«For budet er en lykt, rettledningen et lys, formaning og tilrettevisning er
veien til livet» (Ordsp 6,23).
To brødre var hjemme alene med streng beskjed om ikke å spise kaken som
mor nettopp hadde bakt. For å være sikker på at guttene skulle høre etter, truet
hun med straff.
Da hun dro, gikk det bare noen få minutter før guttene bestemte seg for å
spise den likevel. «Dette er ikke et spørsmål om liv og død,» tenkte de. «Mor
ville aldri finne på å drepe oss, så la oss spise!»
Men læreren i Ordspråkene mener faktisk at han taler om liv og død.
Språket er sterkt og noen ganger grafisk. Jesus brukte også sterke uttrykk når
det gjaldt evig liv og død (se Matteus 5,21–30). Ikke så rart. For vår endelige
skjebne, vår evige skjebne (og hva er vel viktigere?), avhenger av de valg vi tar
her nå. Så vi bør ta de sterke uttrykkene alvorlig.
LesOrdsp 6,21 og 7,3. Hvordan skal vi forstå de bildene som disse versene
bruker om hvordan vi skal forholde oss til Guds lov?
Som vi så i en tidligere lekse: i Ordspråkene er hjertet setet for følelser og
tanker. Når læreren sier at vi skal binde loven på vårt hjerte (Ordsp 6,21), betyr
det at vi alltid bør være i nær kontakt med loven. Vi må ikke miste kontakten,
for loven viser hva synd er (Rom 7,7). Læreren insisterer også på at denne loven
bør være skrevet på hjertetavlene (Ordsp 7,3), slik Gud skrev de ti bud på steintavler
(2 Mos 24,12).
Å si at loven skrives på hjertet, betyr at den ikke bare er et sett med ytre
regler som vi pålegges. Loven skal gjennomsyre våre skjulte hensikter og være
en del av vårt indre jeg. Det er et annet uttrykk for Paulus’ løfte om at «Kristus
er blant dere, håpet om herligheten» (Kol 1,27) skal være en realitet i vårt liv.
Å binde loven om halsen betyr også at vi bør holde den nær oss. I oldtiden
pleide folk å binde dyrebare eiendeler om halsen. Halsen er stedet luften passerer
på vei til lungene slik at vi kan ha pust og liv, en sammenheng som går igjen
i det hebraiske ordet nephesh («sjel»), som viser til «liv» og er avledet av et ord
som betyr «hals» og «pust».
Å binde loven om fingrene vil si å omsette den i handling. Lærerens fokus
på fingrene antyder de mest fintfølende av alle våre handlinger. Loven skal ikke
bare påvirke de store beslutninger i livet, men også de små (se Luk 16,10).
Selv om Bibelens hensikt med disse bildene var rent symbolsk, ble symbolene
tatt bokstavelig i jødisk, kristen og muslimsk tradisjon. Dette ses i jødenes
tephillin om hodet og fingrene, de kristnes kors om halsen og muslimenes (og
de kristnes) rosenkranser om fingrene.
Symboler kan være vel og bra, men hvorfor skal man passe seg for å forveksle
symbolet og det symbolet står for?
LesOrdsp 6,23. Hva er sammenhengen mellom lov og «lys»?
I Bibelen sammenlignes Guds ord, eller hans lov, med lys: «Ditt ord er en lykt
for min fot og et lys for min sti» (Sal 119,105). I hebraisk tankegang er det
sammenheng mellom tanken om «lov» og «lys». Lampen lyser opp stien vi går
på, og loven hjelper oss å finne veien: Når vi står overfor moralske problemer,
peker den ut det riktige valget, selv om fornuften eller egeninteressen sier noe
annet.
Hvilke bibelske personer valgte å følge Guds lov tross tungtveiende grunner
til det motsatte? Hva kan de lære oss? I hvilke tilfeller kunne deres beslutning
se ut til å være den gale, menneskelig sett?
LesOrdsp 6,23 og 7,2. Hvorfor settes loven i forbindelse med «liv»?
Siden syndefallet har loven ikke vært i stand til å gi oss håp om evig liv, bare
troen på Kristus. Men lydighet mot loven og dens prinsipper er fremdeles
viktig i troens liv (se Matt 19,17; Åp 14,12). Vi adlyder fordi: «Jeg er Herren din
Gud» (3 Mos 18,4). Guds lov er forbundet med «liv» fordi Gud er livets kilde.
Dette er sann åndelighet: Vi setter vår lit til Gud og hans løfter her i livet og
stoler på hans løfter om evig liv.
Jesus sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket,
men ha livets lys» ( Joh 8,12). Hvordan har du opplevd at dette løftet
holder stikk?
Som vi har sett, forbinder forfatteren av Ordsp 6,23 lys og liv med Guds lov.
I neste vers gir han et eksempel på hvordan loven, som lys og liv, kan være et
godt åndelig vern.
Hva advares vi mot i Ordsp 6,24? Hva er den nesten umerkelige advarselen?
