«Også dere må være tålmodige og gjøre hjertene sterke,
for Herren kom mer snart» (Jak 5,8).
I gresk-romersk tid, og enkelte steder i dag, var det stor ståhei når en viktig
person kom på besøk. Gatene ble feiet, butikkvinduer vasket, blomster plantet
og kampen mot kriminalitet intensivert. Alt skulle se perfekt ut når den høye
herren kom.
Det greske ordet parousia, som NT bruker om Kristi «komme», også i Jak 5,7–8,
er et teknisk uttrykk for at en konge eller embetsmann ankommer. Hvis
det ble gjort slike forberedelser når jordiske herskere kom, burde ikke vi da
gjøre vårt ytterste for at våre hjerter skal være rede når vår Herre og frelser
kommer?
Men hvordan kan vi forberede oss når vi ikke kjenner «dagen og timen»
(Matt 24,36)? Hva vil det si å være «tålmodig» og «gjøre hjertene sterke»? Hva
er sammenhengen mellom dette og forestillingen om «høstregnet og vårregnet»
(Jak 5,7)? I tekstene for denne uken ser sammenhengen ut til å være endens tid,
men hovedtanken gjelder de troende til alle tider. Vi står alltid overfor prøvelser
og lidelser da vi må stå fast i troen, som profetene.
Bønder er helt avhengige av været for sitt levebrød. Er det for tørt eller for vått,
for kaldt eller for varmt, blir avlingen dårlig. I tørrere land, som Israel, er sikkerhetsmarginen
liten, og rikelig regn til riktig tid er viktig. Avlingens verdi er
direkte avhengig av regn.
Høstregnet i oktober-november fukter marken og gjør den klar til planting
og spiring. Vårregnet i mars eller april modner avlingen.
«Profetene brukte bildet om høst- og vårregnet, som i Østen kommer når man
planter og skal høste, når de forutsa at Guds menighet skulle motta en usedvanlig
del av åndelig nåde. Utgytelsen av Ånden på apostlenes tid var begynnelsen
på tidligregnet, eller høstregnet, og resultatet var strålende. […] Men til avslutningen
av jordens innhøsting er det lovet en spesiell grad av åndelig nåde til å
forberede kirken på Menneskesønnens komme. Denne utøsningen av Ånden
sammenlignes med senregnets komme, og det er denne ekstra kraften som de
kristne skal be høstens Herre om når tiden for vårregnet er inne.» – Our Father
Cares, side 212.
Jesus taler om «høsten» ved «verdens ende» (Matt 13,39). Bildet i Mark
4,26–29 ligner det i Jak 5,7. Bonden venter på at kornet skal modnes: «først
strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger
han sigden, for høsten er kommet» (vers 28, 29) Det er først under innhøstingen
at man kan skille ugresset fra hveten (Matt 13,28–30; se også Mal 3,17–18).
Hva bør det faktum at vi ikke kan skille ugresset fra hveten før under innhøstingen
si oss om hvordan vi skal leve ut vår tro nå, før innhøstingen?
Jak 5,8 bekrefter at Jesus kommer «snart». Men hvordan skal vi forstå dette
løftet etter nesten 2000 år?
Jesus beskrev det kommende riket (Matt 4,17; Matt 10,7; Matt 24,33) med lignelser, så
vi kunne lære om de «himmelske ting» i lys av det vi forstår. En nærstudie av
lignelsene viser at riket har to aspekter: en nåtidig, åndelig virkelighet og en
strålende virkelighet i fremtiden. Alle apostlene satte sitt håp til Jesu
forestående komme (Rom 13,11; Hebr 10,25; Jak 5,9), men de sa ikke nøyaktig når
det skulle skje. De ville også gjerne vite når, men Jesus sa at det ikke var best
for dem å vite dette (Apg 1,6–7). For hvor ivrig ville de ha forkynt evangeliet for
verden hvis de hadde visst at arbeidet ikke ville være avsluttet i løpet av 2000
år – eller mer?
Hva mener Jakob når han sier «gjøre hjertene sterke» (Jak 5,8), og hvorfor
tror du den etterlengtede frukten kalles «dyrebar»? (timios, vers 7; se 1 Tess
3,13; 2 Tess 3,3; 1 Pet 1,19; 1 Kor 3,12).
