«Bedre er en tørr brødbit i ro og fred enn huset
fullt av festmat og krangel.» (Ordsp 17,1).
Ordspråkene fordømmer det ytre skinns bedrag.
Vi kan se ut til å ha alt verden kan by på – rikdom, makt, nytelse, berømmelse
– mens nervøsitet og traurighet florerer bak fasadene. Det kan tenkes at årsaken
til dette er nettopp den rikdommen og nytelsen som folk streber sånn etter.
Som et egyptisk ordspråk bemerker: «Bedre er brød med et glad hjerte enn
rikdom med ergrelse.» – Miriam Lichtheim: ‘Instructions, ‘ i Ancient Egyptian
Literature: A Book of Readings, bind II, side 156. Ifølge Ordspråkene er første
skritt for å løse dette problemet å bli klar over våre prioriteringer: fredelig
sameksistens er viktigere enn rikdom (Ordsp 17,1). Det som teller, er ikke hva
vi har, men hvem vi er på innsiden. Rådene nedenfor skal bidra til å gjenreise
denne prioriteringen og føre oss mot en indre fred (shalom på hebraisk) som vil
gi oss større lykke.
LesOrdsp 17,9; Ordsp 19,11. Hva peker disse tekstene på? Hvordan bør vi være mot
andre som faller?
Når noen har laget et ordentlig røre, er det fristende å spre historien til andre.
Har du hørt hva den-og-den gjorde? Vi kan nok late som om vi er forferdet
over handlingen, men vi nyter å fortelle andre om det som skjedde. Kort sagt:
Vi sladrer, og det er dette vi blir advart mot, for det skaper strid, også mellom
nære venner. For hva slags venn er du hvis du går rundt og forteller det til andre
når en av dine venner kommer galt av sted?
Vi blir i stedet rådet til å «dekke over» feiltrinnet. Det vil ikke si at vi skal
skjule synden, late som om personen ikke har gjort noe galt. Synd som er dekket
over, er fremdeles til stede. Det hebraiske ordet for å «dekke over» i dette
uttrykket har egentlig valøren «tilgi» (Sal 85,3; Neh 4,5). Kjærlighet, ikke sladder,
bør være vår reaksjon på andres feil.
Man elsker ikke en venn eller ektefelle fordi han eller hun er fullkommen. Vi
elsker på tross av feil og mangler. Kjærligheten lærer oss å ikke dømme andre,
for vi har også feil og mangler og kunne ha vært like skyldige. I stedet kan vi
sørge sammen med dem over det de har gjort, og gjøre det vi kan for å hjelpe
dem å håndtere det. For hva er venner til for om ikke dette?
Tenk på en gang du kom galt av sted og fant tilgivelse, hjelp og trøst. Bør
ikke du gjøre det samme for andre?
Sann kjærlighet er ikke blind. At vi «dekker over» feil i kjærlighet, betyr ikke
at vi ikke ser synden og forstår hva den er og fører til. Kjærlighet og rettferdighet
hører sammen. Det hebraiske ordet for «rettferdighet», tsedeq, betyr også
«kjærlighet», «nestekjærlighet». Vi kan ikke ha sann medfølelse hvis vi ikke er
rettferdige, og vi kan ikke være rettferdige uten å ha medfølelse og kjærlighet.
For eksempel bør godgjørenhet mot de fattige ikke skje på bekostning av
rettferdighet. Derfor har vi også rådet om ikke å favorisere de fattige i retten
(2 Mos 23,3). Hvis kjærligheten krever at vi hjelper de fattige, ville det være
urettferdig å gi dem rett når de har feil, bare fordi de er fattige. Rettferdighet og
sannhet må gå hånd i hånd med kjærlighet og barmhjertighet. Det er denne balansen
som preger toraen, Guds lov, og som understrekes i Salomos ordspråk.
LesOrdsp 17,10; Ordsp 19,25. Hva sier disse versene om behovet for irettesettelse
og konfrontasjon?
Det er ingen tilfeldighet at Ordsp 17,10 følger rett etter oppfordringen om å
dekke over feil i kjærlighet (Ordsp 17,9). Ordene om «advarsler» i forbindelse
med «kjærlighet» setter kjærligheten i det rette perspektiv. Teksten er en sterk
advarsel.
LesJoh 8,1–11. Hvordan behandler Jesus åpenlys synd?
«I denne handling, da han tilgav denne kvinnen og oppmuntret henne til å
leve et bedre liv, stråler Jesu karakter frem i skjønnheten av den fullkomne
rettferdighet. Samtidig som han ikke pynter på synden eller gjør skyldfølelsen
mindre, prøver han ikke å fordømme, men å frelse. Verden hadde bare forakt
og hån til overs for denne feilende kvinnen, men Jesus talte ord som gav trøst
og håp. Han, den syndfrie, føler medynk med henne som hadde syndet, og han
rekker henne en hjelpende hånd. Mens de hyklerske fariseerne fordømmer, sier
Jesus til henne: ‘Gå bort, og synd ikke mer fra nå av’» – Alfa og Omega, bind 5,
side 25 [DA 462].
