«For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. … Her er ikke jøde
eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere
er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,26–28).
Lukasevangeliet kalles iblant «Kvinneevangeliet» fordi det ofrer mer plass på
Jesu omsorg for kvinners behov og viser hvor engasjert kvinner var i hans verk.
På Jesu tid hadde kvinner lav status. Noen jøder takket Gud for at de ikke
ble født som slave, hedning eller kvinne. I greske og romerske samfunn ble
kvinner noen ganger enda verre behandlet. Romersk kultur utviklet en nesten
grenseløs umoral. En manns kone skulle ofte bare produsere legitime arvinger,
og så hadde han konkubiner for sine lysters skyld.
Men Jesus betraktet kvinner som døtre av Abraham (se Luk 13,16). Den
tidens kvinner må ha vært glade for å høre at de er Guds barn og likeverdige
med menn i Guds øyne. I dag går det samme budskapet til kvinner av alle
folkeslag: alle, kvinner som menn, er ett i Kristus Jesus.
Bare Lukas beskriver kvinnenes reaksjon på den kosmiske historie: at Guds
Sønn kom som menneske for å oppfylle det messianske håp. Selv om de ikke
riktig forsto det som skjedde, avslørte det de sa og gjorde deres tro og forundring
over det Gud gjorde.
LesLuk 1,39–45, møtet mellom Elisabet og Maria. Hva sier Elisabet som
avslører hennes forståelse av de begivenhetene som fant sted?
Etter at Elisabet hadde talt, fortsatte Maria (Luk 1,46–55). Disse ordene leses
ofte som en sang. Den er full av bruddstykker fra GT. Sitatene viser at Maria
hadde studert Skriften. Marias sang er ikke bare forankret i Skriften, men også
i hennes gudsforhold. Den avslører samfunnet mellom hennes sjel og hennes
Herre, og mellom hennes tro og Abrahams håp.
LesLuk 2,36–38. Hvilke viktige sannheter kastes det lys over i historien om
Anna i tempelet?
Forventningene oppfylles i Jesus. En gammel enke erkjenner underet, og fra
da av gjorde hun det til sin oppgave å fortelle om Frelseren til alle som kom til
tempelet. Hun ble den første kvinnelige evangelist.
Prøv å forestille deg disse kvinnenes undring og forbauselse over det som
skjer rundt dem. Hvordan kan vi holde liv i undringen over de store sannhetene
vi er satt til å forkynne?
Les Luk 7,11–17, historien om underet i Nain. Denne fattige enken stod overfor
en ny prøvelse, sin eneste sønns død. En stor skare sørgende gikk med henne
i begravelsesfølget. Tapet av hennes eneste sønn og en usikker fremtid gjorde
enken til et bilde på sorg og håpløshet.
Men på vei ut av byen møtte begravelsesfølget et annet følge på vei inn.
Foran i den ene prosesjon gikk døden og en kiste, foran i det andre følget gikk
livet i form av Skaperens majestet. Da følgene møttes, betraktet Jesus enken.
«Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: ‘Gråt
ikke!’» (Luk 7,13). Oppfordringen om ikke å gråte ville vært meningsløs om
den ikke hadde kommet fra Jesus, livets Herre. Bak ordene «gråt ikke!» lå
kraften til å fjerne årsaken til hennes gråt: Jesus bøyde seg, rørte ved båren og
ba den unge mannen reise seg. Den som rørte et lik, ble seremonielt uren
(4 Mos 19,11–13), men for Jesus var medfølelse viktigere enn seremonier. Det
var viktigere å oppfylle menneskers behov enn å følge ritualer.
Landsbyen Nain ble ikke bare vitne til et stort under. Den fikk også et stort
budskap: Hos Jesus er det ikke forskjell på menns og kvinners smerte. Og hans
nærvær gjør dødens makt til skamme.
