«Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere» (Jak 4,10).
I mange mellomstore og større bedrifter hersker det en «mellomledermentalitet».
Denne holdningen oppstår når arbeidstakerne føler seg berettiget til noe
de ennå ikke har: mer respekt, høyere lønn, bedre stilling, osv. Holdningen
styrkes idet man arbeider for å komme seg fram. Symptomene kan være
flatterende bemerkninger til beslutningstakere og negative avsløringer om kolleger,
alt i rivaliseringens ånd. Da en stor TV-personlighet nådde toppen uten å
ødelegge andre på veien, sa en kollega: «Det var lik langs veien.»
Det ville være fint om egoistisk rivalisering begrenset seg til verdslige
organisasjoner og menigheten gikk fri. Dessverre viser Skriften at verdslig
«visdom» alt for ofte hersker også blant troende.
Denne uken skal vi se hva Guds ord har å si om dette.
«Er noen av dere vis og forstandig? Da må han vise det i gjerning, i et rett liv
preget av den ydmykhet som visdommen gir» (Jak 3,13). «Den ydmykhet som
visdommen gir.» Hva betyr det?
Noen kommentatorer mener at hele det tredje kapitlet hos Jakob tar for seg
hva som kvalifiserer (eller diskvalifiserer) folk til å være lærere. De «vise og
forstandige» burde være gode kandidater, men det later til å omfatte flere, hele
menigheten. Den visdommen Jakob beskriver her og i hele brevet, er ikke
først og fremst den intellektuelle varianten som de gamle grekerne og mange
vestlige kulturer i dag setter høyt. Visdom gir seg uttrykk i ens oppførsel og
livsstil, slik det antydes i det greske ordet for det, anastrophe, ofte oversatt
«oppførsel» (også brukt i 1 Tim 4,12; Hebr 13,7; 1 Pet 1,15; 1 Pet 2,12 ). Våre hand-
linger og vår oppførsel vitner om hvor kloke vi er. Jesus lærte det samme og sa
at «visdommen er rettferdiggjort av sine barn» (Matt 11,19, NBK).
Interessant nok finner vi det eneste stedet i GT hvor uttrykket er oversatt
«vis og forstandig» i Moses’ formaning til Israel om å holde alle de lovene som
Gud hadde gitt: «Dere skal holde dem og leve etter dem! For da vil de andre
folkene se deres klokskap og forstand. Når de hører om alle disse forskriftene,
vil de si: ‘Så klokt og forstandig det er, dette store folket!’» (5 Mos 4,6).
Derimot skaper det bitre vannet som er nevnt i Jak 3,11, «misunnelse og
selvhevdelse» (v. 14) i menigheten. Dette siste er oversatt fra det greske ordet
eritheia, som betegner «jakten på kun ens egne interesser.» – Ceslas Spicq,
Theological Lexicon of the New Testament, bind 2, side 70. Dette er en holdning
som er mer i pakt med Satan da han var i himmelen enn det kristne skal
være på jorden. Med mindre vi bevisst velger å dø fra selvet og overgir viljen til
Herren, kan vi komme til å legge for dagen de holdningene Jakob advarer mot.
Se nærmere på uttrykket «den ydmykhet som visdommen gir».
I hvilke situasjoner ville det være godt om du la for dagen noe av denne visdommen?
LesJak 3,15–16. Hvordan beskriver han jordisk visdom? Hvordan kommer
denne «visdommen» oftest til uttrykk i verden, og også i kirken?
Den visdom vi har av naturen, er «jordisk,» ja «demonisk» eller «djevelsk», og
blottet for Ånden. Dette burde ikke overraske noen. Salomo talte om at «en vei
som synes å være den rette, kan likevel ende i døden» (Ordsp 14,12; Ordsp 16,25).
Slik visdom er tvers igjennom ødeleggende. Hvis vi dveler ved sjalusi og selvhevdelse,
fører det til lidelse og splid, slik som i Korint (se 2 Kor 12,20, hvor
flere av de samme ordene er brukt).
