«Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den» (Luk 19,41).
Helt fra han var liten, visste Jesus at han var kommet til jorden for å oppfylle
sin Fars vilje (Luk 2,41–50). Han underviste, helbredet, og tjente andre med et
urokkelig forsett om å gjøre Faderens vilje. Etter nattverden var timen kommet
til å gå ut i mørket, i ensomheten, for å oppfylle Guds vilje, bli forrådt og fornektet,
forhørt og korsfestet, og å stå opp etter å ha seiret over døden.
Gjennom hele sitt liv hadde Jesus visst at korset ikke var til å komme
utenom. Mange ganger i evangeliene er ordet må brukt om Jesu lidelser og død
(Luk 17,25; Luk 22,37; Luk 24,7; Matt 16,21; Mark 8,31;
Mark 9,12; Joh 3,14). Han må gå til
Jerusalem. Han må lide. Han må bli avvist. Han må løftes opp, og så videre.
Ingenting fikk hindre Guds Sønn i å gå til Golgata. Ethvert forslag om å avvise
korset fordømte han som inspirert av Satan (Matt 16,22–23). Han var overbevist
om at han «måtte dra … lide mye … bli slått i hjel, og … reises opp» (vers 21).
For Jesus kom det ikke på tale å avvike fra veien til korset. Den var noe han
«måtte» (Luk 24,25–26; Luk 24,46), en del av «det mysteriet som har vært skjult gjennom
alle tider og for alle slekter, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige»
(Kol 1,26).
I historiens morgen skapte Gud Adam og Eva og satte dem i en hage som var
velsignet med alt det de trengte for et liv i glede. Snart skjedde noe spesielt:
Satan dukket opp (1 Mos 3). Han fristet de to første menneskene, og verden ble
kastet ut i en stor kamp mellom det gode og det onde, mellom Gud og Satan.
Nå var Guds time kommet, og en annen hage (Luk 22,39–46) ble åstedet for
slaget mellom sannhet og løgn, mellom rettferdighet og synd og mellom Guds
plan for menneskets frelse og Satans mål om å ødelegge menneskeheten.
I Eden ble verden kastet ut i syndens katastrofe. I Getsemane ble verdens
endelige seier sikret. Edens hage viser oss selvets tragiske triumf i opprøret
mot Gud. I Getsemane overgis selvet til Gud, og vi blir vitne til seieren over
synden.
Sammenlign det som fant sted i Edens hage (1 Mos 3,1–6) med det som
fant sted i Getsemane (Luk 22,39–46). Hva var den store forskjellen på det
som skjedde i de to hagene?
Getsemane står for to ting: For det første Satans forsøk på å avspore Jesus fra
Guds oppdrag og vilje. Dessuten for det største eksempelet på avhengighet
av Guds kraft til å oppfylle hans vilje og hensikt. Getsemane viser at de som
har opplevd kraften i bønn, vil seire, uansett hvor svake de er og hvor grusom
kampen blir. Jesus ba: «La ikke min vilje skje, men din!» (Luk 22,42).
Satan og hans hær stod imot Jesus. Disiplene var uvitende om hans lidelse.
Han svettet blod. Forræderens kyss var bare et vindkast unna, og prestene og
tempelvaktene skulle til å kaste seg over sitt offer. Men Jesus viste at bønn og
underkastelse under Gud gir sjelen den kraft som skal til for å bære livets store
byrder.
Neste gang fristelsen blir stor: Hvordan kan du få del i den erfaringen Jesus
hadde i Getsemane i stedet for det Adam og Eva opplevde i Edens hage? Hva
er den avgjørende forskjellen?
«Da for Satan inn i Judas, han som hadde tilnavnet Iskariot og var en av de
tolv» (Luk 22,3). Satan prøvde nok å få alle disiplene på sin side. Hva var det
ved Judas som gjorde at han hadde mer hell med ham enn med de andre?
Lukas forteller at Jesus var alene i bønn hele natten på fjellet før han valgte
sine disipler (Luk 6,12–16). Og Jesus trodde at de tolv var Guds gave til ham
(Joh 17,6–9). Var Judas egentlig svar på bønn? Hvordan kan man forstå det
som skjer her som noe annet enn at Guds hensikt skulle oppfylles, også i Judas’
svik og frafall? (se 2 Kor 13,8).
