«For der skatten din er, vil også hjertet ditt være» (Matt 6,21).
Når TV-showet «Vil du bli millionær?» er så populært, tyder det på at folk liker
fantasien om den fattige vinner og håper at det kan skje dem selv en dag.
Men rikdom er ikke det mange innbiller seg. Studier tyder på at økt inntekt
følger loven om avtagende avkastning: Flere eiendeler gir ikke mer lykke når
man alt har et behagelig liv. Gode relasjoner, trivsel og et meningsfylt liv betyr
som regel mer for ens lykke enn rikdom. Det beste i livet er gratis: vennlige
ord, et smil, et lyttende øre, anerkjennelse, respekt, en vennlig berøring og ekte
vennskap.
Enda viktigere er de gavene Gud gir: tro, håp, visdom, tålmodighet, kjærlighet,
tilfredshet og mange andre velsignelser som kommer når Ånden er til stede
i vårt liv. Mange kristne tror dette rent teoretisk, men det livet de lever, viser
ofte at egoismen dominerer. Som vi skal se denne uken, er grådighet en feil
med fryktelige konsekvenser.
Kapittel 5 har en pangstart: «Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den
ulykke som skal komme over dere!» (Jak 5,1). Dermed fikk Jakob lesernes
oppmerksomhet.
I Jak 1,10–11 minnet han de rike om rikdommens forgjengelighet. Her i
kapittel 5 sier han at de som tviholder på den, burde «gråte og klage». Det er
som om dommen over dem står for døren. Den levende beskrivelsen fortsetter
gjennom hele avsnittet og fører tankene hen til Guds straff over de utsvevelsene
som preger tiden før Jesu gjenkomst (se Luk 17,27–29; 2 Tim 3,1–2; Åp 18,3; Åp 18,7).
En tilsvarende holdning gjennomsyrer Guds siste menighet (Åp 3,17). Det er
interessant at det greske ordet som er gjengitt med «ulykke» i Jak 5,1, kommer
av den samme roten som brukes i beskrivelsen av Laodikea som «elendig» (Åp
3,17).
Det er mye urett i verden, især økonomisk urettferdighet. Noen ganger er
det vanskelig å forstå hvorfor noen blir rike på bekostning av de fattige, og
slipper unna med det. Les Sal 73,3–19. Hvilket håp gir disse versene for dem
som lider urett?
Det gamle testamentes profeter er opptatt av rettferdighet og løftet om at Gud
vil gripe inn og få tingene på rett kjøl. Men håpet later ikke til å ha gjort det
lettere å takle den forvirrende tiden mens man venter på Gud. For eksempel
peprer profeten Habakkuk Gud med nærgående spørsmål i en tid da det var
utbredt frafall blant Guds folk og Babylon feiret sin makt og velstand (se Hab
1,2–4; Hab 1,13–14). Guds svar var å stole på ham og vente litt lenger (Hab 2,2–4). Og
profeten gjorde nettopp det (se Hab 3,17–18).
Hva slags urett får det til å koke av sinne og avsky i deg? (Og mye mer skjer
uten at du vet om det!) Man bør jo gjøre det man kan for å avhjelpe urett,
men hvordan kan man lære å hvile i løftet om at Guds rettferdighet vil seire
til slutt?
LesJak 5,2–3. Hvilken advarsel gir Jakob? Hva slags rikdom er det han skriver
om i så sterke vendinger? Hva er hovedtanken?
Rikdom som råtner, møllspist tøy, og til og med sølv og gull som ruster
– dette er bilder vi må overveie idet kloden spinner mot undergangen.
Verdensøkonomien humper fra den ene krisen til den neste. Når de «gode»
tider kommer, følges de snart av en ny nedtur. Det skinn av økonomisk stabilitet
og fred som det globale markedet gir, er flyktig og upålitelig. Misnøyen og
uroen vokser med misforholdet mellom rike og fattige. Slik var det da Jakob
skrev: De fattige ble stadig mer fortvilte, og de rike brydde seg stadig mindre
om dem.
Tenk på disse personene og beskriv den virkningen rikdom (eller mangel på
det) hadde på dem:
Før eller siden mister verdslig rikdom sin glans. Vi lærer dens begrensninger,
og kanskje også dens mørke sider. Penger har sin verdi, problemet er når folk
gir dem feil verdi.
Jakob sier pengene skal «vitne mot» dem som misbruker dem (Jak 5,3). Selv
om han hevder dette i forbindelse med endetiden, skulle det være klart at det
har noe å si hvordan vi bruker våre penger. Bildet av ilden som brenner kropper,
skal vekke oss så vi ser alvoret i vår bruk av pengene. Samler vi oss skatter
som skal fortæres av ild, eller sparer vi for evigheten (se Luk 12,33–34)?
Tenk over din holdning til penger og hvordan den virker inn på forholdet til
andre. Hva sier dette om hvordan du bruker dem?
Jakob nevner flere slags rike, både rike kjøpmenn som skal visne midt i sitt
strev (Jak 1,11), forretningsfolk som saksøker for å beskytte sine investeringer
(Jak 2,6) og jordeiere som har holdt tilbake lønn fra sine arbeidere (Jak 5,4).
