hadde tvilt på Jesus, ble han en kjempe i den første menighet.
Mange kristne har ikke satt videre pris på budskapet i Jakobs brev, kanskje på grunn av Luther. Men vi skal huske at «reformasjonen endte ikke […] med Luther. Den skal videreføres til denne verdens historie er slutt, fordi reformatorene videreførte alvorlige feil, og mange viktige sannheter var ikke åpenbart ennå.» – The Story of Redemption, side 353.
Derfor hadde man behov for den store vekkelsen med Jonathan Edwards, George Whitefield og Wesley-brødrene, som ble opphavet til metodistbevegelsen og dens vektlegging av hellighet i kristenlivet. Reformarbeidet fortsatte med den andre vekkelsen, hvor Gud oppreiste Syvendedags Adventistsamfunnet for å forkynne «den tredje engelens budskap». Denne verdensomspennende forkynnelsen kulminerer med et folk som «holder Guds bud og Jesu tro» og deres vitnesbyrd (Åp 14,12).
LesJak 1,3; Jak 2,5; Jak 2,22–23; Jak 5,15. Hva er troens rolle i disse tekstene? Hva sier de om hva det vil si å leve ved tro? Hvordan viser de at tro er mer enn bare intellektuell aksept av diverse utsagn som sanne?
Det kan komme som en overraskelse på noen at Jakob henviser til tro 19 ganger i brevet, flere ganger enn gjerninger og rettferdiggjørelse til sammen! Troens betydning understrekes helt i starten av første kapittel i forbindelse med prøvelser og bønn om visdom (vers 3, 6). Dette viser at Jakob ikke bare skrev til troende, men at han forventet at de skal ha en bestemt slags tro. Som vi skal se, er det å tro ikke mye verd i seg selv. Sann tro har visse kjennetegn. Ekte tro viser seg i den troendes liv og karakter.
Hva gjør du til hverdags som viser hva troen din er verd? Hvordan kan du vise at den er ekte, også i de «små» ting?
Vi har sett at Jakob skrev til troende. I førstningen ble evangeliet forkynt i Jerusalem (Luk 24,47), men under forfølgelsen, som ble mer intens etter steiningen av Stefanus, ble de troende spredt, og evangeliets såkorn ble plantet i og omkring byene over hele Romerriket.
Ifølge Apg 11 kom evangeliet til hedningene ganske tidlig, først i Antiokia, så «de tolv stammene» gjelder nok de kristne som helhet. Det later ikke til å ha vært ulike forsamlinger ut fra etnisitet. Dette er grunnen til at apostelmøtet i Jerusalem snart måtte avgjøre om troende hedninger måtte omskjæres og bli jøder (Apg 15,1–6) for å kunne bli kristne.
LesApg 15,13–21. Hvordan takler Jakob det problemet urkirken slet med?
En bibelsk løsning holdt menigheten sammen: Jakob siterer Amos’ profeti om at Israels gjenreisning og utvidelse skal omfatte hedningene (Apg 15,16–17). Profetens uttalelse bygget på mosaiske lover om utenlandske innbyggere (3 Mos 18–20). Jakob tiltaler sine lesere som «de tolv stammer» for å minne dem om deres identitet som medarvinger til det løftet som ble gitt til Abraham. Peter har en lignende tanke når han beskriver de kristne som et «hellig folk» (1 Pet 2,9, se 2 Mos 19,5–6), og skriver til dem som lever «spredt omkring» i utlandet (1 Pet 1,1). Det greske ordet i begge avsnittene er diaspora, et ord som gjerne gjaldt jøder som bodde utenfor Israels geografiske grenser (se Joh 7,35).
En menighet som er spredt omkring? Høres ut som Syvendedags Adventistsamfunnet. Hva er det som forener adventistene i Kristus som en særegen protestantisk bevegelse til tross for våre kulturelle, etniske og sosiale forskjeller?
Jakob hadde anledning til å se Jesus vokse opp. Og på et tidspunkt kom han ikke bare til tro på Jesus som Messias, men han ble en av lederne blant de kristne i Jerusalem. Likevel kaller han seg ikke Jesu bror, men hans «tjener» (Jak 1,1). Jakob lærte ydmykhet og sann visdom. Og dette er da også viktige temaer i brevet (se Jak 1,9–11; Jak 1,21; Jak 3,13–18; Jak 4,6–10).
Sammenlign disse tekstene og sammenfatt det de har til felles:
Mange har bitt seg merke i likhetstrekkene mellom Jakobs brev og Jesu lære, spesielt Bergprekenen. «Jesu innflytelse skinner gjennom i hele Jakobs lære.» – Peter H. Davids: The Epistle of James (Grand Rapids, Mich, 1982), side 50.
