«Ja, jeg har skrevet opp tretti ordtak for deg med kloke råd for å lære deg
sanne og pålitelige ord, så du kan gi pålitelige svar til dem som har sendt
deg» ().
Noen av ordspråkene denne uken har paralleller i egyptiske tekster. Salomo
kan ha gitt versene et spesifikt hebraisk perspektiv. Her møtte egypternes ord
Israels Guds Ånd, og dermed ble de en guddommelig åpenbaring.
«Sannheten» er universell. Det som er sant for israelitter, må også være sant
for egyptere, ellers ville det ikke være sannheten. Noen sannheter er universelle
og gjelder alle.
Disse formaningene er felles for begge samfunn. Altså: Hvem du enn er, om
du er troende eller ikke, og uansett hvor du bor, så er det visse ting du ikke bør
gjøre.
Les . Hva sies om hvordan sannheten bør påvirke våre liv?
Elevens første plikt er å lytte og følge med: «Legg øret til og hør» (). Med andre ord: «Konsentrer deg!» Det avgjørende er at sannhetssøkeren
er oppriktig og virkelig ønsker å lære hva som er rett, og så gjør det.
Men det er ikke nok å høre eller forstå undervisningen rent intellektuelt.
Noen har hodet fullt av bibelsk faktastoff, men ingen reell kunnskap eller erfaring
med sannheten ().
Sannheten må trenge inn til menneskets innerste jeg. Det hebraiske uttrykket
i , «i sitt indre», er «magen». Lærdommen skal ikke bli igjen
på overflaten, den må fordøyes og bli en del av oss. Når budskapet har trengt
dypt inn i systemet og slått rot i oss, vil det nå våre lepper, og vi kan gi et godt
vitnesbyrd.
Les . Hva bør en sannhetsopplevelse gjøre for oss?
Tro (vers 19). Det første målet for undervisning om visdom er ikke visdom
som sådan. Ordspråkene går ikke ut på å skape mer intelligente og dyktige
disipler. Lærerens mål er å styrke elevens tillit til Herren.
Overbevisning (vers 21). Elevene bør vite hvorfor disse «sanne ord» er
pålitelige. De bør vite hvorfor de tror det de tror. Tro er tro på det vi ikke fullt
ut forstår. Likevel bør vi ha gode grunner for vår tro.
Ansvar (vers 21). Utdanningens siste fase er å dele de «sanne ord» vi har
fått med andre. Dette står sentralt i vårt kall som et folk.
Tenk på alle de gode, logiske grunnene vi har for vår tro som syvendedagsadventister.
Hva er disse grunnene, og hvorfor bør vi ikke nøle med å minne
oss selv om dem og dele dem med andre? Del dine tanker med gruppa på
sabbaten.
Det er alltid galt å stjele, men dette forbudet gjelder å stjele fra de fattige og
undertrykte, som er de mest sårbare. De er hjelpeløse, og derfor omfatter Gud
dem med spesiell omsorg (). Historien om David som drepte
Uria for å stjele hans kone og Natans lignelse om lammet () er
eksempler på dette. Å ta fra de fattige er ikke bare forbrytersk: Det er en synd
«mot Herren» (). Å ta fra en som har mindre enn deg, er verre enn
tyveri, det er også feigt. Tror de som handler slik at Gud ikke ser dem?
innebærer at selv om tyven slipper menneskelig straff, vil Gud
gjengjelde. Ordene om løsningsmannen () kan også henspille på
den endelige dom ().
Denne og andre advarsler i Bibelen går i rette med dem som kun er opptatt
av umiddelbar «gevinst» av sine handlinger, ikke langsiktige resultater. De tar
seg til rette og utvider sine eiendommer på bekostning av andre. De både jukser
og dreper for å få viljen sin. De har fremgang nå, men de skal få betale senere.
Dette resonnementet bør ikke bare ta motet fra tyven. Det burde vise at våre
etiske verdier er nøye forbundet med Guds herredømme.
I England fikk noen ateister dette slagordet plassert på bybussene: «Det
er neppe noen Gud. Slapp av og nyt livet.» Man kunne nok sagt mangt og
meget til svar, men tenk på dette: Hvis det ikke var noen Gud, så har de som
stjeler fra de fattige og slipper unna med det nå, virkelig ikke noe å bekymre
seg for noe. Ja, alle som har gjort store ugjerninger og ser ut til å ha sluppet
unna med det, vil faktisk ha sluppet unna med det. Hvordan kan troen
på Gud og hans løfter om dommen gi oss litt fred i sinnet når det gjelder all
uretten vi ser i vår verden?