Les også Luk 8,41–42 og Luk 8,49–56. Jairus var en innflytelsesrik person. Som
synagogeforstander hadde han ansvaret for det som skjedde i synagogen. Hver
sabbat plukket han ut den som skulle lede bønn, skriftlesning og forkynnelse.
Jairus var ikke bare betydningsfull, han var også rik og mektig. Han elsket sin
datter og nølte ikke med å be Jesus om å helbrede henne.
I disse historiene var det kraften i Jesu ord som førte en død sønn tilbake
til sin mor og en død datter tilbake til sin far. Tenk på hvor utrolig dette må
ha vært for dem som var vitne til det. Hva kan disse historiene lære oss om
Guds kraft? Hva sier de om hvor lite vi forstår denne kraften (selv dagens
vitenskap aner ikke hvordan det kunne skje). Og aller viktigst: Hvordan kan
vi lære å stole på denne kraften og Guds godhet uansett omstendigheter?
I Luk 7,36–50 leser vi om hvordan Jesus forvandlet et måltid til en stor åndelig
begivenhet som ga en syndig kvinne verdigheten tilbake. Fariseeren Simon var
en velaktet borger som inviterte Jesus til et måltid mat. Ved bordet ble det uro
da «en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv» (vers 37) løp rett bort til
Jesus, knuste en alabastkrukke med dyr salve som hun helte over ham, bøyde
seg for hans føtter og vasket dem med sine tårer.
Hva kan vi lære av kvinnens utbrudd av takknemlighet, og det at Jesus godtok
hennes troshandling?
«Hennes tilfelle så håpløst ut i menneskers øyne, men Jesus så at Maria hadde
muligheter til det gode. Han så de bedre trekk i hennes karakter. Gjennom
frelsesplanen har menneskene fått store muligheter, og i Maria skulle disse
muligheter bli virkeliggjort. Ved hans nåde fikk hun del i guddommelig
natur. … Maria var den første ved graven etter oppstandelsen. Hun var den
første som forkynte at Frelseren var stått opp.» – Alfa og Omega, bind 5, side
118 [DA 568].
I Luk 8,43–48 blir et menneske i den ytterste fortvilelse gjenstand for Frelserens
anseelse. I mange, lange år hadde kvinnen hatt en uhelbredelig sykdom
som herjet med kropp og sjel. Men etter denne 12 år lange tragedien får hun et
glimt av håp: «Hun hadde fått høre om Jesus» (Mark 5,27).
Hva hadde hun hørt? Litt eller mye, vi vet ikke. Men hun visste at Jesus
brydde seg om de fattige. Han oppsøkte samfunnets utskudd. Han tok på
spedalske. Han gjorde vann til vin, og best av alt: Han tok seg av fortvilte mennesker.
Og hun var fortvilt. Men å høre var ikke nok, det må føre til tro (Rom
10,17). Og troen fikk henne til å berøre fliken av kappen hans. Berøringen var
uttrykk for målrettet, virkningsfull tro på Kristus. Bare slik tro kan ta imot
velsignelsen fra livgiveren: «Din tro har frelst deg» (Luk 8,48).
Vi har lett for å dømme folk etter utseendet. Det er ikke alltid vi sier noe,
men innerst inne dømmer vi dem, og det er fryktelig galt. Hvordan kan vi
avlære oss å dømme andre, ikke engang med våre tanker, når ingen vet hva
vi ville ha gjort om vi hadde vært i deres sted?
Marta tok seg av gjestene og «var travelt opptatt med alt som skulle stelles i
stand» (Luk 10,40). Men «Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til
hans ord» (vers 39). Ja, i den grad at Marta klaget til Jesus over at hun ble alene
om det krevende arbeidet. Jesus irettesatte henne ikke, men han påpekte nødvendigheten
av å prioritere riktig. Fellesskapet med Jesus er disippelens første
bud. Potluck får heller vente.
