«Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse
og til å ødelegge. Men hvem er du som dømmer din neste?» (Jak 4,12).
Vår holdning til loven (Guds eller menneskers lov) påvirker forholdet til andre
og til Gud. Har du lagt merke til hvordan de rike og berømte iblant opptrer
som om de er hevet over loven? Og de som lager lovene, eller håndhever dem,
kan prøve å skrive lover til egen fordel. Så manglende respekt for samfunnets
lover kan være mangel på respekt for andre mennesker, siden lovene regulerer
hvordan vi forholder oss til hverandre.
Samtidig kan de som er stive og ubøyelige i sin holdning til loven, også ha
vanskelig med å forholde seg til andre. Dypere sett avhenger vår forståelse av
loven av den respekt vi har for lovgivernes visdom og hvor rettferdige vi synes
deres lover er.
Ukens studium begynner med en titt på loven, men så går det over til noen
viktige ord om en form for arroganse og selvgodhet som vi kanskje ikke er klar
over, men som er synd og brudd på Guds lov. Faktisk gir Jakob oss en annen
måte å se på synd på.
«Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer
en bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven,
da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den» (Jak 4,11).
Hvordan setter man seg til doms over loven når man dømmer andre?
De første ordene i vers 11, som bokstavelig oversatt betyr «taler mot», kan
omfatte flere ting, som bakvaskelse, falskt vitnesbyrd og sinte ord (se 3 Mos
19,15–18). Det virker som om Jakob bruker mildere språk her enn i kapittel 3,
men likevel virker følgene av å tale mot en bror eller søster mer alvorlige fordi
man da setter spørsmålstegn ved selve loven. Når vi inntar dommersetet, overser
vi våre egne svakheter (se Matt 7,1–3) og peker på andres feil som om vi
var hevet over loven. Dermed unnlater vi å elske vår neste som oss selv (3 Mos
19,18). Da holder vi ikke loven.
Men selv om vi ikke skal dømme andre, må vi ha åndelig dømmekraft.
Det folk lærer og forkynner, bør sammenlignes med Guds ord. Vi bør også
oppfordre medlemmene til å prøve å løse sine uoverensstemmelser seg imellom
heller enn på rettslig måte, der dommerne kanskje ikke retter seg etter Guds
ord. Og fremfor alt bør vi granske oss selv og vårt trosliv: Er vi opptatt av det
som bygger opp eller det som skader vår kristne erfaring?
Det er lett å peke finger, spesielt når folk gjør ting vi ikke liker. Hvordan kan
vi vite om vi har krysset linjen fra åndelig gangsyn til en dommerholdning
når det gjelder Guds lov?
Alle lovene i GT er gitt av Jesus. De kalles Moselover fordi de ble gitt gjennom
ham (2 Krøn 33,8; Neh 10,29), men det var Jesus som førte israelittene gjennom
ødemarken og ga dem de ti bud ved Sinai-fjellet (se 1 Kor 10,1–4).
I Bergprekenen kastet Jesus lys over loven. Han er Ordet som ble menneske
(Joh 1,14), og det er etter hans ord at vi skal bli dømt (Joh 12,48).
«Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og
til å ødelegge. Men hvem er du som dømmer din neste?» (Jak 4,12). Hva sier
disse versene om Jesus som vår dommer? Jes 33,22; Jes 11,1–5; Hebr 4,15–16; Åp
19,11–16.
Bare den som kjenner loven godt, kan si om den er brutt. Jurister studerer i
årevis før de får eksamen og kan begynne sin praksis. De skriftlærde på Jesu
tid (mange var fariseere) studerte også flittig, ikke bare de mosaiske lovene,
men også de omfattende rettstradisjonene. Jesus var uenig i mange av disse tradisjonene
og røk uklar med lederne. Men siden han hadde gitt lovene, var han
også den rette til å si hva de betyr og om de er blitt overtrådt. Når han kommer
tilbake, har han sin lønn med seg, og han vil la alle få etter sine gjerninger (Åp
22,12). Og fordi Jesus tok menneskelig natur og levde et liv uten synd, døde i
vårt sted og sto opp i seier over synd og død, kan han frelse oss fra synd.
«Gud har overlatt hele dommen til Sønnen, for han er Gud åpenbart i kjøtt.
Gud ville at de lidendes fyrste skulle dømme hele verden. Han som kom fra de
himmelske saler for å redde mennesket fra evig død, […] Han som gikk med på
å bli stilt for en jordisk domstol og som led en vanærende død på korset – bare
han skal felle dommen til belønning eller straff.» – Maranatha, side 341. Både
som lovgiver og frelser er Kristus kvalifisert til å være vår dommer.
Vi får enten belønning eller straff. Hva bygger du ditt håp om belønning på?