Ordet gjøre sterk (stērizō)) betyr å «feste skikkelig» eller «styrke». Vårt hjerte
skal være så knyttet til Herren at det ikke kan rokkes til tross for alt det utsettes
for. Å være grunnfestet i sannheten (2 Pet 1,12), motstå fristelse og utholde
prøvelser og lidelser for vår tro (Apg 14,22), er en del av dette.
Åndelig vekst er en prosess som ikke bestandig er lett, men som bærer
«dyrebar frukt.» Troende, som er kjøpt fri med «Kristi dyrebare [timios] blod»
(1 Pet 1,19), er av uendelig verdi for himmelens «bonde». Ordet timios brukes
også for å beskrive de «edelstener» som symboliserer de troende som er
«bygget» på Kristus, «grunnvollen» i Guds åndelige tempel, menigheten (1 Kor
3,11–12). Paulus sammenligner vaklevorne troende med tre, høy, og halm som
skal fortæres av ild når Kristus kommer (1 Kor 3,12–15). Derfor er det viktig
å spørre seg om vi bruker våre krefter på det vi setter høyest, det som er mest
dyrebart for oss!
Det skal «en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens
dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve
hvordan den enkeltes verk er» (1 Kor 3,13). Tenk på livet ditt. Hva slags verk
er det?
Når er Jesu gjenkomst? Hvorfor er vi fremdeles her? Nå som vi er i det 21.
århundre, er det ikke rart at det finnes tvilere og spottere. Dette er ikke noe
nytt i kirkens historie. De største truslene mot Israel kom ikke fra deres fiender,
men fra deres egne rekker og deres eget hjerte. Og når Herrens komme nærmer
seg, «er det langt mer å frykte innenfra enn utenfra. […] Den vantroen vi nærer,
tvilen vi gir uttrykk for og mørket vi elsker, ønsker de onde engler velkommen
og åpner veien så Satan kan få gjennomført sine planer.» – Last Day Events,
side 156.
Derfor sier Jak 5,9: «Kom ikke med klager mot hverandre, søsken, for at
dere ikke skal bli dømt. Se, dommeren står for døren.» Hvilke klager har du
hatt mot andre, eller også mot menigheten (kanskje iblant med god grunn)?
Spørsmålet er: Hvordan har du behandlet dem? Med saktmodighet, ydmykhet
og tilgivelse, slik Gud har tilgitt deg (se Luk 7,39–50), eller på verdens vis?
Vær ærlig med deg selv!
Av det vi har lest i dette brevet, ser det ut til at det var store problemer blant
de troende, så som forskjellsbehandling (Jak 2,1; Jak 2,9), onde tanker (Jak 2,4), negativ
omtale av hverandre (Jak 3,10, Jak 4,11), misunnelse (Jak 3,14), strid (Jak 4,1) og verdslighet
(Jak 4,4; Jak 4,13–14). Jakob peker konsekvent på grundige løsninger av disse problemene:
tro (Jak 1,3; Jak 1,6), «ordet som er plantet i dere» (Jak 1,21), se inn i «frihetens fullkomne
lov» (Jak 1,25; Jak 2,12), gudfryktig visdom (Jak 3,13, Jak 3,17), nåde (Jak 4,6) og
rene hender og et rent hjerte (Jak 4,8). Han insisterer også på at det Gud gjør i
oss, må gi seg ytre uttrykk (Jak 2,14–26), blant annet at vi besøker nødstedte
og glemte (Jak 1,27), viser nåde (Jak 2,13) og skaper fred heller enn splid (Jak
3,18).
Vi er ansvarlige overfor Gud, vi skal stå til regnskap for Herren som er dommer
og gir enhver etter hans gjerning.
Hvordan kan du oppmuntre andre og bygge dem opp mens vi venter på
Herrens gjenkomst? Hvorfor er det viktig at du gjør det?
LesJak 5,10–11. Hva hadde Job og profetene til felles? Hvorfor tror du at
disse eksemplene fremheves? Hva kan disse historiene lære oss om våre egne
prøvelser?
Israels profeter forkynte trofast Herrens ord uten å forandre det eller inngå
kompromisser. Når Hebreerbrevet fremhever profetenes troskap mot Gud,
tegnes det et klart bilde: De «lukket gapet på løver [Daniel], slukket ildens
raseri [Sadrak, Mesjak og Abed-Nego], unnslapp bitende sverd [Elia og Elisja],
[…] tålte […] fengsling [Jeremia og Mika], […] steinet [Sakarja, sønn av Jojada],
[…] saget i stykker [Jesaja] […] [og] drept med sverd [se 1 Kong 19,10]» (Hebr
11,33–37). Og Jobs lidelser, samt den tålmodighet han viste tross sin egen
kones hån og kritikken fra dem som kom for å vise medfølelse med ham. Hva
gjør at disse trosheltene og mange andre skiller seg ut fra troende flest? Jakob
nevner flere ting: tålmodighet, utholdenhet og fremfor alt håp og tillit til Gud.
