«[…] med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone» (Hebr 12,2).
Tannlegen forklarte hvorfor kronene hans alltid er feilfrie. «I motsetning til enkelte tannleger har jeg aldri problemer med de kronene som kommer tilbake fra laboratoriet,» sa han. «Hvis jeg sender dem perfekt arbeid, sender de meg perfekte kroner.» Han er ikke urolig for sluttresultatet. Han konsentrerer seg om sin rolle i den første fasen av prosessen.
Slik trenger heller ikke kristne å stresse over om deres karakter vil være god nok til slutt. Det er Guds verk. Vi skal stride «troens gode strid» (1 Tim 6,12) ved å holde blikket festet på Jesus, «troens opphavsmann og fullender». En slik tro på Kristus gjør at han kan arbeide i oss så vi «både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje» (Fil 2,13), og fullfører den gode gjerning han har begynt (Fil 1,6). Uten tro er det mulig å føle nederlaget alt før vi begynner, fordi vi fokuserer på oss selv i stedet for på ham.
Som Jesus sier: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt» (Joh 6,29). Vi skal se at Jakob hjelper oss å forstå denne sannheten.
LesJak 1,2–3; 1 Pet 1,6–7; 1 Pet 4,12–13. Hva sier både Jakob og Peter om prøvelser?
Hvordan skal vi forholde oss til denne formaningen?
Ingen liker å lide, vi unngår det hvis vi kan. Det greske ordet for prøving av
vår tro i vers 3 er dokimion. Det viser til prosessen med å bevise at noe er ekte.
Peter sammenlikner testingen av vår tro med den måten ilden renser gull på:
selv om en slik opplevelse ikke er behagelig, forventer Gud et godt resultat.
Prøvelser burde ikke ta motet fra oss, for hvis vi er trofaste, kommer vi «ut som
gull» (Job 23,10; se Ordsp 17,3).
Når prøvelsene kommer, skal vi glede oss, især over vår tro, for Jesus sier:
«Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen» (Matt 5,12). Og
prøvelser gir oss en bedre forståelse av hva Kristus utholdt for vår skyld. Som
1 Pet 4,13 sier det: De gir oss del i Kristi lidelser.
Vi bør altså se ut over hver prøvelse mot resultatet Gud har i tanke. Det er
der vi trenger tro. Vi trenger å tro på en kjærlig Far, stole på hans visdom og
handle ut fra hans ord. Vi kan trygt overlate fremtiden til ham (se Rom 8,28).
Det er bare ved troen, ved at vi kjenner Guds kjærlighet og lever tillitsfullt i lys
av denne kjærligheten, at vi kan glede oss i våre prøvelser.
I Jak 1,3 er «utholdenhet» siktemålet for prøvelsen av vår tro. Det greske
ordet (hypomonē) viser til det som varer lenger enn alt annet fordi det hviler
trygt i vissheten om Guds endelige frelse (som i Luk 21,19).
Det er én ting å være trofast mot Gud i prøvelser, å ikke miste troen, men
klamre seg til Herren når motgangen er som størst. Men vi skal også
«glede» oss over våre prøvelser. Er ikke det litt vel mye forlangt? Iblant kan
det være tøft nok bare å være trofast i prøvelser, men å glede seg over dem?
Det er det som står i teksten. Men hvordan kan vi lære å glede oss når det er
det siste vi har lyst til?
Les Jak 1,2–4. Legg merke til utviklingen: tro, prøvelser, utholdenhet, fullkommen
gjerning. Jakob starter med tro fordi det er grunnlaget for all kristen
erfaring. Så sier han at vi trenger prøvelser så ektheten av vår tro kan testes. Til
slutt sier Jakob at prøvelser kan lære oss utholdenhet, slik at vi ikke overraskes
og bukker under for dem. Guds mål er at vi «kan være fullkomne og hele, uten
noen mangel» (Jak 1,4). Ordet fullkommen (teleios) betyr åndelig moden, mens
hele (holokleros) gjelder helhet i ett og alt. Vi kan bli så mye mer i Herren hvis
vi dør fra selvet og lar ham virke i oss så vi «vil og gjør det som er etter Guds
gode vilje» (Fil 2,13).
LesEf 4,13 og Fil 3,12–15. Hva bør den kristnes holdning til «fullkommenhet» være?
Som Paulus vil den kristne søke å forme sitt liv etter Mesterens kjærlighet.
Men vi vil aldri føle at vi «alt er fullkommen».
Legg også merke til vektleggingen av fremtiden. Paulus peker på det Gud
har lovet ham ved tro på Jesus. Det kommer aldri en tid i den kristne vandring
da vi kan si «jeg har nådd det». (Har du lagt merke til at de som sier at de har
«nådd det», er selvgode, en pest og en plage?) Vi er som et kunstverk, vi kan
alltid bli bedre, og Gud lover å gjøre nettopp det, bare vi vandrer i tro og over
gir oss til ham hver dag.
