«Fra det fjerne viste Herren seg for meg: Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, jomfru Israel, derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn» (Jer 31,3).
I vårt studium av Jakobs brev har vi sett på en rekke spørsmål som er knyttet til
evangeliet og trukket noen linjer til andre bibelske forfattere. Det er ikke alltid
lett å se hvordan det Jakob sier, stemmer med andre deler av Skriften, spesielt
når det gjelder noe så sentralt som selve evangeliet, men som vi så, harmonerer
det likevel. Og det er også viktig fordi evangeliet er grunnlaget for vårt
oppdrag – å forkynne «et evig evangelium […] for alle nasjoner og stammer,
tungemål og folk» (Åp 14,6).
I denne siste uken skal vi se på grunnleggende spørsmål omkring «det evige
evangelium», som er frelse ved tro, en lære som hele Bibelen forkynner, også
Jakob.
Det er viktig å huske at Bibelen ikke motsier seg selv, spesielt ikke når det
gjelder noe så grunnleggende som frelsen. Ved å avslutte kvartalet med en titt
på hvordan evangeliet forkynnes i Bibelen, kan vi bedre se hvor Jakob passer
inn i det større bildet av Guds frelsesplan.
«For det gode budskapet er forkynt både for oss og for dem. Men ordet disse
hørte, ble til ingen nytte, fordi de ikke ble ett i troen sammen med dem som
hørte det» (Hebr 4,2).
Dette verset er oppsiktsvekkende. Først og fremst at det gode budskapet, ikke
bare «gode nyheter», men den gode nyheten ble forkynt i GT. Det sies ikke noe
om at det var noen forskjell på selve budskapet. Problemet var ikke budskapet,
men den måten folk hørte det på. Forskjellige mennesker kan fremdeles
oppfatte evangeliet helt forskjellig. Derfor er det viktig at vi tar imot ordets
undervisning slik at vi hører evangeliet på den riktige måten når det forkynnes.
Se på versene nedenfor og sammenfatt evangeliets budskap i hvert tilfelle:
La du merke til hva som går igjen? Gud griper inn for å redde oss, han tilgir
våre synder og planter «fiendskap» mot synd i oss, så vi kan bli «villige og
lydige» (Jes 1,19). Én (Jesus) døde for mange, bar deres (våre) misgjerninger
og rettferdiggjør dem som ikke har fortjent det. Den nye pakt er annerledes enn
den gamle pakt fordi loven er skrevet i hjertet, og Gud skal «ikke lenger huske
syndene deres» (Hebr 8,12). Kort sagt, tilgivelsen og den nye fødsel hører
sammen: rettferdiggjørelse og helliggjørelse er Guds løsning på syndens problem.
Vi kunne funnet mange andre avsnitt, for budskapet er det samme i hele
Bibelen: Gud elsker oss på tross av vår synd og har gjort alt som kan gjøres for
å redde oss fra den.
Hvordan kan vi, som tror på betydningen av å holde loven, unngå å tro at
det er dette som rettferdiggjør oss? Hvorfor er det ikke alltid så lett å unngå
denne feilen?
Noen har store problemer med å finne evangeliet i evangeliene! Jesu lære kan
virke lovisk, men bare hvis vi ikke hører resten av historien. De fleste i Israel
på Jesu tid mente at de sto på god fot med Gud. De støttet opp om tempelet ved
å betale den nødvendige avgiften og komme med de riktige ofringene. De avsto
fra uren mat, omskar sønnene sine, holdt festdagene og sabbatene og prøvde
i det store og hele å holde loven slik de religiøse lederne foreskrev. Så kom
Johannes og ropte: «Vend om» og bli døpt. Og Jesus sa at de måtte bli født på
ny (Joh 3,3; Joh 3,5) og: «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes
og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket» (Matt 5,20). Med
andre ord sa Jesus: «Dere trenger noe dere ikke har. Deres gjerninger er ikke
gode nok.»