«Kristi sak trenger samvittighetsfulle, energiske arbeidere. Det er et stort
virkefelt for slike som Marta med deres iver for aktivt misjonsarbeid. Men
sammen med Maria bør de først finne sin plass ved Jesu føtter. Flid, punktlighet
og energi må bli helliget ved Kristi nåde. Da vil livet bli en uovervinnelig
kraft til det gode.» – Alfa og Omega, bind 5, side 79 [DA 525].
Etter som hans virkefelt ble større, «reiste Jesus omkring og forkynte i byene
og landsbyene» (Luk 8,1) sammen med de tolv. Lukas forteller også at noen
kvinner som Jesus hadde helbredet, som ble grepet av hans forkynnelse, og
som var rike, også deltok i hans utvidede virksomhet. Her er noen av dem
Lukas nevner: (1) visse kvinner som var helbredet for onde ånder, blant dem
Maria Magdalena, (2) Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos
Herodes, (3) Susanna (4) og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus»
(vers 3).
Når vi vet at Jesus døde for alle mennesker, er det lettere å forstå at alle er
like betydningsfulle i Guds øyne. Hvor godt skinner denne sannheten gjennom
i våre holdninger? Hvordan kan du legge av din tilbøyelighet til å se
ned på andre som om de var mindre verdt enn deg?
Lukas viser hvordan Jesus benyttet to enker for å formidle viktige sannheter.
I det første tilfellet (Luk 18,1–8), syntes Jesus synd på en fattig enke som
kom ut for en korrupt dommer i sin kamp for rettferdighet. Hun var blitt offer
for urettferdighet og svindel, og likevel trodde hun på lov og rett. Men dommeren
var anti-Gud og anti-folk og så ingen grunn til å hjelpe henne. Bibelen
insisterer på omsorg for enker (2 Mos 22,22–24; Sal 68,6; Jes 1,17), men dommeren
brydde seg ikke om loven. Enken hadde imidlertid ett våpen: utholdenhet.
Med den trettet hun ut dommeren og fikk sin rett.
Lignelsen inneholder tre lærdommer: (1) be alltid og mist ikke motet (Luk
18,1), (2) bønn skaper endringer, også i en ond dommers sinn, og (3) utholdende
tro er tro som seirer. Sann tro har et råd med evig gyldighet til den kristne:
gi aldri opp, selv om du må vente til «Menneskesønnen kommer» før du får din
rett (vers 8).
I det andre tilfellet (Luk 21,1–4; Mark 12,41–44) var ikke Jesus før ferdig
med å fordømme de skriftlærde og lederne ved tempelet for deres religiøse
hykleri, før han pekte på en klar kontrast til dem: en fattig enke som viser hva
sann tro er.
Jesus beskrev noen av de religiøse lederne som personer som «eter enker ut
av huset» (Luk 20,47) og forbryter seg på Skriftens krav om å hjelpe enker og
fattige. Også den gang var det mange som bare ga for å ta seg godt ut, og hva
verre var: Det de ga, ga de av sin overflod. Deres gaver var ikke noe offer. Som
motstykke ba Jesus disiplene legge merke til enken som et eksempel på sann
gudstro, for hun ga alt hun eide.
Den første gruppen var bare ute etter å bli lagt merke til. Enkens gave var
et offer til Guds ære. Det som fikk enken til å gi sine to mynter, var ønsket om
å tjene Gud med alt hun hadde, for hun innså at Gud eide alt. Det som teller i
Skaperens altseende øyne, er ikke det vi gir, men hvorfor vi gir, ikke hvor mye
vi gir, men hvor stort vårt offer er.
Hvor mye gir du av deg selv for andres skyld og for Guds sak?
«Han husket på sin mor midt i de forferdelige lidelsene på korset. Han viste seg
for de sørgende kvinnene og sendte, dem av sted med det glade budskapet om
at Frelseren hadde stått opp fra de døde. Han er alle mødres beste venn også i
dag, og er villig til å hjelpe i alle livets forhold.» – Det kristne hjem, side 154
[AH 204].
