«Den som er redd for mennesker, setter en snare for seg selv, men den
som stoler på Herren, har et vern» (Ordsp 29,25).
Stemmer taler til oss fra mange hold. Hvordan vet man hva som er rett og galt?
Svaret finnes i Gud og hans skrevne ord. Vi må lære å stole på Gud og holde
hans lov. Resten går av seg selv.
Jesus sa: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det
andre i tillegg» (Matt 6,33). Vi skal først og fremst stole på Gud og gjøre hans
vilje. Ellers blir en annen viktigst for oss, og det er avgudsdyrkelse. Vi kan
bare lære å stole på Gud ved å leve et liv i tro. Den kristnes vandring er nettopp
det: en vandring. Vi må velge å gjøre det Herren har sagt vi skal gjøre og så
overlate følgene til ham.
Av 13 tilfeller av ordet tora – «lov» eller «undervisning» – i Salomos ordspråk,
forekommer fire i Ordsp 28 (vers 4 [to ganger], 7, 9). Selv om denne bruken
normalt gjelder den vises «lære» (Ordsp 13,14), har ordet en åndelig valør i
israelittisk tradisjon og viser til guddommelig åpenbaring, slik det også fremgår
av Salomos ordspråk (Ordsp 29,18).
Det som gjorde israelittene forskjellig fra andre nasjoner, var ikke så mye deres
tenkemåte, ikke engang deres «åndelige» og abstrakte teologiske synspunkter.
Det var deres konkrete valg i livet når det gjaldt blant annet mat, hvile, de
naturlige omgivelsene og deres forhold til naboer og familie som gjorde dem
«hellige» eller «satt til side» fra alle andre nasjoner. Ideelt sett skulle disse
valgene ha loven og dens prinsipper som midtpunkt.
For vi kan ikke være vise i egen kraft. Vi kan ikke bestandig skille mellom
godt og ondt (1 Kong 3,9). Så vi har behov for at Guds lov skal øke vår dømmekraft.
Med andre ord: Tilegnelse av visdom avhenger ikke av intellektuelle eller
åndelige øvelser. Den består i hovedsak av lydighet mot en lov som er utenfor
både oss selv, vår kultur, vår personlige psykologi og våre ønsker.
Denne loven er Guds evige lov. Og det å holde denne loven er en troshandling.
«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til
frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds
rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved
tro» (Rom 1,16–17).
Hvilke problemer har du blitt spart for på grunn av at du har forpliktet deg
på Guds lov? Hvor annerledes ville livet vært hvis du ikke hadde holdt den?
Enda så viktig den er for et liv i tro, er loven (tora) ikke livets kilde. Tvert imot,
loven påpeker synd, og synd fører til død (se Rom 7,7–13). Nei, det som gir
toraen dens kraft, er at den kommer fra Gud. Uten Gud ville den være en lovsamling
uten forbindelse med hans opprinnelige mål. Et liv i lydighet mot Guds
lov forutsetter et liv med Gud. Toraen erstatter ikke Gud, den er bare en lærer
som fører eleven til sin herre (Gal 3,24).
LesGal 3,24 i sammenheng. Hvordan viser loven frem til Jesus, slik at vi kan
bli «rettferdiggjort av tro»?
Salomos ordspråk er ikke bare en bok med visdomsord. Den er først og fremst
en bok om den Gud som har åpenbart visdommen. Å søke visdom ved å holde
loven vil føre oss nærmere Herren og den frelsen han tilbyr i troen på Jesus.
LesOrdsp 28,5. Hva er nøkkelen til å «forstå alt»?
Ordet «forstå» er brukt to ganger i vers 5, slik «lov» er det i vers 4. De to versene
hører sammen, for å holde loven (vers 4) og å søke Herren (vers 5) hører
sammen. Men det går ikke bare ut på å kjenne og gjøre det som er rett (vers 5).
Denne forståelsen gjelder «alt» fordi den stammer fra ham som er Gud over alt.
I Israel var ikke kunnskap om alle ting atskilt fra religiøs erfaring. Troen var
nær knyttet til intelligens og rasjonell forstand. Det var utenkelig å ha tro uten å
tenke, eller tenke uten tro, for Gud var grunnlaget for begge deler.
Hvorfor er det fornuftig å tro på Gud? Hvorfor er det mer ulogisk og irrasjonelt
å avvise Gud enn å tro på ham?
Les1 Joh 2,15–17. Hva advares vi mot, og hvordan kan vi unngå den faren
versene taler om?
Selv om oppfatningen av hva det vil si å være «rik» varierer sterkt, kommer
Salomos ordspråk med veiledning om hvordan man blir «rik» og hvordan man
skal håndtere de «rikdommer» man har.
Gjør deg ikke rik på bekostning av de fattige (Ordsp 28,8). Din rikdom
kan ikke forsvares hvis du vinner den på bekostning av andre. Bibelen taler
sterkt mot dem som utnytter de fattige til egen vinning.
Gi til de fattige (Ordsp 28,27). I motsetning til de «grådige» (Ordsp
28,25) vil den som er rundhåndet mot de fattige, bli velsignet.