Disse versene beskriver de rike negativt ut fra deres tidligere handlinger, holdninger
her og nå og fremtidig straff. Disse menneskene har «samlet skatter»
(Jak 5,3) på de fattiges bekostning.
«Den roper høyt, den lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som skar åkrene
deres» (Jak 5,4). Se også 3 Mos 19,13; 5 Mos 24,14–15 og Jer 22,13. Hvilket
viktig prinsipp i dette verset gjelder også vår behandling av andre generelt?
I bibelsk tid brukte mange, om ikke de fleste av arbeiderne inntekten til å kjøpe
mat for å brødfø familien straks de hadde fått lønn. Skyldig lønn betydde ofte
at familien måtte gå sulten til sengs. Så det var et alvorlig problem Jakob tok
opp.
Det er ikke rart at han talte hardt til dem som holdt tilbake lønn fra arbeiderne.
Det er ille nok å svindle folk, men når en som er rik, hamstrer rikdom
ved å stjele fra de fattige, er det synd, ikke bare mot de fattige, men mot Gud.
Og Jakob skriver: De skal få sin straff.
«Rikdom medfører et stort ansvar. De som vinner rikdom med urene midler,
ved å ta for mye betalt, ved å undertrykke enker og farløse, eller ved å hamstre
rikdom og glemme de fattige, skal få den straffen de har fortjent, slik den inspirerte
apostel skrev: ‘Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal
komme over dere!’» – Testimonies for the Church, bind 2, side 682.
Hvordan behandler du andre i pengesaker? Hva sier dette om din kristendom
og i hvilken grad du avspeiler Kristi karakter?
«Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen»
(Jak 5,5; se også Esek 16,49; Amos 4,1) Hva har dette med luksusnytelser
å gjøre?
I oldtiden rådet forestillingen om at det fantes en viss mengde rikdom, slik
at når enkelte ble rikere, måtte andre bli fattigere. Med andre ord kan de rike
bare bli rikere ved å gjøre de fattige fattigere. «Å skape» rikdom uten skadelige
virkninger for andre later til å være en nokså moderne idé. Noen sier at de
rike kan bli rikere og samtidig gjøre de fattige rikere også. Men med tanke på
industrilandenes og utviklingslandenes kamp om stadig knappere ressurser kan
det virke som verdiskapingen vil være begrenset. Så spørsmålet om rikdom og
ulikhet lever i beste velgående.
Lignelsen om den rike mann og Lasarus tar opp ulikheten mellom
mennesker (se Luk 16,19–31). På Jesu tid var de fleste heldige om de hadde to plagg i
stedet for bare ett, og glade til hvis de fikk en fest i året. Men den rike mannen
i historien gikk kledd «i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter
dag» (vers 19). Lasarus ble båret til porten utenfor den rike mannens hus og
måtte tigge for de smulene han fikk.
I motsetning til det folk gjerne tror, handler lignelsen om dette livet, ikke
livet etter døden. Grunnteksten nevner ikke «himmel» og «helvete» i det hele
tatt. Den rike mann og Lasarus er avbildet på samme sted, i graven, hades (vers
23). Kløften mellom dem signaliserer at når en er død, er ens evige skjebne
beseglet. Så det er veldig viktig hvordan vi behandler andre her i livet (som beskrevet
i «Moses og profetene» (vers 29.31). Vi får ikke noe fremtidig liv da vi
kan gjøre opp for det vi ikke har gjort her i livet: «For den som ikke elsker sin
bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett» (1 Joh 4,20).
Hva har du gjort som du kan «gjøre opp» for nå, men som det blir for sent å
gjøre noe med siden?
Når man har gjort noe galt, er det naturlig å ville snike seg unna ansvaret.
Folk prøver ofte å skyve ansvaret over på andre – også den som har lidt urett.
Mordere påberoper seg selvforsvar eller skylder på sin oppvekst. Seksuelle
overgripere sier de ble fristet og gir offeret skylden. Folk som blir skilt, gir
hverandre skylden for at ekteskapet gikk over styr. De som drepte martyrene,
ga dem skylden ved å anklage dem for kjetteri. Jesus advarte sine disipler om at
«det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste
for Gud» (Joh 16,2). Jakob ble sannsynligvis også drept for sin tros skyld.
«Den rettferdige har dere dømt og drept, og ingen gjør motstand mot
dere.» Hvor mange ganger har du fordømt andre og senere skjønt at det
egentlig var du som gjorde galt? Tenk over den siste setningen i dette
verset. Betyr den at vi bare skal la folk herse med oss? Men: Hvor mange
krangler kunne du ha unngått hvis du ikke hadde gjort motstand? Hva
mener Jesus med «å vende det andre kinnet til» (Matt 5,39)? Hvor dyktige
er vi til å gjøre dette?
