«Salige er de som er fattige i ånden, for
himmelriket er deres» (Matt 5,3).
I Bibelen er ydmykhet en viktig egenskap. Moses blir omtalt som det mest
ydmyke mennesket som har levd (4 Mos 12,3). Ifølge Mi 6,8 legger Gud mest
vekt på at man «vandrer ydmykt med [sin] Gud». Jesus sier også at ydmykhet
er et ideal som vi bør etterstrebe: «Den som gjør seg selv liten som dette
barnet, han er den største i himmelriket» (Matt 18,4).
For er det noen som har noe å skryte av? Hvert åndedrag, hvert hjerteslag,
hvert talent, kommer bare fra Gud, og det er «i ham vi lever, beveger oss og er
til» (Apg 17,28). Og i lys av korset er selv vår rettferdighet som «urent tøy» (Jes
64,5), så hvordan kan vi skryte?
Den selvfornektelsen man blir vitne til i disse versene, er en avveksling fra
den vanlige selvopphøyelsen blant oldtidens konger, som ofte skrøt av egen
visdom, prestasjoner og militære seire. Det sies at Salomo «overgikk alle
jordens konger i rikdom og visdom» (1 Kong 10,23; Fork 2,9). Og så har man
jo Nebukadnesar, som erklærte: «Dette er det store Babel som jeg med min
veldige makt har bygd til kongssete, til ære for min herlighet!» (Dan 4,30).
Fordi forfatteren kjenner sin egen uvitenhet, kaller han skryt «tåpelig». Det
hebraiske ordet for «dum» her er nabal, som er navnet på Nabal, han som også
var tåpelig stolt (1 Samuel 25). Slikt skryt, som uttrykker stolthet, bærer i seg
muligheten for ydmykelse og dermed også for sinne og strid. Apostelen Paulus
syntes også noen av menighetens medlemmer var dumme som mente de var
smarte og skrøt av det (2 Kor 11,18–19).
LesLuk 18,9–14. Hvorfor er det lettere å være som fariseeren enn man skulle
tro? Hvordan kan vi unngå denne fellen?
Man må synes synd på folk som skryter (det er gjerne et dekke for usikkerhet).
Det viser bare hvor selvbedratt og uvitende de er.
Stolthet oppstår hos dem som ikke har et personlig forhold til Herren. De som
lever i samfunn med Gud, er ydmyke, for de har kontakt med ham som er uendelig
mye større enn noen av oss. Når vi tenker på hvor stort universet er og vet
at vi tilber ham som skapte det, og at Gud led for oss på korset, er det vanskelig
å forestille seg hvordan stolthet kan være et problem for oss.
LesOrdsp 30,3–6. Hva sier disse versene om Guds makt, majestet, og
mysterium?
Uttrykket «de helliges kunnskap» betyr «kunnskap om Gud.» Det stilles fem
retoriske spørsmål som får oss til å innse hvor mye vi egentlig ikke forstår om
Gud.
Les spørsmålene i Ordsp 30,4. Hvilken utfordring presenterer de?
Siden Gud er Skaperen (de fire første spørsmålene), står han langt over vår
forstand (det femte spørsmålet). I Jobs bok utfordrer Gud Job med lignende
spørsmål, så Job skal innse at han ikke kan forstå Gud og hans veier (Job
38–40,2).
Det at Gud er Skaperen og at vi ikke fullt ut kan forstå ham, gir en pekepinn
om hvordan vi bør ta imot hans skrevne åpenbaring. Selv de enkleste ting i
naturen er jo innhyllet i mystikk, så hvem er vi at vi vil utfordre Guds ord?
Tenk over hvor storslått og uutgrunnelig skaperverket er. Hva burde dette
si oss om hvor stor og uutgrunnelig Skaperen er? Hvorfor burde dette gi oss
trøst og håp?
Denne teksten (Ordsp 30,7–9) inneholder den eneste bønnen i Salomos ordspråk.
Det er ingen tilfeldighet at den kommer rett etter erkjennelsen av Gud
som den store skaper (Ordsp 30,4) og løftet om hans trofasthet (Ordsp 30,5).
