«Den hellige ånd kom ned over ham i skikkelse av en due, og en røst lød
fra himmelen: ‘Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.’»
(Luk 3,22).
Som vi så sist uke, nevner Lukas en rekke historiske personer som viser at historien
om Jesus og Johannes er like reell og historisk som disse menneskene.
Men han har en annen grunn til å nevne disse menneskene. Det er å vise
kontrasten mellom dem og mannen i ørkenen, døperen Johannes, Guds utvalgte
budbærer som skulle «gå i forveien» og kunngjøre den største begivenheten i
menneskehetens historie så langt: Jesu komme som verdens frelser. Gud valgte
ikke en av verdens «store» menn til å varsle Messias’ komme, men en av de
«små».
Når man setter disse historiske personlighetene i sammenheng, får man en
dato rundt 27 eller 28 for begynnelsen av døperen Johannes’ og Jesu virksomhet.
Det var innenfor den historiske tidsrammen til disse personene at Jesus ble
døpt og mottok himmelens velsignelse som Guds Sønn, den elskede (Luk 3,22).
Lukas tar med dette før han begynner å fortelle om Jesu Kristi verk «i sammenheng».
I Luk 3 hører vi om Johannes’ rolle i frelseshistorien. Man kan sikkert si litt av
hvert om hans forkynnelse, men den var ikke preget av smiger.
LesLuk 3,1–14. Ordene rommer viktige sannheter. Hva sier Johannes som
taler spesielt til deg?
Omvendelsen er ingen teori. Den er en livsstil. Ordet kommer av det greske
metanoia, som betyr en endret innstilling, som fører til et nytt liv.
Å «døpe» er å dyppe eller senke helt ned i vann. Neddykking har en dypere
mening. Allerede før Johannes’ tid hadde dåp ved nedsenkning en egen betydning
blant jødene. Slik dåp var vanlig når hedenske proselytter antok den
jødiske tro.
Ved å innby jøder til å bli døpt, lanserte døperen Johannes et nytt prinsipp:
dåpen er en anledning til å gi offentlig avkall på sitt syndige liv og forberede
seg på Messias’ komme. Med døperen Johannes ble dåpen en handling som
viste at man ga avkall på synden og begynte et nytt liv som borger av det messianske
riket som stod for døren. Johannes skyndte seg å tilføye at han bare
døpte med vann, men at den som skulle følge etter ham, «skal døpe dere med
Den hellige ånd og ild» (Luk 3,16). Dette er viktig: Dåpen, der man senkes i
vann, er et ytre symbol for en indre forandring som skulle besegles med dåpen
i Den hellige ånd.
Les Rom 6,1–6. Hvilke lærdommer trekker apostelen Paulus av dåpshandlingen?
Merk hvordan han sammenligner neddykking og det å komme opp
av vannet med å dø fra synden og leve for rettferdigheten. Er dette nye livet
i Kristus en realitet for deg? Hvordan?
Luk 2,41–50 forteller om da Josef og Maria mistet Jesus av syne i Jerusalem.
Det er fascinerende å lese Jesu svar da Maria refset ham (vers 48). Han stadfester
sin bevissthet om å være Guds Sønn. «Hvorfor lette dere etter meg? Visste
dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (vers 49). Neste vers sier at Josef og
Maria ikke fattet dybdene av det Jesus hadde sagt. Det er ikke så rart, for ikke
engang disiplene var sikre på hvem han var og hva han skulle gjøre, og det etter
flere år sammen med Jesus.
Tenk bare på de to disiplene Jesus snakket med på veien til Emmaus etter
oppstandelsen. Den ene sa at Jesus «var en profet, mektig i ord og gjerning for
Gud og hele folket» (Luk 24,19). Men han var da mye mer enn en profet. Ikke
engang da forsto de hvem han var og hvorfor han hadde kommet.