Hvorfor skulle noen misunne de onde? Neppe på grunn av syndene de begår.
Det skyldes nok heller den gevinsten de høster her og nå (rikdom, suksess,
makt) og som de oppnår med sin ondskap – det er dette folk ofte misunner
dem.
Alle rike og vellykkede mennesker er naturligvis ikke onde. Noen er det, og
det er nok dem vi advares mot i disse versene. Vi ser det «gode» livet de har og
kan lett bli misunnelige, særlig hvis vi ikke har det så godt selv.
Men det er korttenkt. Synden er fristende fordi belønningen kommer fort:
man får tilfredsstillelsen her og nå. Å heve blikket fra dagen i dag, beskytter
mot fristelsen. Vi må se lenger enn til den «gevinsten» som synden gir, og
tenke over de langsiktige følgene.
Og hvem har ikke sett syndens ødeleggelser? Man slipper ikke unna med
det. Vi kan skjule det for andre, slik at ingen, ikke engang våre nærmeste, aner
hva vi driver med (iallfall foreløpig), eller vi kan klare å lure oss selv til å tro
at vår synd ikke er så ille. For det er da mange som gjør det som er mye verre.
Men før eller siden innhenter synden oss.
Vi bør hate synden fordi den er synd. Vi bør hate den på grunn av hva den
har gjort med oss, med vår verden, og med vår Herre. Hvis vi vil se hva synden
koster, skal vi se på Jesus på korset. Dette bør være mer enn nok til at vi ønsker
å unngå synd og holde oss lengst mulig unna dem som fører oss inn i den. Men
slik er det ikke alltid.
Har du noen gang slitt med misunnelse over andres suksess? Hva er det
beste middelet mot dette livsfarlige problemet? (Se ).
Det er ingen tilfeldighet at menneskets første fristelse gjaldt mat ().
Det var ved å være ulydig og spise feil at mennesket førte synd og død inn i
verden (; ). Vi bør heller ikke underkjenne det faktum at
vi finner den første omtalen av vindrikking i Bibelen i en negativ og nedverdigende
historie ().
Les . Hvordan omtales bruk av alkohol i disse versene?
Hvem har ikke sett alkoholens ødeleggelser? Nei, ikke alle som drikker, ender
i rennesteinen. Men de færreste i rennesteinen forestilte seg at de skulle ende i
der da de begynte å drikke.
«Den som har lagt seg til vanen med å drikke sprit, er i en fortvilet situasjon.
Man kan ikke resonnere med ham eller overtale ham til å holde opp. Magen
og hjernen er syke, viljestyrken er svekket, og appetitten er ute av kontroll.
Fyrsten over mørkets makter holder ham fanget, og han klarer ikke å rive seg
løs.» – SDA Bible Commentary, bind 3, side 1162.
Les . Hvorfor skal vi kontrollere appetitten?
Formaningen gjelder mer enn bordskikk. Bibelteksten er en advarsel til dem
som nyter å spise og som har stor appetitt (). Metaforen om kniven
på strupen er særlig sterk: det er ikke bare tale om å dempe appetitten, det antyder
også den faren for helsen og livet som kostholdet kan være. Det hebraiske
ordet (bin), som er oversatt «tenk nøye over», uttrykker tanken om å vise dømmekraft
i valg av mat. Det samme ordet bruker Salomo når han ber om visdom
så han kan «skille [bin] mellom godt og ondt» (). Forfatteren har mer
i tanke enn bare spørsmålet om å styre appetitten. Hans råd kan også gjelde
banketter og sosial drikking, når vi presses og fristes av «de lekre rettene hans»
().
Tenk på noen du kjenner som har fått livet ødelagt av alkohol. Hvorfor burde
deres eksempel være nok til at vi aldri slipper denne giften inn i kroppen?
«Når jeg sier til en urettferdig: ‘Du urettferdige, du skal dø’ og du ikke advarer
ham mot det livet han fører, da skal han dø på grunn av sin skyld. Men blodet
hans vil jeg kreve av din hånd» (). Hva er prinsippet her? Hvordan kan
vi anvende det i hverdagen?
En natt for lenge siden ble en kvinne angrepet på en gate i en storby. Hun ropte
om hjelp, og mange hørte ropene, men ikke én tok seg bryet med å ringe politiet.
De fleste tittet ut av vinduet og gikk tilbake til sitt. Snart holdt kvinnen opp
å rope. Senere ble hun funnet død, knivstukket flere ganger.
Var de som hørte hennes rop uten å gjøre noe, ansvarlige for hennes død?
