«For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger» (Jak 2,26).
Han var en dyktig lege og forstander i en menighet med flere hundre medlemmer.
Han ga store beløp til kirkens prosjekter, og hans gavmildhet fikk andre til
å gi mer. Legen var også en stor taler. Når presten var borte, talte han, og alle
gledet seg til hans prekener, som var teologisk dype, inderlige og åndelige.
Så en dag kom det ut. Det var ikke på grunn av ferie at legen var borte forrige
sabbat, slik mange hadde trodd. Nei, han ble funnet død i sin leilighet ved
stranden etter en overdose narkotika.
Verre var avsløringen om at det lå massevis av pornografiske filmer og blader
på soverommet. Menigheten var fortvilet, spesielt de unge, som hadde sett
opp til ham som et forbilde. Dommen er i Guds hånd, men legens handlinger
reiser spørsmål om hans tro.
Hva kan dette lære oss? Selv om vi er frelst ved tro, kan vi ikke skille tro og
gjerninger i kristenlivet. Jakob tar opp dette.
«Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger?
Kan vel troen frelse ham?» (Jak 2,14). Hvordan skal dette verset forstås i
lys av frelse ved tro alene? Les Jak 2,15–17; se også Rom 3,27–28; Ef 2,8–9.
Tro uten gjerninger. Jakob illustrerer denne typen tro (Jak 2,15–16). Som vi alt
har sett, er lydighet relasjonell, ifølge Jakobs brev. Så hvordan forholder vi oss
til en bror eller søster i menigheten som trenger hjelp? Ord duger ikke. Vi kan
ikke bare si: «Gå i fred. Gud vil hjelpe», når han har gitt oss midler til å hjelpe
ham eller henne.
Selvfølgelig kan behovene være uendelige, og vi kan ikke gjøre alt. Men vi
er Jesu hender og føtter, og vi kan hjelpe andre én person om gangen. Det var
for det meste slik Jesus arbeidet. I Mark 5,22–34 leser vi at en mann og ba om
hjelp for en datter som lå for døden. På veien kom en kvinne bakfra og rørte
ved Jesu kappe. Etter helbredelsen kunne han ha gått videre, og kvinnen ville
ha jublet. Men Jesus visste at hun trengte mer enn bare fysisk helbredelse. Så
han stoppet og ga av sin tid så hun kunne bli et vitne for ham og dele, ikke bare
motta. Så sa han de ordene som er gjengitt i Jak 2,16: «Gå bort i fred» (Mark
5,34). Men i motsetning til i teksten i Jakobs brev betydde de faktisk noe!
Når vi ser et behov, men ikke foretar oss noe, går vi glipp av en anledning til
å utøve tro. Da blir troen litt svakere og litt mindre levende. For troen dør uten
gjerninger. Jakob beskriver det krassere: troen er allerede død. Hadde den vært
levende, ville gjerningene vært der. Og hva skal man med tro uten gjerninger?
I slutten av vers 14 stiller Jakob et spørsmål som er sterkere i ordlyden på
gresk enn i de fleste oversettelser: «Den troen kan vel ikke redde ham?» Jakob
forventer et klart nei.
Hvordan kan vi lære å uttrykke vår tro gjennom våre gjerninger uten å tro at
gjerningene kan frelse oss?
LesJak 2,18. Hva er viktigst for Jakob? Hvordan viser vi vår tro ved våre
gjerninger?
Jakob bruker et vanlig retorisk grep hvor en mulig opponent står frem. I dette
tilfellet prøver vedkommende å drive en kile mellom tro og gjerninger ved å si
at bare man har det ene eller det andre, er alt i beste orden. Men hele poenget
hos Jakob er at vi ikke kan gjøre oss håp om å bli frelst ved tro hvis det ikke
finnes tilsvarende gjerninger: «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra
gjerningene vise deg min tro» (vers 18).
Poenget er at ikke all tro frelser. Sann tro, tro til frelse, kjennetegnes av
gode gjerninger. Og gjerningene er bare gode gjerninger hvis de bygger på tro.
Tro og gjerninger er som de to sidene av en mynt. Den ene kan ikke eksistere
uten den andre. Troen kommer først og viser vei for gjerningene.
Paulus var ikke imot gode gjerninger. Men han avviste dem som en vei til
frelse (se Gal 2,16). Han sa at de som gjør lovgjerninger for å bli frelst, er
under forbannelse, for ingen som prøver å bli frelst ved å holde loven, kan klare
det (Gal 3,10). Lydighet er bare mulig når den er en gave fra Den hellige ånd.
«Hvis man ikke kan fortjene frelse ved gode gjerninger, så må det være helt
av nåde, noe mennesket mottar som en synder fordi han tar imot Jesus og tror
på ham. Det er utelukkende en gave. Rettferdiggjørelsen er ved tro, det kan
ikke være annerledes. Og all uenigheten opphører straks man forstår at verdien
av det falne menneskes gode gjerninger aldri kan kjøpe ham evig liv» – Faith and Works, side 20.