I lignelsen om den bortkomne sønnen går sønnen fortapt uten å vite det.
Etter hvert begynner han å se sin fars kjærlighet i et nytt lys og lengter etter å
komme hjem. Stoltheten er borte. Han håper å bli godtatt som tjener, men blir
forbløffet når faren gjør ære på ham. Ikke nok med at forholdet gjenopprettes.
Det blir forvandlet. En tilsvarende kullkasting av forventningene kan man se i
den andre lignelsen. Den «rettferdige» fariseeren blir ignorert av Gud, men den
«syndige» tolleren blir ikke bare akseptert, han blir rettferdiggjort, tilgitt, og
fri for skyld.
Disse historiene gir oss et klarere bilde av Gud som far og den som
rettferdiggjør den ugudelige. Når han beskriver begeret med knuste druer som «mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt», lider Jesus,
det virkelige påskelammet, den døden som skulle ha vært vår (Matt 26,28; se
også Mark 10,45). Så frelsen koster oss ikke noe, for Jesus har betalt prisen.
Hvilket håp finner du i disse lignelsene? Hvordan kan du forholde deg til
noen av personene i dem, og hva burde svaret si deg om hva du kanskje må
forandre i ditt åndelige liv?
I likhet med mange av sine landsmenn trodde Paulus at hans åndelige stilling
var god. Men så oppdaget han Jesus som «Guds Sønn, som elsket meg og ga
seg selv for meg» (Gal 2,20). Nå skjønte han at han ikke var frelst, men fortapt,
ikke Guds tjener, men Guds fiende, ikke rettferdig, men den største av alle
syndere. Han fikk et nytt syn på GT. Guds åpenbaring, både til ham personlig
og gjennom Skriften, forvandlet hans hjerte og hans liv for alltid. Vi kan ikke
forstå Paulus’ brev før vi forstår disse grunnleggende punktene.
Les2 Kor 3,14–16 i lys av dette, og deretter vers 2–6. Hva sier Paulus er det
avgjørende skrittet?
Den gamle pakts betydning blir ikke klar før man «vender om til Herren» (vers
16). Jesus er veien til frelse. Det hele begynner og ender med ham. Israel, som
stolte på sin egen lydighet, slik Paulus gjorde det før han ble omvendt, opplevde
den gamle pakt som en dødens tjeneste. Hvorfor? Fordi «alle har syndet» (Rom
3,23), også israelittene, og dermed kan budene bare fordømme dem (2 Kor 3,7).
Men de troende i Korint var «Kristi brev […] Det er ikke skrevet med blekk,
men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av
kjøtt og blod» (vers 3).
LesRom 1,16–17; Rom 3,24–26. Hvordan definerer Paulus evangeliet? Hva får vi i
Kristus ved tro?
Evangeliet er Guds kraft til å frelse alle som tror. Rettferdighet bygger ikke
på det vi gjør, men på det Jesus har gjort for oss, og som vi tilegner oss ved
troen. Denne troen vokser «av tro til tro» (Rom 1,17). Hva Paulus mener med
dette, får vi vite i resten av Romerbrevet, og kjernen i det finner vi på slutten
av kapittel 3. I Kristus har vi forløsningen (Gud har kjøpt oss tilbake ved å
betale for våre synder), rettferdiggjørelse (vi frikjennes for skyld og renses av
nåde) og tilgivelse (Gud tar imot oss og «glemmer» syndene våre). Utrolig nok
oppdager man at Gud i og med Kristi offer er rettferdig når han rettferdiggjør
de ugudelige som har satt sin lit til Jesus.
Hebreerbrevet beskriver den nye pakt som «bedre» enn den gamle pakt (Hebr
8,1–2; Hebr 8,6). Det opplagte spørsmålet blir da: Hvorfor opprettet Gud den gamle
pakt hvis det var noe galt med den? Problemet var imidlertid ikke pakten, men
folkets respons på den.
Folket «ble ikke stående» i pakten (Hebr 8,9), men var ulydige og opprørske.