Jakob taler aldri rett ut om Den hellige ånd, men tanken om den nye fødsel er
klart til stede. Apostelen later til å foretrekke metaforer om å så og bære frukt,
kanskje på grunn av Jesu lignelser som taler om ordet som blir «sådd» i folks
hjerter når de hører evangeliet (se Matt 13,3–9; Matt 13,18–23). Himmelsk visdom er
«rik på barmhjertighet» og «gode frukter». Vi har sett at til tross for Jakobs
vektlegging av lydighet og gode gjerninger som en frukt av troen, triumferer
barmhjertigheten over dommen (Jak 2,13). De virkelig vise vil ikke bare være
saktmodige og ydmyke som Jesus, men også fredsommelige, milde, barmhjertige
og tilgivende, villige til å overse andres feil, ikke kritiske eller dømmende.
Er det ikke lett å gjøre som verden? Tenk på deg selv: Hvor ofte påvirkes ditt
liv av verdslig visdom heller enn visdommen fra himmelen?
«Hvor kommer all striden og spliden hos dere fra? Er det ikke fra lystene som
fører krig i lemmene deres?» (Jak 4,1; se Gal 5,17) Hvilken konflikt skildrer
begge disse tekstene?
De første versene i Jak 4 beskriver troende som rives i filler av bitter indre
strid. Strid i menigheten har en indre årsak: lysten til nytelse (det greske ordet
er benyttet i det livssyn som kalles hedonisme). Disse syndige lystene, som
Paulus omtaler som «kjøttet», fører krig mot våre høyere, åndelige motiver.
Kristenlivet innebærer en langvarig kamp som sprer seg til menigheten og
fører til åndelige traumer blant de troende hvis den ikke blir styrt av «visdommen
ovenfra» (Jak 3,17).
LesJak 4,2–3. Hvilke konkrete lyster er nevnt, og hvordan påvirker de
menigheten?
Disse versene inneholder direkte referanser til de ti bud: «Dere begjærer,
men får ikke. Dere myrder og misunner, men oppnår ikke noe» (Jak 4,2). De
gjentatte henvisningene til problemet med misunnelse, begjær og lyster eller
lidenskaper (se Jak 3,14; Jak 3,16) viser at perspektivet ikke er ulikt det vi finner i
Bergprekenen, hvor det er tale om våre indre motiver, ikke bare ytre handlinger.
Derfor omfatter nok ordene om mord også sinne. De første menigheter
hadde neppe medlemmer som drepte hverandre. Men Apostlenes gjerninger
viser at det spesielt i Jerusalem, der Jakob holdt til, fantes anledninger da svik
lett kan ha ført til at medlemmer ble arrestert og henrettet.
«Det er kjærligheten til selvet som gir uro. Når vi er født på ny, vil det
samme sinn være i oss som var i Jesus, det som fikk ham til å fornedre seg selv
så vi kunne bli frelst. Da vil vi ikke søke etter den høyeste plass. Vi vil ønske
å sitte ved Jesu føtter og lære av ham.» – Alfa og Omega, bind 4, side 284 [DA 330,331].
Jakob hentyder til det bibelske begrepet om Israel som Guds brud og kaller det
utroskap når kristne følger verdslige skikker og lar seg påvirke av verdslige
holdninger. De velger i realiteten en annen mester og herre.
Det neste verset, Jak 4,5, er ikke lett å forstå. Noen mener det er det
vanskeligste verset i NT. Tvetydigheten i den greske teksten går igjen i oversettelsene.
Noen oppfatter «ånd» som Den hellige ånd. Andre mener det er menneske
ånden («med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss»
(2011). Denne siste oppfatningen passer best med grammatikken og konteksten,
men uansett oversettelse er ikke verset veldig klart. Ut fra et nøye studium av
versets syntaks og sammenheng kan vers 5 og 6 oversettes slik: «Eller tror dere
at Skriften taler tomme ord mot misunnelse? Den ånd som han har latt bo i oss,
lengter, men han gir mer nåde. Derfor sier han: Gud står de stolte imot, men de
ydmyke gir han nåde» (Jak 4,5–6, forfatterens oversettelse).
Som vers 1–4 lærer, er menneskeånden (eller «hjertet») gjennomsyret av
lyster som ikke er onde i seg selv, men som synden har ført på ville veier.