De hadde ikke angrepet henne, men ble hun drept på grunn av deres mangel på
handling?
Les ; . Hvilke viktige budskaper finner vi her?
Moseloven sier klart og tydelig at de som unnlater å si fra om det de har sett,
skal være skyldige (). Kanskje kan vi ikke gripe inn overfor forbrytere,
men hvis vi tier om det vi ser, gjør tausheten oss til medskyldige.
Dersom vi sier sannheten når vi vitner og svarer «ærlig» (), har
vi gjort rett og oppført oss som ansvarlige mennesker. Dette sammenlignes
med et kyss på leppene: at man bryr seg om den andre.
Det er tragisk nok å tie og ikke gjør noe når en kvinne blir drept på gaten.
Men hva med mange av de andre ondene her i verden: sult, krig, urett, rasisme,
økonomisk undertrykkelse? Hva er vårt ansvar i slike saker?
«Rundt oss bor det mennesker som må bli vakt og frelst, ellers går de til
grunne. Vi har ikke et øyeblikk å miste. Alle har en innflytelse som enten støtter
sannheten eller ikke. Jeg ønsker å bære med meg umiskjennelige beviser på
at jeg er en av Jesu disipler. Vi vil ha noe mer enn bare en sabbatsreligion. Vi
trenger det levende prinsippet, og å føle et daglig ansvar. Mange unngår dette,
og frukten er uforsiktighet, likegyldighet og mangel på årvåkenhet og
åndelighet.» – Testimonies for the Church, bind 1, side 99.
«Tal tro, lev tro, fremelsk kjærligheten til Gud, bevis for verden alt det Jesus
er for deg. Opphøy hans hellige navn. Bær vitnesbyrd om hans godhet, tal om
hans nåde, og fortell om hans makt.» – Our High Calling, side 20.
Forslag til samtale
Snakk sammen om det dere svarte på søndagens siste spørsmål. Hva
kan vi lære av hverandre? Hvordan kan vi styrke vår tro på det vi tror?
Noen skrev: «Husk to ting: Kristus døde for deg, og du skal en dag dø.»
Hva kan denne tanken si oss i lys av tirsdagens studium, som handlet
om hvordan vi må svare for synden på den ene eller andre måten?
Her er sitatet som ble slått opp på bussene i London: «Det er neppe
noen Gud. Slapp av og nyt livet.» Hvilke andre problemer finner du med
denne tanken ved siden av det som avsnittet tok opp? Hvorfor skulle folk
være urolige for Guds eksistens? Hva sier dette sitatet om hvor grundig
Satan har forvrengt Guds karakter for mange mennesker? Tenk på hvordan
dere kunne ha svart på budskapet. Kan dere tenke ut noen korte,
gode slagord som kan hjelpe folk å se det håpet vi kan ha i Gud?
Miranda Starr og Parkersburg Academy, West Virginia
Miranda Starr, som er rektor og lærer ved
Parkersburg Academy i West Virginia,
ville prøve noe nytt med elevene i 1. og 2.
klasse. ”Vi hadde snakket om hvor viktig
vennlighet er, og at det er smittsomt,” sier hun.
”Vi ville teste om det virket.”
Så hun tenkte: Hvorfor ikke besøke sykehjemmet
Eagle Pointe og la elevene få øvelse i
å lese for beboerne?
Miranda snakket med klassen om det,
og alle barna hadde lyst. Januar kom, og nå
kunne de lese på egen hånd.
”Vi er på Eagle Pointe annenhver fredag,” sier Ben (8). ”Vi synger for hele gruppen, og så
leser vi for partnerne våre.”
”Det var ikke vanskelig å finne en partner,” sier Reagan (7). Elevene får også velge bok å lese
med partneren sin, og de kan bytte bøker med hverandre når de er ferdige.
De får nye venner når de leser. ”Min partner heter Jane,” sier Sophia (6). ”Jeg leste om dyrespor,
og om reven. Hun sa at hun hadde hatt en rev som kjæledyr en gang!”
Beboerne på sykehjemmet setter pris på besøk. Eagle Pointe holdt en bankett for barna, og
Miranda Starr fikk diplom.
Når Miranda og elevene ser tilbake på prosjektet, er de enige om at det var en suksess. ”Vennligheten
kom i retur. Vi ville glede dem, men de gledet oss mer.”
Verdens største platanlønn finnes i
Black Fork i West Virginia. Nesten 75
prosent av staten er dekket av skog.
En av de første hengebroene i verden
ble bygd i Wheeling i West Virginia i
november 1849.
Verdens første elektriske jernbane
gikk mellom Huntington og Guyandotte
i denne staten.