«Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den» (Luk 19,41).
Den siste uken i Jesu liv utspant seg i Jerusalem. Uken var full av dramatiske
hendelser: inntoget i Jerusalem, Jesu gråt over byens likegyldighet, rensingen
av tempelet, sammensvergelsen mot ham, nattverden og kvalene i Getsemane,
en farse av en rettergang, korsfestelsen og til slutt oppstandelsen. Verken før
eller siden har noen by vært vitne til en så avgjørende hendelsesrekke. Den
brakte den kosmiske konflikten mellom godt og ondt til et klimaks, og ingen
andre enn Jesus forsto det som utspant seg.
Jesus hadde lagt veien om Jerusalem mange ganger før. Både Matteus, Markus,
Lukas og Johannes forteller at han besøkte byen, selv om det meste gjelder
lidelsesuken. Vi kjenner flere episoder fra tidligere besøk: Jesusbarnet som
velsignes i tempelet (Luk 2,22–38), 12-åringens besøk i tempelet (vers 41–50)
eller da Jesus ble ført opp på tempelets høyeste punkt (Luk 4,9–13). Men det er
den siste uken i Jerusalem evangelieforfatterne er spesielt opptatt av.
Han ble født i Betlehem. Han vokste opp i Nasaret. Han underviste, forkynte
og helbredet i Galilea, Samaria og Judea samt Perea. Men én by hadde hans
konstante oppmerksomhet: Jerusalem. Jesus «vendte … ansiktet mot Jerusalem;
det var dit han ville dra» (Luk 9,51). Hans ankomst i byen markerte den mest
dramatiske og avgjørende uken i verdens historie. Uken begynte med Kristi
inntog i byen og ble avsluttet med hans død på korset, der vi som var fiender,
ble «forsonet med ham [Gud] ved hans Sønns død» (Rom 5,10).
LesLuk 19,28–40. Forestill deg spenningen blant disiplene. De må ha trodd
at Jesus skulle krones til konge i Jerusalem. Hva kan dette lære oss om falske
forventninger?
Da Jesus ble født, kom vismenn fra Østen og forhørte seg i Jerusalem: «Hvor er
jødenes konge som nå er født?» (Matt 2,2). Og nå da disiplene og folket stimlet
inn i byen noen dager før korsfestelsen, brøt det løs et kor over Jerusalems
høyder: «Velsignet er han, kongen, som kommer i Herrens navn!» (Luk 19,38).
Denne scenen oppfylte profetien: «Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din
konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel,
på en eselfole» (Sak 9,9). Men Jesus visste at denne historiske marsjen, som
begynte med Hosianna-rop, ville ende på Golgata, der han skulle uttale seiersropet
«Det er fullbrakt.»
Selv om det hele fulgte Guds evige plan, var disiplene så opphengt i tidens
tradisjoner og forventninger at de helt glemte Jesu advarsler om hva som skulle
skje og hva det betydde.
Kristus talte til dem, men de hørte ikke etter. Eller kanskje hørte de det
han sa, men det var så ulikt det de hadde tenkt seg at de stengte det ute.
Hvordan kan vi unngå å gjøre det samme med andre bibelske sannheter?
«Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til
en røverhule» (Luk 19,46).
Etter inntoget, da Jesus gråt over Jerusalem, gikk han rett til tempelet.
LesLuk 19,45–48; Matt 21,12–17; Mark 11,15–19. Hva kan vi lære av det
Jesus gjorde? Hva skal disse historiene si oss som enkeltpersoner og som
medlemmer av et fellesskap som på en måte fungerer som tempelet? Ef 2,21.
Alle de fire evangeliene nevner rensing av tempelet. Mens Johannes taler om
den første rensingen (Joh 2,13–25), som fant sted under Jesu besøk i tempelet
i påsken i år 28, fortalte de andre om den andre rensingen på slutten av Jesu
virke, i år 31. Dermed blir de to rensingene en ramme om Jesu virke og viser
hvor opptatt han var av tempelet og tjenesten der, og hvor strategisk han fremhevet
sin messianske misjon og myndighet.
Hans handlinger i tempelet, spesielt andre gang, like før hans død, reiser et
interessant spørsmål: Selv om han visste at han snart skulle dø og at tempelet
og det som foregikk der, snart skulle bli irrelevant, jaget Jesus likevel ut dem
som vanhelliget Guds hus med sin handel. Hvorfor kunne han ikke bare la det
være i fred, spesielt siden det ikke bare ville bli overflødig, men også ødelagt
innen en generasjon?