Hvorfor bør dette at vi ikke kan arbeide oss frem til himmelen, være en oppmuntring
til å gjøre så mye godt vi kan, av kjærlighet til Gud?
Har man ikke gjerninger, finnes det bare én annen måte å «bevise» at troen er
ekte: rettroenhet. Dersom jeg tror de riktige tingene, så må jeg vel ha tro?
Intellektuell kjennskap til sannheten er viktig. Men denne kunnskapen beviser
ikke at man har frelsende tro.
Hvilken advarsel om en feil oppfatning av sann tro gir Jak 2,19?
Den mest grunnleggende trosbekjennelsen i GT er 5 Mos 6,4: «Hør, Israel!
Herren er vår Gud, Herren er én.» Verset er kjent som shema (den begynner
med dette hebraiske ordet), og verset oppsummerer troen på én Gud. Alle
bibelske læresetninger har sitt utspring her.
Men selv de onde åndene tror på denne sannheten. Ja, de vet det! Men hva
gagn har de av det? De skjelver i Guds nærvær, slik de også gjorde i møte med
Jesus da han befalte dem å komme ut av dem de hadde besatt (Mark 3,11; Mark 5,7).
En intellektuell tro som ikke virker inn på vår oppførsel, duger ikke, for det
er den samme troen djevlene har, de som prøver å prakke på oss falsk lære.
Djevlene prøver å få folk til å tro på sitt bedrag ved å få sine offer til å klynge
seg til uren og urettferdig oppførsel: «Ånden sier med klare ord at i de siste
tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til
demoners lære» (1 Tim 4,1).
Troen må gi seg uttrykk i vårt liv, ellers er den ikke frelsende tro, men «demoners
lære», og slik tro duger like lite til å frelse oss som den duger til å frelse
djevlene.
LesJak 2,21–24 og sammenlign med Rom 4,1–5; Rom 4:22–24. Hvordan beskrives
Abrahams tro i disse tekstene, og hva bygger rettferdiggjørelsen på?
Både Jakob og Paulus siterer 1 Mos 15,6, men de later til å komme til motsatte
konklusjoner. Ifølge Jakob ble Abraham rettferdiggjort ved gjerninger, men det
ser ut som Paulus (i Rom 4,2) uttrykkelig benekter dette (se også vers 24).
Men sammenhengen i Rom 4 har å gjøre med om omskjæringen er nødvendig
for å bli rettferdiggjort, altså om hedningene måtte bli jøder for å bli frelst
(Rom 3,28–30). Paulus viser at Abrahams tro, ikke hans «gjerning» under selve
omskjærelsen, var grunnlaget for rettferdiggjørelsen, for Abraham trodde også
før han ble omskåret. Abraham ble omskåret som et ytre tegn på sin indre tro
(Rom 4,9–11). Men gjerninger kan ikke gjøre noen rettferdig, ikke engang
omskjæring, for bare de som «også går i vår far Abrahams fotspor» (Rom 4,12)
blir rettferdiggjort.
Er dette så forskjellig fra Jakob? Paulus bruker det samme «beviset» for
Abrahams tro som Jakob (se Rom 4,17–21). Abraham trodde at Gud kunne
gjenopplive Isak fordi han «gjør de døde levende og kaller på det som ikke er
til» (vers 17, se også Hebr 11,17–19). Paulus definerer også frelsende tro som
«overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre» (Rom
4,21). Altså: Den troen som stoler på at Gud holder sine løfter og er lydig mot
hans ord, er frelsende tro. Disse gjerningene er ikke «lovgjerninger», men
«trosgjerninger». Eller som Jakob sier det: «Slik kan du se at troen virket
sammen med gjerningene hans, og gjennom gjerningene ble troen fullendt»
(2,22).
Mange understreker troens og gjerningenes betydning, men selv dette skiller
de to. Sann tro er «tro som er virksom i kjærlighet» (Gal 5,6). Gode gjerninger
er ikke bare ytre tegn på tro, de er realiseringen av troen. Abrahams tro på
Gud som skaper fikk ham til å adlyde Gud og ofre sin eneste sønn, Isak. Ifølge
Jakob er det lydigheten som gjør troen fullkommen.
Hva er din erfaring med gjerningenes innvirkning på troen?
«Var det ikke slik med Rahab også, hun som var prostituert? Hun ble kjent rettferdig
på grunn av gjerninger, fordi hun tok imot utsendingene og slapp dem ut
en annen vei» (Jak 2,25).
LesJos 2,1–21. Hvordan skal man forstå dette i lys av frelse ved tro alene?
Ifølge Hebr 11,31 trodde ikke innbyggerne i Jeriko. De fleste moderne oversettelser
sier de var «ulydige». Innbyggerne i Jeriko visste om Israels seire over
midjanittene og amorittene, så de kjente til Israels Guds makt. I Guds dom over
Israel ved Ba’al-Peor så folket i Jeriko både Guds hellighet og hans avsky for
avgudsdyrkelse og umoral: «Innbyggerne i Jeriko kjente til alle disse begivenhetene,
og i likhet med Rahab var mange overbevist, men de fulgte ikke sin
overbevisning» – Alfa og Omega, bind 2, side 87 [PP 492].
