«Gjør stien jevn der foten skal gå, da blir alle dine veier trygge. Vik ikke
av til høyre eller venstre, hold foten borte fra det onde!» (Ordsp 4,26–27).
Vitenskapen har vist at hørselen påvirker hvordan vi går og at selv balansen
avhenger av hvor godt vi hører. Så undervisning, eller utdanning – det vi hører
– er avgjørende for hvordan vi lever. «Viktigst er visdom» (Ordsp 4,7).
Men uansett hvor god undervisningen er, må eleven følge med. Med en viss
ironi bemerket en gammel egyptisk lærer at «gutten har øret på ryggen – han
hører etter når han blir slått.» (I egyptisk kunst ble eleven ofte fremstilt med
store ører på ryggen.)
Det er ikke nok bare å vite om rett og galt – vi må vite hvordan man velger
rett og ikke galt. Opplæring i visdom består i å høre god veiledning og leve etter
det vi har lært, så vi ikke går i feil retning.
LesOrdsp 4. Hvilken praktisk sannhet finner du, og hvordan kan vi anvende
den i vårt eget liv og leve i troskap mot Gud?
Det å «høre» er det første skrittet i opplæringen. Hebreerne trodde at ørene,
ikke hjernen, er setet for visdom eller intelligens. Før vi kan få noe begrep om
et problem eller løse det, må vi høre om det. Altså må vi lytte. Når Salomo ber
om visdom, ber han spesielt om «et hørende hjerte» (1 Kong 3,9, bokstavelig
oversettelse).
Det første visdommen gjør, er å «lytte». Altså kommer visdommen utenfra
(i dette tilfellet fra foreldrene). Vi kan ikke oppdage visdommen på egen hånd.
Det selvlærte menneske er en umulighet i bibelsk visdom. Visdom er noe vi
mottar, ikke noe vi former med våre egne evner eller avdekker med vår egen
kløkt og argumentasjon. Evnen til å «følge med» (på hebraisk: «å sette sitt
hjerte») betyr at hjertet blir engasjert. Så jakten på visdommen er ikke kald og
objektiv. Hjertet, som er individets kjerne og (ifølge hebraisk tankegang) setet
for følelsene, deltar i jakten på visdom.
LesMatt 13,44 og Jer 29,13. Hvilken sammenheng er det mellom disse versene
og den jakten på visdom som blir beskrevet i Ordsp 4?
Følelsene er viktige for vår eksistens som mennesker, og de verken kan
eller bør overses i vårt gudsforhold. Hvordan finner vi følelsenes riktige
plass i vårt åndelige liv? Hvordan har dine følelser styrt deg rett (og galt),
og hva har dette lært deg?
Når vi velger å gå på visdommens vei, må vi likevel vise forsiktighet, for vi
møter hindringer underveis (se 1 Pet 5,8). En av de største farene gjelder familien,
den mest verdifulle, følsomme og fortrolige delen av livet.
Den første faren gjelder oss selv og våre ord. Vi bør vokte tungen så vi ikke
sender upassende eller forvirrende budskaper. Våre lepper må være i harmoni
med vår kunnskap og avspeile vårt åndelige syn.
Den andre fare kommer fra den andre kvinnen eller mannen (selv om teksten
taler om farene ved en «fremmed kvinne,» må språket forstås generisk, for
fristelsen kan komme fra enten en mann eller en kvinne) som trenger seg inn
på familien. Begge kan forføre en til å bryte ekteskapet, og hvem har ikke sett
hvor ødeleggende den synden er?
Slike fristelser, som ofte begynner med forlokkende ord, kan best overvinnes
ved å lytte til visdommen. Ved å rette seg etter Bibelens lære, er det lettere
å ha blikket festet på det viktigste og bli beskyttet mot utroskap eller andre
fristelser som kommer i vår vei.
Og vi bør ikke bare holde oss borte fra hor, vi bør også unngå stedet hvor
fristelsen befinner seg (Ordsp 5,10). Man bør absolutt ikke nærme seg dens dør
(Ordsp 5,8).
Det beste vernet mot fristelsen til å elske en annen kvinne eller mann er
dette: elsk din ektefelle, «din ungdoms kvinne [eller mann]» (Ordsp 5,18). Forkynneren
er hjertens enig: «Nyt livet med kvinnen du elsker, alle dine flyktige
levedager, de som Gud gir deg under solen» (Fork 9,9). Takk Gud for det du
har, så leter du ikke andre steder.
Les 1 Kor 10,13. Gud har gitt deg dette løftet, så hva bør du kanskje gjøre
her og nå for å beskytte deg mot lidenskaper som måtte ulme i deg?