Vi får ikke noe svar, men det er mest sannsynlig fordi det fremdeles var
Guds hus, stedet hvor frelsesplanen ble åpenbart. På en måte kan man si at med
hans kommende død tjente tempelet og dets tjenester en viktig funksjon, siden
de hjalp trofaste jøder å forstå hvem Jesus var og hva hans død på korset egentlig
betydde. Det vil si at tempelet, som skildret hele frelsesplanen, kunne hjelpe
mange å se Jesus som «Lammet som ble slaktet» (Åp 13,8).
Lignelsen om de onde vinbøndene (Luk 20,9–19) gir oss en lekse i frelsens historie.
Midtpunktet for historien er Gud og hans kjærlighet til feilende syndere.
Selv om lignelsen var myntet på tidens jødiske ledere, da de skjønte at det var
dem han siktet til med denne lignelsen, er den tidløs nok. Den gjelder alle tidsaldre,
alle menigheter og alle som Guds kjærlighet og tillit er utøst over og som
Gud forventer trofast tjeneste fra. Vi er vår tids forpaktere, og lignelsen kan si
oss noe om hvordan Gud ser på historien.
LesLuk 20,9–19. Hvordan kan man si at dette prinsippet gjelder oss hvis vi
gjør de samme feilene som dem i lignelsen?
I stedet for å gi Gud igjen for hans godhet og troskap, sviktet de ham. Men i sin
kjærlighet sendte Gud den ene tjeneren etter den andre (vers 10–12) og profet
etter profet (Jer 35,15), for at hans folk skulle se sitt ansvar for å forvalte Guds
eiendom. Men hver eneste profet ble avvist. «Har det noen gang vært en profet
som fedrene deres ikke forfulgte?» (Apg 7,52).
Historien om Gud er en eneste lang kjærlighetshistorie. Tragedier kommer
og går, men Guds herlighet seirer til slutt. Korset følges av oppstandelsen.
Steinen som ble forkastet, er blitt hjørnesteinen i et stort tempel som skal huse
Guds folk. Alle de frelste, rik og fattig, jøde og greker, mann og kvinne, skal
leve sammen som ett folk. De skal gå i den eskatologiske vingård og nyte dens
frukt for alltid.
Kanskje har vi ikke profeter vi kan forfølge i dag, men vi er like raske til å
avvise Guds budbringere som folk var før. Hvordan kan vi unngå at vi avviser
disse budbringerne og deres budskap, vi som er kalt til å gi Herren
vingårdens avling?
LesLuk 20,20–26. Hvordan kan vi anvende det Jesus lærte her, på situasjonen
der vi bor?
På Jesu tid var Romas skattlegging tilfeldig. Rundt år 6 erklærte revolusjonslederen
Judas fra Galilea (ifølge Josefus) at det var forræderi mot Gud å betale
skatt til keiseren. Dette var en tankegang som førte til sporadiske opprør mot
Roma under forskjellige messianske ledere. Mot dette bakteppet ser man hvor
utspekulert spørsmålsstillerne var da de spurte Jesus om det var rett å betale
skatt: Hadde han sagt at det var OK, ville han ha tatt parti for Roma og vist
at han ikke kunne være jødenes konge slik folk hadde trodd da han red inn
i Jerusalem. Hadde han sagt nei, ville han ha erklært det romerske styret for
ulovlig, og man kunne ha anklaget ham for forræderi. De trodde de hadde satt
ham fast.
Men Jesus gjennomskuet dem. Han pekte på keiserens bilde på en mynt og
sa: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren og Gud det som tilhører Gud»
(Luk 20,25). Den som er keiserens undersått og bruker hans valuta til livets
nødvendigheter, har visse forpliktelser overfor ham. Men en annen plikt er
større, for vi er skapt i Guds bilde, så det er ham vi først og fremst skal være tro
mot.
«Kristi svar var ingen omgåelse, men et ærlig svar på spørsmålet. I hånden
holdt han den romerske mynten som keiserens navn og bilde var innpreget på.
Han uttalte at siden de levde under romermaktens beskyttelse, skulle de yte
denne makten den støtte den gjorde krav på, så lenge det ikke var i strid med
en overordnet plikt. Mens de på fredelig vis underkastet seg landets lover,
skulle de til enhver tid først og fremst vise troskap mot Gud.» – Alfa og Omega,
bind 5, side 154 [DA 602].