Dette, og det at ofringene i den gamle pakt ikke kunne ta bort synder (Hebr
10,4), betydde at syndens problem var uløst. Det eneste som kunne sone for
synd, også synd begått under den gamle pakt, var «at Jesu Kristi kropp ble
båret fram som offer én gang for alle» (Hebr 10,10; Hebr 9,15). Og det var fordi
loven ikke førte «noe fram til fullendelse. Men nå kommer noe bedre, et håp
som gjør at vi kan komme Gud nær» (Hebr 7,19) ved løftet om den nye pakt.
I en viss forstand er den nye pakt slett ikke ny. Siden løftet i Eden om han
som skulle knuse slangens hode, har frelsesplanen alltid vært avhengig av
Kristi død, han som er «Lammet som ble slaktet» for alle som tror «fra verdens
grunnvoll ble lagt» (Åp 13,8; se også Jer 32,40; Hebr 13,20–21; Joh 13,34).
«Nådens pakt er ikke noen ny sannhet, for den eksisterte i Guds tanke fra all
evighet. Det er derfor den kalles den evige pakt.» – The Faith I Live By, side 77.
Når vi vender oss til Gud, skjer det noe spesielt. I forbindelse med den evige
pakt lovet Gud: «Jeg legger frykt for meg i hjertet deres, for at de ikke skal vike
fra meg» (Jer 32,40). Uten tro var ofringer nesten som å betale for synd. Men
når vi i stedet har «blikket festet på» Jesus, han som «holdt […] ut på korset
uten å bry seg om skammen» og «holdt ut en slik motstand fra syndere» (Hebr
12,2–3), ser vi hvor uendelig stor syndens pris er og den gode nyheten at en
annen har betalt den med «en evig pakts blod». (13,20) Denne «nye» pakten
forvandler vårt syn på alt, for eksempel budet om å elske hverandre. Det er
egentlig ikke nytt (3 Mos 19,18), bortsett fra at vi ikke bare skal elske vår neste
som oss selv, men «som jeg [Jesus] har elsket dere» (Joh 13,34).
Hvordan kan vi lære å elske andre slik Jesus elsket oss?
«Men når den sjuende engelen lar sin basun lyde, i de dager skal Guds mysterium
være fullført, slik han kunngjorde for sine tjenere profetene» (Åp 10,7).
Åp 10,7 er det eneste verset i Åpenbaringen (foruten Åp 14,6) som nevner
forkynnelse av evangeliet. Det greske ordet som er oversatt «kunngjorde»,
er euangelizō, «å forkynne gode nyheter». Disse to kapitlene er viktige for
syvendedags-adventister, siden vårt kall og oppdrag er beskrevet i dem. Gud
har gitt oss i oppdrag å forkynne det «evige evangelium».
Som vi har sett, er evangeliet det samme fra 1. Mosebok til Åpenbaringen.
Loven er den samme. Pakten er den samme. Både Jesus, Paulus og Jakob
bekrefter at evangeliet er det samme som Abraham trodde på (Joh 8,56; Rom
4,13; Jak 2,21–23). Noen har problemer med denne påstanden fordi de definerer
evangeliet mer snevert enn Skriften gjør. Men Abrahams lydighet og tro kom
av at han forutså Jesu offer. Vi trenger ikke å balansere tro med gjerninger for å
bli frelst. Troen er nok, men den må ikke være en intellektuell tro, slik som den
djevlene har, og heller ikke en arrogant tro som gjør krav på Guds løfter uten å
oppfylle betingelsene for frelse. Det må være en tro som virker.
Hvorfor er henvisningene i Åp 12,17 og Åp 14,12 om å holde budene, og
om Jesu vitnesbyrd og tro, vesentlige i forbindelse med det evige evangelium?
Det viktige ved tidens ende er: Hvem skal vi tilbe og adlyde? Gud, som «som
skapte himmelen og jorden, hav og kilder» (Åp 14,7)? Eller dyret og hans
bilde? Lydighet mot budene (også sabbaten) ved troen på Jesus kjennetegner
dem som er trofaste til det siste. Sann religion forutsetter både tro og lydighet.
