«Du skal ikke fremheve deg selv i kongens påsyn, still deg ikke på de
stores plass» (Ordsp 25,6).
Bak den blendende slangen, som taler glatte ord og virker så opptatt av Evas
lykke, skjuler fienden seg og ønsker henne død (1 Mos 3,1–6). Forkledd som
«en lysets engel» legger Satan de farligste feller for menneskeheten (2 Kor
11,14). Enda farligere og mer lumske er selvbedraget: når vi gir oss ut for å
være noe vi ikke er, lurer vi både andre og oss selv.
Man kan lure folk på forskjellig vis. Det vanligste er med ord. Noen av
ordspråkene denne uken tar opp ord, løgnaktige ord, smigrende ord, vakre ord
som bruker gode lyder og herlige følelser for å skjule onde tanker og hensikter.
Vi må ikke bare passe oss for hva vi selv sier, men for hvordan vi oppfatter det
andre sier. Kanskje ukens budskap kan oppsummeres slik: «Jeg sender dere ut
som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!» (Matt
10,16).
Livet er fullt av mysterier. Fysikeren David Deutsch skrev at «hverdagslige
hendelser er utrolig komplekse når de blir beskrevet som grunnleggende
fysikk. Fyller du en kjele med vann og varmer den opp, vil ikke alle verdens
superdatamaskiner som arbeider for å finne universets alder, kunne løse ligningene
for hva alle disse vannmolekylene vil foreta seg – selv ikke om vi på
en eller annen måte kunne bestemme deres opprinnelige tilstand og tilstanden
til alt som påvirker dem utenfra, noe som i seg selv er vanskelig nok.» – David
Deutsch: The Beginning of Infinity: Explanations That Transform the World
(1972–1975).
Hvis vi blir gjort til skamme av noe så enkelt som vannmolekyler, hvordan
kan vi da vente å forstå Guds mysterier?
LesOrdsp 25,2–3. Hva er poenget, og hvordan kan vi anvende det i en større
sammenheng?
Det som gjør Guds herlighet forskjellig fra kongers herlighet, er hans «mystiske»
natur, og dermed også vår evne til å forstå ham. Den hebraiske roten
str («skjule», «dekke»), som ordet «mysterium» kommer av, brukes ofte for å
betegne det som gjør Gud til den eneste sanne Gud (Jes 45,14–15). Det er sider
ved Gud vi ikke kan forstå. Men kongers storhet består i at de er villige til å bli
gransket. Åpenhet og ansvarlighet bør være lederens første kjennetegn (5 Mos
17,14–20). Det er kongens plikt å gi en forklaring på det som skjer og det han
foretar seg.
Livet er fullt av ubesvarte spørsmål, ikke sant? I brøkdelen av et sekund kan
tilsynelatende tilfeldige hendelser bety forskjellen på liv og død. Noen går
fra den ene tragedien til den neste mens andre går helt fri. Dette burde lære
oss å leve ved tro. Hva foregår i ditt liv akkurat nå som du må godta i tro og
tillit til Gud? Hva er alternativet?
Tanken er ikke ny, men i de senere år har flere hevdet at sannheten er relativ.
Altså at det som er sant for én person eller kultur, ikke nødvendigvis er det for
en annen. I en viss forstand er dette riktig (noen steder kjører de på venstre side
av veien), men i moralsk sammenheng er det feil. Visse ting er rett, og andre er
feilaktige, uansett hvor vi bor eller hva vi synes. Vi må underordne oss Guds
ord og dets sannheter. Guds ord må være vår endelige kilde til rett og galt, godt
og ondt.
Tanken om å gjøre det som er rett i egne øyne, er altså ikke noe nytt. Likevel
var det like galt da som nå. Vi har sett at ingen forstår alt. Faktisk har vi ikke
full oversikt over noe som helst. Alle har områder hvor de trenger å vokse og
lære, så vi bør alltid være åpne for at vi ikke kjenner alle svarene.
Når det gjelder dårer, er det grunn til bekymring for at deres dårskap skal
påvirke flere enn dem selv. Da blir de mer overbevist om sin visdom enn noen
gang. Så de gjentar dårskapen. De kan også virke så overbevisende at andre
tror de er kloke, roser dem og søker råd hos dem. Dette kan føre til store problemer
(Ordsp 26,8). Dårskapen sprer seg, men med merkelappen «visdom»
kan den gjøre mye mer skade. Og dårer er så tåpelige at de ikke ser sin dårskap.
Hvor ofte fristes du til å gå på akkord med det du vet er kjerneverdier og
sentrale sannheter? Hva skjer når visse kjerneverdier kolliderer? Hvordan
kan vi vite hvilke som gjelder da?
«Den late stikker hånden i fatet, men orker ikke føre den til munnen» (Ordsp
26,15).
Akkurat som elever som bruker mer tid og krefter på å jukse på en prøve enn
å lese til den, er det ironisk at de late legger så mye flid i å bortforklare sin
latskap!
