«Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg» (Luk 9,23).
«Disippel» betyr etterfølger eller elev. Ordet disippel forekommer over 250
ganger i Bibelen, oftest i evangeliene og Apostlenes gjerninger.
Å være en disippel skjerper sinnet, utfordrer tanken og krever vårt ytterste
i samfunnet med Gud og våre medmennesker. Man kan ikke ha disippelskap
uten troskap mot Kristus og hans liv og forkynnelse. Hvilket kall kan være
høyere?
«Gud tar mennesker som de er, og utdanner dem for sin tjeneste hvis de vil
overgi seg til ham. Når Guds Ånd mottas i sjelen, vil den opplive alle sinnets
krefter. Under Den Hellige Ånds veiledning vil det sinn som uten forbehold
blir helliget til Gud, utvikle seg harmonisk og bli styrket til å fatte og oppfylle
Guds krav. Den svake, vaklende karakter blir forvandlet til å bli sterk og urokkelig.
En stadig helligelse resulterer i et så inderlig forhold til Jesus at hans
disippel blir lik ham i sinn og natur.» – Alfa og Omega, bind 4, side 206–207
[DA 251].
Denne uken skal vi se på hvordan Jesus kalte dem som skulle følge ham. Vi
skal se hva vi kan lære, så vi kan videreføre det arbeidet han begynte på jorden.
Simon og Andreas hadde slitt hele natten. De var fiskere og visste når man like
gjerne kan dra hjem igjen. Nattens anstrengelser hadde vært forgjeves. Midt i
skuffelsen kom en ubedt kommando: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst»
(Luk 5,4). Simons svar var uttrykk for håpløshet og engstelse: «Vi har strevd
hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn …» (vers 5).
Hva slags snekker er dette som vil lære en fisker å fiske? Simon kunne ha
vendt ryggen til, men kanskje hadde Jesu forkynnelse tidligere gjort sitt? Derfor
kom svaret: «Men på ditt ord…»
Dette er disippelskapets første bud: lydighet mot Kristi ord. Andreas,
Johannes og Jakob fikk også oppleve at den resultatløse natten ble avløst av en
forbløffende morgen med en stor fiskefangst. Peter falt på kne og ropte: «Gå fra
meg, Herre, for jeg er en syndig mann» (vers 8). Erkjennelse av Guds hellighet
og egen synd er også et viktig skritt i disippelkallet. Som Jesaja (Jes 6,5) hadde
også Peter hadde tatt dette skrittet.
LesLuk 5,1–11; Matt 4,18–22; Mark 1,16–20. Tenk på mirakelet, fiskernes
forbauselse, Peters bekjennelse og Jesu makt. Hva lærer alt dette om disippelens
vei?
«Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker» (Luk 5,10). Overgangen
fra fiskere til menneskefiskere er stor: Den krever at en overgir seg til
Mesteren, innser sine mangler og syndighet, ber om tro og kraft til å gå disippelens
ensomme og ukjente vei og hele tiden sette sin lit til Kristus, og bare
ham. Fiskerens liv er usikkert og farlig, man kjemper mot nådeløse bølger og
har ingen fast inntekt. Menneskefiskerens liv er like utrygt, men Jesus lover:
«Vær ikke redd.» Disippelens vei er ikke lett. Det blir oppturer og nedturer,
gleder og utfordringer, men disippelen behøver ikke å gå alene. Han som sa
«Frykt ikke», går med ham.
Les Peters bekjennelse av at han var en syndig mann enda en gang. Legg
merke til hvordan hans syndighet fikk ham til å ville være borte fra Jesus.
Hva er det med synden som gjør dette med oss, som skyver oss bort fra
Gud?
Disippelen er ikke sin egen lykkes smed. Man blir disippel ved å besvare kallet
fra Jesus. Lukas nevner at Jesus alt hadde kalt Peter, Andreas, Johannes og
Jakob (Luk 5,11), og pluss skatteoppkreveren Levi Matteus (vers 27–32). Nå
gir forfatteren utvelgelsen av de tolv en strategisk plassering i fortellingen:
umiddelbart etter sabbaten da han helbredet en mann med en vissen hånd (Luk
6,6–11), da fariseerne begynte å planlegge hans død. Jesus visste at det var på
tide å konsolidere sitt verk og forberede en arbeidsgruppe som kunne videreføre
oppgaven etter korset.
LesLuk 6,12–16; Luk 9,1–6. Hva sier disse versene om utvelgelsen av de tolv
apostlene?