Noen har sagt: «Herre, beskytt meg mot mine venner. Mine fiender kan jeg
alltids takle.» Ordspråkene er opptatt av hvor sårbart et vennskap er. De gir råd
om hvordan vi kan beholde vennene våre og om hvordan man kan beskytte seg
mot dem, når det trengs. Det hebraiske ordet for «venn» betyr også «nabo», den
som står oss nær, den som alt er en venn eller som kan bli det. Bibelsk visdom
verdsetter menneskelige relasjoner og ber oss vise forstand og respekt for disse
sammenhengene.
LesOrdsp 6,1–5. Hvilket problem taler Salomo om, og hva er løsningen?
Hvilket prinsipp finner vi her?
Mens tora ber folk hjelpe de fattige og låne ut penger uten å ta renter (2 Mos
22,25), advarer visdommen mot ubetenksom økonomisk støtte til en venn som
har gjeld. Plikten til å vise godhet utelukker ikke plikten til rettferdighet
(2 Mos 23,2–3). Selv om vi skal være gavmilde når vi kan, må ikke vår godhet
bli den rene fiasko (se Ordsp 22,27).
Derfor får vi de kloke råd i ordspråket. Den første advarselen gjelder våre
ord. Det er viktig å se situasjonen an og være sikker på at vi har råd til å hjelpe
vår venn. Først da bør vi love noe. Det gode forholdet eller et følelsesladet
øyeblikk kan få oss til å love ting vi vil angre.
Om man har aldri så gode hensikter, er det viktig å tenke seg om så man
ikke lover noe man ikke kan holde. Hvis vi kommer i en knipe, må vi gjøre hva
vi kan for å rydde opp: innrømme feilen og be om nåde.
Hvordan kan vi veie ønsket om å bære hverandres byrder (Gal 6,2) opp mot
ordene i dette ordspråket?
Maur jobber hardt (hardere enn mennesker, hvis man sammenligner kroppsvekten
og hva de kan bære), og dessuten arbeider de selvstendig og trenger ikke
å bli overvåket. Hovedgrunnen til det harde arbeidet er fremtiden. De «forutser
» tunge tider (vinter) og forbereder seg. Så mauren lærer oss at det er klokt
å tenke på fremtiden når man legger planer eller gjør noe. «Dette spørsmålet
trenger seg på hver eneste forelder, lærer og student, alle mennesker, enten de
er gamle eller unge. Det er ikke mulig å kalle et forretningstiltak eller en livsplan
sunn og hel hvis de bare har øye for dette livets få år og ikke sikrer seg for
evigheten.» – Utdanning for livet, side 76 [Ed 145].
Det er den late som skal lære av mauren, ikke motsatt: «Gå til mauren, du late,
se hva den gjør, og bli vis!» (Ordsp 6,6). Mens mauren arbeider, sover den late.
Mens mauren høster inn, sitter den late med hendene i fanget. Mauren overgår
seg selv ved å bære bører som veier mer enn den selv og ved å arbeide for fremtiden.
De late lever i nuet og er bare opptatt av seg selv.
Selv om latskapen fordømmes, skal vi huske at livet er mer enn arbeid og
penger. Hvordan hjelper sabbaten oss å finne den riktige balansen?
Etter å ha advart oss mot de ondene som truer tre sider av livet – familien,
omgangskretsen og vårt arbeid – tegner Ordspråkene et bilde av de onde. Det
er en satire full av ironi og skarp psykologisk innsikt. De to diktene (Ordsp
6,12–15 og Ordsp 6,16–19) er paralleller og dekker tilsvarende motiver med den samme
sjudelte poetiske rytmen. Den ugudeliges indre skildres som knyttet til det som
tenkes i hjertet, men samtidig kommer det hele til uttrykk i ytre handlinger.
«Dersom dere ikke øyeblikkelig skyver fra dere alle urene tanker, men hengir
dere til tomme fantasiforestillinger, er dere i en viss forstand like skyldige
overfor Gud som om tankene var satt ut i livet.» – Det kristne hjem, side
260–261 [AH 334].
Bildet er ironisk. Den gående onde følger etter den late. De to holdningene
kan virke ulike, men lærdommen er den samme. Begge søker inn i seg selv.
De er ikke interessert i undervisning utenfra, men følger sin egen visdom og
sine tilbøyeligheter. De late sover, og verken ørene eller føttene fungerer. Hos
den onde er det bare føttene og munnen som fungerer, ikke ørene. Men det gir
samme resultat: begge går til grunne.
Ondskapen gjør to ting: Den skader ikke bare dem det syndes mot, men
også synderne. Løgneren begynner å tro sin egen løgn. Det er også verdt å
merke seg at ondskapens endelige resultat er splid og konflikt, som også kan
påvirke samfunnet. Syndens virkninger begrenser seg sjelden til syndere.