LesOrdsp 18. Selv om det tas opp ulike temaer her, skal vi se på det som sies
om våre ord. Hvilke viktige tanker finner du om det vi sier eller ikke sier?
Vi stilles atter overfor ordenes makt. I dette tilfellet ser vi hvordan dårers bruk
av munnen fører til deres undergang. Vers 13 er opplysende. Det er lett å uttale
seg før vi har hørt godt etter og fått med oss det som blir fortalt. Vi kunne ofte
ha spart både oss selv og andre unødig smerte om vi bare hadde lært å tenke
godt over det vi nettopp hadde hørt før vi svarte. Dette er en tid da taushet er
det beste svar.
LesOrdsp 18,4. Hvorfor er de klokes ord som dypt vann?
I Salomos ordspråk brukes «dypt vann» i sammenheng med visdom (Ordsp
20,5). Det betegner ro, dybde og rikdom. De kloke er ikke overfladiske. De
henter sine ord i dypet av personlig refleksjon og erfaring. Hvem har ikke
iblant undret seg over de dype tankene som kommer fra dem som åpenbart har
visdom og kunnskap?
Ordspråkene forteller oss det vi burde vite: Våre ord er mektige og kan være en
kraft i det godes eller det ondes tjeneste, også når det gjelder liv og død. Vi må
være forsiktige med bruken av dette redskapet.
Tenk på en gang noen sa noe som skadet deg fryktelig. Hva bør dette ha
lært deg om hvor mektige ord er? Hva burde det lære deg om hvor forsiktig
du må være med det du sier?
LesOrdsp 18,2. Hvorfor behøver ikke tåper tid til å gjøre seg opp en mening?
Dårer er så sikre på seg selv og så hissige på å uttrykke sine meninger at de
ikke vil lære av andre. Skylappene hører sammen med den åpne munnen. Det
er en fatal kombinasjon. Vi må passe oss så vi ikke blir som dem, fremfor alt
når det er snakk om ting vi føler oss sikre på.
For alle har vel hatt veldig sterke meninger om et emne, for senere å oppdage
at man tok feil? Det vil ikke si at vi ikke skal ha synspunkter, bare at vi
må vise litt ydmykhet, siden ingen har alle svarene. Og selv når svarene våre er
riktige, er sannheten gjerne dypere og mer nyansert enn vi er klar over.
Gud er den eneste som ikke trenger å høre andres mening, for han har allerede
fått den, siden hans øyne er overalt (Ordsp 15,3). Gud kan se alle sider av en
sak. Vi har derimot som regel et snevert syn på alt, og det kan lett bli enda mer
snevert hvis vi maler oss inn i et hjørne, spesielt når det gjelder ting vi synes er
viktige.
Enhver sak har to eller flere sider, og jo bedre informert vi er, desto bedre
kan vi danne oss en riktig oppfatning.
Tenk på en gang du var bråsikker i din sak, kanskje med et synspunkt du
har hatt hele livet, men som du senere oppdaget var feil. Hva burde dette si
deg om nødvendigheten av å være åpen for muligheten av at du kan ta feil
om ting du har klare oppfatninger om nå?
En konge skulle utnevne en ny minister til den høyeste stillingen i riket. Derfor
arrangerte han en løgnkonkurranse: Hvem kunne komme med den største
løgnen. Alle ministrene søkte, og alle kom og fortalte en stor løgn. Men kongen
var ikke fornøyd. Løgnene var for dårlige. Så han spurte sin nærmeste og mest
betrodde rådgiver: «Hvorfor søkte ikke du?»
Rådgiveren svarte: «Jeg beklager å måtte skuffe Deres majestet, men jeg
kan ikke søke.»
«Hvorfor ikke?» sa kongen.
«Fordi jeg aldri lyver,» svarte rådgiveren.
Kongen ga ham stillingen.
Som syndere har vi lettere for å lyve enn vi tror. Derfor må vi vokte våre
ord.
LesOrdsp 19. Kapitlet tar opp mange emner, men hva sier det om å lyve?
Salomos ordspråk holder en høy etisk standard. Det er bedre å være fattig
eller gå glipp av en forfremmelse hvis man må lyve for å få den, hvis man må
ofre sin integritet (Ordsp 19,1), hvis man må jukse, eller hvis det skal skje på
bekostning av trofasthet (Ordsp 19,22).
Løgn er ille nok i seg selv, men det er enda verre å lyve i retten og under ed. I
mange land er mened en alvorlig forbrytelse. Vitner må ikke vitne falsk. Det er
ingen tilfeldighet at dette verset følger omtalen av den som er «venner med den
som gir gaver» (Ordsp 19,6), og av de fattige som foraktes både av sine venner
og sine brødre (Ordsp 19,7). Poenget er at vitner ikke må la seg påvirke av
bestikkelser eller sosial status hos dem de vitner om.