Når en religiøs person blir fristet, er det nærliggende å finne en religiøs begrunnelse
for synden. Å bruke Gud til å bortforklare dårlig oppførsel, er ikke bare
blasfemi, det er villfarelse. For hva kan man si til en som sier at «Gud er med
meg?» Dette kan også skje når det er snakk om utroskap. «Gud har vist meg
at denne [mannen eller kvinnen] er den jeg skal være sammen med.» Hva kan
man si til det «Gud» har vist dem?
Merk også at det ikke bare er skjønnheten som lokker. Hun bruker språket,
smiger, for å fange offeret i sitt garn. Folk har ofte havnet i kompromitterende
situasjoner på grunn av forfinede og forførende ord, iblant iført religiøse formuleringer.
Forfatteren av Ordspråkene advarer mot bedrag.
Loven er motgiften mot «en fremmed kvinnes glatte tunge.» Bare loven og
plikten til å lyde Gud kan hjelpe oss til å motstå hennes forlokkende ord, som
kan virke så ekte. Ja, for fristeren synes ikke bare du er kjekk, men også klok.
Hun kan også ymte frempå om åndelige behov. «Kjærligheten til Gud» kan bli
et påskudd for synd.
Tenk hvor lett vi kan bruke troen som unnskyldning for gale handlinger,
ikke bare utroskap. Så hvorfor er absolutt lydighet mot Guds lov vårt eneste
vern mot vårt eget sinn og de puss det kan spille oss?
Rett etter advarselen mot utroskap (Ordsp 6,24–29) tar forfatteren opp en
annen synd: å stjele (vers 30–31). Sammenhengen mellom de to budene (tyveri
og utroskap) viser at ulydighet mot ett bud kan få oss til å bryte andre. Det
kan være farligere å gå på akkord med Guds lov og plukke og velge hva vi vil
respektere enn om vi blankt avviser loven. «Det ondes sterkeste festning i vår
verden er ikke det usle liv til en hemningsløs synder eller et ynkelig utskudd.
Det er den som ellers ser ut til å leve et anstendig, hederlig og edelt liv, men
som lar én synd få blomstre … Mennesker som har høye begreper om liv, sannhet
og ære, men likevel med vilje overtrer et av Guds hellige bud, har fordreid
sine edle gaver og blitt en snare for andre.» – Utdanning for livet, side 79 [Ed
150].
LesOrdsp 6,30–31. Hva sier disse versene om hva selv et desperat menneske
foretar seg?
Fattigdom og nød unnskylder ikke tyveri. Tyven er skyldig om han er aldri
så sulten (vers 30). Selv om man ikke forakter en sulten tyv, må han likevel
erstatte det han har stjålet sjudobbelt. Dette viser at hans desperate situasjon
ikke er unnskyldning for synd. Likevel lærer Bibelen at det er vår plikt å ta oss
av de fattige så de ikke må stjele for å overleve (5 Mos 15,7–8).
Etter å ha gått fra utroskap til tyveri vender teksten tilbake til utroskap
(Ordsp 6,32–35). De to syndene har noe felles. I begge tilfeller tar man noe
som tilhører en annen. Men mens tyveri bare gjelder tap av en gjenstand, betyr
den andre synden mye mer. I visse tilfeller kan man erstatte det man har stjålet.
Når det gjelder utroskap, spesielt når barn er innblandet, kan skaden være mye
større.
«’Du skal ikke bryte ekteskapet.’ Dette budet forbyr ikke bare urene handlinger,
men også sanselige tanker og ønsker, og enhver vane som fremkaller
dem. . . . Da Kristus underviste om rekkevidden av Guds lov, sa han at en ond
tanke eller et begjærlig blikk er like mye synd som selve den ulovlige handlingen» – Alfa og Omega, bind 1, side 286 [PP 308].
De fleste tenker ikke på døden når de synder. Andre ting opptar dem, så som
nytelsen her og nå. Det gjør det ikke bedre at populærkulturen ofte forherliger
utroskap og annen urett. Ordspråkene setter synden i det riktige perspektiv, slik
Paulus også gjør: «Syndens lønn er døden» (Rom 6,23).
LesOrdsp 7,22–23. Hvordan utsetter den utro seg for døden?
Den som går «etter henne», skildres som en som har mistet både personlighet
og vilje. Han lar det bare stå til. Ordet straks viser at han ikke tenker over
saken. Han sammenlignes med en okse som «føres til slakting», en hjort som
går «rett i fellen», og en fugl som «flyr mot snaren». Ingen av dem forstår at
livet er i fare.
LesOrdsp 7,26–27. Hva gjør den umoralske kvinnen så farlig?
Det er mulig at kvinnen skildres som noe mer enn «bare» en ekteskapsbryter.
Hun står for det motsatte av visdom. Salomo bruker denne metaforen for å
advare sin elev mot all ondskap. Faren er stor, for denne kvinnen tilfører ikke
bare sår. Hun dreper, og hun har drept de sterkeste menn. Altså: Andre, som
var sterkere enn deg, har bukket under for henne. Den generelle uttrykksmåten
i avsnittet viser at forfatteren taler om mennesker i sin alminnelighet. (Det
hebraiske sheol i teksten er ikke «helvete». Det står for stedet der den døde er
nå: graven).