Ville du være god nok til å bli frelst hvis du døde nå? Eller ville du ha vært
god nok til å bli frelst hvis du hadde dødd to uker etter at du tok imot Jesus?
Tror du at du blir god nok om et halvt år? Hva sier svaret om ditt behov for
Kristi rettferdighets kappe, uansett hva slags grad av «fullkommenhet» du
når?
LesJak 1,5–6. Hva er forskjellen på visdom og kunnskap? Hvordan forbinder
Jakob visdom og tro?
Det kan virke litt rart at han sier: «Om noen blant dere mangler visdom.» Hvem
føler vel at de har nok visdom? Salomo erkjente sitt behov og ba om «et lydhørt
hjerte, så jeg kan […] skille mellom godt og ondt» (1 Kong 3,9). Senere skrev
han: «Å frykte Herren er opphav til visdom» (Ordsp 9,10).
Vi har lett for å tenke på visdom som det vi vet. Hvordan kan disse tekstene
vise oss en annen side av sann visdom? Jak 1,19–21; Jak 2,15–16; Jak 3,13.
Både Ordspråkene og Jakob beskriver visdommen som noe praktisk: ikke det
vi vet, men hvordan vi lever. For eksempel, å være «rask til å høre, men sen til å
tale» (Jak 1,19). Platon sa: «Vise menn taler fordi de har noe å si, tåper fordi de
ønsker å si noe.» Med andre ord kan vi ha all verdens kunnskap, men mangle
sann visdom.
Siden Gud er kilden til all sann visdom, blir vi mest vise ved å lytte til ham,
å lese hans ord og meditere over Kristi liv, «han som er blitt vår visdom fra
Gud» (1 Kor 1,30). Ved å avspeile Kristi karakter i vårt liv lever vi ut sannheten
slik den er i Jesus. Det er sann visdom.
Les Jak 1,6 igjen. Vi må be i tro, uten å tvile. Er ikke det vanskelig iblant?
Hvem sliter ikke med tvil innimellom? Da er det viktig å be og tenke gjennom alle de grunnene vi har for tro: historien om Jesus, Bibelens profetier
og våre egne troserfaringer. Hvordan kan dette gjøre det lettere å håndtere
tvil?
Ordet for «tvil» handler om indre splittelse. Dette hjelper oss å forstå dens
forbindelse med å være spaltet. Vi får et eksempel på dette ved Kadesj-Barnea.
Israel sto overfor et valg: gå fremad i tro eller gjøre opprør mot Herren. De
valgte opprør og ville tilbake til slaveriet i Egypt. Da Gud grep inn og Moses
kunngjorde at de ville dø i ørkenen, «trodde» folket plutselig! «Kom,» sa de,
«så går vi opp til det stedet Herren har talt om. For vi har syndet» (4 Mos
14,40).
«Nå lot det til at de oppriktig angret sin syndige atferd, men de sørget mer
over følgen av sin egen onde vei enn over sin utakknemlighet og ulydighet. Da
de fant ut at Herren ikke ville endre sin beslutning, våknet deres egenvilje på
ny, og de nektet å dra tilbake til ørkenen. Da Herren påla dem å dra bort fra
fiendens land, satte han deres tilsynelatende ydmykhet på prøve, og det viste
seg at den ikke var ekte.» – Alfa og Omega, bind 1, side 365 [PP 391].
Da disiplene ba om mer tro, sa Jesus at det var rikelig om man hadde tro på
størrelse med et sennepsfrø. Det som teller, er om troen lever og vokser, og det
kan bare skje når vi utøver tro og stoler på Gud under alle forhold.
Men tvilen kan komme i veien. Verden bombarderer oss med tvil og skepsis,
og ingen er immune. Vi kan bare be og huske Guds trofasthet og stole på at han
har hånd om vår fremtid.
Hvilke grunner har du for å stole på Gud og løftene og leve i tro? Tenk gjennom
dem, så vil troen vokse.
I dette korte brevet er Jakob opptatt av de fattige, og noen mener det er hovedtemaet.
Men for moderne ører virker kanskje utfallene mot de rike og for de
fattige vel krasse. Samtidig sier Jakob bare det Jesus har sagt.
Jakob stenger ikke døren til Guds rike for alle de rike. Men som Jesus kjenner
han rikdommens lumske fristelser. Enten man er rik eller fattig, må man ha
blikket festet på det som virkelig er verdifullt. Problemet med penger er at de
lett kan gjøre oss mer opptatt av det synlige enn det evige (2 Kor 4,18).
