«Apostlene sa til Herren: ‘Gi oss større tro!’» (Luk 17,5).
Jesus var en stor lærer, men han startet ingen skole for teologer eller filosofer.
Han ønsket «å lete etter de bortkomne og berge dem» (Luk 19,10). Han kom for
å vise oss Guds natur, en åpenbaring som kulminerte på korset. Der viste han
ikke bare hvordan Gud virkelig er, han bar også syndens straff slik at menneskene,
til tross for deres falne natur, kunne bli berget.
Da han gjorde dette, dannet han også et fellesskap av frelste, et samfunn av
dem som ble reddet ved hans død og som ønsker å gi en fremstilling av hans liv
og lære.
Kallet om å bli en del av denne skaren er ikke et kall til en privilegert status
i livet, men til absolutt troskap mot ham som kaller. Det han sier, blir disippelens
leveregel. Det han ønsker, blir disippelens mål i livet. Verken ytre godhet
eller fullkomne trossetninger kan erstatte troskap mot Kristus og hans vilje.
Å være en disippel, noe som vi bare skylder Kristus, stiller krav til oss.
Alternativer til dette godtas ikke.
Av de over 80 henvisningene til fariseerne i evangeliene finner vi en fjerdedel
hos Lukas. Fariseerne var kjent for sin konservative lære, i motsetning til
saddukeerne, som var liberale i tankegangen. Fariseerne lærte ofte frelse ved å
holde loven, selv om de påstod å tro på nåden.
LesLuk 11,37–54. Hva advarer Jesus mot, og hvordan kommer det samme
prinsippet til uttrykk i vår tid? Hvordan kan vi unngå at vi gjenspeiler noe av
det Jesus advarte mot?
En gjennomgang av veropene (Luk 11,42–54) mot fariseerne og de skriftlærde
viser hvor mye kallet til sann tro er felles for alle generasjoner.
For eksempel er tienden en erkjennelse av Guds gaver og kan ikke erstatte
kravet om kjærlighet og rettferdighet mennesker imellom (vers 42).
De som «overser rettferdighet og kjærlighet til Gud», elsker i stedet «å sitte
fremst i synagogene» (vers 42, 43). Snakk om å gå glipp av essensen i sann tro!
Jesus sa også at de som setter likhetstegn mellom sann tro og ytre ritualer, i
virkeligheten er urene, ikke så forskjellig fra dem som kommer i berøring med
de døde (Luk 11,44, se også 4 Mos 19,16). Det er lett å forveksle det trivielle
med det som er hellig i Guds øyne.
Jesus uttalte også et verop over de lovkyndige, som brukte sin lærdom og
erfaring til å legge uhyrlige religiøse byrder på andre, «men selv rører dere dem
ikke med en finger» (Luk 11,46).
Samtidig hedret fariseerne profetene som ikke lenger var blant dem, men
motarbeidet dem som var i live. Mens Jesus talte, var det noen som planla å
drepe Guds Sønn. Det viktige er ikke å ære profetene, men å rette seg etter
deres profetiske budskap om kjærlighet, barmhjertighet og dom.
Det siste veropet er forferdelig. Noen som var blitt betrodd nøkkelen til
Guds rike, hadde sviktet oppgaven. I stedet for å bruke nøkkelen klokt og
slippe Guds folk inn i riket, hadde de stengt dem ute og kastet nøkkelen.
«Frykt Gud og gi ham æren» (Åp 14,7) er det første av de tre englebudskapene.
Dette står sentralt i syvendedags-adventistenes liv og lære. Å frykte Gud er
ikke å være redd for ham. Det er å forstå hvem Gud er og hvilke krav han
har på oss. Det er en troshandling og innebærer troskap mot ham. Gud blir
tilretteleggeren av vårt liv – våre tanker, handlinger, relasjoner og vår skjebne.
Disipler som bygger på den slags «frykt», står urokkelig.
Avsnittet viser hvem vi skal frykte og hvem vi ikke må frykte. Vi trenger ikke
å frykte krefter som bare kan skade vår kropp her i livet. I stedet må vi frykte
og adlyde Gud, for vår evige skjebne er i hans hånd. Men Gud, som også er
opptatt av spurven (Luk 12,6) og som har tellet hårene på vårt hode (vers 7),
elsker oss og har omsorg for oss. Derfor er hver eneste en av oss uendelig dyrebar
i hans øyne. Hvor mange av våre bekymringer ville ikke forsvinne hvis vi
virkelig trodde det?