Ved dåpen bekreftet Gud at Jesus er Guds Sønn. Jesus ba om å bli døpt, ikke
som en del av en omvendelsesprosess, men som et eksempel for andre (Matt
3,14–15). Det er tre ting å merke seg ved Jesu dåp: (1) Døperens forkynnelse:
«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd» (Joh 1,29); (2) Den hellige ånd
salvet ham til hans oppgave, og (3) den himmelske erklæringen om at Jesus er
Guds Sønn, som Faderen har sin glede i.
Tenk på det: Guds plettfrie Sønn, universets skaper, ble døpt av et menneske.
Hvordan kan hans ydmyke holdning hjelpe oss å vise ydmykhet når
situasjonen tilsier det?
«Fylt av Den hellige ånd … ble han ført omkring i ødemarken i førti dager, og
han ble fristet av djevelen» (Luk 4,1–2). Jesus kom til verden for å utføre et opp-
drag for Gud. Oppgaven fikk han ved dåpen, og i Den hellige ånds kraft gikk
han ut i villmarken for å tenke over oppgaven som lå foran ham.
Fristelsen i ørkenen var en viktig kamp mellom Kristus og Satan i den store
konflikten som har rast siden Lucifers opprør i himmelen. I ørkenen satte Satan
inn angrepet på Frelseren da han var svak etter 40 dagers faste, da fremtiden
fortonte seg dyster og tung. «Satan innså at han enten måtte seire eller bli
beseiret. Utfallet av denne kampen innbefattet for mye til at saken kunne overlates
til de englene han var alliert med. Han måtte selv lede kampen.» – Alfa og
Omega, bind 4, side 90 [DA 116].
Legg merke til hva Satan sa til Kristus: «Er du Guds Sønn, så si til denne
steinen at den skal bli til brød» (Luk 4,3). Hva er det Satan prøver å gjøre som
gjenspeiler det han prøvde seg på i himmelen?
Brød er ikke det viktige her. Jo da, etter 40 dagers faste i ørkenen var Frelseren
sikkert sulten, og Satan brukte dette som agn. Men han visste godt at Jesus er
universets skaper. Han som skapte universet av ingenting, kunne så klart gjøre
stein om til brød. Den egentlige fristelsen er det som står først: «Er du Guds
Sønn…» Skulle Jesus tvile på det stemmen fra himmelen hadde sagt bare 40
dager før? Tvil på Guds ord er første skritt i å gi etter for fristelse. I himmelen
hadde Satan utfordret Jesu autoritet. Her gjør han det igjen, selv om det er på
en mer utspekulert måte nå.
Hvordan kan du stå imot Satans forsøk på å få deg til å tvile på Guds løfter?
LesLuk 4,5–8. Hvorfor ville Satan at Jesus skulle tilbe ham? Hva stod på
spill?
Bare Gud fortjener tilbedelse. Det er dette som skiller skapningen fra Skaperen.
Et av hovedpunktene i Lucifers opprør mot Gud i himmelen var tilbedelse.
Lucifers ønske er sammenfattet i Jes 14,13–14: å stige opp til himmelen, å
opphøye sin trone over himmelens stjerner, å være lik Den høyeste. Han ville
tilrane seg den myndighet som bare tilhører Skaperen.
Dette gjør det lettere å forstå fristelsen. Da Jesus skulle ut på sitt oppdrag
for å vinne verden tilbake for Gud, tok Satan ham med opp på toppen av et
fjell, ga ham panoramautsikt over all verdens riker og tilbød ham å overta dem,
på en enkelt betingelse: «Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være
ditt» (Luk 4,7).
Satan prøvde å få Jesus bort fra hans guddommelige oppgave og lokket ham
med pomp og prakt. Det hele skulle bare koste et nikk. Her prøvde han igjen å
tilrive seg det han ikke fikk i himmelen.
Legg merke til at Jesus avviste fristeren med absolutt forakt. «Vik bak meg,
Satan!» (vers 8). Tilbedelsen og den tjenesten som følger med tilhører bare
Skaperen Gud. Her finner han igjen hjelp i Guds ord. Gjennom Moses sier Gud:
«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud …
Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene » (5 Mos 6,4–5, 5 Mos 6,13). Svaret på
Satans løgner og bedrag er et fast forsett om å følge Gud i tro og lydighet.