Andre rammes også.
Hvordan har andres synder rammet deg? Hva kan dette lære deg om hvor
forsiktig vi må være slik at våre handlinger ikke skader andre?
Les «Moralske normer» i Det kristne hjem, side 253–264 [AH 326–339];
«Omgang med andre» i Helse og livsglede, side 369–380 [MH 483–496];
«Andre illustrasjoner» i Utdanning for livet, side 61–64 [Ed 113–120].
«De som studerer Bibelen, bør lære å komme til den med et lærevillig sinn.
Vi skal granske den for å få vite hva Gud sier, ikke for å finne beviser for våre
egne meninger …
En av hovedårsakene til at mennesker blir mentalt udugelige og moralske
sveklinger, er at de mangler evnen til å konsentrere seg som noe som er verd
deres oppmerksomhet … Det blir daglig trykket en strøm av bøker og annet
lesestoff, og både gammel og ung vender seg til å lese raskt og overfladisk.
Dermed mister de evnen til å tenke grundig og se sammenhenger.» – Utdanning for livet, side 101 [Ed 189].
«De boligene som mauren bygger, vitner om dyktighet og utholdenhet. De
kan bare håndtere ett lite korn om gangen, men med flid og utholdenhet gjør de
underverker.
Salomo peker på maurens arbeidsomhet og irettesetter dem som kaster bort
timene i lediggang eller det som bryter ned sjel og legeme. Mauren forbereder
seg på fremtiden, men mange som kan tenke, forbereder seg ikke på evigheten.» – Counsels to Parents, Teachers, and Students, side 190.
Forslag til samtale
Tenk på hvordan vi kan hjelpe andre, selv om det koster oss noe. Hva
skal man si til det denne ukens studium lærte når man leser dette:
«Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine»
(Joh 15,13)?
Hva annet kan den naturlige verden lære oss som vi kan bruke av i
vårt eget liv? Men hvorfor må vi være forsiktige med de slutningene vi
trekker?
Les de sju tingene Gud hater, ifølge Ordsp 6,16–19. Hvorfor tror du Gud
har så mye imot dem?
12-åringen Logan var den tøffeste gutten
i hytta og ville sjefe med alle. En kveld
ville han ikke legge seg. Hyttesjef Travis sa
OK, lå lenge du leser i Bibelen. Det var greit,
men Logan hadde aldri åpnet en bibel før. Så
de lånte ham en, og gutten traff heltene fra 1.
Mosebok for første gang, i lyset fra månen og
en lommelykt.
Neste morgen sa Logan: ”Det var faktisk
noen kule historier der.” Spesielt Josef interesserte
ham, og Logan hadde mange spørsmål. ”Han ville fremdeles være tøff, men det var kult å se
at han begynte å tenke denne uken,” sier Travis.
Bibelen er noe nytt for de fleste av barna som kommer til Camp Polaris. Travis sier at en gang
var det bare ett barn som hadde hørt om David og Goliat. ”Vi arbeider med barn fra hjem der de
ikke leser i Bibelen. Det krever mye bønn å nå gjennom til dem.”
Heather Ueeck elsket leiren som barn og førte dagbok over sine tanker. I førstningen skrev hun
at andaktene var kjedelige. Men etter hvert fikk hun mer ut av dem. På et møte holdt noen en ballong
over et stearinlys, og den sprakk med en gang. Men da de hadde vann i en annen ballong og
holdt den over lyset, sprakk den ikke! Vi er som ballongen, og vannet er Jesus. Når han er i oss,
gir han oss fred og kraft.
Nå lærer Heather andre dette på Camp Polaris. ”Barna er ikke vant til disiplin, det kan virke
som de ikke liker leiren, men de kommer tilbake. De vet at vi bryr oss om dem.”
Arbeidet på leiren har lært henne tålmodighet. ”Det er min jobb å vise dem veien til Gud. Tålmodighet
er viktig, også tillit til Gud. Det er også et viktig redskap i resten av livet, og jeg setter
større pris på dem som hjalp meg.
Camp Polaris trenger oppussing, for eksempel bjørnesikre hytter, sier Heather.
”Jeg har bodd i Alaska hele livet," fortsetter hun, ”og Camp Polaris er det mest isolerte stedet
jeg har opplevd. Men her kan man føle seg nær Gud. Jeg elsker det.”
Adventistenes Alaska-distrikt ble
opprettet i 1901 og er det største av alle
våre distrikter i verden. Mange steder
kan bare nås med båt eller fly.
Det er 29 menigheter og 3842 adventister i Alaska.