Rahab ble ikke frelst på grunn av sin uærlighet, men på tross av den. Hun
trodde på den sanne Gud, og derfor beskyttet hun spionene som Josva hadde
sendt. Det var også betingelser: Hun adlød budbringernes anvisning om å
henge den røde tråden i vinduet. Den minner oss om blodet som israelittene
stenket rundt dørene sine før utgangen fra Egypt (se 2 Mos 12,21–24 ). Rahab
var på ingen måte fullkommen, men hennes tro illustrerer Guds tilgivelse og
nåde mot alle som er villige til å vise tro og overlate resultatet til Gud.
LesJak 2,26. Hvordan oppsummerer teksten forholdet mellom tro og
gjerninger?
Akkurat som kroppen bare er et lik uten livets ånde, så er tro uten gjerninger
død. Og uten sann tro vil den «lydighet» vi prøver å vise, bare være «døde
gjerninger» (Hebr 6,1; Hebr 9,14) som Gud ikke ser noen mening i.
En skjøge frelst ved tro? Hvilke feilslutninger kunne vi ha trukket av dette
dersom det var det eneste eksempelet vi hadde på frelse ved tro? Hvordan
gir historien hennes deg håp?
«Når selvet legges helt bort, kan du få en ny og rik erfaring. Du vil se din egen
ufullkommenhet der du ligger ved korsets fot, og når du ser Kristi fullkommenhet,
vil selvet bli ubetydelig.
For den som har øyne å se med, vil Kristi fullkommenhet anta den største
skjønnhet. Da vil hans mønster prege sinnet og forme karakteren. Guds sinn
må få sette sitt preg på hjertet og gi seg utslag i livet. Kom til Jesus med ditt
behov, be i levende tro, hold fast i Guds hånd, tro, bare tro, og du skal få se
Guds frelse. Hvis du er åpen for veiledning, vil Gud undervise deg, hvis du vil
bli ledet, vil han føre deg til levende vannkilder» – Testimonies to Southern Africa, side 26.
Forslag til samtale
Les fort gjennom Jak 2. Hva er det viktigste budskapet der for dem som
kun setter sin lit til Kristi rettferdighets fortjeneste for frelse?
Noen sier at Jakob taler om tro og gjerninger uten henvisning til Paulus,
og at vi bør tolke Jakob på hans egne premisser. Hva er galt med det?
Hvorfor er det viktig å huske på hva andre tekster sier om tro og gjerninger?
Under reformasjonen tydde katolske apologeter ofte til Jakobs brev
når de ville forsvare romerkirken mot protestantene. Hvorfor viser dette
hvor viktig det er å bygge læren på alle de tekstene vi har til rådighet?
Det sies ofte at man bør finne en «balanse mellom tro og gjerninger». Er
du enig? Snakk med andre i klassen om dette.
Hvorfor nevner ikke Jakob (eller resten av NT) Rahabs løgn eller at
Abrahams tro sviktet i forbindelse med Ismael? Hva kan dette lære oss
om hva det vil si å være kledd i Kristi rettferdighet?
Familien til Tyson og storebroren bodde i Belize by. Begge guttene drev med idrett på skolen.
Moren hadde vokst opp i Adventkirken, men giftet seg med en som ikke var adventist, og
kom bort fra troen.
En kveld passerte Tyson og broren adventkirken på vei hjem fra skolen. De så noen ungdommer
som hygget seg der. Uken etter så de at de unge sang og studerte Bibelen. Tyson ble nysgjerrig,
så de gikk og kikket inn. En av lederne så dem og inviterte dem inn. De ble der resten av
kvelden og trivdes godt. Det ble bedt om å komme neste uke også.
Brødrene fortalte moren om møtet, og hun sa at det var OK at de gikk dit. Neste uke oppdaget
de at møtene ble holdt hver tirsdagskveld. De studerer Bibelen, spiller leker, holder kokekurs osv.
Slik kan medlemmene gjøre ting sammen og fortelle andre unge om Jesus.
Tyson ble invitert til sabbatsskolen, og snart deltok både han, broren og moren. Etter bibelstudier
ble brødrene døpt.
Etter den videregående skolen studerte Tyson teologi i Filippinene, før han kom tilbake til
Belize som pastor. Han er nå gift og arbeider som misjonær i Hong Kong sammen med sin kone.
Hans livsvei er delvis resultatet av at ledere i menigheten tok seg av de unge og at de unge tok
imot Guds kall om å nå andre for ham.
I Belize er 70 prosent av medlemmene unge mennesker. Det drives et aktivt ungdomsarbeid,
men man mangler et leirsted hvor de unge føler at de hører til.
De fleste unge i Belize som kommer i kirken, søker mening i livet. De vil mer enn bare overleve.
Et leirsted vil gi de unge et sted som er deres og hvor de både kan lære og ha det hyggelig
sammen.
Vi håper at våre søsken i resten av verden blir kjent med Belize. En del av offeret 13. sabbat
går til å bygge ungdomsleir og evangeliseringssenter i Belize.