«Mange taler høyt om sin egen troskap, men hvor finnes den en kan stole
på?» (Ordsp 20,6).
For en del er vi et produkt av vårt miljø. Selv om arv spiller en stor rolle, får vi
våre verdier fra omgivelsene – hjem, skolegang, kultur. Fra barnsben av blir vi
påvirket av det vi ser og hører.
Dessverre er det vi ser og hører ikke alltid det som er best for oss. Vi lever
i en syndig verden, og det påvirker oss negativt. Men vi har fått løftet om Den
hellige ånd, og Guds ord peker mot noe høyere og bedre enn verden gjør.
Denne uken skal vi se på noen ordspråk og de praktiske sannhetene bak
dem, sannheter som kan hjelpe oss å overvinne det negative i vår verden og
forberede oss på en bedre tilværelse.
LesOrdsp 20,12. Hva lærer dette oss om alle menneskers verdi?
I motsetning til evolusjonsteorien, som hevder at vi er tilfeldige produkter av
kosmos, lærer Bibelen at alle er skapt av Gud (se også Apg 17,26). Det er heller
ingen tilfeldighet at Thomas Jefferson sa at alle var like nettopp fordi de var
«skapt» av Gud. Det er i Herren, og bare i ham, at vi har vårt likeverd.
Men selv om alle har samme skaper, betyr ikke det at alle er like. Selv eneggede
tvillinger oppfører seg ikke helt likt. I Korinterbrevene skriver Paulus
om våre ulikheter, og understreker at de ikke må gjøre oss overlegne, men
hjelpe oss å se at vi trenger hverandre. Øyet kan ikke si til hånden: ‘Jeg trenger
deg ikke’, eller hodet til føttene: ‘Jeg har ikke bruk for dere’» (1 Kor 12,21).
Synden utligner også forskjellene. Ordspråkets retoriske spørsmål forventer
svaret «ingen» og understreker vår håpløse tilstand. Alle er svake og dødelige,
og all verdens penger og makt kan ikke rokke ved det. Men i Skriften ender
ikke menneskets syndighet i fortvilelse, for ved sin død og oppstandelse har
Jesus åpnet veien så alle kan ha løftet om evig liv, om de er aldri så store syndere.
Og dette livet får man ved å tro på ham – ikke ved egne gjerninger.
«Hvis man ikke kan fortjene frelse ved gode gjerninger, så må det være kun
av nåde, noe man mottar som en synder fordi man tar imot Jesus og tror på
ham. Det er en gave vi ikke har fortjent. Rettferdiggjørelsen ved tro er udiskutabel.
Og all uenigheten forstummer så snart saken er avgjort: verdien av det
falne menneske med dets gode gjerninger kan aldri fortjene evig liv.» – Faith
and Works, side 20.
Hender det at du synes du er bedre (eller dårligere) enn andre? Er svaret ja?
Hva bør i så fall korset si deg om likeverd?
«Deres gjerninger følger med dem», sier Åp 14,13 om de rettferdiges belønning.
Bare fremtiden vil avsløre den enkeltes egentlige verdi. Folk kan skryte
av sin rikdom, kunnskap og fysikk. Men hva har det å si i Guds øyne? De egenskaper,
ferdigheter og prestasjoner som vi synes er viktige eller imponerende,
viser seg ofte å være meningsløst skrot. Se bare på noen av de lite tiltalende
typene, gjerne i underholdningsbransjen, som nærmest tilbes av fansen. Det vi
forguder, er et sterkt vitnesbyrd om vår falne tilstand.
Det er ikke den enkelte kjærlighetshandling eller offer som avslører kvaliteten
av våre relasjoner, men den lange rekken av små handlinger i hverdagen. Det
måltidet du serverer din ektefelle hver dag, den stadige omsorgen for en syk
forelder, kontinuerlig innsats på jobben – alle disse enkle handlingene gjennom
hele livet er bevis på at din tro er ekte. Trofasthet over tid er mer verdifullt enn
sterke uttrykk for kjærlighet en sjelden gang.
Slik er det også med vårt gudsforhold. Det er vanskeligere og mer verdifullt
å leve for Gud enn å dø for ham, om ikke annet så fordi det tar mer tid å leve
enn å dø. Den troende som lever for Gud, er større enn martyren som dør for
ham. Alle kan si de tror på Gud og tjener ham, men spørsmålet er: Vil det vare?
Eller som Jesus sa: «Den som holder ut til enden, skal bli frelst» (Matt 24,13).
Hvordan kan det at du viser tålmodighet, vennlighet og vilje til å dekke
andres behov, gi dem innblikk i Kristi sinn? Hvor villig er du til å gjøre dette
samme hva det måtte koste deg?
Tyven som stjeler brød, får det før den som må arbeide for det. Selgere som
lyver om dårlige varer, kan bli rike raskere enn ærlige selgere (se Ordsp 21,5 og
neste vers). Men ordspråket sier at sødmen blir til «grus», og plutselig rikdom
blir til fattigdom. Teksten gir eksempler på at det er slik:
Arven (Ordsp 20,21). Omtalen av en arv man har fått for raskt (foreldrene
lever), følger fordømmelsen av den som forbanner sine foreldre (Ordsp 20,20).
