«Herren bar meg frem som sitt første verk, før
hans gjerninger i fjerne tider» (Ordsp 8,22)
På dette stadiet i Ordspråkene kommer visdommen tilbake (se Ordsp 1,20–21),
og det går klart frem av tekstene for denne uken at visdom er sannhet – sannheten
slik den er i Gud, kilden til all sannhet.
Vektlegging av sannhetens «absolutter» går på tvers av mye moderne tenkning,
spesielt i Vesten, hvor sannheten anses som relativ og kulturelt betinget
og hvor én persons sannhet er en annen enn andres.
Men dette er ubibelsk. Min sannhet bør være det samme som din, for «sannheten» er universell. Den tilhører ingen bestemt, men gjelder hele menneskeheten.
Pilatus’ berømte spørsmål: «Hva er sannhet?» (Joh 18,38), var en respons
på Jesu ord: «Hver den som er av sannheten, hører min røst» (Joh 18,37). Det
finnes absolutt sannhet, og den taler til oss. Det avgjørende er om vi vil lytte til
den og følge den.
Visdom er så viktig at den må ut til alle. Gud skapte alt menneskelig liv, og
Jesus døde for alle. Så visdom, kunnskap om Gud og den frelse han tilbyr,
gjelder alle mennesker.
Se på ordene som brukes om visdommens nærvær: «roper», «løfter sin
røst», «taler», «lepper», «munn» osv. Visdom er altså noe som skal kommuniseres.
Den må bli hørt av alle som vil lytte. For som vi så sist uke: Det visdommen
sier, gjelder liv og død.
Åtte ganger taler visdommen om sannheten i sine ord. Beskrivelsen av
visdommen minner om skildringen av Herren i 5 Mos 32,4. Parallellen er ikke
så merkelig, for Gud, som har skapt alt (se Joh 1,1–3), er grunnlaget for all
sannhet.
Mange har levd og lever fremdeles i uvitenhet, dårskap og mørke. Mange lever
uten håp eller med falske forhåpninger. Det som gjør dette så sørgelig, er at
visdom og sannhet er så fantastisk, fylt med håp og løfter om et bedre liv nå
og evig liv i en ny himmel og en ny jord på grunn av Jesu offer. All verdens
rikdom er verdiløs (se Fork 2,11–13) sammenlignet med kunnskapen om Gud.
Les Matt 16,26 og spør deg selv om livet ditt gjenspeiler sannheten i disse
ordene.
LesOrdsp 8,22–31. Hva er sammenhengen mellom visdommen og
skapelsen?
I disse tekstene står visdommen i et mystisk forhold til Herren som skaper.
Diktet har mange vanlige ord felles med skapelsesberetningen i 1. Mosebok
1 og 2. Det gjenspeiler til og med dens litterære oppbygning og er organisert
rundt de tre grunnleggende elementene himmelen, vannet og jorden.
Parallellen understreker visdommens betydning: Hvis Gud brukte visdom for
å skape, hvis visdom er det eldste redskapet, eldre enn universet og grunnleggende
for dets eksistens, da burde vi gjøre mer bruk av visdom i alt vi foretar
oss.
Det er også en sterk vektlegging av visdommens opprinnelse hos Gud. Det
første ordet i diktet er Herren, Jahve, som skal ha «frembrakt» (2. ord) visdommen.
Det hebraiske ordet qanah, «bar meg frem», antyder «unnfange» heller
enn «skape» (se 5 Mos 32,6; 1 Mos 4,1). Det neste ordet er det tekniske ordet
som er forbundet med skapelsen i 1 Mos, reshit («begynnelsen»), som vi finner
i det første verset: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.»
Men ordet «begynnelsen» i Ordsp 8,22 brukes litt annerledes enn i 1 Mos 1,
hvor ordet er forbundet med selve skapelsen mens det i Ordsp viser til Gud selv,
til hans vei (derek), som er hans natur. Altså er visdommen en side av Guds
natur.
Visdommen finnes derfor allerede før universets tilblivelse. Visdommen
eksisterte på en tid da bare Gud var til stede, i «fjerne tider».
Så visdommen er ikke fra oss, den er åpenbart for oss. Den er noe vi lærer,
ikke noe vi finner i oss selv. Å gå i vårt eget lys er å vandre i mørket. Vi leser at
Jesus er «det sanne lys, som lyser for hvert menneske» (Joh 1,9). Så alle trenger
det.