Blant dem som fulgte ham, var det mange disipler; de som fulgte ham slik
elever fulgte en lærer. Men Kristi oppdrag var mer enn undervisning. Hans
skulle bygge et fellesskap bestående av de frelste, en kirke som skulle føre
frelsesbudskapet til verdens ende. Da trenger han mer enn disipler. «Av dem
valgte han ut tolv, som han også kalte apostler» (Luk 6,13). «Apostel» betyr at
man er utsendt med et spesielt budskap i en spesiell hensikt. Lukas bruker ordet
seks ganger i evangeliet og over 25 ganger i Apostlenes gjerninger (Matteus og
Markus bruker det bare en gang hver).
De tolv ble ikke valgt på grunn av sin skolegang, økonomiske bakgrunn,
posisjon i samfunnet, moralske forrang eller noe som utmerket dem. De var
ganske alminnelige mennesker: fiskere, en toller, en selot, en tviler og en som
ble en forræder. De ble kalt med én ting for øye: å være sendebud for Kongen
og hans rike.
«Gud tar imot menneskene som de er, med de menneskelige karakteregenskaper.
Han lærer dem opp til tjeneste for seg hvis de vil bli undervist og
ledet av ham. De blir ikke utvalgt fordi de er fullkomne, men på tross av sine
ufullkommenheter, for at de ved å kjenne sannheten og leve etter den, må bli
forvandlet til å ligne ham» – Alfa og Omega, bind 4, side 249 [DA 294].
Det er bare å innrømme at vi ikke er fullkomne, og det er heller ikke andre
i menigheten. Alle er i en vekstprosess (selv om noen sikkert vokser langsommere
enn vi skulle ønske!). Hvordan kan vi lære å samarbeide med
andre og godta dem som de er?
LesLuk 9,1–6 og Matt 10,5–15. Hvilke åndelige sannheter kan vi finne i disse
versene om hvordan Jesus kalte disse menneskene?
Lukas beskriver utvelgelsen som tredelt.
Først kalte Jesus dem sammen (Luk 9,1). Ordet kall er like avgjørende for
kristen misjon som for de kristnes ordforråd. Før det kan bli et teologisk begrep,
må det bli en personlig erfaring. Apostlene må høre etter ham som kaller,
komme til ham og være sammen. Både det å være lydige mot ham som kaller
og oppgi alt for ham, er avgjørende for å oppleve det samholdet som skal til for
at oppdraget skal lykkes.
Dessuten ga Jesus dem makt og myndighet (Luk 9,1). Han sender ikke noen
ut tomhendt. Og han forventer ikke at vi skal representere ham i egen kraft.
Verken utdanning, kultur, status, velstand eller intelligens kan oppfylle hans
misjon. Det er Kristus som gjør det mulig for oss, utruster oss og gir kraft. Det
greske ordet for «makt» er dynamis. Derav dynamo, en lyskilde, og dynamitt,
en energikilde som kan trenge gjennom fjell. Den makt og myndighet Jesus gir,
kan knekke djevelen og forpurre hans planer. Jesus er vår makt. «Når menneskets
vilje samarbeider med Guds vilje, blir den allmektig. Alt det den pålegger
oss å gjøre etter hans befaling, kan vi gjøre i hans kraft. Å motta et påbud fra
ham er ensbetydende med å motta evnen til å utføre det.» – Ord som lever
(2006), side 236 [COL 333].
For det tredje «sendte han dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede
syke» (Luk 9,2). Forkynnelse og helbredelse går hånd i hånd, og disiplene skal
ha omsorg for hele mennesket, kropp, sjel og ånd. Synden og Satan har tatt hele
personen til fange, og derfor må hele personen inn under Jesu helliggjørende
makt.
Vi kan bare leve som disipler når vi har overgitt oss til Kristus uten at noe
kommer imellom. Verken gull eller sølv, verken far eller mor, verken ektefelle
eller barn, verken liv eller død, verken hverdagens eventualiteter eller morgendagens
kriser må komme mellom disippelen og Kristus. Det er bare Kristus,
hans rike og vitnesbyrdet overfor en tapt verden som betyr noe.
«Ta ikke noe med dere på veien» (Luk 9,3). Hvilket viktig prinsipp er dette
uttrykk for?
LesLuk 10,1–24. Hva kan historien om utsendingen av de 70 lære oss om det
sjelevinnende arbeidet mens vi står midt i den store konflikten?
Det var mer enn 12 disipler som fulgte Jesus. Da Peter talte til de troende før
valget av erstatter for Judas, var minst 120 disipler til stede (Apg 1,15). Paulus
forteller at Jesus hadde ikke mindre enn 500 etterfølgere ved sin himmelfart
(1 Kor 15,6). Så utsendingen av de 70 sier ikke noe om hvor mange disipler Jesus
hadde. Det viser bare at han valgte ut en spesiell gruppe til et begrenset oppdrag.
De skulle gå foran inn i byene i Galilea og berede veien for hans besøk.