En nærlesning av Jakob og evangeliene viser at dette brevet ikke bygger på noen av dem. Jakob skriver som en som har inngående kjennskap til Jesu lære, som alltid inspirerte sine tilhørere til tro og utfordret dem til å praktisere den.
Når vi studerer Jakobs brev, ser vi noe lignende. Jakob er ikke tilfreds med en svak, ufruktbar eller vaklende tro. Som vi skal se neste uke, preger tro den første delen av brevet, og Jakob viser hvordan troen understøtter et levende forhold til Kristus.
Tenk over din egen tro. Hvor reell er det? Hvor dypt stikker den? Hvordan gjør den det mulig å leve som kristen? Hvordan kan du få en bedre og dypere tro?
«Brødrene hans fremholdt ofte fariseernes filosofi som var forslitt og grånet av elde. De mente at de kunne belære ham som forstod all sannhet og fattet alle hemmeligheter. De fordømte fritt og åpent det som de ikke kunne forstå. Han tok seg nær av deres motvilje, og han følte seg trett og forpint. De påstod at de trodde på Gud og mente at de stod på hans side. Men Gud var hos dem i menneskeskikkelse, uten at de kjente ham.
Alt dette gjorde hans vei tornefull. Misforståelsene i hans eget hjem pinte ham slik at han følte det som en lindring å komme bort.» – Alfa og Omega, bind 4, side 279 [DA 326].
Forslag til samtale
Jakobs brev er først og fremst en håndbok i praktisk kristendom. Det kan også ha vært det første nytestamentlige skriftet (en gang mellom år 44 og 49). Foruten å være en teologisk bok, forteller det også hvordan vi skal leve kristenlivet. Hvorfor er praktisk kristendom minst like viktig som det vi tror? Eller er det vi tror viktigere enn hvordan vi lever denne troen? Hva er å foretrekke: en oppriktig søndagsholder som virkelig holder den første dag i uken hellig eller en uoppriktig sabbatsholder som «holder» den syvende dag, men ikke tar den så alvorlig?
Søndag så vi at Jakob var Jesu bror. Altså: Enda Jesus var Gud, var han også en av oss, og han hadde søsken. Hvordan gjør dette det lettere å forstå hvordan det ble bygget bro over avgrunnen mellom himmelen og en fallen verden? Og hva sier det om hvor langt Gud går for å redde fortapte mennesker? Hva kan Kristi menneskelige natur lære oss om hvordan vi kan få seier over synd? Hvordan forsikrer Kristi menneskelige natur oss om at Gud forstår vårt strev?
Denne ukens bibelstudium nevnte at ydmykhet var et tema i Jakobs brev. Hvorfor er ydmykhet viktig i kristenlivet? For hvordan kan noen se på korset og tillate seg å være arrogante eller selvhøytidelige, særlig når det gjelder religiøse spørsmål?
Jeg vokste opp hos mine besteforeldre, som var adventister og ga meg en kristen oppdragelse.
Da jeg ble tenåring, flyttet jeg hjem til mine foreldre, der jeg måtte vaske huset på lørdager og spise flesk.
Senere ble jeg gift med en farmasøyt som var narkoman. Vi fikk to barn før han døde i en trafikkulykke. Etter en tid i USA flyttet jeg tilbake til Belize og giftet meg om igjen. Omkring denne tiden ble min sønn kidnappet og drept.
Hele tiden hadde jeg adventister rundt meg. Noen våget å si: ”Du er fortapt. Du må komme hjem.” Jeg var en bortkommet datter som hadde reist langt og trengte å komme hjem.
Da jeg ble bibliotekar ved universitetet i Belize, hadde de en klubb som het ”Advent Fellowship”. Den var ikke spesielt aktiv, men for tre år siden kom det to nye studenter til universitetet. Jeg la merke til dem. De hengte opp plakater og inviterte folk til Advent Fellowship. Jeg fikk invitasjoner og SMS-er, men gikk ikke. Men deres iver og ryddighet gjorde inntrykk på meg.
En dag bestemte jeg meg for å gå på møtet deres. Det handlet om musikk og dans. Da var det som skjell falt fra mine øyne. Jeg ville høre mer. De skaffet meg bibelstudier, og en bibelarbeider kom og studerte sammen med meg. Han var punktlig og godt forberedt.
Et halvt år senere var jeg døpt. Takket være Advent Fellowship og deres vitnesbyrd. De var Bibelens 67. bok for meg. Nå er Gud alt for meg.
Jeg hadde kommet til et punkt i livet hvor jeg virkelig trengte Gud. Jeg hadde sett hvordan mine besteforeldre håndterte kriser – de la alt frem for Gud i bønn. Jeg husker at de ba for meg, så det var bare å vende om og komme hjem.
Jeg er hjemme. Min tante ringte etter dåpen min og sa: ”Hvis du har kommet hjem, vil jeg også det.” Mine besteforeldre la grunnlaget, og nå vil jeg føre de andre hjem.