I 1 Mos 1 ser vi at hvert trinn i skapelsen avsluttes med samme refreng: «Gud
så at det var godt» (se 1 Mos 1,4; 1 Mos 1,10; 1 Mos 1,12; 1 Mos 1,18; 1 Mos 1,21; 1 Mos 1,25; 1 Mos 1,31). Det siste trinnet (vers 31)
går enda lenger: «Det var svært godt.» Det hebraiske ordet for «godt» rommer
tanken om nytelse, og det innebærer også et forhold. På slutten av hele skapelsesuken
stopper Gud opp for å nyte skaperverket i fulle drag (1 Mos 2,1–3).
Tiden for denne pausen, sabbaten, blir velsignet. Og vårt dikt ender med at
visdommen nyter skaperverket.
Visdommens jubel gjenspeiler Guds jubel da han skapte. Denne gleden opptrer
ikke bare «daglig», på hvert trinn i skapelsen, den kroner også skaperverket, da
skapelsen (av livet på jorden) ble fullført.
I Ordsp 8 finner vi årsaken til visdommens glede: «Jeg … gledet meg med
menneskene» (vers 31). På slutten av skapelsesuken, på sabbaten, innledet Gud
et forhold til mennesket. Denne umiddelbare pausen og gleden etter ukens
arbeid har følger for menneskets opplevelse av sabbaten: I tråd med Skaperens
eksempel kan også han se tilbake på sitt fullførte verk med glede og tilfredshet.
Slik kan mennesket glede seg, ikke bare over Guds skaperverk, men også over
sitt herredømme, ikke utbytting, av skaperverket.» – Gerhard F. Hasel i Kenneth
A. Strand: The Sabbath in Scripture and History (1982), side 23.
Les Kol 1,15–17; Kol 2,3; Åp 3,14 og Joh 1,1–14. Hva får vi vite om Jesu rolle i
skapelsen? Hvorfor er hans rolle som skaper viktig for forståelsen av ham
som frelser?
De siste versene i dette ordspråket er igjen mer personlige og antyder en
praktisk anvendelse av hva det vil si å ha visdom. Den intellektuelle sannheten
om visdommens foruteksistens og deltakelse i skapelsen er dyp. Men Bibelen
bringer alltid sannheten ned på det menneskelige plan og tar opp vår respons på
det vi har fått i Jesus.
Det hebraiske ordet som er oversatt «salig», betyr «lykkelig». Ordet «salig»
er forbundet med to utsagn. Det første beskriver en handling: «Salige er de
som følger mine veier» (vers 32). Den samme talemåten brukes om loven i Sal
119,1–2: «Salige er de som er hele i sin ferd, de som følger Herrens lov. Salige er
de som tar vare på hans lovbud.»
Den andre beskriver en holdning: «Salig er det mennesket som hører på
meg» (vers 34). I begge tilfeller er forutsetningen en stadig innsats. Det er ikke
nok å ha oppdaget den rette vei. Vi må «følge» den. Det er ikke nok å høre
Guds ord. Vi må våke «daglig» og følge det vi vet. Som Jesus sa det: «Salige er
de som hører Guds ord og tar vare på det» (Luk 11,28).
«Skal man ønske seg den lykken som er å finne på ulydighetens vei der man
bryter både fysiske og moralske lover? Kristi liv peker mot lykkens sanne kilde
og hvordan man kan få del i den. … Hvis de virkelig vil finne lykken, skal de
legge vinn på å glede seg over pliktens vei, gjøre sine oppgaver med troskap og
forme sitt liv og sitt sinn etter Jesu fullkomne eksempel.» – Livet sammen med
Gud, 7. juni [ML 162].
Lykken kan være flyktig. Jo mer vi strekker oss etter den, desto vanskeligere
virker det å oppnå den. Hvorfor bør vår første prioritet være troskap
mot Gud, ikke jakten på lykken? Hva har størst sjanse for å gi lykke (og
hvorfor): å søke den eller å søke først Guds rike?
Etter visdommens appell oppfordrer forfatteren av Ordsp 9 leserne til å velge
en av to livsstiler: visdom eller dårskap. De første og siste seks versene (Ordsp
9,1–6; Ordsp 9,13–18) er symmetriske og viser kontrasten mellom de to leirene.
Visdommen er virkningsfull, og er med ved skapelsen: sju verb brukes
for beskrive hennes handlinger da (vers 1–3). De sju søylene hun har hugget ut,
(vers 1) henspiller på de sju skapelsesdagene. Dårskap, derimot, bare sitter der
og utgir seg for å være noe, men «vettløs er hun og forstår ikke noe» (vers 13).
Selv om visdom og dårskap har samme målgruppe (merk de identiske versene
4 og 16), er tilbudet vesensforskjellig. Visdommen byr sine gjester brød
og drikke som hun har stelt i stand (vers 5). Dårskapen byr verken på mat eller
drikke, hun bare skryter av stjålet mat (vers 17).