Bare Lukasevangeliet nevner historien om de 70. Dette er typisk for den
misjonsbevisste Lukas. Tallet 70 er symbolsk både i Bibelen og i jødisk historie.
1 Mos 10 lister opp 70 nasjoner i verden som Noahs etterkommere, og
Lukas hadde et universelt perspektiv. Moses utnevnte 70 eldste til å hjelpe seg
(4 Mos 11,16–17; 4 Mos 11,24–25). Rådet besto av 70 medlemmer. Skriften avslører ikke
om alt dette har noen betydning for Jesu kall av 70, og vi trenger heller ikke å
spekulere i det. Men det viktige er at Jesus, som utdannet menighetsledere, har
gitt oss en strategi for å unngå at makt og ansvar skal samles hos noen få. Det
bør i stedet spres blant hele spekteret av disipler.
De 70 kom glade og fornøyde tilbake. De sa: «Herre, til og med de onde
åndene er lydige når vi nevner ditt navn!» (Luk 10,17). Fremgang i det sjelevinnende
arbeid skyldes ikke evangelisten. Evangelisten er bare et redskap. Suksessen
skyldes ditt navn. Jesu navn og makt er kjernen i alt godt misjonsarbeid.
Men merk tre ting Jesus sa om det vellykkede oppdraget. (1) I evangeliets
seier ser Jesus et nederlag for Satan (vers 18). (2) Jo mer man engasjerer seg
i arbeidet for evangeliet, desto mer kraft får man (vers 19). (3) Evangelistene
bør ikke finne sin glede i det som er oppnådd på jorden, men i at deres navn er
nedtegnet i himmelen (vers 20). Himmelen gleder seg over alle som er revet ut
av Satans klør. Hver sjel vunnet for riket er et slag mot Satans intriger.
Les Luk 10,24 igjen. Nevn noe av det vi har sett, og som profeter og konger
ønsket å se, uten at de fikk muligheten? Hva burde det bety for oss?
Sokrates hadde Platon. Gamaliel hadde Saulus. Lederne av ulike religioner har
hatt hengivne tilhengere. Forskjellen mellom disippelskap i slike tilfeller og det
å være Jesu disippel, er at det hos de andre er basert på innholdet i en filosofi,
mens det hos Jesus er forankret i hans person og det han har utrettet. Kristelig
disippelskap hviler altså ikke bare på Kristi lære, men på det han gjorde for
å frelse mennesket. Derfor ber Jesus alle sine tilhengere om å identifisere seg
fullt ut med ham, ta opp sitt kors og følge etter ham. Vandrer man ikke i fotsporene
til Golgata, har man ikke noe ekte disippelforhold.
Disippelskap er en aktiv forbindelse mellom de frelste og Frelseren. Som frelste
skal vi følge Frelseren. Dermed kunne Paulus si: «Jeg lever ikke lenger selv,
men Kristus lever i meg» (Gal 2,20).
Det koster å være disippel. Det går frem av Luk 9,23: «Om noen vil følge
etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.»
Merk ordene fornekte, ta opp og følge. Når vi leser at Peter fornektet Jesus,
kunne vi ikke fått en bedre definisjon av «fornekte». Peter sa: «Jeg kjenner
ikke Jesus.» Når disippelkallet krever at jeg skal fornekte meg selv, må jeg
kunne si at jeg ikke kjenner meg: Selvet er dødt. Kristus må ta dets plass (Gal
2,20). For det andre er det å ta opp korset en oppfordring til daglig korsfestelse
av selvet. For det tredje: Å følge innebærer at bare Kristus er livets fokus og
retning.
Jesus utdyper hva det koster å være disippel, for eksempel i Luk 9,57–62:
ingenting går foran Jesus. Han og han alene kommer først i vennskap og fellesskap,
arbeid og tilbedelse. Som disippel er det ikke valgfritt å dø bort fra selvet.
Det er obligatorisk. «Når Kristus kaller et menneske, ber han det komme og
dø. … Det er den samme død hver gang: død i Jesus Kristus, det gamle menneskes
død når han kaller. … Bare den som er død fra sin egen vilje, kan følge
Kristus.» – Dietrich Bonhoeffer, The Cost of Discipleship (New York: 1965),
side 99.
Hva har det kostet deg å følge Kristus? Tenk godt over svaret og hva det
innebærer.
«Å ta korset på seg, skiller selvet fra sjelen og setter mennesket hvor det kan
lære å bære Kristi byrder. Vi kan ikke følge Kristus uten å bære hans åk, uten
å løfte korset og bære det etter ham. Hvis viljen ikke er i samsvar med de himmelske
krav, må vi fornekte våre tilbøyeligheter, oppgi våre kjæreste ønsker og
følge i Kristi fotspor.» – Sons and Daughters of God, side 69.
