«For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har vist barmhjertighet, men barmhjertigheten triumferer over dommen» ().
Vi kjenner historien godt, spørsmålet er: Har vi tatt den til oss?
Først en prest og deretter en levitt gikk fra Jerusalem til Jeriko og så en
mann som lå halvdød i veien. Begge var ferdige med sine religiøse plikter, men
likevel fikk de seg ikke til å forbinde disse pliktene med noen følelse av ansvar
for den skadde, så de tuslet videre. Til slutt kom en halvhedensk samaritan
forbi, forbarmet seg over mannen, pleide sårene hans og betalte for hans opp-
hold på et vertshus hvor han kunne komme til krefter. Han lovet også å betale
verten for det mannen ellers måtte trenge (se ).
Jesus fortalte historien da en lovkyndig spurte om det evige liv. Snarere enn
å si til den lovkyndige: «Prøv hardere!» eller «Gjør mer!» tegnet Jesus et bilde
av kjærligheten i virksomhet. Vi skal altså elske også i potensielt farlige eller
ubehagelige situasjoner, og vi skal elske dem vi ikke liker.
Det er ikke lett, og ofte føles det fremmed for oss, men ekte kjærlighet
innebærer en betydelig grad av risiko og kaller oss til å rive ned skiller mellom
oss mennesker, både utenfor og, i sær, i menigheten. Denne uken skal vi se hva
Jakob har å si om dette.
Les . Her får vi en studie i kontraster. Én er rik, velkledd og tilsynelatende
betydningsfull, mens den andre er fattig, ustelt og tilsynelatende et null.
Den ene behandles med høflighet, den andre med forakt. Den ene vises til en
god plass, den andre må stå langs veggen eller sitte på gulvet.
Ikke så pent gjort, spesielt ikke på en gudstjeneste! Det greske ordet for
«forsamling» i vers 2 er synagoge, sannsynligvis en jødisk-kristen sabbatsgudstjeneste,
som ofte må ha funnet sted i private hus (se ).
I gresk-romersk kultur i det første århundre var ens offentlige framtoning og
posisjon av den største betydning. Man forventet at folk med rikdom, utdannelse
eller politisk innflytelse skulle bruke dette til å fremme sitt omdømme
og sine personlige interesser. Store gaver til offentlige eller religiøse prosjekter
satte mottakeren i takknemlighetsgjeld. Godhet ble betalt med lojalitet og
offentlig anerkjennelse. De få i overklassen som kom til gudstjenester, regnet
med særbehandling. Å forsømme dette ville ha ført skam over kirken. Det førte
til splid og folk tok det ille opp hvis man ikke opptrådte «politisk korrekt».
Les og . Hvilke sosiale forventninger er det tale om?
Hvordan går de på tvers av evangeliets prinsipper?
Det er ingen synd å være fattig eller rik, men vår måte å behandle mennesker
som skiller seg ut i alder, velstand, utdanning og religiøs overbevisning, sier
mye om vår kristendom. Vi viser ofte mer respekt for dem som er «over» oss på
den sosiale rangstigen enn dem som er «under» oss. Vi må huske at det er lett å
bli overlistet av skikk og bruk, selv om vi er kalt til å være annerledes (se ).
Det er nok ikke like tydelig hos oss som det Jakob beskriver, men har ikke vi
også lett for å gjøre forskjell på folk? Hvordan kan vi takle dette problemet?
Enhver litteraturevangelist vet at de som har minst, ofte ofrer mest for å kjøpe
bøker. Det kan være vanskelig å selge litteratur i velstående nabolag, for de
som bor der, er ofte fornøyd med det de har og føler ikke så stort behov for Gud
som de som har mindre. Det samme ser vi på verdensplan: menigheten har ofte
vokst raskest når det har vært økonomiske og sosiale problemer. Og er ikke
de som sliter med store problemer ofte mer åpne for håpet i Jesus enn de som
synes det går bra for dem?