LesJak 4,13 (se også Luk 12,13–21) Hvordan kan man planlegge fremtiden
og samtidig leve i forventningen om Kristi gjenkomst? Hvordan kan vi unngå at
vi bare bygger større «låver»?
Det kan virke svært rimelig å planlegge et år eller mer om gangen. Bedrifter
har ofte kort-, mellomlange- og langsiktige planer. Man må spare for fremtiden
og uventede utgifter. Men vi tror også at Jesus kommer snart, og at vårt
jordiske gods og gull en dag skal gå opp i flammer (se 2 Pet 3,10–12).
Det er mulig å gjøre begge deler. Noen har sagt, «Planlegg som om Jesus
ikke skulle komme på mange år, men lev hver dag som om han skulle komme i
morgen.» Ja visst, ja, men langtidsplanlegging kan gjøre det vanskelig å leve en
dag om gangen. Mange av Jesu tilhørere (og mange kristne i dag) ville nok ha
sagt at han som bygget større låver, var rik fordi Gud velsignet ham. Men Jesus
leser hans innerste tanker: «Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå
deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!» (Luk 12,19). Det å samle skatter til
seg selv, overskygget alt annet.
I stedet for å legge altfor faste planer, burde vi si: «Om Herren vil, får vi
leve og kan gjøre det ene eller det andre» (Jak 4,15). Så vi bør legge alle våre
planer frem for Gud. Vi kan be: «Gud, jeg vil gjerne vite din vilje. Hvis du ikke
liker planene mine, så vis meg det.» Da vil Gud vise oss det hvis planene ikke
er gode, – bare vi er villige til å justere våre planer eller gjøre helt om på dem.
LesJak 4,13 igjen. Problemet er ikke det folk vil gjøre, men holdningen
deres. Hvordan kan vi unngå den samme holdningen?
Livet er usikkert. Hvert pust er en gave. Jak 4,14 bruker et sjeldent gresk ord,
(atmis), som er oversatt «røyk» eller «tåke». Som det hebraiske ordet hebel
(«pust, damp»), som forekommer 38 ganger i Forkynneren og ofte er oversatt
med «tomhet», understreker ordet det flyktige i livet. Hvem har vel ikke opplevd
hvor kort og flyktig livet kan være? Langt inn i alderdommen sa den kjente
evangelisten Billy Graham: «Jeg visste ikke at livet gikk så fort.»
Døden står alltid for døren. Den er bare et hjerteslag unna. Hvem som helst
av oss kan dø når som helst, og det av en rekke årsaker. Jakob sier med rette:
«Dere vet ikke engang hvordan livet deres blir i morgen!» (4,14).
«Jeg skal ikke dvele ved hvor kort og usikkert livet er, men det ligger en
fryktelig fare, en fare som vi ikke fullt ut forstår, i dette å vente med å gi etter
for Guds Ånds bønnlige stemme. For i virkeligheten betyr en slik utsettelse at
vi velger å fortsette i vår synd.» – Veien til Kristus, side 34–35 [SC 32].
Dessuten er ikke livet bare kort, det kan også være lite tilfredsstillende.
Man ser mye som ikke gir mening i dette livet. Ikke rart vi lengter etter løftet
om det evige liv som vi har i Jesus. Uten det er vi bare en tåke som blir borte og
glemt for alltid.
Tenk etter: Hvor fanget er du av denne verden? Hvordan kan du alltid ha det
klart for deg hvor flyktig det hele er?
LesJak 4,15–17 sammen med versene foran. Hva er det viktige her?
Her tar Jakob opp det feilaktige ved å tro at vi kan klare oss selv. Han kaller det
«skryt» og sier det er «av det onde». Dette viser hvor viktig en riktig holdning
er for den kristne.
Les vers 17. Bibelen forklarer synd på to måter: (1) å gjøre galt, og (2) å ikke
gjøre rett. Den første definisjonen finner vi hos Johannes: «synd er opprør mot
loven» (1 Joh 3,4). Mange bibeloversettelser gjengir det som «synd er lovløshet»,
men det greske ordet anomia peker på bestemte lovbrudd snarere enn
vanemessig lovløs oppførsel (se bruken i Rom 4,7; Tit 2,14; Hebr 10,17). Den
andre definisjonen gir Jak 4,17: «Den som vet hva godt han burde gjøre, men
ikke gjør det, han synder.» Derfor skal vi ikke bare motstå fristelsen til å gjøre
galt. Vi skal være «lysets barn» (Ef 5,8) og å la vårt «lys skinne for menneskene,
så de kan se de gode gjerningene [vi] gjør og prise [vår] Far i himmelen!»
(Matt 5,16, forfatterens kursiv).
Det er fort gjort å miste motet, for hvem gjør bestandig det gode de kan
gjøre? Men dette betyr ikke alt. Selv Jesu liv var ikke i konstant aktivitet. Det
hendte han trakk seg tilbake for å be eller bare hvile (Luk 5,16; Mark 6,31).