Judas, som hadde så stort potensial, som kunne ha blitt en Paulus, gikk i
stedet feil vei. Det som kunne ha blitt en Getsemane-opplevelse for ham, ble i
stedet en repetisjon av fallet i Edens hage.
«Han hadde kjælt for griskhet inntil den ble en herskende drivkraft i livet.
Kjærlighet til penger var sterkere enn hans kjærlighet til Kristus.» – Alfa og
Omega, bind 5, side 266 [DA 716].
Da Jesus mettet de 5000 med fem brød og to fisker (Luk 9,10–17), var Judas
den første til å fatte mirakelets politiske betydning. Det var han som «lanserte
planen om å ta Jesus med makt og gjøre ham til konge.» – Alfa og Omega, bind
5, side 268 [DA 719]. Men Jesus fordømte forsøket, og dette gjorde Judas desillusjonert:
«Han hadde store forhåpninger, og hans skuffelse var bitter» – Samme,
side 719. Som mange andre trodde Judas at Jesus ville bruke sine krefter til
å opprette et verdslig rike, og Judas skule gjerne ha hatt en plass i dette riket.
Det tragiske er at hans ønske om en plass i et verdslig rike det aldri ble noe av,
gjorde at han mistet plassen i et evig rike som det helt sikkert blir noe av.
Da en av Jesu tilhengere salvet hans føtter med en kostbar salve, fordømte
Judas det som sløseri (Joh 12,1–8). Han så ikke annet enn penger, og hans
kjærlighet til penger overskygget kjærligheten til Jesus. Judas var så opptatt av
makt og penger at han satte en prislapp på gaven fra himmelen (Matt 26,15).
«Da for Satan inn i Judas» (Luk 22,3). Og han ble en tapt sjel.
Status, makt og penger er ikke synd. Problemet er bare at disse tingene kan
ta knekken på vår trofasthet mot Gud. Hvorfor må vi alltid vokte oss så vi
ikke lurer oss selv slik Judas gjorde?
Korset er historiens store delelinje: skillet mellom tro og vantro, svik og troskap,
evig liv og evig død. Korset levner ikke rom for nøytralitet. Vi er enten
på den ene eller den andre siden.
«Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg,
han sprer» (Matt 12,30). Sterke ord, og de kan være litt ubehagelige, men Jesus
sier det bare slik det er og viser hva sannheten innebærer for dem som står
midt i den store konflikten mellom Kristus og Satan. Vi er med Jesus eller med
Satan.
Så kategorisk er det.
Hvordan forholdt disse personer seg til Jesus, og hva kan vi lære av deres
eksempel som kan hjelpe oss med vår innstilling til Gud og korset?
Rådet (Luk 22,53). Hvilke feil gjorde disse menneskene, hvorfor gjorde de dem,
og hvordan kan vi unngå å se Jesus på samme måte som dem?
Pilatus (Luk 23,1–7; Luk 23,13–25). Hva fikk Pilatus til å si at «jeg ikke finner noen
skyld hos ham» (Joh 19,4), samtidig som han dømte ham til å bli korsfestet?
Hva kan vi lære av hans feil da han unnlot å gjøre det han visste var riktig?
Herodes (Luk 23,6–12). Hva var hans store feil, og hva kan vi lære av den?
De to røverne (Luk 23,39–43). To syndere betrakter det samme korset og reagerer
ulikt. Hvordan viser denne scenen at frelsen er enten/eller, altså at vi
står på den ene eller andre siden i den store konflikten?
Tidlig søndag morgen gikk kvinnene til graven. Én ting stod i hodet på dem:
fullføre begravelsesritualet. Enda så lenge de hadde vært sammen med Jesus,
hadde de ikke skjønt det som skulle skje. De ventet ikke en tom grav, eller at et
himmelsk sendebud skulle si: «Han er ikke her, han er stått opp» (Luk 24,6).
I de første kapitlene i Apostlenes gjerninger henvises det til Jesu oppstandelse
minst åtte ganger. Apg 1,22; Apg 2,14–36; Apg 3,14–15; Apg 4,1–2; Apg 4,10;
Apg 4,12; Apg 4,33; Apg 5,30–32. Hvorfor stod Jesu oppstandelse så sentralt
i apostlenes forkynnelse og tro? Hvorfor er den fremdeles viktig for oss i dag?