Vi har sett at Jakob har mye å si om de rike og de fattige. Men vi skal huske at
han ikke fordømmer de rike bare fordi de er rike. Det er deres holdninger og
handlinger som er avgjørende for Gud. Og man blir ikke Guds yndling bare
fordi man er økonomisk dårlig stilt. Det er de «fattige i ånden» og de «rike i
troen» som skal arve riket (Matt 5,3; Jak 2,5). Disse kvalitetene behøver ikke
ha noe med vår økonomi å gjøre. Men iblant har de det. De som er rike og «har
overflod» (Åp 3,17), kan ha større åndelig behov enn de aner. Gud ba Israel
passe seg når de kom inn i landet og ble rike, så de ikke glemte at alt det gode
kom fra ham, også «kraft til å vinne rikdom» (5 Mos 8,11–18).
«Penger har stor verdi, for det kan bli gjort mye godt med dem. I Guds barns
hender er de mat til de sultne, drikke til de tørste og klær til de nakne. De er et
forsvar for de undertrykte og et middel til helbredelse for de syke. Men pengene
i seg selv er ikke mer verd enn sand. Bare i den grad de blir brukt til å sørge for
livets nødvendigheter og til å bringe velsignelser til andre og fremme Kristi sak
på jorden. […] Å hope opp rikdommer er ikke bare tomt og unyttig. Det er en
virkelig forbannelse. Slik rikdom blir bare en snare for sjelen, for den trekker
interessene og hjertelengslene bort fra de himmelske skattene. […] Alle som er
blitt klar over at pengene er et talent fra Gud, vil bruke dem med forsiktighet.
De vil kjenne det som en plikt å spare for å kunne gi.» – Ord som lever (2006),
side 252, 253 [COL 351,352].
Forslag til samtale
Tenk over uttalelsene nedenfor: «Den rike er herre over de fattige, den
som låner, blir slave under långiveren» (Ordsp 22,7). «Mange fattige
familier er fattige fordi de bruker opp pengene så snart de får dem mellom
hendene. […] Den som tynges ned av gjeld, blir fanget i Satans garn
som han setter ut for å fange mennesker.» – Det kristne hjem, side 306
[AH 392]. Er det å hjelpe folk av med gjeld eller å unngå å sette seg i
gjeld, en del av det å «forkynne det gode budskap for de fattige» (Luk
4,18)? Begrunn svaret?
Hvordan vet vi om pengene er våre tjenere eller motsatt? Se Luk
16,10–13.
Det finnes økonomisk ulikhet overalt. Noen har opptil flere luksusboliger
mens andre må rote sammen noen trestykker og lage et skur. Og
hva med dem som er blitt fete av å stappe i seg mat mens barn andre
steder i verden går sultne til sengs? Noen sier vi kan gi mer til de fattige
ved å ta fra de rike. Andre sier at de som blir rike, kan hjelpe de fattige
ut av fattigdommen. Hvordan kan vi, som kristne, arbeide for å redusere
den ekstreme fattigdommen? Hva bør vi gjøre for å hjelpe, og hva bør vi
ikke gjøre?
Trench Town er en ghetto i Kingston på Jamaica og kjent for sin reggae, fattigdom og kriminalitet.
Barna våkner om natten av skyteoppgjør mellom nabolagets gjenger. Iblant settes det
fyr på hus, og om dagen er det vanskelig å konsentrere seg om skolearbeidet. De fleste er sultne,
noen av innbyggerne dør av sult.
Lurline James er rektor ved adventistenes Basic School i Trench Town. Den åpnet i 1997 som
en avlegger av en feriesommerskole.
”Gud førte meg hit,” sier Lurline. ”Jeg skulle bare hjelpe til med feriesommerskolen, men fikk
vite at de ville starte en skole, og så spurte de meg. Jeg sa nei. Jeg hadde allerede en god lærerjobb
et annet sted.”
Men Lurline dro hjem og begynte å tenke over muligheten av en adventistskole i Trench Town.
Hun forteller at Herren sa til henne: ”Dette er din jobb.”
Adventist Basic School tar imot barn i alderen to-seks år og har vokst fra 23 elever i 1997 til
104 i 2014.
Lurline angrer ikke at hun tok jobben. Hun husker da en elev mistet en av foreldrene og var
veldig redd. ”Barna er redde for gjengangere,” sier hun. ”Jeg sier at når man er død, så er man
død og kommer ikke tilbake før Jesus kommer.” Da er de ikke redde lenger.
Det er veldig givende å se barna bli gladere og mer tillitsfulle, og bønnefrokostene med
foreldrene er en fast del av livet ved Trent Town. ”Foreldrene kommer, og vi får snakke og be
sammen. Det liker de.”
Barna får lunsj på skolen. ”Det er viktig med mat. Selv om vi gir dem et godt måltid, får de
ikke ordentlig frokost, så vi må finne noe til dem før lunsj.”
Når barna forlater adventistskolen, har de mer enn bare fulle mager. De er oppsatt på å lære
mer, og sinnet er fullt av håp og Jesu kjærlighet.
Adventkirken i Trench Town subsidierer tre fjerdedeler av barnas skolepenger og driver suppekjøkken
for nabolaget hver tirsdag. Skolegården er bestandig full av mennesker.