Hvordan kan vi være gode borgere i det landet vi bor og samtidig vite at vår
egentlige tilhørighet er i en by «som har Gud til byggmester og skaper»
(Hebr 11,10)?
LesLuk 22,13–20. Hvilken betydning har det at Herrens nattverd foregår i
påsken?
Jesus innstiftet nattverden med påskens historiske betydning som bakteppe.
Denne sammenhengen understreker menneskets avmakt i motsetning til Guds
store makt. Det var like umulig for Israel å løsrive seg fra slaveriet i Egypt som
det er for oss å rive oss løs fra syndens følger. Frigjøringen kom fra Gud og
var uttrykk for hans kjærlighet og nåde, og det var dette Israel skulle lære sine
barn i alle generasjoner (2 Mos 12,26–27). Guds frelseshandling setter Israels
frigjørelse i en historisk sammenheng, og menneskets frigjøring fra synd er
forankret i den historiske begivenheten på korset. Jesus er vårt «påskelam» (se
1 Kor 5,7), og hans siste nattverd er «en forkynnende handling hvor de troendes
samfunn gir uttrykk for Kristi døds store og avgjørende betydning.» – G. C.
Berkouwer: The Sacraments (Grand Rapids, 1969), side 193.
Herrens nattverd minner oss om at «i den natt da Herren Jesus ble forrådt»
(1 Kor 11,23), kvelden før hans korsfestelse, ga han disiplene et budskap
de skulle huske: Brødet og vinen er symboler på hans kropp, som nå skulle
knuses, og hans blod, som skulle utøses til syndenes tilgivelse (se Matt 26,28).
Jesu død var Guds eneste mulighet til å frelse oss fra synd. Vi må ikke glemme
at vi blir frelst ved Jesu død. Derfor innstiftet Jesus nattverden og sa at den skal
holdes til han kommer tilbake (1 Kor 11,24–26).
Jesu ord om at hans blod ble «utøst for mange så syndene blir tilgitt» (Matt
26,28) skal huskes til historiens slutt. Den som avviser denne påstanden og
velger en annen vei til frelse, forkaster Kristus og hans frelse.
To viktige lærdommer skiller seg ut. «Kristus døde for oss» er det første
vi må huske ved Herrens bord. Det andre er at vi sitter der som en gruppe på
grunn av hans død, som har ført oss inn i et fellesskap, et fellesskap i endetiden
som venter på Herrens gjenkomst. I mellomtiden er nattverdsbordet en påminnelse
om at historien har mening og livet har håp.
Kristus ga sitt legeme og blod for at du skulle få løftet om evig liv. Hvordan
kan du tilegne deg denne sannheten slik at den alltid gir deg håp og
trygghet?
«Å spise Kristi legeme og drikke hans blod er å ta imot ham som en personlig
frelser, i troen på at han tilgir våre synder, og at vi er fullkomne i ham. Det er
ved å betrakte hans kjærlighet, ved å dvele ved den, ved å ta den til oss, at vi
får del i hans natur. Hva maten er for legemet, må Kristus være for sjelen. Mat
kan ikke gagne oss med mindre vi spiser den og den blir en del av oss. Slik har
Kristus ingen verdi for oss hvis vi ikke kjenner ham som vår personlige frelser.
En teoretisk kunnskap om ham vil ikke hjelpe oss. Vi må bli næret av ham, ta
imot ham så hans liv blir vårt liv. Vi må oppta i oss hans kjærlighet og nåde.» –
Alfa og Omega, bind 4, side 333 [DA 389].
Forslag til samtale
Tenk over scenen der Jesus renset tempelet. Hvordan kan tro og troskap
bli handelsvare? Hvordan kan troen brukes til å vinne profitt, anseelse
og makt? Og hvordan kan vi som menighet unngå at vi faller for det
samme bedraget?
Ateisten Alex Rosenberg mener at all virkelighet, all eksistens, er materialistisk.