Les 5 Mos 24,10–22. Hva er prinsippet her, og hvordan skal vi anvende det
på oss selv og vår omgang med dem som har det vondt?
«Snakkens og sladderens ånd er et av Satans særlige midler til å så strid, til å
skille venner og til å undergrave troen på riktigheten av våre standpunkter hos
mange troende. Brødre og søstre er altfor villige til å snakke om de feil og mangler
som de mener finnes hos andre, og særlig hos dem som modig har båret
frem de budskaper med irettesettelser og advarsler som Gud har gitt dem.»
– Veiledning for menigheten, bind 1, side 420 [4T 195].
«Barna til disse klagere lytter med åpne ører og suger inn misnøyens gift. I
sin blindhet lukker de på den måten igjen de dørene som fører inn til barnas
hjerter. Hvor mange familier det er som krydrer sine daglige måltider med
spørsmål og tvil! De kritiserer karakteren hos sine venner sønder og sammen
og serverer dem som en lekker dessert. En kostelig sladderhistorie blir sendt
rundt bordet med bemerkninger ikke bare fra de voksne, men også fra barna.
Slik vanærer de Gud. Jesus sa: ’Det dere gjorde mot én av disse mine minste
søsken, har dere gjort mot meg’ Matt. 25.40. Det er derfor Kristus de nedsetter
og snakker vondt om når de baktaler hans tjenere.» – Samme.
Forslag til samtale
Det er alltid vanskelig når de man elsker eller bryr seg om, roter til livet
sitt. Og det er lett å prøve å dekke over feilene for deres skyld. Hvordan
finner vi den riktige balansen i slike situasjoner? Selvsagt må vi vise
nåde, slik vi også har fått tilgivelse. Men betyr nåde at en person kan
fortsette å synde ustraffet og uten å ta følgene? Hva skal man gjøre i
slike situasjoner?
Som bibelstudiet sa denne uken: De fleste ting i livet er svært kompliserte
og kan ses fra flere sider. Selv når vi har rett, er saken som regel
mer sammensatt enn vi skjønner. Hvordan kan vi lære å ha et åpent sinn
uten å være dumme?
Dan Jacko er fysioterapeut og lekpastor for områdene Elkins og Parsons i West Virginia. Hans
kone og sønn er lærere ved adventistskoler i området. Hvert år tar Dan med menighetsmedlemmer
og elever på misjonsreiser.
I Costa Rica bygget de en kirke om dagen og holdt møter og drev feriesommerskole i fire
forskjellige menigheter om kveldene. Men de bygger også kirker hjemme. De har nettopp bygd
en skole og en kirke som nå er gjeldfrie.
Den største utfordringen for Dan og de 80 medlemmene i Elkins er alle ønskene om bibelstudier,
200 i tallet, som kom etter at de delte ut innbydelser i posten. Noen får studier i hjemmet,
andre tar dem per brev som medlemmene retter.
”Det er en misjonsmark,” sier Dan. ”Mange sier: Jeg tror på dette. Men hvis familien er imot,
vil mange av dem unnlate å ta et standpunkt.” Likevel synes Dan og menighetene hans at det er en
viktig oppgave, og gir av sin tid og midler til den.
To av medlemmene i Elkins heter Paul og Christie Brown. Da de flyttet til et mindre flott strøk
i Elkins, visste de ikke at huset deres skulle bli en magnet for unge mennesker.
”Jeg har alltid likt å arbeide med de unge,” sier Paul, ”så da nabobarna kom og ville være
sammen med ungene våre, sa vi: ’greit, men vi har regler:
Respekt. Ingen banning og ingen kallenavn.
Ingen løgner. Lyver du for meg, så må du gå din vei.
Ingen stoffer, alkohol eller uren mat.’”
Ungene forteller det hjemme. Da bestefaren kokte et jordsvin, sa barna: ’Nei, sånt spiser vi
ikke!’
Etter en stund ba gjestene om å få flytte inn hos Browns. Brayden* er der hver helg, og resten
av uken gjør han sitt beste for å unngå sin alkoholiserte stefar, som slår ham.
Hunter og Wyatt har også en vanskelig bakgrunn og føler seg trygge hos Paul og Cindy.
”Jeg behandler alle ungene som om de var mine,” sier Paul, ”for de fortjener en sjanse, de
også.” Dette inkluderer klær, sykler osv.
Med foreldrenes tillatelse har familien Brown tatt med Brayden og Hunter til speideren og
kirken, og de betaler for dem på menighetsskolen. Dessverre får ikke Wyatt lov hjemmefra, men
Brayden og Hunter har fått et nytt liv. Den 2. november 2013 ble de døpt sammen med Browns
sønn Payton.
”Nå har vi bodd her i tre år, og vi føler at Gud sendte oss hit. Det var ikke førstevalget, men vi
er overbevist om at Gud ville ha oss her.”