Arbeid hardt (Ordsp 28,19). Rikdom må ikke være et resultat av tyveri
eller tilfeldigheter, men belønning for hardt arbeid. Det som oppnås, avhenger
av kvaliteten av vårt arbeid. Hvis vi er rike, bør vi fortjene det.
Ikke prøv å bli rik i en fei (Ordsp 28,20; Ordsp 28,22). Våre ordspråk skisserer to
muligheter: (1) når vi lukker øynene for uærlig fremferd og blir medskyldige
(Ordsp 28,22); (2) når vi har det så travelt med å nyte våre foreldres eiendom
at vi berøver dem det de trenger til livets opphold (Ordsp 28,24). Enda verre er
det når de som gjør slikt, forsvarer sin oppførsel og overbeviser seg selv om at
de ikke har gjort noe galt. Dermed sier de: «Det er ingen synd.»
Penger har stor makt i verden, og det er derfor Bibelen taler mye om dem.
Hvordan kan du sikre deg at du ikke går i den fellen som Jesus kaller «rikdommens
bedrag» dersom du ønsker deg penger? (Markus 4,19)?
De fattige og de rike er like (Ordsp 29,13). Det bildet av lys som er benyttet i
dette ordtaket, stiller saken i et skapelsesperspektiv. Både rik og fattig er skapt
av Gud (Ordsp 22,2). Begge har fått livets gave, og solen skinner for begge to.
Mens de rike er blitt advart om hvordan de behandler de fattige, skal de fattige
elske sine undertrykkere, som i noen tilfeller er de rike (Matt 5,44–45).
De fattige har de samme pliktene som de rike (Ordsp 28,3). Fattigdom er ingen
unnskyldning for urett. Det at du er blitt undertrykt, gir deg ikke rett til å
undertrykke andre. Jesu lignelse om den ubarmhjertige tjeneren som undertrykker
den som er fattigere enn seg selv, viser at denne reaksjonen ikke er
uvanlig (Matt 18,22 -35), selv om man ikke venter den av en fattig (som man
skulle tro var mer vennlig mot andre fattige). I Ordsp 28,3 blir regnet, som
vanligvis er en velsignelse, til et ødeleggende styrtregn. Dette illustrerer hvor
avvikende atferden er og den skuffelsen den bringer.
Den rettferdige fattige er bedre enn den onde rike (Ordsp 28,6). Etter tradisjonell
visdom skal ikke den rettferdige være fattig, siden fattigdom angivelig er
straffen for latskap (Ordsp 24,34). Likevel er livets realiteter mer komplisert
enn som så. De fattige kan være offer for urett eller forhold utenfor deres kontroll.
Slik er det ofte. Men de verdiene Salomos ordspråk forsvarer, er klare og
entydige. Rettferd er viktigere enn rikdom, og suksess er ikke noe sikkert tegn
på rettferdighet.
Hva kan vi gjøre når verdslige hensyn frister oss til å gå på akkord med våre
verdier? Hvordan kan vi beskytte oss mot å gjøre det som er lettere enn vi er
klar over?
Av alt vi kan lære våre barn, våre elever eller dem som er åpne for å lære, er
kanskje den viktigste lærdommen å finne i det Paulus skriver om de fortapte, at
«de ikke ville elske sannheten» (2 Tess 2,10). Siden Jesus er sannheten, vil det
å lære andre å elske sannheten, naturligvis innebære å lære dem å elske Jesus.
«Samme hva utforsker med et oppriktig ønske om å finne sannheten, vil
vi komme i kontakt med den usynlige, mektige intelligens som virker i og
gjennom alt sammen. Mennesketanken får forbindelse med Guds tanke, det
begrensede med det uendelige. Gjennom denne forbindelsen oppnår vi den
høyeste utdanning. Man kan ikke overvurdere den virkningen slik kontakt har
på kropp, sinn og sjel.» – Utdanning for livet, side 9–10 [Ed 14].
LesOrdsp 29,15 (se også Ordsp 29,19). Hvilket viktig prinsipp finner vi her,
ikke bare for skolegang, men for livet i sin alminnelighet?
Selv om vårt eksempel er viktig – spesielt for dem vi ikke kan irettesette eller
straffe – er det noen ganger nødvendig med mer. Dette gjelder især våre barn.
Vi har en fallen menneskenatur, og det gjelder også de søte små skapningene
som vi elsker, våre barn. Vi gjør verken våre barn eller oss selv noen tjeneste
ved å la dem gjøre akkurat som de vil. Og barn ikke bare trenger disiplin,
de setter pris på det. De har behov for å vite at det finnes grenser, og at de må
holde seg innenfor dem. En mor som mener at hun må respektere sine barns
frihet og lar dem gjøre hva de vil uten å si «nei» til dem, vil til slutt bringe
«skam» over seg selv og utvilsomt sorg til barna – om ikke nå, så iallfall når de
blir voksne (Ordsp 29,15).
Er det noe av det du lærte som barn som har fulgt med deg inn i voksen
alder? Hvordan har denne kunnskapen gjort livet ditt bedre?