Alle kan bli fristet til å gå på akkord med sin tro «i det små». Jobben, en universitetseksamen
eller en forfremmelse krever at du skal bryte sabbaten.
Visum til et bedre land avhenger av et navneskifte som skjuler din tro. Når
kan du tøye grensene? Når er prisen den riktige?
Lukas og Matteus bytter om den andre og tredje fristelsen, uvisst av hvilken
årsak. Det som betyr noe, er at Jesus vinner over Satan, noe begge evangeliene
sier. Det viktigste fristelsene kan lære oss, er at Kristus er en virkelig person og
ble fristet slik som oss, men uten synd (Hebr 4,15). Jesus seirer over Satan i alle
fristelsene fordi han har Guds ord i sin munn og er forbundet med himmelens
kraftsenter gjennom bønn. Deretter står han frem for å forkynne Guds rike og
innlede den messianske tidsalder.
LesLuk 4,9–13 og Matt 4,5–7. I de to første fristelsene brukte Jesus Skriften
for å overvinne Satans fristelser. I den tredje gjør Satan det samme. Han siterer
Skriften for å se om Jesus virkelig tar Guds ord på alvor. Hva er det som
skjer, og hvordan svarer Jesus?
Satan tar Jesus med opp på tempelmuren i Jerusalem, det helligste stedet i
jødenes historie. Sion, tempelet der Gud bor blant sitt folk, blir åstedet for
konfrontasjonen mellom Satan og Jesus. «Er du Guds Sønn…» er nok en gang
innledningen. Se hva Satan sier: Hvis Gud faktisk er din Far, og hvis du faktisk
har ditt oppdrag fra ham, så kast deg ned fra muren og få det avgjort en gang
for alle. For hvis alt dette er sant, vil jo ikke Gud la deg komme til skade. Så
siterer han Skriften: «Han skal gi englene sine befaling om å bevare deg» (Luk
4,10).
Satan kjenner Skriften, men han leser den feil. Taktikken går ut på å få
Jesus til å sette Gud på prøve. Gud har lovet å beskytte sine, men bare innenfor
rammen av hans vilje, slik som med Daniel og vennene hans. Jesus gir Satan et
konsist svar fra Skriften og sier at det ikke er opp til oss å sette Gud på prøve
(vers 12). Vår oppgave er å gå inn i Guds vilje og la ham ta seg av resten.
Legg merke til fire bibelske lærdommer om fristelser: (1) Ingen går fri for
fristelser; (2) når Gud lar fristelsene ramme oss, gir han også nåde til å motstå
og kraft til å seire; (3) fristelsene kommer ikke på samme måte hver gang, og
(4) ingen blir fristet mer enn de har kraft til å bære (1 Kor 10,13).
«Hvis Josef og Maria hele tiden hadde hatt sitt sinn vendt mot Gud i ettertanke
og bønn, ville de ha forstått den hellige oppgaven de hadde fått, og ville ikke
ha mistet Jesus av syne. Ved én dags forsømmelse mistet de ham, men det tok
dem tre dagers angstfull leting å finne ham igjen. Slik også med oss. Ved tomt
snakk, ond tale eller forsømmelse av bønn kan vi på én dag miste Frelserens
nærvær. Men det kan ta mange dagers sorgfull leting å finne ham igjen og
vinne tilbake den freden vi har mistet» – Alfa og Omega, bind 4, side 62–63
[DA 83].
Forslag til samtale
Fristelse er ikke synd i seg selv. I bibelsk tankegang kan fristelsen
bekrefte muligheten for hellighet. Å bli fristet er én ting – å falle i synd
er en annen. Og likevel: Hvorfor skal vi gjøre alt vi kan for å unngå
fristelser?