Men han søkte Guds vilje i alt han gjorde (Joh 5,30). Jesus sammenlignet det
å gjøre Guds vilje med å spise: «Min mat er å gjøre det han vil, han som har
sendt meg, og fullføre hans verk» (Joh 4,34). Og slik det er grenser for hvor
mye vi kan spise på en gang, så det er grenser for hva vi kan gjøre. Det er derfor
Jesus sier at noen sår og andre høster, men de «gleder seg sammen» (vers
36–38). Etter som vi arbeider for Herren, vil vi bli oppmuntret til å gjøre mer,
og vi vil be om større vilje til å bli brukt.
Hvordan hjelper bønn oss å dø fra selvet og overgi oss til Guds vilje?
Hvordan kan du lære å overgi alle dine planer til Herren?
Les om tidens verdi i «Talentene» i Ord som lever (2006), side 231–265 [COL
326–365] og del det som gjorde inntrykk på deg med gruppen din.
«Ingen av dere må heve seg over sannheten ved å si at denne ånd [å kunne
skjelne de andres onde motiver] er en nødvendig følge av å stå som sannhetens
forsvarere og ha håndtert dem riktig som har gjort galt. Slik visdom har mange
beundrere, men den er villedende og skadelig. Den kommer ikke ovenfra, men
fra et hjerte som ikke er født på ny. Dens opphavsmann er Satan selv. La ingen
som anklager andre, tilskrive seg selv dømmekraft, for slik kler han Satans
egenskaper i rettferdighets klær.» – SDA Bible Commentary, bind 7, side 936, 937.
«Den som selv har gjort noe galt, er den første til å mistenke andre. Ved å
fordømme en annen forsøker han å skjule eller unnskylde det onde i sitt eget
hjerte. Det var da menneskene syndet, de fikk kunnskap om det onde, og ikke
før hadde de første mennesker falt i synd, før de begynte å anklage hverandre.
Og dette er noe alle som ikke har fått del i Jesu nåde, vil gjøre også i dag.»
– I naturens tempel, side 126 [MB 126].
Forslag til samtale
Se på den siste uttalelsen ovenfor. Hvordan kan vi unngå dette: å
dømme og anklage andre for å kunne ha det bedre med oss selv og våre
egne svakheter?
Tenk over hvor fort livet går. Hvordan burde vi prioritere i lys av dette?
Relativitetsteorien lærer at tiden varierer alt etter hvor fort vi beveger
oss i en referanseramme, men én ting er sikkert: Når et øyeblikk er
forbi, er det borte for alltid. Hva bør denne tanken få å si for den måten
vi bruker tiden på?
Hvordan behandler vi dem som synder slik at noe må gjøres, uten at vi
gjør den feilen som Jakob har advart mot?
”Nei, vi har gudstjeneste på lørdag, som er
Bibelens sabbat.”
Landsbyen Cotton Tree ligger i Cayo-distriktet
i Belize. Det var ingen adventister
der, så Ricardo ville fortelle landsbyens 1600
innbyggere om treenglebudskapet. I november
2012 gikk han og en venn fra dør til dør og
tilbød bibelstudier. De traff Victor og fortalte
om sitt ærend.
Jo, da, han trodde på Jesus. ”Da vil vi
gjerne invitere deg til kirken vår på sabbaten,”
sa de.
”Sabbaten? Mener dere søndag?”
Victor ville gjerne høre mer, så neste lørdag dro han til adventkirken i landsbyen St. Matthews,
en mil unna. Han kom hver uke og bestemte seg for å bli døpt. Men han hadde et problem. Han
drev bar og danselokale i Cotton Tree. Nå la han ned virksomheten, men innflytelsen hans varte!
Victor hjalp til med å starte en møteserie bare tre uker etter dåpen. Møtene ble holdt utenfor
det som hadde vært baren hans. Etter møteserien ble 28 mennesker døpt. To av dem var kvinner
som var glade for at Victor hadde stengt baren, for mennene deres pleide å vanke der.
Victor tilbød å sette av en del av bygningen til møter. Han rev ned skiltet og delte bygningen i
to avdelinger. Den ene er hans nye bedrift, en butikk, og den andre er møtesal for sabbatsmøter.
Adventistene i Belize er ivrige etter å fortelle om sin tro, særlig de unge. En del av offeret 13.
sabbat går til å bygge en kombinert ungdomsleir og evangelisk senter nord i Belize.
Belize-misjonen ble organisert i 1929.
Medlemstallet er 39.518.
Over 70 prosent av medlemmene er under 35 år.
Innbyggertallet i Belize er på 334.000, og det er en adventist for hver 8,5 personer.