Jesus vil ikke gripe inn mellom to brødre som krangler om skifte av en eiendom,
men han understreker betydningen av det tiende bud (2 Mos 20,17), som
forbyr ondt begjær. Han peker på en evig sannhet: livet består ikke av ting (Luk
12,15). Den rike, uforstandige mannen levde i sin egen lille boble. Ingenting
annet betydde noe. Vi må passe oss så vi ikke går i den samme fellen. Dette er
spesielt viktig for dem som er rike på materielle goder.
Selv om alle gjerne vil ha materielle ting, bør vi tenke over hvor liten tilfredsstillelse
de gir, spesielt i lys av evigheten. Hvorfor er det likevel lett å
gjøre den feilen som Jesus advarte mot i Luk 12,16–21?
«Gjennom alle tider er det blitt krevd årvåkenhet og troskap av Kristi etterfølgere.
Men nå, mens vi står på selve grensen til den evige verden med de
sannheter vi har, og med så stort lys og en så viktig oppgave, må vi fordoble
vår iver.» – Veiledning for menigheten, bind 2, side 133 [5T 460, 461].
LesLuk 12,35–53 og oppsummer hva disse versene betyr for deg, spesielt
hvis du har ventet lenge på Jesu annet komme.
Vi har ikke råd til å bli slappe eller sløve. Siden han kommer og vi ikke vet når,
bør vi spenne beltet om livet og holde lampene tent. Det eskatologiske håpet må
være drivkraften i alt vi er og gjør. Det er trofasthet mot hans vilje og beredskap
for møtet med ham i fred som skiller gode tjenere fra dårlige.
Enhver forsømmelse under påskudd om at «det varer lenge før herren min
kommer» (Luk 12,45) er å utsette seg for den alvorligste grad av Guds dom
(vers 45–48). Jo større privilegier, desto større ansvar, og derfor vil det bli
ventet mye av dem som har fått mye (vers 48).
Kristi advarsel om at vårt disippelskap ikke består i lediggang, later til å
henspille på profetens dom: «Ve de sorgløse på Sion» (Am 6,1). Paulus beskriver
kristenlivet som en åndelig krig (Ef 6,12). Alle kristne inngår i den
kosmiske konflikten mellom Kristus og Satan, og korset er skillelinjen mellom
de to. Bare ved utholdenhet i tro på korsets Kristus kan man vinne den endelige
seier.
«Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd,
skal det kreves desto mer» (Luk 12,48). Hva burde denne teksten si
oss som syvendedags-adventister?
Faderen, Sønnen og Den hellige ånd la frelsesplanen «før verdens grunnvoll ble
lagt» (Ef 1,4). Dette skjedde altså før det første mennesket ble skapt. Allerede
før syndefallet hadde Gud en plan for å redde verden. Planen er forankret i
korset, og ordet om korset må nå ut til hele verden. Ansvaret for dette vitnearbeidet
ligger på enhver kristen.
«Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til
jordens ende» (Apg 1,8). Jesu siste befaling understreker hvor viktig etterfølgernes
vitnetjeneste er.
Hvilken lærdom om det kristne vitnesbyrd ligger i lignelsen om såmannen
og jordsmonnene? Luk 8,4–15.
Hva er belønningen for den som vitner, og når skjer dette? Luk 18,24–30.
Hva lærer lignelsen om pundene om troskap og vitneansvar? Luk 19,11–27.
I begge disse og andre tekster omtales farene, ansvaret og belønningen for å
vitne og tro. Vi har fått et stort oppdrag. Men hvor lite forlanges egentlig av oss
når man tenker på det vi har mottatt?
LesLuk 22,24–27. Mens disiplene gjorde i stand til den siste nattverd, kranglet
de om hvem som skulle være den største i riket. Hvordan reagerte Jesus på
denne dårskapen, og hva er så revolusjonerende ved svaret?
Jesu svar er unikt i lederskapets historie. Både farao, Nebukadnesar,
Aleksander, Julius Cæsar, Napoleon og Dsjengis-Khan oppfattet lederskap som
makt og myndighet over andre. Slik har maktspillet nesten alltid fungert her i
verden.
«Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste,
og lederen skal være som en tjener» (Luk 22,26). Dermed har universets
Herre snudd forståelsen av lederskap på hodet: «Den som vil bli stor blant dere,
skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven
deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for
selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matt 20,26–28).
Ved å la tjenerskap og selvfornektelse være de sentrale prinsippene i sitt lederskap,
innførte Jesus en ny dynamikk i menneskelige relasjoner: Tilfredsstillelsen
består ikke i å ha makt, men i å tjene. Lederen får ikke sin myndighet i
kraft av sin stilling, men av sitt tjenerskap. Forvandlingen begynner ved korset,
ikke på tronen. Å leve er å dø (Joh 12,24).
Ifølge Luk 9,46–48 oppstod noe lignende blant Jesu disipler: Hvem skulle
være den største. Verdens prinsipper var fremdeles fast forankret i disiplenes
sinn.