Kvinnene var de første vitnene til Jesu oppstandelse. De skyndte seg å fortelle
de andre denne gode nyheten, men ingen trodde dem (Luk 24,11). Apostlene
avviste den største historien i frelseshistorien som «løst snakk» av utslitte og
sørgende kvinner (vers 10, 11).
De skulle få oppdage noe annet!
Jesu oppstandelse er grunnleggende for Guds frelseshandling og all kristen
tro og tilværelse. Apostelen Paulus gjør det klinkende klart: «Men er ikke Kristus
stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom» (1 Kor 15,14).
Alt er tomt, for det er bare i Kristi oppstandelse vi kan finne håp. Uten dette
håpet ender livet her, for all evighet. Kristi liv endte ikke i en grav, og løftet er
at vårt liv heller ikke skal det.
«Hvis Kristus ikke er stått opp fra de døde, ender den lange rekken av Guds
frelseshandlinger for å redde sitt folk, i en blindgate, i en grav. Hvis Kristi
oppstandelse ikke er en realitet, har vi ingen garanti for at Gud er den levende
Gud, for døden får det siste ordet. Troen er nytteløs fordi han som er gjenstand
for denne troen, ikke har vist seg å være livets Herre. Da ligger kristentroen
innestengt i graven sammen med Guds endelige og høyeste selv-åpenbaring i
Kristus – hvis Kristus virkelig er død.» – George Eldon Ladd: A Theology of
the New Testament (Grand Rapids, 1974), side 318.
LesLuk 24,13–49, som forteller om ting som hendte rett etter Kristi oppstandelse.
Hva påpeker Jesus under de forskjellige møtene for at de skal forstå hva
som har skjedd med ham, og hvorfor er dette så viktig, også for vårt vitnesbyrd
til verden?
Jesu oppstandelse burde ha vært bevis nok til at folk skjønte at han er Messias.
Jesus ble slått og mishandlet før han ble korsfestet, og til slutt gjennomboret. Så
ble han pakket inn og lagt i en grav. Selv om han hadde overlevd både korset og
graven, ville en blodig, medtatt og svekket Jesus som svimet ut av graven, ikke
ha vært det folk forventet av en seierrik Messias.
Men der var Jesus, levende og frisk nok til å gå iallfall noen kilometer
sammen med de to på veien til Emmaus. Men også da henviste han dem til
Skriftene og ga dem et bibelsk grunnlag for sin tro på ham, før han åpenbarte
hvem han var.
Og da han åpenbarte seg for disiplene, viste dem sitt legeme og spiste
sammen med dem, gjorde han noe mer: Han henviste dem til Guds ord: «Slik
står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans
navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag;
dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette» (Luk 24,46–48).
Ikke nok med at Jesus henviste til Skriften (ved siden av at han faktisk var
i live blant dem), han brukte Skriftene til å vise dem akkurat hva som hadde
skjedd med ham. Dessuten knyttet han sin oppstandelse til oppdraget med å
forkynne evangeliet for alle folkeslag.
Ved siden av bevisene for hvem han var, henviste han alltid sine tilhengere
til Guds ord. Og, hvordan skulle vi kunne kjenne til vårt kall og oppdraget med
å forkynne evangeliet til verden hvis vi ikke hadde Bibelen som vår veileder?
Hvordan skulle vi vite hva evangeliet var? Så Guds ord er like viktig for oss i
dag som den var for Jesus og hans disipler.
Hvor mye tid bruker du på lesning av Bibelen? Hva har den å si for din livsførsel,
de valgene du tar og hvordan du er mot andre?
«De hellige og englene skal få se betydningen av Kristi død. Falne mennesker
ville ikke få noe hjem i Guds paradis uten Lammet som ble slaktet. Så skal vi
ikke opphøye Kristi kors? Himmelens engler tilskriver Kristus heder og ære,
for ikke engang de kan være trygge uten å betrakte Guds Sønns lidelser. Det
er kraften fra korset som gjør at de ikke faller fra. Uten korset ville de ikke ha
stått bedre rustet mot det onde enn før Satans fall. Engleaktig fullkommenhet
var ikke nok i himmelen. Menneskelig fullkommenhet var ikke nok i Edens
hage, lykkens paradis. Alle på jorden eller i himmelen som ønsker å være
trygge, må se hen til Guds lam.» – SDA Bible Commentary, bind 5, side 1132.