Poenget er at synden, enten det er utroskap eller noe annet, fører til utslettelse,
det motsatte av det evige liv som Gud vil vi skal eie i Jesus Kristus. Derfor
er språket så sterkt: vi har å gjøre med handlinger som avgjør liv og død.
Tenk på noen «sterke» mennesker som har falt dypt. Hvorfor bør dette gjøre
deg urolig for deg selv? Hva er ditt eneste vern?
«Satan tilbyr menneskene verdens riker hvis de gir etter for ham. Mange gjør
det og ofrer himmelen. Det er bedre å dø enn å synde, bedre å lide nød enn å
svindle, bedre å sulte enn å lyve.» – Testimonies for the Church, bind 4, side
495.
Velg fattigdom, forakt, atskillelse fra venner eller hvilken som helst lidelse
fremfor å søle til sjelen med synd. Heller dø enn å vanære eller overtre Guds
lov, burde være mottoet for alle kristne. Som et folk som bekjenner seg til
reform og setter de høyeste, mest rensende sannheter i Guds ord høyt, må vi
løfte standarden langt høyere enn vi gjør nå.» – Testimonies for the Church,
bind 5, side 147.
Forslag til samtale
Hvordan kan vi ta syndens grusomhet alvorlig uten å bli fanatiske? Og
hvordan kan vi være lydige mot Guds lov uten å henfalle til lovtrelldom?
Les 2 Mos 20,1–17. Hva er sammenhengen mellom alle de ti bud?
Hvorfor er det sannsynlig at den som åpenlyst bryter ett bud, også
vil bryte andre bud? (Se Jak 2,11). Hvilke eksempler kan du finne hvor
brudd på ett bud har ført til brudd på andre?
Tenk over dette at folk kan finne på å bruke troen for å begrunne feilaktige
handlinger. Det er fort gjort, spesielt hvis man har det med å si
at «kjærlighet» er målestokken for rett og galt. For tenk på alt det gale
som er gjort under påskudd av «kjærlighet». Så hvordan er loven et
vern, enten mot en selv eller andre som ellers kunne ha blitt forledet til
synd?
Les spørsmålet på slutten av søndagens avsnitt, som handler om å
forveksle symboler for virkelighet. Hvordan kan det skje? Hvordan kan
f.eks. avgudsdyrkelse være en måte å gjøre dette på? Hvilke tradisjoner
som er symboler på åndelige sannheter, kan forveksles med sannhetene
selv?
Da jeg var ni år, fikk jeg endelig bli med
storesøster til Camp Polaris, og jeg
elsket det! Jeg dro hvert år til jeg fylte 16.
Mye hendte, men da jeg var 14, skjedde noe
spesielt.
Alle var i hytta, klokken var halv ett
om natten og jeg ville sove, men noen ville
fortelle spøkelseshistorier. Lederen sov, så han
visste ikke hva som foregikk. En av vennene
mine satt taus i et hjørne, og etter historien kom han bort til meg, der det var en lysstråle. ”Jeg er
så redd, Chad,” sa han.
Jeg var også redd og fant fram Bibelen. Enda en redd venn kom bort til oss. Jeg leste bibelhistorier,
men de var likevel redde, så jeg spurte Jim om han hadde en bibel. Jeg ba ham legge den
åpen på brystkassen. Så leste jeg videre, men de var fremdeles redde. Jeg foreslo at vi å skulle gå
ut en tur.
I måneskinnet så vi Lake Aleknagik og de høye fjellene rundt oss. De fikk meg til å tenke
på den gangen Elisjas tjener var redd fienden og de var omringet. Elisja ba til Gud om å åpne
tjenerens øyne. Da jeg husket historien, slapp det ut av meg: ”Se på fjellene! Alle englene er på
fjellet!” Jeg så at vennene mine ble rolige. Vi gikk inn og la oss og sov.
Neste dag slo det meg at Gud hadde brukt meg til å hjelpe andre. ”Dette er jeg for ung til,”
tenkte jeg. Men nå innser jeg at det var da Gud startet sitt verk i meg, på Camp Polaris.
De som jobbet på Camp Polaris, fikk også betydning for meg. En dag sa Monica: ”Du har en
fin stemme, Chad. Du burde synge.” Ingen hadde fortalt meg det før. Det er på grunn av det hun
sa, at jeg synger i dag. Og det er på grunn av den natten med englene på fjellet at jeg er predikant
i dag. Junior-leiren forandret livet mitt.
Camp Polaris er nedslitt, men folk prøver å restaurere den. Jeg tror at hvis vi fortsetter å gjøre
den bedre for barna, vil den fortsette å forandre liv, slik den forandret mitt. Guds verk er ikke
slutt, og frøet ble sådd i mitt hjerte på Camp Polaris.
Chad Angasan er inuitt/aleut og Global Mission Pioneer. Han er pastor i landsbyen Togiak.
Mt. McKinley er 6193 meter høyt og
det høyeste fjellet i Nord-Amerika
Navnet Alaska kommer av eskimoordet
Alakshak og betyr stort land eller
halvøy.