«Herren har arbeid til kvinner så vel som menn. De kan finne sin plass i
hans verk i denne krisen, og han vil arbeide gjennom dem. Hvis de er besjelet
av pliktfølelse og arbeider under av Den hellige ånds veiledning, vil de ha akkurat
den selvbeherskelsen som skal til i vår tid. Frelseren vil la sitt lys skinne
over disse selvoppofrende kvinner og gi dem en kraft som overgår mennenes.
I hjemmet kan de gjøre et arbeid som menn ikke kan gjøre, et arbeid som når
inn til folk. De kan komme nær til dem som menn ikke kan nå. Det er bruk for
deres innsats.» – Evangelism, side 464, 465.
Forslag til samtale
Noe av det mest interessante i evangeliene er kvinnenes rolle ved Jesu
oppstandelse. I alle evangeliene er kvinnene de første som ser den
oppstandne Kristus og kunngjør hans oppstandelse for andre. Mange
som ser det som sin oppgave å forsvare Bibelens troverdighet, har benyttet
dette til å fastslå at Jesus virkelig stod opp. Hvorfor er kvinnenes
rolle så viktig? Dersom historiene om Jesu oppstandelse var oppspinn,
slik noen har ment, ville vel ikke evangeliene sagt at kvinner, som ikke
nøt anseelse i samfunnet, var de første som så og forkynte Jesus? Hvis
historiene var diktet opp for å prøve å få folk til å tro, ville de vel heller
brukt menn som vitner? Snakk om dette.
I et samfunn som ikke alltid anerkjenner kvinnens verdi, ga Jesus dem
den status som tilhører dem i kraft av Guds skaperakt: Menn og kvinner
er skapt i Guds bilde og likestilt i hans øyne. Men selv om de er likestilt i
Guds øyne, er ikke menn og kvinner likedan. Hvordan kan vi insistere på
likestilling mellom menn og kvinner i Guds øyne og likevel erkjenne og
anerkjenne forskjellene og følgene av disse forskjellene?
Jeg heter Helio. Jeg er søramerikaner og
kom til Japan på jakt etter et bedre liv.
Min far var japansk innvandrer i Brasil og
buddhist. Mor hadde japansk bakgrunn og
var katolikk. Da jeg var 14 år, døde far av
tuberkulose.
Han hadde drevet en urmakerforretning
som jeg måtte ta over. Det var vanskelig å
godta hans død og ta over forsørgeransvaret.
Jeg begynte å lese i Bibelen og kom over Joh
14,6: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen
kommer til Far uten ved meg.”
Livet var ikke lett, og 26 år gammel flyttet jeg til Japan, men der ble det bare verre! Jeg hadde
ryggsmerter, og ingenting hjalp. Så gikk ekteskapet over styr.
Jeg mistet helt styringen, inntil en adventist, Silvio, begynte på fabrikken der jeg arbeidet. Han
hadde store smerter etter en ulykke, men han var glad. Jeg beundret ham.
Etter noen måneder ba Silvio meg med i kirken. Vi ble venner, og han fortalte meg om Jesus
og at han kunne forandre mitt liv. Takket være ham begynte jeg å gå i kirken og tok bibelstudier.
Snart ble jeg døpt.
Det var for ti år siden. Nå er jeg litteraturevangelist. Jeg er også leder for en nydannet adventistmenighet
i Yaizu. Jeg er gift med en sykepleier og har et barn på to år. Jeg takker Gud for at
han har forvandlet mitt liv.
Mange tusen søramerikanere av japansk avstamning bor og arbeider i Japan. Medlemmene
gjør en oppriktig innsats for å nå disse immigrantene, slike som Helio. Ett av prosjektene 13. sabbat
er å bygge et internasjonalt evangeliesenter i Japan. Takk for at du støtter misjonsarbeidet.
Japan ligger utenfor Korea-halvøya.
Arealet er på 378 000 km2, og landet
består av fire store øyer og over 4000
mindre øyer.
Hovedstaden heter Tokyo og er verdens
største by.
Japan har over 50 000 mennesker
som er over 100 år.