Før vi ber Gud om noe, er det viktig å forvisse seg om at vi har et helhjertet
forhold til ham. Hvis vi lyver, opptrer vi som om Gud, som vet alt, ikke engang
er til. Derfor er syndsbekjennelse en forutsetning for tilgivelse (1 Joh 1,9). Vi
kan ikke lure Gud. Han ser oss slik vi er. Det å kaste seg nesegrus på bakken
og ligge som døde i støvet (Klag 3,29) viser ærbødighet og ydmykhet og er en
erkjennelse av vår åndelige nakenhet overfor ham.
I Ordsp 30,8 ber forfatteren Gud om å «gi» ham verken armod eller rikdom
(1978/85). Den første gangen verbet «gi» er brukt om mennesker i Bibelen,
handler det om Guds gave i form av mat (1 Mos 1,29). Derfor er mat forbundet
med bønn i mange kulturer. Dette grunnleggende behovet, som gjør oss så
avhengige av Skaperen, forbinder bønnens erfaring med vår overlevelse.
De to bønnene går ikke bare ut på å finne balanse i tilværelsen. De møtes i
ett mål: Guds ære. Får vi for lite, kan vi komme til å stjele og fornærme Gud.
Får vi for mye, føler vi ikke behov for Gud og kan komme til å benekte hans
eksistens. Men det er bemerkelsesverdig at bare den sistnevnte situasjonen kan
føre oss bort fra Gud. Den første vil trolig gjøre at vi beholder kontakten.
Herrens bønn er opptatt av det samme: (1) «Gi oss i dag vårt daglige brød»
(Matt 6,11), har til hensikt å dekke våre behov, og ikke mer, og (2) «la oss ikke
komme i fristelse» (Matt 6,13), har samme hensikt.
Tenk på hvor avhengig du er av Gud. Hvordan kan det at du alltid har dette
klart for deg, hjelpe deg å vokse i tro? Hva er faren ved å glemme denne
avhengigheten?
Akkurat som ydmykhet er en positiv egenskap og bringer velsignelser, er
mangel på ydmykhet farlig og bringer forbannelser. Etter å ha oppmuntret til
ydmykhet ved å peke på dens belønning og frukt, advarer Ordsp 30 mot farene
ved stolthet.
Forbanne dine foreldre (Ordsp 30,11; Ordsp 30,17). Agur begynner med denne kategorien,
for det er den mest alvorlige arroganse når barn forakter sitt opphav. Å
ære og velsigne sine foreldre er det eneste budet med løfte om liv (2 Mos 20,12;
Ef 6,2–3), og det er dødsstraff for å overtre det (2 Mos 21,15; 2 Mos 21,17).
Selvrettferdighet (Ordsp 30,12; Ordsp 30,20). Syndere som oppfatter seg selv som
rettferdige, har et stort problem, for de blir i sin synd og tror at de er rene og
ikke trenger tilgivelse. Dette er grunnen til at syndsbekjennelse er så grunnleggende
for tilgivelse (1 Joh 1,9). Laodikeerne, som sier at de er rike, intelligente
og velkledt, men ikke vet at de er fattige, blinde og nakne, blir rådet til å la Gud
gi dem det som kan bøte på deres miserable tilstand (Åp 3,14–18).
«Her får vi se et folk som er stolt av sin åndelige kunnskap og sine fordeler.
Men de er uberørt av de velsignelser Gud har gitt dem helt gratis. I sin utakknemlighet
og i sitt opprør har de glemt Gud, men likevel har han behandlet dem
slik en far full av kjærlighet og tilgivelse behandler sitt utakknemlige og trassige
barn. De har ikke villet ha hans nåde, de har misbrukt de privilegier han
har gitt dem, de har neglisjert de muligheter han har åpnet for dem, og tilfredse
har de sunket ned i sørgelig utakknemlighet, tom overfladiskhet og hyklersk
falskhet» – Tro og gjerninger, side 72 [FW 83].
Forakt (Ordsp 30,13–14). Bildet av de arrogante er ikke noe vakkert syn.