Den late kan ha rett: «Det er et villdyr på veien, en løve på torget!» (Ordsp
26,13). Derfor er det bedre å bli hjemme og ikke konfrontere faren. Men da går
vi også glipp av de mulighetene livet byr på. Vi får ikke nyte rosens skjønnhet
hvis vi ikke tar sjansen på å bli stukket av torner. Vi kommer ikke videre hvis
vi er redd for hindringer. Folk som ikke tør forplikte seg, får ikke nyte livet i
fulle drag.
Se på noen av de andre bildene i disse versene. Akkurat som døren svinger
på hengslene, uten å komme noe sted, vender de late seg i sengen: de bare skifter
stilling, men kommer ikke noe sted.
Det andre bildet, i vers 15, er enda mer slående. De kan få hånden ned i
matfatet, men de er for late til å føre den til munnen?
Enda verre er deres intellektuelle latskap, trangsynthet og overbevisning
om egne synspunkter. Derfor har de alltid rett, er klokere enn sju vise menn
(Ordsp 26,16) og er ikke åpne for synspunkter som kan være bedre enn deres
egne. De som tror de har alle svarene, har det sjelden.
«I dommen vil menneskene ikke bli dømt fordi de oppriktig trodde en løgn.
De blir dømt fordi de ikke trodde sannheten, og fordi de forsømte anledningen
til å finne ut hva som er sannhet.» – Alfa og Omega, bind 1, side 35 [PP
55]. Hvordan forstår vi vår rolle når det gjelder å gi andre «anledning» til å
finne ut hva som er sannhet? Hvor begynner vårt ansvar, og hvor ender det?
Hvis vi er mer skuffet over våre venner enn våre fiender, er det fordi vi forventer
godt av våre venner og ondt av våre fiender. Men slik går det vel ikke alltid?
Derfor advarer Ordspråkene oss om at en venn noen ganger vil oppføre seg
som en fiende, og en fiende som en venn.
LesOrdsp 27,5–6. Når kan irettesettelse være et tegn på kjærlighet?
Kjærlighet er ikke bare klem og godord. Kjærlighet gjør at man noen ganger
må refse en venn eller et barn og risikerer å fremstå som ubehagelig, fordømmende
og kritisk. Vi kan miste venner hvis vi snakker rett ut av posen. Men
hva slags venn er vi hvis vi ikke advarer våre venner mot det de gjør, spesielt
hvis det vil skade dem?
Åpne irettesettelser er også et tegn på at vår kjærlighet ikke er en illusjon,
men bygger på sannhet og tillit.
LesOrdsp 27,17. Hva kan resultatet av en konfrontasjon mellom venner bli?
Bildet av jern som kvesser jern antyder gjensidig nytte. Vennskap som testes
av ekte konfrontasjon, gir ikke bare et sterkere vennskap, men også styrke og
utvikler personligheten. Våre våpen blir bedre og vi står bedre rustet til fremtidige
kamper. Folk som bare tar tilflukt i seg selv og sine egne ideer og aldri
utfordres av andre synspunkter, vokser verken i kunnskap eller personlighet.
Har du noen gang blitt refset for noe som kunne ha skadet deg? Enn om du
ikke var blitt advart? Og hvis du må gjøre det samme for en annen, hvordan
kan det skje på en god måte i stedet for en dømmende og kritisk måte?
LesOrdsp 26,17–23. Bruk linjene og sammenfatt det som blir sagt.
Ordspråkene tar igjen opp ordenes makt, denne gangen den skade bakvaskelse
og krangel fører til. De som baktaler din fiende for at du skal tro de står på din
side, er som «kull»: De fyrer opp under krangelen og skaper problemer for deg
(vers 21).
Og «sleipe lepper», som er så veltalende, kan skjule «et ondt hjerte» (vers
23). Politikeren som vil bli valgt, selgeren som vil av med sine varer, playboyen
som vil forføre en kvinne – alle tre kjenner veltalenhetens makt.
Dette avsnittet viser at vi ikke skal tro på alle de fine frasene vi hører.
Nettopp fordi de er så fine, kan de være farlige. Noen er gode til å ordlegge seg:
De virker overbevisende, oppriktige og omsorgsfulle, men på innsiden er det
noe ganske annet. Alle har vært ute for dem, men har vi ikke også til tider gjort
det samme selv: sagt én ting til en person, men tenkt eller følt noe helt annet?
Ordspråkene går sterkt ut mot slik falskhet.
«Alt det kristne gjør, skal være like klart som dagen. Sannheten kommer
fra Gud, bedraget, i alle dets utallige former, kommer fra Satan … Det er ikke
lett å si den eksakte sannhet. Vi kan ikke si sannheten når vi ikke kjenner den,
og ofte kommer forutinntatte meninger, synsing, mangelfull kunnskap og feilvurderinger
i veien for en riktig forståelse av hva vi må gjøre! Vi kan ikke tale
sannheten med mindre vårt sinn hele tiden er ledet av ham som er sannhet.»
– Reflecting Christ, side 71.
Hvor åpent og gjennomsiktig er du med det du sier? Hvor langt er det mellom
dine ord og dine tanker? Tror du virkelig at du kan drive et dobbeltspill i
det uendelige? (Se Matt 10,26–27).