Det vil si at alt kan og må forklares med fysiske prosesser og
bare fysiske prosesser. Disse prosessene er selvsagt uten plan, mål eller
mening, eller Gud. «Hva er meningen med universet?» spør han. «Det
finnes ingen. Hvilke hensikter utspiller seg i universet? Svaret er det
samme: ingen.» Men hvis verdensaltets meningsløshet og formålsløshet
virker deprimerende, advarer Rosenberg oss mot å ta vår «depresjon
alvorlig.» Hvorfor? Fordi våre følelser, også depresjoner, ikke er annet
enn nevroner og kjemikalier i konkrete konfigurasjoner, og hvorfor skal
man ta det alvorlig? Rosenberg har også et svar til dem som mister motet
på grunn av livets meningsløshet. Siden depresjon bare er en spesiell
konfigurasjon av nevroner, trenger man bare å omorganisere nevronene,
og det kan man gjøre med legemidler. «Hvis du ikke føler deg bedre i
morgen … eller om tre uker, så prøv noe annet.. Tre uker er ofte den tiden
det tar før slike legemidler som Prozac, Wellbutrin, Paxil, Zoloft, Celexa,
eller Luvox begynner å virke. Og virker ikke den ene, så vil nok en annen
gjøre det.» Det utrolige med svaret er at han mener det: er du deprimert,
så ta medisiner. Sammenlign dette synet på livet med det vi tror om
Jesus Kristus og det han har gjort for oss på korset. Hvordan kan man si
at deltakelse i Herrens nattverd er en gjendrivelse av den nihilismen og
meningsløsheten som Rosenberg og hans ateisme står for?
Jeg oppdaget en TV-reklame for helseprogrammet
NEWSTART. Det var noe for
mor, tenkte jeg. Hun var operert for kreft to
ganger og burde leve så sunt som mulig. Jeg
ringte og meldte på både henne og meg selv
til NEWSTART-programmet ved Taiwan
Adventist Hospital.
Programmet var supert: total helse med
kosthold, ernæring, trim, bønn og meditasjon.
Etter to uker var jeg sterkere og mer energisk.
Men mor var syk og ville ikke gjøre endringer på sine gamle dager.
De fleste som tok NEWSTART, var ikke-kristne. Vi tilba våre forfedre eller diverse guder.
Men det var tre kristne på kurset, og de virket glade og tilfredse. Det hvilte også en fred over dem
som arbeidet ved NEWSTART. De fikk sikkert ikke så godt betalt, og det undret meg at de var så
engasjert i sitt arbeid for Gud. Jeg ønsket den freden de hadde, og jeg ville at mor skulle få mer
fred, hun også.
En av de kristne på kurset fortalte meg om Gud. Vi studerte Bibelen sammen, og jeg skjønte
at himmelens Gud var den levende Gud, mens avgudene var bare tradisjon og ikke kunne hjelpe
hverken nå eller for fremtiden.
Det forundret meg at den kristne Gud ikke bare var sterk, men god. Jeg lærte at kjærlighet og
tilgivelse bunner i Guds kjærlighet og tilgivelse av oss.
Jeg skjønte at jeg måtte bli kristen, og adventist. Mor var for syk til å komme til dåpen min,
men min mann og min far ble med, selv om de ikke forsto noe av det.
En dag mor hadde store smerter, ba jeg ved sengen hennes. Jeg ville ikke miste henne for evig
og ba at Gud ville sende henne sin Ånd. Før jeg var ferdig, sa mor: ”Hvilken dag er det?”
”Det er onsdag,” sa jeg.
”Da vil jeg bli døpt på fredag,” sa mor.
Jeg stirret. Hadde jeg hørt riktig? Svarte Gud så fort?
De neste par dagene snakket vi sammen om Gud og hans kjærlighet. På fredag ble hun døpt.
Jeg lovte Gud at jeg ville bli helsemisjonær og dele hans kjærlighet med alle jeg treffer.
Mor døde en måned senere. Nå visste jeg at jeg skulle få treffe henne i oppstandelsen.
Jeg besøker folk i hjemmene og svarer på spørsmål de har om NEWSTART. Hvis noen vil ha
bibelstudier, ordner jeg med det. Det er frivillig arbeid, så min lønn er gleden over å vite at Gud
bruker meg til å gi andre et nytt liv.
Takk for at dere støtter misjonsarbeidet med deres gaver.
Taiwan er en liten, men høyt industrialisert
øystat utenfor Kinas østkyst.
Buddhismen er landets største
religion.
Stammefolkene i fjellene på Taiwan
har tatt imot kristendommen, men
blant Taiwans kinesere er det få adventister