Nåden er den eneste løsningen på problemet. Men de stolte har satt seg i en
stilling hvor de ikke så lett kan få del i nåden. Noen har skrevet at vi får nåde
som når tiggere holder fram en kopp ved en foss. Bare den som er ydmyk,
saktmodig og klar over sitt behov, er åpen for den nåden som gis dem som er
uverdige. Som Ellen G. White skrev: «Det eneste vi kan påberope oss når det
gjelder Guds barmhjertighet, er vår store nød.» – Alfa og Omega, bind 4, side
270 [DA 317].
Se på deg selv. Hva gjør deg fortjent til frelse? Hvordan får svaret deg til å
innse ditt store behov for nåde? Hvordan oppfyller korset dette behovet?
«Så vær da lydige mot Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere»
(Jak 4,7). Legg merke til rekkefølgen. Hvordan kan vi lykkes hvis vi prøver å
motstå djevelen i egen kraft? Da sju jødiske eksorsister prøvde å få en demon
ut av en besatt mann ved å påkalle Jesus og Paulus som en slags magisk formel,
overveldet den besatte dem slik at de rømte nakne og blødende (Apg 19,13 -16).
Vi må gi oss inn under Gud og hans vilje om vi skal motstå djevelen. Når vi
gjør det, motstår vi ham faktisk.
Samtidig må vi ikke tro at de første leserne av Jakobs brev aldri hadde gitt
seg inn under Gud før. Jakob skriver til bekjennende kristne. Kanskje vi må
innse at vi må gi oss inn under Gud hver dag og motstå djevelen når hans
fristelser melder seg.
LesJak 4,8–10. Hvilke påbud gir Jakob, og hva er sammenhengen mellom
dem? Hva har de med underkastelse under Gud å gjøre?
Oppfordringen om å ta skjeen i en annen hånd, sammenfatter alt Jakob har
sagt etter kapittel 3,13. I avsnittet vi har studert denne uken, er det kontraster
mellom himmelsk visdom og djevelsk visdom og mellom de stolte som opphøyer
seg selv slik djevelen gjorde (se Jes 14,12–14) og de ydmyke som gir seg
inn under Gud. Man finner også en anklage om utroskap mot pakten med Gud
(Jak 4,4), og anklagen om å ha et delt sinn gjentas (Jak 4,8, se 1,8). Derfor er
kallet om å gi seg inn under Gud mer enn en formaning, det kaller syndere til
omvendelse, slik Jesus gjorde (Luk 5,32).
Hvordan skal man omvende seg? Jakob skisserer trinnene (basert på Sal
24,3–6): (1) kom til Gud, så vil han holde seg nær til dere, (2) vask hendene
og rens hjertet (handlinger, ikke bare tanker), (3) klag, sørg, og gråt over deres
svakheter og innse at behovet ditt er ditt eneste krav på Guds nåde.
«Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.» (Jak 4,10). Hva mener
han med det? Hvordan kan du ydmyke deg? Hvordan kan vi lære å etterligne
den ydmykhet som Jesus viste?
«Mange lider under byrden av bekymringer fordi de prøver å leve opp til
verdens standard. De har valgt å tjene den, avfinne seg med dens problemer
og følge dens skikker. Slik tar de skade på sin karakter, og livet blir en byrde
for dem. For å kunne tilfredsstille ærgjerrighet og verdslige ønsker, sårer de
samvittigheten og påfører seg selv samvittighetsnag som en ekstra byrde.
Stadige bekymringer sliter på livskraften. Vår Herre ønsker at vi skal legge fra
oss dette trelldomsåket […] Han ber oss om å søke Guds rike og hans rettferdighet
først, og han lover at alt vi behøver i dette liv, skal vi få i tillegg.» – Alfa og
Omega, bind 4, side 282–283 [DA 330]
Forslag til samtale
Se på de to slags visdom som tas opp i mandagens avsnitt og lag en
liste over hvilke tanker som er knyttet til hver av dem. Tenk på ganger
denne uken da dere har tatt viktige beslutninger eller gjort viktige ting.
Hva slags visdom var involvert?
Som vi så på søndag, lovet Gud Israel at nabofolkene skulle komme til å
beundre dem som «et klokt og forstandig folk» fordi de holdt hans lover.