Forslag til samtale
Som kristne er vi nødt til å leve i tro: vi må tro på noe vi ikke kan bevise
fullt ut, noe vi ikke har direkte øyenvitnebeviser for. Dette er naturligvis
noe folk gjør i en masse sammenhenger. En forfatter skrev f.eks.
dette i forbindelse med vitenskap: «Alt i alt har vi direkte beviser for
overraskende lite av det vi tror på.» – Richard DeWitt: Worldviews:
An Introduction to the History and Philosophy of Science, 2. utg.
(Chichester, West Sussex, U.K., 2010) side 15.
Likevel har vi mange gode grunner for å tro det vi tror. Tenk bare
på misjonsbefalingen og husk hva Jesus sa til disiplene: «Og dette
evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle
folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14). Tenk på når Jesus
sa dette. Hvor stor var tilhengerskaren da? Hvor mange hadde trodd på
ham eller forsto hvem han var og hva han hadde tenkt å utrette? Tenk
også på all den motstand den første menighet ble utsatt for i århundrer i
Romerriket. Ha alt dette i tankene og samtal om hvor bemerkelsesverdig
denne uttalelsen var og hvordan den kan gi oss tillit til Guds ord.
Tenk over sitatet fra Ellen G. White ovenfor. Hvordan gjør dette det lettere
å forstå akkurat hvor universelt syndens problem egentlig er? Ikke
engang englene er trygge hvis de ikke ser hen til Jesus. Hvordan skal
det forstås?
Dette kvartalet går offeret 13. sabbat til det nordlige Asia og Stillehavet. Landene Kina,
Japan, Mongolia, Nord- og Sør-Korea samt Taiwan har 1,6 milliarder innbyggere, men bare
650 000 adventister.
I Japan er bare 1,5 % av folket kristne. Litt over 15 000 er adventister. Landet har mange immigranter
fra Sør-Amerika, særlig Brasil. De er spesielt mottakelige for evangeliet, og Adventkirken
i Japan har klart å nå dem. En del av offeret i dag går til å bygge et internasjonalt evangeliseringssenter
i Japan.
I Mongolia har vi en ung menighet med over 1600 medlemmer. En av de beste måtene å nå
barn og unge familier er gjennom kristen utdanning. Adventistskolen i hovedstaden Ulaanbaatar
skal bygges ut med fire nye klasserom og et bibliotek for å kunne ta imot flere elever.
Korea er kjent som det mest ”kristne” landet i Asia, men millioner av mennesker har aldri hørt
om Jesus. En menighetsplantning med mange unge prøver å nå så mange som mulig og trenger et
evangeliseringssenter for unge. Offeret i dag vil delfinansiere dette senteret.
I Kina er det vanskelig å få tillatelse til å bygge kirker, så de fleste adventistene i landet samles
i husmenigheter. Dette kvartalet går en del av offeret 13. sabbat til å kjøpe 18 leiligheter – én
hver i 18 av de største byene i Kina, der det ikke bor adventister. Leilighetene skal brukes som
husmenigheter.
I Taiwan skal en del av offeret i dag gå til å støtte tre sentere som arbeider blant barn og
gamle, samt sørge for helseopplysning i lokalmiljøet.
Med Guds velsignelse kan vi hjelpe våre søsken i Asia ved å gi gode gaver til misjonsprosjektene
deres, slik at de kan dele håpet i Kristus med de milliarder mennesker som bor der.
Rapport:
Takket være gaver 13. sabbat
i andre kvartal 2012 har
tusenvis av barn i det sørlige
Stillehavet fått sin egen bibel.
SPD kjøpte 32 000 barnebibler
på engelsk og 1000 på fransk.
Biblene ble delt ut til barn i
avsidesliggende strøk. Takk
for gavene!
Prosjekter:
Dette kvartalet går offeret 13. sabbat til
fire klasserom og et bibliotek ved adventistskolen i Mongolia
et internasjonalt evangeliseringssenter for immigranter til Japan
treningssenter for ungdomsevangelisering i Sør-Korea
husmenigheter i 16 storbyer i Kina
tre sentere i Taiwan
Barneprosjekt: bøker til skolebiblioteket i Mongolia