Det skal være sikkert: rikdom, høyere utdanning og sosial innflytelse kan
lett skille folk fra de «mindre heldigstilte». Men den første menighet holdt de
to gruppene sammen ved å snu opp ned på verdslige verdier. Den som tar den
nederste plassen, kan glede seg over å bli opphøyet.
«Så lenge det i Guds verden finnes sultende å mette, nakne å gi klær, sjeler
som forgår av mangel på frelsens brød og vann, taler hver unødvendig vane,
ethvert overskudd av midler, de fattige og naknes sak.» – Welfare Ministry, side 269.
Hva med deg? Om du er rik eller fattig betyr ingenting, det som betyr noe,
er hvordan du forholder deg til penger. Hva er det med pengene som er så
farlig for sjelen?
«Jesu programtale» i Alfa og Omega, bind 4, side 253–268 [DA 298–314].
«Gud vil at hans tjenere skal se seg selv som de er. For at de skal få sann
innsikt i sin tilstand, tillater han at lidelsen angriper dem, så de kan bli renset.
Livets prøvelser er Guds redskaper for å fjerne urenheter, skrøpeligheter og
mangler fra vår karakter og utruster oss for samfunnet med himmelens rene
engler i evigheten. Og når vi gjennomlever prøvelsen og lidelsens ild brenner
oss, skal vi ikke da ha blikket festet på det usynlige, på arven, det evige liv,
fylden av herlighet? Og når vi gjør dette, vil ilden ikke fortære oss, men bare
fjerne slagget, og vi skal bli sju ganger renset og bære den usynliges stempel.»
– Advent Review og Sabbath Herald, 10. april 1894.
Forslag til samtale
Hvilke bibelske personligheter er til størst oppmuntring når du har det
vondt? Har du lært å finne glede i prøvelser? Fortell i så fall klassen hva
som har hjulpet deg til dette. Og hvis du ikke har kunnet glede deg i
dine lidelser, så snakk om det også.
Tenk mer på den kjensgjerning at sann visdom ikke først og fremst er
intellektuell, men hva vi foretar oss i troen på Kristus. Og hvorfor betyr
ikke dette at intellektuell kunnskap er uvesentlig? Hvordan kan f.eks.
feil lære være skadelig for vår vandring med Herren?
En ung mann hadde en venn som gikk gjennom store prøvelser. Selv om
den unge mannen syntes det var tungt å se på prøvelsene, merket han
at vennen vokste i nåde. Da prøvelsene var over, hadde vennen virkelig
forandret seg – til det bedre! Hva har dine prøvelser lært deg som du
har hatt åndelig nytte av? Spør deg om du kunne ha lært dette på annen
måte?
Hva kan du si til en som er en oppriktig troende, men som iblant angripes
av tvil? Hvordan kan du hjelpe ham?
På jobben kaller de meg ”forkynneren” siden jeg liker å fortelle om Jesus, men sånn har det
ikke alltid vært.
Jeg har sju søsken. Bestemor var den eneste adventisten hjemme og tok meg med i kirken på
sabbaten. Hun ante ikke at hun forberedte meg til noe stort.
Jeg ble voksen og giftet meg. Vi fikk fire barn. En gang vi hadde vært i familieselskap hos
mor, ble det drukket mye. Vi kjørte hjem på morgenkvisten. Som ved et mirakel kom vi levende
hjem. Da jeg våknet utpå dagen, kunne jeg ikke huske noe av hjemturen. Min kone sa: ”Du kunne
ha drept oss, jeg sitter aldri mer på med deg.”
Jeg gikk ut og sjekket bilen. Den var i orden. Jeg begynte å gråte: ”Hva har jeg gjort? Jeg
kunne ha mistet hele familien min.”
Jeg visste at Gud kunne frelse, men jeg hadde ikke skjønt at jeg trengte ham før nå. ”Hva skal
jeg gjøre?” spurte jeg. "Det er en grunn til at du lot meg leve.”
Mange år tidligere, mens jeg bodde hos en onkel i fjellene som dyrket marihuana, hadde jeg
truffet en adventist som tok seg av meg. Jeg hadde bodd hos ham et år. På sabbatene forklarte de
meg bibelvers som jeg lurte på.
Nå husket jeg det jeg hadde lært: ”dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig,
så han tilgir …” (1 Joh 1,9), ”Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv” (Gal
2,20), ”alt tjener til det gode for dem som elsker Gud” (Rom 8,28), og mer til.
Jeg skjønte at Gud veiledet meg med sitt Ord, han ga meg noe å støtte meg til. Jeg begynte å
be om hjelp hver kveld. Og jeg leste i Bibelen om morgenen.
Jeg lærte mye nytt, fikk kontakt med Adventkirken igjen og ble døpt. Min kone overga seg
også til Jesus. Gud elsker oss og tilgir oss, og så lar vi andre få del i kjærligheten og tilgivelsen.