Les . Hvordan bygger han på det han skrev i de fire foregående
versene?
Dette avsnittet tyder på at det var store problemer i forholdet mellom de rike og
de fattige i menigheten. Gud valgte de fattige som var «rike i troen» selv om
verden gikk dem imot, og de rike brukte rikdommen til å «undertrykke» de
fattige. Det var vanlig at de rike utnyttet de fattige den gang. Og romersk lov
diskriminerte mot de fattige til fordel for de rike.
«Folk av underklassen, som man mente handlet ut fra økonomiske egeninteresser,
kunne ikke reise sak mot representanter for overklassen, og lovene foreskrev
strengere straff for personer av lavere stand når de ble dømt for lovbrudd enn
for lovbrytere fra overklassen.» – Craig S. Keener, The IVP Bible Background
Commentary: New Testament (Downers Grove, Ill., 1993), side 694.
Les . Hva sier han om resultatet av slik oppførsel?
Deres oppførsel er egentlig blasfemi mot «det gode navnet», Jesus. Dårlige
handlinger er ille i seg selv og blir bare verre av at de som bekjenner Jesu
navn, gjør dem. Enda verre er de som i Jesu navn bruker sin rikdom eller
makt til å oppnå fordeler over andre i menighetene, noe som ofte fører til
splittelse og strid. Vi må være forsiktige så våre ord og handlinger harmonerer
med «det gode navnet» vi bekjenner oss til.
Jakob kaller Guds lov «den kongelige lov» () fordi loven kommer fra
«kongenes konge» (). Rikets lov er gjengitt i Bergprekenen (Matt 5–7),
der vi finner den første av NTs ni henvisninger til å elske vår neste.
Jesu ord i sier noe om hvordan ble forstått på den
tiden. De foregående budene i 3. Mosebok bruker synonymer for ens neste:
De forbyr hat mot ens «bror» () og å bære nag til ens landsmann
().
Det var nok noen som tolket disse budene som at det var i orden å være sint
på eller hate en som ikke var israelitt siden slike ikke er spesielt nevnt i disse
tekstene. Folk som ikke var israelitter, ble også betraktet som fiender. Vi vet at
slike holdninger eksisterte i Qumran-samfunnet, en gruppe fromme jøder som
hadde skilt seg fra resten av folket. De ble opplært til å hate «mørkets barn»
og «fortapelsens menn» (The Community Rule 1QS 1,10; 9,21–22), merkelapper
som tilsynelatende ikke bare gjaldt utlendinger, men også israelitter som
forkastet gruppens lære.
«Synd er det største av alle onder, og det påhviler oss å ha medlidenhet med
synderen og hjelpe ham. Det er mange som feiler, og som føler sin skam og sin
tåpelighet. De hungrer etter et oppmuntrende ord. De ser på sine feiltrinn og
det de har gjort galt, inntil de nesten blir drevet til fortvilelse. Disse menneskene
må vi ikke forsømme. Hvis vi virkelig er kristne, vil vi ikke gå forbi dem
på den andre siden av veien. Vi vil ikke holde oss lengst mulig borte fra dem
som mest trenger vår hjelp. Når vi ser mennesker i nød, enten det skyldes sorg,
lidelse eller synd, må vi aldri si: Dette angår ikke meg.» – Alfa og Omega, bind
5, side 60–61 [].
Jesu liv er det beste eksempelet på uselvisk kjærlighet til dem som ikke
fortjener det og ikke elsker oss. Hvordan kan vi lære å vise slik kjærlighet
mot dem som ikke fortjener det og ikke elsker oss? Hvorfor er den eneste
løsningen full selvoppgivelse og å la selvet dø?
Les . Lese tekstene i tabellen nedenfor, og sorter dem etter om de
understreker «hele loven,» «kjærlighetens lov» eller begge deler.