Et av kjennemerkene er «tålmodighet» (makrothymias), også oversatt
«langmodighet» eller «overbærenhet.» Det betegner evnen til å stå oppreist i
vanskeligheter og prøvelser, å mestre det livet (eller djevelen!) utsetter oss for.
Profetene holdt tålmodig (Jak 5,10) ut alle sine lidelser for Guds ords skyld.
Ordet er ofte brukt i NT, blant annet om Abraham, som ventet «tålmodig» i
mange år på at Gud skulle oppfylle løftet om å gi ham en sønn (Hebr 6,12; Hebr 6,15).
Det beskriver også hvordan Jesus tålmodig utholdt alle sine lidelser og døden
på korset (2 Pet 3,15).
Utholdenhet (hypomonē), derimot, fokuserer på endemålet for denne proses-
sen og ser frem til målstreken. Job er selve symbolet på dette. Til tross for alt
han led, festet han blikket på den endelige rettferdiggjørelsen han forventet å ta
imot (Job 14,13–15; Job 19,23–27).
Hva sliter du med? Hva har du bedt om som ennå ikke har skjedd? Hvor ofte
har du følt håpløsheten? Tenk over prøvelsene til noen av de bibelske personene
som er nevnt ovenfor (eller andre), tenk deg hvor hjelpeløse de må
ha følt seg. Hva kan deres lidelser lære deg som kan hjelpe deg å håndtere
dine egne?
Les Jak 5,12. Kommentatorene har grublet over hvorfor Jakob gjør et så stort
nummer av det å avlegge en høytidelig ed. Selv om hensikten var å forby all
slik tale: Hvorfor skulle det han har talt om i dette kapitlet, eller kanskje i hele
brevet, være viktig «fremfor alt»? Så stort er vel ikke problemet? Vi må huske
det vi har sett i hele vårt studium av dette brevet: at Jakob ikke slår seg til ro
med en overfladisk tro eller religiøse former. Han er helt rotfestet i evangeliet,
til de grader at han har normer som er for høye til at vi kan nå dem uten Guds
tilgivelse og nåde. Våre ord avslører hva som bor i hjertet: «Det hjertet er fullt
av, det sier munnen» (Matt 12,34). Jakobs teologi er gjennomsyret av Jesu
tankegang, han som sa: «Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen,
for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller
ved Jerusalem, for det er den store kongens by» (Matt 5,34–35). Noen satset
tydeligvis hårene på hodet sitt som pant for at det de sa, var sant (vers 36) Men
Jesus sa alt dette var av det onde. «La et ja være ja og et nei være nei!» (Matt
5,37).
Alt tilhører Gud, også håret vi har på hodet. «Det finnes derfor ikke noe
vi kan si er vårt eget, slik at vi kan stille det som sikkerhet for våre løfter […]
Alt en kristen gjør, skulle være like klart og rent som sollyset. Sannheten
stammer fra Gud, men bedrag i alle dets utallige former, stammer fra Satan.»
– I naturens tempel, side 69–71 [MB 66, 68]. Kristus nektet oss ikke å avlegge
ed i retten, for da han selv ble stilt under ed av ypperstepresten, nektet han ikke
å svare, og han fordømte ikke rettssaken selv om den avvek fra god rettspraksis
i mangt og meget (Matt 26,63–64).
Vi skal være klar over flere ting når vi taler sannheten, først og fremst at
vi sjelden kjenner hele sannheten, ikke engang om oss selv, så vi må være ydmyke.
For det andre: Når vi taler sannheten, bør den tales i kjærlighet og bygge
opp dem som hører den.
Les Ef 4,15, Ef 4,29 og Kol 4,6. Tenk over det sterke budskapet i disse tekstene.
Tenk hvor annerledes (og bedre!) livet ditt ville være hvis du (ved Guds
nåde) fulgte disse formaningene.