Selv om de har et stolt oppsyn, sitter ikke arrogansen bare der: den viser seg
i den forakt de viser for dem de mener står under dem. Beskrivelsen av deres
«tenner» og «kjever» (Ordsp 30,14) viser hvor ille deres handlinger er.
Tenk på hvordan du har behandlet andre, særlig dem du kanskje føler deg
hevet over (de fleste har slike følelser til tider, ikke sant?). Hvordan kan
du gjøre opp for deg? Hvordan kan du vise den ydmykhet som skal til for å
gjøre opp?
Bibelen inneholder mange bilder fra naturen som rommer åndelige sannheter.
Også her lærer ordspråket oss ydmykhet.
LesOrdsp 30,18–19. Hva sies om grensene for menneskelig kunnskap?
Agur ser mysterier i mange «dagligdagse» ting. Han legger frem en fascinerende
blanding av mysterier. De to første henter han fra dyreriket: en ørn som
flyr lydløst over himmelen, en slange som kryper seg lydløst langs bakken. Så
over til to menneskelige handlinger: et skip på havet, og en mann og en kvinne.
Selv med vitenskapens mange fremskritt, finnes det ennå mange mysterier. Vi
må aldri slutte å sette pris på livets dybde og majestet. Denne holdningen vil
holde oss ydmyke overfor Gud.
LesOrdsp 30,24–28. Hvilke andre av naturens mysterier fanger forfatterens
oppmerksomhet og ærefrykt?
Det er interessant at versene foran (Ordsp 30,20–23) tar opp menneskelig dårskap,
arroganse og ondskap. Nå vender han seg til dyreverdenen og peker på
beskjedne små skapninger, selv om han bruker det samme hebraiske ordet for
«vis» om dem som om mennesker (Ordsp 3,13) og Gud (Job 12,13; Sal 14,24).
Enda i vår tid forstår vi ikke fullt ut hvordan disse skapningene kan gjøre det
de gjør. Tenk så forbløffet vismannen må ha blitt i sin tid. Og han var da vis,
for et av tegnene på visdom er å innse hvor lite vi vet.
Tenk på noen av de «enkleste» ting i naturen: bladene på et tre, en dråpe
vann, et skjell. Hvorfor bør det gjøre oss ydmyke at selv disse tingene er
fulle av mysterier?
«Vi bør vise respekt for den trykte Bibelen og aldri behandle den skjødesløst
eller bruke den til dagligdagse ting. Vi bør aldri sitere Skriften som en vits eller
omformulere den til en vittighet. ‘Hvert ord fra Herren er rent’, lik sølv ‘som er
lutret i smelteovnen, sju ganger renset’ (Ordsp 30,5; Sal 12,7).» – Utdanning
for livet, side 131 [Ed 244].
«Det første Kristus sa til folket her på fjellet, var en velsignelse. Han sa at de
som er klar over sin egen åndelige fattigdom, er salige, de som har et ønske om
å bli frelst. Evangeliet skal forkynnes for de fattige. Det blir ikke åpenbart for
de åndelig stolte, for de påstår at de er rike og ikke mangler noe. Men det blir
åpenbart for dem som er ydmyke og angerfulle ... Herren kan ikke gjøre noe
for å gjenopprette mennesket før det blir overbevist om sin egen skrøpelighet,
gir slipp på all selvgodhet og overgir seg til Guds omsorg. Da kan mennesket ta
imot den gaven Gud venter på å gi. Ikke noe godt blir holdt tilbake fra den som
føler sin trang. Han har uhindret adgang til ham som er i besittelse av hele
guddomsfylden.» – Alfa og Omega, bind 4, side 254, 255 [DA 299, 300].
Spørsmål til drøftelse
Tenk over frelsesplanen og det som skulle til for å redde oss. Vi er så
falne, så onde at en fornyelse ikke var nok til å kjøpe oss fri fra synd.
Uansett hvor mye vi blir forvandlet og gjenopprettet, kan denne fornyelsen
ikke redde oss. Vi trengte en stedfortreder, en som kunne stå i
vårt sted. Hans rettferdighet er tilstrekkelig til å gi oss et rett forhold til
Gud. Så hvorfor må arroganse og stolthet være en av de verste synder
hos falne skapninger som oss?