Hele loven
Kjærlighetens lov
Vi kan vanskelig fatte hvor radikal Jesu lære om loven var. Fromme jøder
mente at man ikke kunne påstå at man holdt loven uten at man forpliktet seg
på alle de lovene som finnes i Mosebøkene. Til slutt kom man til at det var 613
lover (248 positive og 365 negative).
Spørsmålet Jesus fikk om hvilken lov som var viktigst (), var
nok ment som en felle. Men selv om Jesus synes å ha bekreftet at hver «tøddel» (den minste hebraiske bokstaven, ) var viktig, lærte han også at
kjærlighet til Gud og kjærlighet til vår neste var de viktigste budene siden de
oppsummerer alle de andre.
Jesu lære viser også at lydighet ikke eksisterer i et vakuum. Den er alltid
relasjonell, ellers er den meningsløs. Altså: hvis jeg gir tiende fordi jeg er redd
for å gå fortapt, er det ikke relasjonelt. Men hvis jeg gir tiende av takknemlighet
for alt Gud har gitt meg, da bygger mine handlinger på mitt gudsforhold.
Jesus sa også at «det som veier mer» i loven er «rettferdighet, barmhjertighet
og troskap» (). Alt dette har også med relasjoner å gjøre – forholdet
til Gud og andre mennesker. Så Jakob sier ikke noe annet enn Jesus
eller Paulus: Ethvert brudd på Guds lov skader forholdet til Gud og til andre.
Poenget er altså ikke å ha nok gode gjerninger til å oppveie de dårlige. Det ville
være lydighet i et vakuum, som om vi var de eneste som betydde noe. Nei, når
vi kjenner Jesus, begynner vi å flytte oppmerksomheten bort fra oss selv og
mot Gud og vår neste.
Hvor mye av din lydighet skyldes kjærlighet til Gud og andre, og hva er ren
pliktfølelse? Er det alltid galt å gjøre ting av pliktfølelse? Kanskje føler du
ikke kjærlighet til en person, men hjelper ham eller henne bare fordi du vet
at det er riktig. Hva er galt med det?
Les (se også ; ; ; ).
Hva sier disse versene om dom?
Vi blir dømt etter loven, etter det vi har gjort, enten godt eller ondt. Men
Bibelen lærer også at Jesu rettferdighet dekker den som tror på ham.
Det er to sider ved dette: tilgivelse (rettferdiggjørelse) og lydighet (helliggjørelse).
«Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre. Lev da i ham» (),
og: «Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus» ().
Det sies ofte at vi ikke bare blir dømt etter det vi har gjort, men også etter
det vi ikke har gjort. Sant nok, men her er det mange som surrer. Det kommer
ikke an på å gjøre flere ting. Sånt fører bare til motløshet og nederlag. Merk
deg hvordan Jakob beskriver det i første halvdel av vers 13: «For dommen skal
være ubarmhjertig mot den som ikke har vist barmhjertighet.» Dette er enda en
relasjonell definisjon av «å gjøre».
Tenker man for mye på dommen, kan den gjøre en så paranoid at en gir opp
i fortvilelse. Men det er ikke dette som menes med: «Frykt Gud […] For nå er
timen kommet da han skal holde dom» ()! Vi må alltid stole på Jesu
rettferdighet, for den er vårt eneste håp i dommen. Det er kjærligheten til Gud,
som har frelst oss ved sin rettferdighet, som skal anspore oss til alt det han har
kalt oss til å gjøre.
Men Bibelens advarsler om dommen er skrevet for vårt beste, slik at vi ikke
skal bli lullet inn i en falsk trygghetsfølelse. Jakob sier at «barmhjertigheten
triumferer over dommen» (). Dette skal vi huske, særlig når vi har med
dem å gjøre som har falt i de verste synder.
Er du noen gang blitt møtt med barmhjertighet, nåde og tilgivelse når du
virkelig har rotet det til og bare regnet med fordømmelse? Hvordan føltes
det? Hvordan kan du være sikker på at du ikke glemmer dette neste gang en
annen gjør en stor feil?