Visdommen ber oss forsake dårskap og leve. Dårskapen er mer tolerant.
Hun forventer ikke at vi skal forsake noe, men resultatet er døden. De som
følger visdommen, får fremgang. De skal «gå frem på den vei forstanden viser»
(vers 6). De som følger dårskapen, står på stedet hvil, de «skjønner ikke» (vers
18).
LesOrdsp 9,7–9. Hva sier den kloke og den ugudelige til visdommens undervisning?
Hva gjør den kloke klokere enn den urettferdige?
Nøkkelen til visdom er ydmykhet. Den kloke er lærevillig og tar imot veiledning
med et åpent sinn. Visdommen kommer bare til den som føler behov for
å vokse. Det var derfor Jesus sa: «Uten at dere vender om og blir som barn,
kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matt 18,3).
«Universets herre var ikke alene om å utføre sine velgjerninger. Han hadde en
medarbeider som kunne verdsette hans planer og dele hans glede over å bringe
lykke til skapte vesener. ‘I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet
var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.’ Kristus, Ordet, Guds enbårne Sønn,
var ett med den evige Far, ett i natur og karakter, i mål og mening – den eneste
som kunne ta del i Guds planer og råd … Om seg selv sier Guds Sønn: Da ‘han
la jordens grunnvoll, da var jeg bygningsmann hos ham. Jeg var til glede for
ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt.’ Ordsp 8,22–30» – Alfa og
Omega, bind 1, side 11 [PP 34].
Forslag til samtale
Hvorfor er troen på Bibelens skapelsesberetning grunnlaget for bibelsk
visdom? Hvorfor er tanken om evolusjon i strid med Bibelen på alle
plan?
Sann visdom er altså noe vi ikke kan finne i oss selv, men som må åpenbares
for oss. Nevn eksempler på viktige sannheter vi ikke ville visst om
uten at de ble avslørt ved guddommelig inspirasjon. Hva ville vi f.eks.
visst om Kristi død på korset og hva det betyr om det ikke var blitt åpenbart?
Hva med den sjuende dag eller Jesu annet komme?
Hvordan vitner Guds verk, som er åpenbart i 1 Mos 1, om det at det gode
ikke kan blandes med det onde? Hva er konsekvensen av ditt svar for
tanken om at man f.eks. kan gi skapelsesberetningen en evolusjonær
vinkling?
Hvordan gjør Guds glede over skapelsen det lettere å forstå hvordan vi
kan ha en dypere og rikere opplevelse på sabbaten?
De fleste i Aleknagik kjenner ikke Debbie og Ken Reiswigs navn. De blir kalt "leirmannen”
og ”leirfruen” og har tatt seg av Camp Polaris og dens gjester i 20 år.
”Ken og jeg er vel vaktmestere her,” sier Debbie. ”Ken tar seg også av regnskapene og jeg
er komitéformann.” Men de er mer enn det. De er til stede hele tiden for barna som kommer til
Camp Polaris en enkelt uke i året. Når det ikke er leir, kommer barn ofte hjem til dem og overnatter.
”Dette er ’barna våre,” sier Debbie. ”Noen har vært her offisielt, andre uoffisielt. Døren er
alltid åpen.”
Mange av barna betrakter Ken og Debbie som de stabile voksne som de kan komme til når
de opplever en krise, stor eller liten. De vet at ”leirmannen” og ”leirfruen” gjør det de kan for å
hjelpe.
”Det var en som kom og ikke hadde råd til leiroppholdet – den gangen kostet det 1200 kroner
for en uke. Han kom med mynter (aldri sedler) han hadde skrapt sammen ved å vaske biler. Eller
han kjøpte slikkerier som han solgte videre til sine venner. Så kom han med fortjenesten. Jeg førte
regnskap for ham, og han betalte hele leiravgiften."
”Hvert år i april begynner ungene å komme til kontoret og spør om det skal være leir i år. Har
jeg søknadsskjema? De spør hva de må gjøre, og om jeg kan hjelpe dem å komme på leir. Jeg har
aldri opplevd noe så berikende. De er som små svamper. De bare suger til seg hver minste smule
kjærlighet.”
Camp Polaris får en del av offeret 13. sabbat til å bygge bad med dusjer og toaletter. Reiswigs
tror det vil ”skape ny entusiasme,” for de gamle fasilitetene har vært i bruk siden stedet åpnet. Og
en dag håper de at de også skal få ny hovedbygning. ”Den trenger ikke å være så flott, bare litt
større så vi kan få plass til alle. Da kunne flere komme, og leiren kunne brukes lenger om sommeren,
og kanskje også om vinteren.”