Vår eksistens avhenger av Gud på forskjellig vis. Nevn noen. Hva er det i
selve naturen som viser at Gud opprettholder vår eksistens?
Se på bønnen i Ordsp 30,7–9. Legg merke til balansen. Hvordan finner vi
balanse i alt vi gjør? Hvorfor er det så viktig?
En ung kvinne kom til skobutikken der jeg arbeidet. Hun fant et par hun likte, men ikke riktig
størrelse. Vi kunne skaffe dem på tre dager, sa jeg. Becky bestilte, og jeg sa de ville være der
onsdag ettermiddag. "Flott," sa hun, "jeg skal bruke dem på lørdag."
Da Becky kom onsdag ettermiddag, måtte jeg beklage og sa at de nok ville komme neste dag.
Men heller ikke da kom de. Jeg ringte og fikk vite at de ville være der neste dag. Da Becky kom,
forklarte jeg problemet, og hun tok det fint. ”Jeg bor ikke så langt unna,” sa hun, ”jeg kan hente
dem i morgen. Jeg skal bruke dem lørdag formiddag.”
Da Becky kom på fredag, var leveransene ikke kommet. Jeg ba henne vente litt, men hun
hadde det travelt.
”Hvorfor må du ha skoene i morgen,” spurte jeg.
”Jeg spiller orgel, og de gamle er utslitt,” svarte hun. Og så måtte hun gå. Hun var høflig, men skuffet.
Skoene kom et kvarter senere, så jeg ringte og sa hun kunne hente dem. Til min overraskelse
sa hun: ”Det er OK. Jeg bruker de gamle i morgen og henter de nye lørdag kveld.”
Jeg prøvde å få henne til å komme og hente skoene fredag kveld, men hun takket nei.
Jeg ble forbauset da hun likevel stakk innom. Hun ville bare si at hun ikke var sint; hun var
tvert imot glad for alt jeg hadde gjort for å hjelpe henne. Så snudde hun for å gå.
”Men skoene?” sa jeg. Hun sa at hun ville hente dem lørdag kveld. Jeg sa jeg kunne låne
henne pengene, men hun smilte og takket nei. ”Jeg kommer i morgen,” sa hun og gikk.
Jeg var helt forfjamset. Hvorfor tok hun ikke skoene? Jeg måtte vite hvorfor, så jeg løp etter
henne. ”Du trengte dem til i morgen, og nå vil du ikke ha dem. Det rimer ikke.”
Hun nølte, så sa hun: ”Jeg er kristen.”
”Jeg er også kristen,” sa jeg. ”Og hva så?”
”Hvis du er kristen, så vet du at de ti bud sier vi skal holde sabbaten hellig og ikke kjøpe og
selge på Guds dag.”
"Men det er ikke sabbat før på søndag,” sa jeg.
”Nei,” smilte hun. ”Sabbaten er ukens sjuende dag, ikke den første. Bare se på kalenderen.”
Vi gikk inn i butikken og så etter. Hun hadde rett. ”Men det er bare fredag, så du kan ta skoene”
sa jeg.
”Det er litt mer innfløkt enn som så,” sa hun, ”men hvis du gjerne vil vite det, så forklarer
Bibelen det klart. Jeg spiller til et Åpenbaringsseminar i kirken i morgen. Taleren tar opp Bibelens
profetier og spørsmålet om sabbat og søndag. Hvis du ikke er redd for å vite hva Bibelen sier,
synes jeg du skal komme."
Jeg var ikke redd, så neste dag ble jeg med Becky og familien i kirken. Jeg ble forbauset over
mye av det jeg hørte. Hvordan kan så mange søndagsholdere ta feil, tenkte jeg. Men jeg ble mer
og mer overbevist, og en dag var jeg adventist.
Jeg takker Gud for en ung kvinne som var tro mot sin Gud og førte meg til bibelske sannheter
som er viktige for meg i dag.