Men ble ikke israelittene stolte av dette? Stolthet strider jo mot himmelsk
visdom, som fører til ydmykhet. Hva skjedde med dem, og hvordan
kan vi unngå det? Hvordan kunne en riktig forståelse av helligdomstjenesten
ha vært et vern mot stolthet? Hvordan kan korset beskytte
mot stolthet?
Les det Ellen G. White skrev ovenfor. Hvor mye streber vi etter verdens
normer? Er disse normene nødvendigvis gale hele tiden? Det hender vi
leser om folk som later til å ha alt, og så viser det seg at deres liv er bare
sorgen. Hva kan det si oss om hvor lett det er å la seg lure av mye av det
verden har å by på? Og hvordan kan vi lære å motstå verden og hjelpe
våre unge, som lett kan bli opphengt i verdens falske løfter, så de ikke
går i denne grøften?
Tenk mer på hva ydmykhet er. Hvorfor er det viktig for kristenlivet?
Hvorfor er stolthet farlig for den som vil følge Jesus?
Jeg var 27 år da Gud forvandlet mitt liv. Jeg var alkoholiker, narkoman, røykte tobakk og levde
på gata. Men Gud grep inn.
En månelys lørdagskveld var jeg på bar sammen med en politimann og to andre. I døråpningen
sto en ungdom og ropte på meg. Jeg gikk ut og spurte hva han ville. Han ville snakke, men ikke
der. Jeg ble med ham ut med en flaske sprit i hånden. Han ville sikkert smake.
Da vi ikke var langt fra der faren min bodde, satte vi oss. Jeg tok frem flaska og drakk litt før
jeg rakte den til ham. ”Nei takk,” sa den fremmede og satte den fra seg. Så sa han: ”Hva er din
tro?”
”Jeg forstår ikke spørsmålet,” svarte jeg, men han insisterte:
”Hva tror du på?”
Siden foreldrene mine var adventister, sa jeg: ”Jeg tror sabbaten er Guds hviledag.”
Den unge mannen reiste seg og sa: ”Det tror jeg også. Skal vi ikke bli enige om at vi går i
kirken på sabbaten?” Vi tok hverandre i hånden på det. Han gikk 8-10 meter bakover og ble borte.
Jeg har ikke sett ham siden.
Jeg gikk i kirken på sabbaten og håpet å treffe den fremmede, men han kom ikke. Livet mitt
var imidlertid forandret. Jeg har ikke drukket, røykt eller tatt stoffer siden, og det er 40 år siden
nå. Nå tror jeg det var en engel som viste seg for meg i menneskeskikkelse.
Jeg forteller alle om det som skjedde, også mange drankere. Jeg forteller dem hvordan Gud
forvandlet mitt liv, og hvis han kan gjøre det for meg, kan han gjøre det for dem også.
Noen år etter at dette skjedde, dro jeg tilbake til landsbyen og holdt en møteserie. Folk gjenkjente
meg, og på de to ukene var det 12 som overga seg til Jesus. De kunne se forandringene hos
meg.
Jeg måtte slutte på skolen som 12-åring, men Gud har latt meg arbeide for seg. Jeg har oversatt
mye religiøs litteratur og startet ti menighetsgrupper, åtte av dem er organiserte menigheter nå.
Jeg har holdt mange møteserier og bibelstudier, og over 1000 mennesker er døpt. Et år holdt jeg
sju møteserier, men Satan liker det ikke. Samtidig mistet jeg mange familiemedlemmer i ulykker.
På halvannet år døde både far, en søster, to brødre og to nevøer. Men motgangen har styrket min
tro.
Jeg er ikke pastor. Jeg arbeider for et forsikringsselskap ved siden av å drive en gård der vi
dyrker kokosnøtter, avokado, mango og mye annet. Jeg har en vidunderlig kone og fire voksne
barn. Gud har velsignet meg.
Jeg har mange spørsmål til Jesus når han kommer. Men det jeg virkelig vil vite, er først og
fremst dette: Hvem var den engelen som viste seg for meg? Jeg vil at Jesus skal fortelle meg
hvem det var.