«Guds lover bunner i den mest uforanderlige rettskaffenhet og er utformet slik
at de betyr lykke for dem som holder dem … Troen fører mennesket inn et personlig
forhold til Gud, men ikke bare ham, for himmelens prinsipper skal settes
ut i livet så de kan bli til hjelp og velsignelse for menneskeheten.» – Sons and
Daughters of God, side 267.
«En total forsømmelse av å oppdra barna for Gud, har videreført ondskap og
ført mange inn i fiendens rekker som med skjønnsom omsorg kunne ha blitt
Kristi medarbeidere. Falske forestillinger og en tåpelig, misforstått hengivenhet
har utviklet egenskaper som har gjort barna ubehagelige og ulykkelige. De
har gjort foreldrenes liv til en byrde og forlenget deres skadelige innflytelse fra
slekt til slekt. Et barn som alltid får viljen sin, vil vanære Gud og føre skam
over far og mor … Ved å forsømme sin plikt og degge for barna når de gjør galt,
stenger foreldre portene til Guds stad for dem.» – Testimonies for the Church,
bind 5, side 325, 326.
Forslag til samtale
Den russiske forfatteren Lev Tolstoj vokste opp i et kristelig hjem, men
var borte fra troen i mange år. Da han ble eldre, kom han i en krise: Hva
var meningen med livet, spesielt et liv som helt sikkert ender i døden?
Han søkte svar på alle kunnskapsområder, men fant ingen. Til slutt
innså han at det eneste logiske svaret på spørsmålet om livet og dets
mening måtte finnes i troen – i noe som annet enn bare logikk. Logikken
sa ham at han måtte søke utenfor logikken, i troens verden, for å finne
svar på meningen med livet. Hvorfor er troen på Jesus virkelig det mest
logiske vi kan velge når det gjelder meningen og hensikten med livet?
Hva tror du det vil si å elske sannheten? Hvordan elsker man sannheten?
For å elske sannheten må man jo først kjenne den. Hvordan får vi kunnskap
om sannheten? Og hvordan kan man være sikker på at man ikke lar
noe komme i veien for å elske sannheten over alt annet?
Jeg prøvde å ta livet av meg igjen. På legevakten
traff jeg doktor Nozaki. Sykepleierne
fortalte ham at jeg var suicidal. ”Det finnes
ikke håp for denne karen,” sa de. ”En vakker
dag klarer han å ta livet av seg.”
”Si ikke det,” sa Nozaki. ”Vi skal redde
ham.”
Han opererte meg. Da jeg våknet, så jeg en
bibel på nattbordet. Jeg la den bort og prøvde
å sove. Da jeg våknet, lå det en ny bibel på
nattbordet. Jeg la vekk den også. Da jeg ble
utskrevet en uke senere, hadde jeg lagt seks
bibler i nattbordet. Doktor Nozaki ba meg lese
dem, men jeg sa at jeg ikke var interessert.
”Så les bare Johannes-evangeliet,” sa han. Det gikk jeg med på. Jeg tok med biblene hjem og
leste Johannes. Det var interessant.
Doktor Nozaki kom på besøk hver dag og sørget for mat og klær til meg. Hvorfor var han så
interessert i meg når min egen familie ikke brydde seg?
Jeg begynte å stole på ham, vi gikk til bibelstudier sammen, og livet begynte å rette seg litt.
Jeg ble med i kirken og lærte at Jesus er glad i meg. En dag satt jeg på steinen der jeg hadde
prøvd å ta mitt liv og takket Gud for at han hadde reddet meg. Jeg leste mer og ble adventist.
Jeg var fremdeles ensom, men ikke helt alene, for Gud var med meg, og jeg hadde fred i livet
for første gang.
Jeg begynte å være mer sammen med døtrene mine, og da Nozaki ba meg om å forsone meg
med min kone, sa jeg ja til å prøve. Da hun så at jeg var forandret, gikk hun med på å prøve en
gang til, og vi giftet oss opp igjen hjemme hos doktoren. Jeg var glad for at familien ga meg en ny
sjanse.
Men alt gikk ikke like glatt. Jeg likte å spille ball, og en stund sluttet jeg å gå i kirken for å
spille på sabbaten. Men så skjønte jeg at Gud var viktigere. Senere fikk jeg tilbud om å være
trener for laget ved adventistklinikken.
Men det var noe som manglet. Jeg var fremdeles uvenner med far. Doktor Nozaki ba meg
snakke med ham før det ble for sent. Det var vanskelig, men vi ble forsonet før han døde. Under
begravelsen fikk jeg si at troen på Gud hadde reddet mitt forhold til min jordiske far. Jeg vet at
hvis Gud kan frelse meg, kan han frelse hvem som helst.
Jesse Laguña underviser i kroppsøving på adventistenes skole i Guam.
Det er 20 menigheter i Guam og 4773
medlemmer. Folketallet er 410 000.
Adventistene har to klinikker. Det
drives også skoler på øyene Chuuk,
Majuro, Ebeye, Guam, Palau, Pohnpei
og Yap.
Adventistene driver to radiostasjoner
fra Guam.
Adventistene driver ”Simple Food” –
en fremgangsrik vegetarisk restaurant/
matbutikk på Guam.