Finn frem Alfa og Omega, bind 3. Les om Elias og Jobs erfaring under prøvelser
og den betydning det har for oss i de siste dager i «Fra heltemot til
motløshet,» side 52–58 [PK 155–166], «Stille etter stormen,» side 59–65 [PK
167–176] og «Et Elia-budskap i vår tid,» side 66–73 [PK 177–189].
«Å vente tålmodig og bevare troen når alt ser mørkt ut, er noe lederne i Guds
verk trenger å lære. Himmelen vil ikke svikte dem i motgangens tider. […] Det
vil komme prøvelser, men fortsett fremover. Det vil styrke din tro og gjøre deg
dugelig til din gjerning. Bibelen er ikke skrevet bare for at vi skal lese i den og
undre oss, men for at vi skal få del i den samme tro, som var virksom i Guds
tjenere i gammel tid.» – Alfa og Omega, bind 3, side 64 [PK 174]
Forslag til samtale
Vi kjenner lignelsen om hveten og ugresset som vokser sammen til
høsten (Matt 13). Men hva har det å si for menighetstukt? Hvordan kan
det anvendes på regelrett opprør eller frafall i våre rekker? Skal vi bare
akseptere at Herren får ordne opp når han kommer tilbake? Naturligvis
ikke. Hvordan skal vi håndtere ugresset, særlig de som synes å ha som
eneste formål å kvele hveten? Belys svaret ut fra lignelsen, men også
med eksempler hvor tukt var nødvendig i den første menighet (se f.eks.
Korinterbrevene og Galaterbrevet).
Fristelser og prøvelser rammer alle. Hvilke løfter har vært til trøst for
deg og hjulpet deg til å holde ut i troen? Hvilke av Bibelens personligheter
har betydd mest for deg når du har hatt vanskeligheter og ved
tanken på det som ligger foran?
Jakob sier vi ikke må komme med «klager mot hverandre» (Jak 5,9).
Likevel kan folk (også kristne) gjøre ting som plager og irriterer oss.
Hvordan kan vi lære å elske, tilgi, holde ut og å heve oss over mange av
de «småtingene» i livet som kan gjøre oss til humørsyke, irritable og
riktig dårlige vitner?
Den skinnende blanke BMWen kjørte langsomt gjennom slummen i Kingston i Jamaica og
tilbød folk skyss til et gratis måltid. ”De fleste stolte ikke på meg og ville ikke sitte på,” sier
Cecil Foster, som er leder for Adventist-laymen’s Services and Industries (ASI) i Øst-Jamaica-
distriktet. ”Nesten alle ville heller gå, så jeg forklarte hvor maten var å få.” Andre medlemmer av
ASI-teamet sto på torget og inviterte så mange hjemløse som mulig.
Cecil og det nyvalgte ASI-teamet samarbeidet med distriktsledelsen i Adventistsamfunnet om
å starte vertshuset Good Samaritan Inn som et sted hvor de kan hjelpe folk i ghettoene.
Da ASI delte ut sitt første måltid 23. desember 1997, ble det mat til overs. Men de ga ikke opp.
Uken etter fikk de gitt bort mer, og den tredje uken kom stadig flere, så de sluttet å markedsføre
opplegget. Programmet vokste fra 50 serveringer til 900 i dag, eller 48 000 gratismåltider i året.
Siden de begynte å servere måltider på gaten, har Good Samaritan Inn blitt et landemerke i
miljøet. Man kjøpte et gammelt varehus bak Heroes SDA Church i Kingston og renoverte det.
Nå tilbyr man separate fasiliteter hvor menn og kvinner kan bade, få gratis hårklipp, klesvask,
utdeling av sko og klær, regelmessig helsesjekk og hjelp til å komme i gang med skolegangen
igjen, samt juleselskap for unge og gamle og tre gratismåltider i uken. Siden 2012 har man drevet
krisesenter med 30 sengeplasser hvor kvinner kan overnatte.
”Vi har også inngått samarbeid med en del virksomheter for å få til dette,” sier Cecil. ”En forretningsbank,
børsen i Jamaica og andre.”
Kerry-Ann Gray er Cecil Fosters assistent. Hun forteller om hans innflytelse på henne og
andre ved FosRich-selskapene i Jamaica. ”Mr. Foster brenner for å hjelpe folk. Vi ville støtte ham
i arbeidet. Det gir en god følelse å være med på noe så flott. Man betyr noe for folk. Det er et
privilegium å få være med.”
En del av offeret 13. sabbat går til å skape et eget mødre- og helsesenter på Good Samaritan
Inn, samt en tannklinikk for barn og voksne.