Sammenstillingen av de to ordspråkene er talende. Det er som om sønnen
(eller datteren) forbanner foreldrene og ønsker dem døde. Barnet kan også ha
planlagt foreldrenes død for å få kloa i arven. Slik oppførsel ender tragisk: Den
lampen han gleder seg over, skal slukne (vers 20), og hans forbannelse av foreldrene
slår tilbake på ham selv, for han får «ingen velsignelse til slutt» (vers 21).
Hevn (Ordsp 20,22). Denne gangen taler ordspråket til en som kan bli
fristet til å søke hevn for det onde som er gjort mot ham. Rådet er å «vente
på Herren». Bare da går det godt, for hvis du søker hevn, tar du en stor risiko.
Ordsp 25,21–22 sier det samme, og bruker bildet med å samle glødende kull
på fiendens hode, et egyptisk ritual som var uttrykk for anger og omvendelse.
Avstår du fra hevn, lover Ordsp 20,22 at Herren vil hjelpe deg, og i samme
slengen ( føyer Ordsp 25,21–22 til) berger du din fiende og overvinner dermed
det onde med det gode (Rom 12,21).
Hvordan kan du bli bedre til å vise Kristi sinnelag og overvinne det onde
med det gode? Hvorfor går dette så på tvers av våre tilbøyeligheter? Hvorfor
er den eneste måten å nå dette målet å la selvet dø?
Visdom eller religiøse forpliktelser er et dårligere uttrykk for ens karakter
enn vilje til å hjelpe de fattige og dem som har det vondt. Karakteren er ikke
det du eier, men det du gir til din neste. Den du er for din neste, er et uttrykk
for din karakter. Samaritanen som redder sin neste, står Guds rike nærmere
enn presten (Luk 10,26–37). Salomos ordspråk understreker og utdyper denne
rangordningen.
For Guds skyld: Den første grunnen til å prioritere dette, finner vi i Gud
selv, som setter medfølelse med de fattige høyere enn religiøs iver (Ordsp
19,17; Ordsp 21,13). Din omsorg for de fattige betyr mer for Gud enn fromme øvelser.
Gud er så opptatt av dette at når vi gir til de fattige, regnes det som om vi
hadde gitt til Gud selv (Matt 25,35–40).
LesMatt 25,35–40. Hva sier lignelsen om hvordan Jesus gjør seg til ett med
dem som lider nød? Hva bør denne sannheten få å si for vårt liv?
For de fattiges skyld: Den andre grunnen er den fattige, som er skapt av Gud,
like mye som den rike (Ordsp 22,2). Likeverd bygger på at Gud har skapt alle
og gjør at fattige har krav på like mye oppmerksomhet som rike. Vi skal elske
våre medmennesker for hvem de er: individer skapt i Guds bilde.
Og tenk hvor godt det gjør å hjelpe mennesker i nød. Av natur er vi egoister
og tilbøyelige til å tenke mer på oss selv enn andre. Når vi gir av oss selv, lærer
vi å la selvet dø og avspeile Kristi sinnelag. Hva er vel viktigere?
Hvordan gir det større tilfredsstillelse å hjelpe andre i nød enn bare å gjøre
ting for deg selv?
Det hebraiske ordet for «utdanning» kommer av et ord som betyr «å bygge
opp» og «å begynne». Disse betydningene rommes i den hebraiske forestillingen
om utdanning: Når vi «lærer den unge» (Ordsp 22,6), legges grunnlaget
for morgendagen. Foreldre og lærere er ansvarlige for barnas fremtid og
indirekte for verdens fremtid. Det vi gjør med våre barn i dag, vil påvirke samfunnet
i generasjoner fremover.
LesOrdsp 22,6. Hva sier dette om betydningen av å utdanne barna riktig?
Det er betegnende at det hebraiske ordet for å «utdanne» også brukes om
«vigsling» av tempelet (1 Kong 8,63). Opplæring av småbarn er å innvie våre barn til
Gud på samme måte som tempelet er innviet. Det har betydning for vår frelse,
også utover vår egen levetid. «Foreldrene har fått den store oppgaven med
å utdanne og oppdra sine barn for det fremtidige liv i udødelighet.» – Child
Guidance, side 38. En slik utdanning har en evig virkning. Paulus later til å
henspille på Ordsp 22,6 når han berømmer Timoteus for hans tidlige opplæring
i kjennskap til «de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse»
(2 Tim 3,15).
Utdanning kan sammenlignes med å «så». Samfunnets og barnas fremtid
avhenger av hva vi har sådd. Har vi sådd «urett», vil vår utdanning («riset»)
mislykkes, og vi skal høste problemer (vers 8). Hvis vårt såkorn har rørt ved
barnas hjerte (vers 15), vil utdanningens ris jage barnas dårskap langt bort fra
dem.
Folk, og særlig barn, lærer ofte av vårt eksempel. Tenk på ditt eksempel:
Hva slags arv etterlater du? På hvilke områder kan ditt eksempel bli bedre?