Forslag til samtale
Gå tilbake og les spørsmålet på slutten av onsdagens avsnitt i lys av Luk
10,24. Kan du nevne noe av det vi har vært vitne til og som «mange profeter
og konger» ville ha likt å se? Hva med for eksempel oppfyllelsen
av profetier? Tenk på hvor mye av Daniel 2, 7, og 8 som fremdeles lå i
fremtiden for mange av disse profetene og kongene, men som er historiske
fakta for oss. Hva annet kommer du på?
Tenk over Jesu ord om at noen kan få hele verden, men miste sin sjel.
Hva menes med det? Eller hva med å miste sitt liv for å redde det?
Hvordan skal det forstås? Det er én ting at ikke-troende klamrer seg
til denne verdens ting. Det er jo alt de tror de har. Hva skulle de ellers
klamre seg til? Men hvorfor har vi som tror på Jesus så lett for å kare til
oss mest mulig av verdslig gods, enda vi vet at denne verden skal erstattes
av en ny? Hvordan kan vi beskytte oss mot dette bedraget?
Les Luk 10,17–20. Det er lett å forstå hvor spennende det var å se at selv
demoner var underlagt dem i Kristi navn. Les Jesu svar. Hva sier han
som er så viktig å forstå for alle som driver oppsøkende arbeid?
Nevn noen utenfor Bibelen som måtte betale dyrt for å følge Kristus,
kanskje mer enn de fleste? Spør dere selv i gruppen: Hva gikk de glipp
av, hva kostet det dem å følge Kristus, og ville jeg være villig til å gjøre
det samme?
Jagana satt på sin vante plass i adventkirken.
Hun trodde fremdeles, men hun syntes ikke
hun levde etter sin tro. Studiene tok all hennes
oppmerksomhet, Jesus betydde ikke lenger så
mye, og gudstjenestene ble en rutine. Dette
er min siste gudstjeneste, tenkte hun. Det er
bedre å slutte enn å leve en løgn.
Men Gud hadde andre planer. Den kvelden
ringte telefonen. Det var pastor Joshua: ”Jeg
har gode nyheter. Du er plukket ut til å være
med i Gullenglene!”
Jagana satt målløs. Hun hadde alltid ønsket
å være en av disse adventsangerne som reiste over hele Nord-Asia og arbeidet for Gud i ett år.
”Nei, det kan jeg ikke. Jeg er snart ferdig med utdannelsen. Jeg mister stipendet hvis jeg tar et
friår. Jeg synger ikke godt nok." Hun takket og avsluttet samtalen.
Pastoren ringte igjen noen dager senere, og igjen sa hun nei. Den tredje gangen han ringte, sa
han: ”Si ikke nei. Bare be om saken i 24 timer.” Det gikk hun med på. Hun ba: "Gud, du som er
så smart, hvis du virkelig vil at jeg skal være en av Gullenglene, så gi meg et tegn. La foreldrene
mine og lærerne si OK. Da vet jeg at du vil det." Hun smilte. Foreldrene ville bli sinte, og lærerne
ville aldri gå med på at hun skulle ta fri fra skolen.
Hun ringte hjem. ”Spør far,” sa moren og ga ham telefonen. ”Spør lærerne,” sa faren. ”Sier de
ja, så er det OK.”
Jagana satt lamslått. Men selv om hovedlæreren var kristen, visste hun at han ikke likte hennes
tro, og han ville sikkert ikke gå med på at hun skulle ta fri et år bare for å synge. Han var like
oppsatt på at hun skulle ta medalje som toppelev som hun var. Men da hun fortalte om Gullenglene,
sa han: ”Gratulerer! Reis!”
Mens Jagana ventet på at pastoren skulle ringe den kvelden, skjønte hun at Gud kalte henne.
Han er glad i meg ennå, tenkte hun. Han vil fremdeles ha meg.
Jagana strevde på øvelsene og følte at Gud hjalp henne å synge over evne. Han brukte Gullenglene
til å styrke troen hennes. Under en møteserie i Mongolia overga Jaganas mor seg til Jesus.
Jagana fullførte studiene og er lærer ved Mongolias første adventistskole. Ingenting er større
for henne enn å kunne fortelle familie og venner og elever om Frelseren.
Mongolia er en ung misjonsmark. Det er litt over 20 år siden de første i menigheten ble døpt.
Med offeret 13. sabbat vil adventistskolen i Mongolia få et bibliotek. Takk for gavene.
Mongolia har 2,8 mill. innbyggere.
En million bor i hovedstaden Ulan
Bator.
De første som tok imot troen etter
kommunismens fall, ble døpt i 1993. I
dag har Mongolia over 1600 adventister
fordelt på ti menigheter og grupper.