«Den store regnskapsdagen» i Alfa og Omega, bind 7, side 401–410
[].
«Gud har for mennesker og engler anerkjent deg som sitt barn. Be om at du
ikke må spotte «det gode navnet som er nevnt over dere» . Gud sender
deg til denne verden som sin representant. Ved alt du gjør, skal Guds navn bli
kunngjort […] Dette kan du bare nå frem til når du tar imot Jesu nåde og rettferdighet.
» – I naturens tempel, side 107–108 [].
«På grunn av Kristus kan rettferdigheten tilgi uten å gi avkall på en tøddel
av sin opphøyde hellighet.» – SDA Bible Commentary, bind 7, side 936.
Forslag til samtale
Gandhi oppsummerte det mange tenker da han sa: «Jeg liker din
Kristus, jeg liker ikke dine kristne. Dine kristne er så forskjellige fra din
Kristus.» Hvorfor er det lett å forstå hvorfor han sa det? Det er lett å se
på hva andre har gjort i Kristi navn, men hvorfor må vi i stedet se på oss
selv og hva vi har gjort i hans navn? Hvor tydelig åpenbarer vi ham for
dem rundt oss?
Er din menighet et sted hvor folk føler seg verdsatt og respektert, uansett
bakgrunn, status og andre ting? Hvis ikke, hva kan du gjøre med
det?
Hvilke tradisjoner og sosiale normer i ditt land strider mot bibelsk tro?
Hvilke av dem er lette å få øye på, og hvilke krever mer ettertanke? Etter
å ha funnet dem: Hvordan kan du løsrive deg fra dem, slik at du lever ut
og åpenbarer evangeliets prinsipper slik at andre kan se at Jesus gir alle
et bedre liv?
Det er så sin sak å elske sin neste, men hva vil det si å elske Gud? Snakk
sammen om dette og hvorfor og hvordan vi elsker ham.
«Barmhjertigheten triumferer over dommen.» Hva betyr dette rent praktisk,
for eksempel overfor dem som gjør urett? Hvilken balanse må til?
Fosteret vokste opp, og en dag begynte seksåringen på adventistenes barneskole, verken blind
eller i rullestol. Han klarte seg godt på skolen, og i dag er han pastor i Adventistsamfunnet.
Dette fosteret er en del av Guds plan. Jeg er dette fosteret. Jeg skulle vært død mange ganger, men
Gud tok seg av meg. Likevel holdt jeg på å bli Satans bytte.
Livet har ikke vært så enkelt. Far forsørget oss ikke, og vi var fattige. Tre-fire av oss delte skolesekk.
Vi fikk avlagte skoleuniformer og måtte ofte gå sultne på skolen, for vi hadde ikke spist på
flere dager.
Barn som vokser opp på sørsiden i Belize by går ofte ville veier. Jeg rotet meg bort i djevelens
musikk. Jeg tok blikket av Jesus, men han førte meg tilbake via tunge opplevelser. Gud overbeviste
meg om mine feil.
Jeg pleide å gå i kirken sabbats morgen og spilte på klubber lørdag kveld. Der var det også andre
fra kirken. Men noen av dem forlot miljøet sammen med meg, og nå har vi et budskap vi deler
med andre: Denne musikken fører folk i evig fortapelse. Det sier jeg ut fra det jeg har opplevd og
sett på klubbene. Jeg sier alltid: Kom hjem!
Gud talte til meg gjennom bibelstudium. Jo nærmere jeg kom Jesus, desto klarere så jeg åndskampen.
Nå går jeg nødig på klubber. Jeg vet at musikken er inspirert av demoner.
Jeg drømmer om å se millioner av mennesker frelst. Ved Guds nåde har jeg fått holde mange
møteserier, og hundrevis av mennesker er blitt døpt.
Mor sier alltid: ”Du må aldri glemme at du var et forkastet foster. Glem ikke at du tilhører
Gud. Han bevarte deg, og du må leve til hans ære.”