Mesterens svar angriper roten til problemet og er en av de største utfordringene
i livet i sin alminnelighet og i kristenlivet i særdeleshet. Jesu ord, spesielt
det han sa om å være «den minste av dere alle» (vers 48), viser hvor bakvendt
verdens prioriteringer er.
Hvordan skal vi kunne overleve hvis vi innfører Jesu prinsipper i vårt liv?
Verdens prinsipper er jo så diametralt motsatt av det han lærte.
«Hvem eier vårt hjerte? Hvem er våre tanker hos? Hvem legger beslag på vår
varmeste hengivenhet og våre beste krefter? Hører vi Kristus til, vil vårt sinn
være hos ham, og våre beste tanker vil kretse om ham. Alt det vi er og har, er
helliget ham. Vi lengter etter å bære hans bilde, være preget av hans ånd, gjøre
hans vilje og være ham til glede i alle ting.» – Veien til Kristus, side 66–67 [SC
58].
«I vårt liv på jorden, som er hemmet av synden, finner vi vår største glede
og den største utdanning i tjeneste. Og i evigheten, når vi skal være fri for de
begrensningene som synden har lagt på oss, vil vi finne vår største glede og
høyeste utdanning i å vitne og atter lære ‘hvor rikt på herlighet dette mysteriet
er for folkeslagene: Kristus blant dere, håpet om herlighet!’» – Utdanning for
livet, side 167 [Ed 309].
Forslag til samtale
Jesus sa at den rike og vellykkede bonden var uforstandig (Luk 12,20).
Man behøver ikke være rik eller vellykket, men hvordan blir en uforstandig
i Guds øyne?
I noen av våre menigheter har vi to grupper: for det første faglærte folk,
bedriftsledere, ledere i menighet og lokalsamfunn, og de innflytelsesrike.
De nyter respekt og blir lagt merke til. Den andre gruppen består
av de tause og ubetydelige som kommer og går uten at noen tar større
notis av dem. Hva kan du gjøre for at den siste gruppen skal føle at den
er like viktig som den første gruppen?
Det kan være lett å spotte fariseerne for den måten de forvrengte troen
på, men hvordan kan vi unngå at vi gjør de samme feilene, vi som også
ivrer for troen? Hvordan kan man stå for det som er rett uten å bli en
fariseer? Eller: Hvordan avgjør vi hva som er rett og verdt å kjempe for, i
motsetning til «å avsile myggen»?
Hvordan holder man seg årvåken og beredt på Jesu gjenkomst når det
for hvert år som går, blir lettere og lettere å være mindre årvåken?
Tan vokste opp i en småby i Sør-Kina. Han var ensom og følte en religiøs dragning, så han dro
for å finne fred. I en by traff han en kristen pastor. De studerte sammen, og Tan ble tiltrukket
av Bibelens Gud, men han ville ikke binde seg og søkte videre.
Etter to måneder kom han tilbake og ville lære mer om Gud. Denne gangen bestemte han seg
for å bli kristen. Han ville arbeide for Gud og fikk høre om noen møter som ble holdt i en by langt
borte. Han tjente litt penger og reiste et stykke med tog. Resten gikk han til fots. En måned senere
var han fremme. Han ble i byen og arbeidet sammen med en annen kristen i noen måneder. Så
reiste han hjem for å fortelle familie og venner om evangeliet.
Men folk var ikke interessert. Noen avviste ham, andre spottet. Tan fant ingen som ville høre
på ham, unntatt Tao Yeh, en lokal bråkmaker som tilhørte en bande som terroriserte byen. Fire av
dem ble kastet i fengsel og en drept. Tao var kjent som gambler, slåsskjempe og drukkenbolt. Tan
pratet med ham og tilbød seg å be for ham. Men Tao bare lo og sa at han skulle nok si fra hvis han
fikk bruk for Gud.
Tan bestemte seg for å reise sin vei igjen. Da han dro, kom Tao bort til ham. Tan fikk det for
seg at han skulle be for Tao. Tao hadde ikke lyst, men gikk til slutt med på det.
Før Tan gikk, ga han Tao en liten bibel og håpet han ville lese i den. Ville han noen gang få se
Tao igjen, eller ville han bli drept i et slagsmål?
Tan kom til en storby der det skulle være kristne. Han fant en adventkirke og traff pastor Xo
og noen ungdommer som skulle bli menighetsledere. Tan ble glad da pastor Xo ba ham bli hos
dem og studere Bibelen.
Tan ble værende der og studerte. Han lærte nye ting om Gud. Hvorfor hadde de gudstjenester
på lørdager når andre kristne holdt søndag?