Filosofer og teologer taler ofte om det de kaller et «metanarrativ», en
overordnet fortelling eller tema som andre historier er en del av. Et
metanarrativ er bakgrunnen, sammenhengen hvor andre historier og
hendelser utspiller seg. Som syvendedags-adventister oppfatter vi
den store konflikt som «metanarrativ» eller bakgrunn for det som har
skjedd, ikke bare her på jorden, men også i himmelen. Hvilke bibeltekster
avslører realiteten i den store konflikt og hvordan den bidrar til å
forklare det som skjer i verden?
Hva er noen av de viktigste bibeltekstene som lover oss seier over fristelser
vi kommer ut for? Men hvorfor er det lett å falle selv om vi har
disse løftene?
Et av avsnittene denne uken inneholdt tanken: «Tvil på Guds ord er første
skritt i å gi etter for fristelse.» Hvorfor er det slik?
Kan avgudsdyrkelse væremer vidløftig enn bare det å bøye seg og tilbe
noe annet enn Herren?
Dørklokken klinget, og Anna* så en
kinesisk kvinne komme inn i den lille
butikken. De snakket om hverdagslige ting
mens hun så seg om.
Dette var nær grensen mot Kina i Nord-Korea,
og Anna var på vakt. Kvinnen kunne være
spion. Man kunne ikke stole på fremmede.
Kvinnen presenterte seg som fru Lee. Hun
småpratet og virket fornøyd da hun gikk. Hun
kom flere ganger, var blid og hyggelig. En dag la hun en liten pose foran Anna. Anna så at det var
fin kosmetikk som man ikke kunne få i Nord-Korea. Var det en felle? Fru Lee smilte og gikk.
Det hendte at fru Lee talte om Gud. Anna visste ikke noe om Gud. En dag ga fru Lee henne
et ark med teksten til Fader vår. Anna viste det til moren, som leste det med interesse. Moren ba
bønnen fru Lee hadde gitt Anna og føyde til sin egen bønn: "Send hjem sønnen min," ba hun. Han
var i forsvaret og hadde ikke vært hjemme på åtte år.
En måned senere banket det på døren. Moren åpnet, og det sto to soldater utenfor. Et øyeblikk
ble hun redd. Men så kjente hun igjen sønnen. Han hadde kommet!
Anna fortalte fru Lee det som hadde skjedd da moren ba den bønnen fru Lee hadde gitt henne.
Fru Lee smilte og stakk til henne en papirlapp. ”Ring hvis du kommer til Kina noen gang,” hvisket
hun.
Anna bestemte seg for å forlate Nord-Korea. Hun visste det kunne bety fengsel eller død, men
hun lengtet etter frihet.
Hun hadde hørt at grensevaktene kunne bestikkes. En dag tok hun mot til seg og gikk og snakket
med en av grensevaktene. Mot 100 kinesiske yan kunne hun få krysse grensen. Han ga henne
en dato hun kunne komme.
Anna fortalte ingen om planene, ikke engang moren. Da dagen kom, gikk hun til grensen,
betalte og gikk inn i Kina. Hun stoppet ikke før hun var flere kilometer inn i landet. Da tok hun
frem en mobiltelefon fru Lee hadde gitt henne og ringte.
Anna bodde hos en venn av fru Lee i flere dager. Der lærte hun om Jesus før hun reiste videre.
Et halvt år senere kom hun til Sør-Korea. Der ble hun kjent med Adventistsamfunnet. Hun gleder
seg over sin nye frihet, frihet fra undertrykkelse og frihet til å kunne fortelle andre om Jesus.
Ingen vet hvor mange adventister det er i Nord-Korea. Men medlemmene i sør ber for den
dagen da de kan fortelle sine naboer i nord om Guds kjærlighet.
* Ikke hennes egentlige navn
Nord- og Sør-Korea var en gang
samme land. Men etter krigen i
1950-1953 ble det delt. Nord-Korea er
fremdeles kommunistisk, og religiøs
tro motarbeides.
Befolkningstallet i Nord-Korea er
24,7 millioner. Gjennomsnittsalderen
er 33 år.