«Guds Ånds nærvær fritar oss ikke for å bruke våre evner og talenter, men
lærer oss hvordan vi skal gjøre alt til Guds ære. Når menneskets evner står
under Guds nådes særlige veiledning, kan de tjene verdens beste hensikter.
Uvitenhet gir ikke den bekjennende kristne større ydmykhet eller åndelighet.
Guds ords sannheter kan best verdsettes av en klok og forstandig kristen.
Kristus æres best av dem som tjener ham med forstanden. Utdanningens store
mål er at vi skal kunne bruke de kreftene Gud har gitt oss på en måte som er
representativ for Bibelens tro og fremmer Guds ære.
Vi står i gjeld til ham som ga oss vår eksistens, for talenter som er betrodd
oss, og vi skylder Skaperen å utvikle og mangfoldiggjøre disse talentene.»
– Counsels to Parents, Teachers, and Students, side 361, 362.
Forslag til samtale
Snakk om mysterier vi finner i hverdagen, enten det er i naturen, i samhandling
mellom mennesker eller i det som gjelder troen, Guds natur og
frelsen. Det er en av livets store ironier at jo mer vi lærer, desto klarere
ser vi hvor lite vi vet. Hvorfor er dette enda mer sant når det gjelder åndelige
sannheter?
Nevn noen «sannheter» som er relative, omskiftelige og kulturelt betinget?
Hvordan skiller de seg fra evige, universelle og uforanderlige
sannheter? Hvorfor er det viktig å vite forskjellen på dem? Hvorfor er
tilbøyeligheten til å forveksle relative sannheter med evige sannheter
en av de store farene vi står overfor?
Noen har sagt om smarte folk at deres venner står dem nær og deres
fiender enda nærmere. Hvordan skal det forstås? Hvordan skal en kristen
forholde seg til en slik tankegang? Hvordan kan Matt 10,16 være til
hjelp?
Jeg var fire år da mor døde. Far brydde seg
ikke om meg. Da jeg var ni år, flyttet jeg
inn hos venner og slektninger, før jeg kom i en
rekke fosterhjem. Jeg bodde på barnehjem i tre
år som tenåring. Der traff jeg en gutt som var
en dyktig basketballspiller. Da jeg sa hva jeg
het, ble han overrasket og sa at vi var fettere.
”Din mor og min far var søsken,” sa
han. Han tok meg med hjem. Flere og flere
slektninger ville treffe meg. Det viste seg at
mor hadde dødd av komplikasjoner etter at far
hadde slått henne.
Jeg slapp ut av barnehjemmet og flyttet inn
hos onkel. Iblant gikk jeg forbi fars hus. En
dag så jeg at han grep lillebroren min og kastet
ham mot veggen. Da jeg løp til og prøvde å
stoppe ham, slo han meg med en planke.
Far var godt likt på Guam, men jeg ble mer og mer rasende på ham. Ingen utenom familien
visste hvordan han var hjemme.
Da jeg ble voksen, sluttet jeg meg til nasjonalgarden for å slippe bort fra øya. To år senere kom
jeg inn i marinen og steg i gradene til sersjant. Jeg giftet meg og fikk tre barn. Jeg var mye borte
på grunn av jobben, og med mitt temperament og mange fravær var det vanskelig å være gift.
Vi ble skilt, og det gjorde vondt. Jeg var helt alene igjen. Selv om jeg gjorde det godt i marinen,
var ingenting meningsfullt lenger. Jeg tok med meg geværet og ammunisjon og gikk ned på
stranda for å gjøre slutt på alt.
Jeg satte meg på en stein og tenkte på mitt mislykte liv. Etter en stund kom en politimann bort
til meg. Han så hva jeg tenkte på og vasset uti. Jeg løftet geværet og sa han skulle holde seg unna.
Han rygget. Snart kom obersten fra basen og sa jeg skulle legge fra meg geværet. Jeg nektet. Da jeg så
at også far kom, la jeg geværet mot kinnet og trakk av. Det smalt noe infernalsk, og jeg falt av steinen.
Folk løp til og trakk meg ut av vannet. Jeg levde. De sjekket geværet. Det viste seg at kula
hadde kilt seg fast halvveis gjennom løpet.
Da far skjønte hva som hadde skjedd, gikk han.
Etter dette var det slutt i marinen. Nå hadde jeg virkelig ingenting. Jeg hadde verken arbeid
eller familie, og jeg hatet far. Livet var et eneste stort null.
Fortsetter neste uke.
Mikronesia omfatter Guam, Samveldet
Nord-Marianene, Marshalløyene,
Mikronesia og Palau.
Guam tilhører USA og er den største
og folkerikeste øya. Den regnes som
porten til Mikronesia.
Samveldet Nord-Marianene består av
14 øyer nord for Guam, og sammen med
Guam utgjør de arkipelet Marianene.
Mikronesia og Palau er uavhengige
øyriker og utgjør rikene i Karolinene.
Marshalløyene er et uavhengig land
som består av mange små lavtliggende
øyer og atoller og ligger 2400 km øst for
Guam.