«Tross forfølgelse og spott har de hele tiden vitnet om at Guds lov er uforanderlig,
og om forpliktelsen til å helligholde den hviledagen som ble innstiftet
ved skapelsen.
Disse sannhetene, som kunngjøres i Åp 14 i forbindelse med «et evig
evangelium», skal kjennetegne den sanne menighet når Kristus kommer igjen.
For som et resultat av det trefoldige budskapet sies det: ’Her gjelder det at de
hellige står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus.’» – Alfa og Omega, bind 7, side 380 [GC 453, 454]
Les «The Loud Cry», side 198–202, i Last Day Events.
«Vi må nå en høyere standard, gå videre og gjøre krav på våre opphøyde
privilegier. Vi bør vandre ydmykt med Gud, ikke være stolte og skryte av
karakterens fullkommenhet, men i enkel tro gjøre krav på hvert løfte i Guds
ord. Løftene er gitt til de lydige, ikke dem som bryter Guds lov. Vi skal ganske
enkelt tro Guds vitnesbyrd og sette all vår lit til ham, så vil all fare for selvopphøyelse
eller stolthet bli fjernet. Ja, vi blir frelst ved tro, ikke en passiv tro,
men den troen som virker i kjærlighet og renser sjelen. Kristi hånd kan nå den
største synder og føre ham fra overtredelse til lydighet, men ingen kristendom
er så opphøyd at den kan heve seg over kravene i Guds hellige lov. Slike mennesker
står det ikke i Kristi makt å hjelpe. Noe sånt ville være utenfor hans lære
og eksempel, for han sier: ’Jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet,’
og alle som følger Kristus, vil vise lydighet mot Guds hellige lov.» – Signs of
the Times, 31. mars 1890.
Forslag til samtale
Snakk om hvordan evangeliet vektlegges i Jesu, Jakobs og Paulus’ lære.
Se på både likheter og forskjeller mellom dem. Hvordan kan vi beskytte
oss selv mot både lovtrelldom og billig nåde ved å sammenligne disse
synspunktene og slik få se hele bildet?
Hvilke av evangeliets løfter kan du gripe tak i for å unngå å miste motet
på grunn av din åndelige tilstand? Hvorfor må du ikke gi opp om det
ser aldri så mørkt ut, og hvorfor er løftet om Kristi rettferdighet som en
gave til syndere, nøkkelen til å holde motet oppe?
De tre englebudskapene forbinder skapelsen med frelsen. Det gjør også
Joh 1,1–14. Hva har disse to temaene med hverandre å gjøre? Hvorfor er
denne sammenhengen en forklaring på sabbatens sentrale plass i Guds
lov? Hvordan gjør denne nære forbindelsen det lettere å forstå sabbatens
rolle i den siste konflikten i endetiden?
Leder: Dette kvartalet har vi hørt fra søsken i Belize og Jamaica. I dag skal vi treffe noen av
lederne og høre mer om prosjektene dette kvartalet.
Først skal vi høre fra Larrybelle og Jefferson Spencer. De er ungdomsledere i Belize.
1. taler [Larrybelle]: To tredjedeler av medlemmene i Belize er unge mennesker. De fleste får
mange barn, 9–12 er ikke uvanlig. Vi ønsker å aktivisere de unge mest mulig.
2. taler [Jefferson]: Vi vil ha aktiviteter som bygger på Bibelen og er relevante for samfunnet.
Vi vil de skal innse hvor viktig menigheten er for samfunnet.
1. taler: Vi har fem ”kretser” i Belize, og mange av de unges aktiviteter skjer her, men en gang
i året har vi en leir da unge fra hele landet samles.
2. taler: Men vi har ikke noe sted som har plass til alle. Hvis vi får vårt eget sted, kan vi få
plass til alle som vil komme, uten at det blir for dyrt. Flere unge vil få møte Herren.