«Foreldre bør være et eksempel på sannferdighet, for dette er den daglige lærdommen
som barnehjertet skal motta. Foreldrene bør være styrt av ufravikelige
prinsipper på alle livets områder, især når det gjelder opplæringen av sine barn.
Svar aldri unnvikende, si aldri noe usant, verken med ord eller eksempel. Hvis
du vil at barnet ditt skal være sannferdig, må også du være sannferdig.» – Child
Guidance, side 151.
«Mange foreldre later til å tro at de har gjort sin plikt hvis de gir de små mat og
klær og den samme opplæring som verden. De er altfor opptatt av jobb og tidsfordriv
til virkelig å sette seg inn i barnas utdanning. De prøver ikke å oppdra
dem slik at de vil bruke sine talenter til Frelserens ære. Salomo sa ikke: ‘Fortell
den unge veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel.’
Men: ‘Lær den unge veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir
gammel.’» – Samme, side 38.
Spørsmål til drøftelse
Tenk over Ordsp 22,6. Hvorfor må vi være forsiktige med hvordan vi
anvender dette? Mange har gjort en god jobb med å oppdra sine barn,
og likevel velger barna gal vei når de blir voksne. Hvorfor må vi ikke
glemme den frie vilje og den store konflikten når vi leser dette verset?
Se på det siste spørsmålet i onsdagens avsnitt. Hva sier det om oss
selv når det gir slik tilfredsstillelse å hjelpe andre, spesielt når vi ikke
får noe igjen for det? Hva burde denne sannheten si oss om hvorfor så
mange som har mye av verdens gods, likevel har et miserabelt liv?
Selv om vi ikke stiller likt hva talenter, utdanning, erfaring osv. angår,
står vi likt når det gjelder det viktigste: Vi trenger korset for å bli frelst.
Hva burde dette lære oss om likestilling og alle menneskers verdi? Og
hva bør denne sannheten få å si for den måten vi behandler andre på?
”Hunden min har blitt skutt,” sa Brayden*
gråtkvalt til vennen Payton. ”Kan du
tale i begravelsen?" Payton hadde aldri gjort
noe sånt før, men han planla begravelsen. Han
og Brayden gravla hunden, Payton talte og så
la de koppen, kraven og leken i graven.
Payton var blitt kjent med Brayden da familien flyttet til området. Han fortalte at han var kristen,
og Brayden sa han ville prøve det, han også.
Brayden var mye hos Payton og sov ofte over, særlig fredags kveld, så han kunne være med i kirken
neste dag. Snart kom Braydens fetter Hunter også. ”Så vi var tre på rommet mitt,” sier Payton.
En annen av Paytons naboer er Wyatt. Faren hadde tatt livet av seg, Wyatt var utvist fra flere
skoler, og moren visste ikke sin arme råd. Payton ble venner med Wyatt og ba ham med på speideren
og i kirken sammen med de andre guttene, men moren sa nei.
Payton fortalte ofte Wyatt om sin tro de neste tre årene, og da han fikk høre at de kanskje
skulle flytte, overrakte han Payton og søsteren Stormy en lapp. Den er så viktig for Payton at den
har fått fast plass i safen hjemme:
”Kjære Payton og Stormy.
Før dere flytter vil jeg takke. Da dere kom hit, hadde jeg sluttet å gå i kirken. Jeg lekte tøff,
men jeg ville egentlig være som deg, Payton. Det var godt å snakke med deg da far døde. Du
fortalte om Gud. Takk for at du hjalp meg å finne Gud.”
Brayden vil også si sitt: ”Da familien Brown flyttet inn, fikk jeg klippe plenen deres og oppdaget
at de var snille folk. Payton og Stormy er veldig hyggelige og vennlige. Moren Christie er
alltid villig til å hjelpe meg.
En dag spurte jeg Payton hvorfor de alltid er borte på lørdager. Jeg syntes det var rart at jeg
ikke kunne arbeide for dem den dagen. Payton ba meg med i kirken, og jeg likte det, men så stoppet
jeg. Et halvt år senere kom jeg tilbake for godt.
Jeg ble med i speiderlaget. En dag snakket Payton, fetter Hunter og jeg om skolen. Vi likte oss
ikke så godt fordi det var så mye slåssing. ”Kan dere ikke bare gå på en kristen skole,” sa Payton.
Foreldrene våre lot oss gå på Highland Adventist School, og Paul fant sponsorer for oss. Det er
veldig hyggelig der, og ingen slåssing.
En dag da vi skulle i kirken, sa Payton at han ville bli døpt. Hunter og jeg sa vi ville bli døpt
sammen med ham, så alle tre tok bibelstudier og ble døpt 2. november 2013.
Folk i menigheten er riktig hyggelige, det er som en stor familie. Ingen annen i min familie er
adventister. De forstår ikke hvorfor jeg gjør alt jeg gjør, men jeg er glad. Alt har blitt bedre etter at
jeg ble døpt.
* Navnet er endret.
Mountain View-distriktet er det minste
distriktet i Nord-Amerika, med 33
menigheter, 3 grupper og 7 skoler.
Distriktet har 2380 medlemmer og et
folketall på 1,8 millioner.