1. taler: Vi kan ha en stor møtesal, plass til telt og toalettfasiliteter samt kjøkken og spisesal.
Og en idrettsplass.
2. taler: På leirsamlingene lærer de unge å mestre kano, byggevirksomhet, massasje,
kakepynting, mekanikk og elektrikeroppgaver. Det er også klasser for barn med handikap.
1. taler: En av talerne var Jerome Flores, som er lam fra hoften og ned, men har syklet over
hele landet med sin spesialbygde sykkel.
Leder: Takk for at dere fortalte om ungdomsarbeidet i Belize. Nå skal vi høre fra pastor Dennis
Slusher, lederen for Belize-unionen.
3. taler [pastor Slusher]: Vi tror på evangelisering her i Belize, og vi lar de unge være med.
På leirstevnene lærer de å vitne og arbeide for andre. Men vi trenger et permanent sted. Da kan vi
gjøre enda mer for de unge og lære dem mer praktisk misjonsarbeid.
Leder: Og de andre prosjektene, som for eksempel auditoriet til møter?
3. taler: Det vil være til stor hjelp i opplæringen. Der kan vi drive undervisning for voksne og
holde store møteserier. Og det ville være et fint sted å arrangere høstmøter for folk fra hele landet.
Vi har allerede skaffet en egnet tomt, men hvis vi ikke bruker den, tar myndighetene den fra oss,
så vi gleder oss til å bygge auditoriet snart!
Leder: Takk, pastor Slusher. Nå forflytter vi oss til Jamaica, der vi skal høre fra pastor Carl
Cunningham. Han arbeider i Øst-Jamaica, hvor han blant annet er styreleder for vertshuset Good
Samaritan Inn.
4. taler [pastor Cunningham]: Jeg var pastor der da eiendommen til vertshuset Good Samaritan
ble kjøpt. Distriktet og unionen innså at vi ikke bare trengte menighetsplanting, men også
sosialt arbeid i lokalsamfunnet.
En som har vært viktig for Good Samaritans fremgang er søster Moore, som tar seg av informasjonssystemet.
Det begynte med fysisk slitsom innsamling av informasjon, men etter som
antallet klienter vokste, trengte man bedre systemer. Hun sørger for å få registrert navn, adresse,
telefon og opplysninger om folks bakgrunn. Mange er hjemløse, da noterer hun det. Når de kommer,
registrerer hun dem, så vi kan se hvor ofte de kommer. Dette hjelper oss å forstå hvem det er
vi hjelper. Vi vil nå dem med Kristi ord, ikke bare mate dem. Får de mat og klær, vil vi forhåpentlig
en dag nå inn til deres sjel.
Vi driver et holistisk arbeid for mennesker i en håpløs situasjon. Derfor trenger vi nye ressurser.
Mødreklinikken skal hjelpe klientene å se seg selv som verdifulle mennesker. Og tannlegebesøk
er dyrt her. Folk flest har ikke råd, men snart kan vi hjelpe dem med det.
Leder: Takk, pastor Cunningham. Nå har vi anledning til å støtte de flotte misjonsprosjektene i
Belize og Jamaica. Takk skal dere ha.
[Offeret]
Prosjekter dette kvartalet:
Dette kvartalet går offeret 13. sabbat til å
bygge et evangeliseringssenter i Belmopan, Belize
bygge en sårt tiltrengt ungdomsleir i Nord-Belize
opprette et mødresenter og en tannklinikk ved Vertshuset Good Samaritan, Jamaica.
Barneprosjekt: Innkjøp av tannlegestol for barn på den nye tannklinikken ved vertshuset Good Samaritan Inn.
Fremtidige prosjekter:
Neste kvartal besøker vi Den nordamerikanske divisjon
Særlige prosjekter:
Badehus og toaletter ved Camp Polaris i Alaska.
Nå tusenvis av mennesker i West Virginia med Harvest Time i Appalachia.