«Jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så
skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får. Den som leter, han
finner. Og den som banker på, skal det lukkes opp for» (Luk 11,9–10).
Av de tre synoptiske evangeliene er det Lukas som taler oftest om Jesu samfunn
med Den hellige ånd. Mens Matteus henviser til Ånden 12 ganger og
Markus seks ganger, har Lukas 17 henvisninger i evangeliet og 57 i Apostlenes
gjerninger. Fra Jesu unnfangelse (Luk 1,35) til kunngjøringen av hans globale
misjon (Luk 24,44–49) ser Lukas en viktig sammenheng mellom Jesus og
Den hellige ånd. Denne sammenhengen er viktig for å forstå Jesu virksomhet.
Likeledes viser Lukas betydningen av bønn i Jesu liv og virke. Jesus var Gud
og likestilt med Faderen og Ånden, men i sin menneskelighet ga han oss et
eksempel på bønn.
Hvis Jesus hadde behov for å be, så må vel vi trenge det enda mer?
«Uten uavlatelig bønn og stadig årvåkenhet står vi i fare for å bli likegyldige
og vike av fra den rette sti. Motstanderen søker hele tiden å stenge veien til
nådestolen for at vi ikke ved alvorlig påkallelse og tro skal få nåde og kraft til å
motstå fristelse.» – Veien til Kristus, side 111–112 [SC 95].
Lukas var omvendt hedning og apostelen Paulus’ reisefølge. Som sådan betraktet
han hele den kristologiske inntreden i historien, fra Jesu fødsel til hans
himmelfart og menighetens utbredelse, som et Guds under som ble igangsatt
og videreført av Den hellige ånd. I Jesu liv ser vi hele guddommen i aksjon for
å frelse oss (Luk 3,21–22). Dette er noe Lukas understreker med sine mange
henvisninger til Den hellige ånd.
Hva sier disse versene om Den hellige ånds rolle i Kristi komme som menneske?
Luk 1,35; Luk 1,41; Luk 2,25–32.
Jesu misjon begynte med flere omtaler av Den hellige ånd. Ifølge Lukas sa
døperen Johannes at selv om han døpte med vann, ville den som skulle komme
etter ham, døpe med Ånden (Luk 3,16). Ved Jesu dåp stadfestet både Faderen
og Den hellige ånd ektheten av hans oppdrag. Gud Fader erklærte ovenfra at
Kristus er hans elskede Sønn som er sendt for å frelse menneskeheten, mens
Den hellige ånd kom ned over ham i form av en due (Luk 3,21–22). Fra da av
ble Jesus «fylt av Den hellige ånd» (Luk 4,1) og var klar til å møte fienden i
ørkenen og begynne sitt virke (Luk 4,14).
I de første ordene i talen i Nasaret anvendte han Jesajas messianske profeti
på seg selv: «Herrens Ånd er over meg» (vers 18). Ånden var hans faste
følgesvenn og skulle være blant Jesu tilhengere når han ikke kunne være blant
dem lenger (Joh 16,5–7). Ikke bare det, Jesus lovet at Gud ville gi Åndens gave
til dem som ber om det (Luk 11,13). Den Ånd som alltid forbandt Kristus med
hans far og frelsesoppdraget, er den samme Ånd som skulle styrke disiplene i
deres trosvandring. Derfor er Ånden av avgjørende betydning i kristenlivet, og
blasfemi mot Den hellige ånd er den alvorligste av alle synder (Luk 12,10).
Hvordan kan vi i praksis åpne oss for Den hellige ånds veiledning? Altså:
Hvordan kan vi sørge for at våre valg ikke forherder oss mot hans røst?
Noen av de mange gangene Jesus ba, er bare nevnt i Lukas. Merk deg følgende
hendelser som viser Jesus i bønn i viktige øyeblikk.
Jesus ba ved sin dåp (Luk 3,21). «Et nytt og viktig avsnitt av hans liv åpnet
seg for ham. Han var nå i ferd med å gå inn i sin livskamp på et videre felt.»
– Alfa og Omega, bind 4, side 84 [DA 111]. Han våget ikke å starte den neste,
store fasen i sitt virke – som til slutt ville føre til Golgata kors – uten bønn.
Jesus ba før han valgte de tolv disiplene (Luk 6,12–13). Ingen leder
velger sine folk på måfå. Men Jesus valgte ikke bare medarbeidere, han valgte
dem som ville forstå og gjøre seg til ett med hans person og oppdrag. «Deres
gjerning var den viktigste som mennesker noen gang var blitt kalt til. Bare
Kristi gjerning var større enn deres.» – Alfa og Omega, bind 4, side 246 [DA
291].
Jesus ba for disiplene (Luk 9,18). For å være en disippel, må vi satse fullt
og helt på Jesus, slik at vi forstår hvem han virkelig er. For at de tolv skulle vite
hvem han var, var Jesus «alene og ba», og deretter stilte han dem det avgjørende
spørsmålet: «hvem sier dere at jeg er?» (Luk 9,20)
Jesus ba før hans herlighet ble åpenbart på fjellet (Luk 9,28–36) og
fikk den andre bekreftelsen på at han var Guds Sønn. Ingen prøvelser kunne
rokke ved det nære forholdet mellom Faderen og Sønnen. Bønnen førte også til
at disiplene ble «øyenvitner og så hans guddommelige storhet» (2 Pet 1,16).
Jesus ba i Getsemane (Luk 22,39–46). Dette er kanskje frelseshistoriens
viktigste bønn. Her knytter Frelseren himmel og jord sammen, og dermed knesetter
han tre viktige prinsipper: (1) Guds vilje og mål kommer først,
(2) plikten til å følge denne prioriteringen om det så skal koste blod og død,
og (3) kraft til å overvinne enhver fristelse underveis mot gjennomføringen av
Guds hensikt.
Jesus ba og overlot sitt liv i Guds hånd (Luk 23,46). I sine siste ord på
korset: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» gir Jesus oss innsikt i bønnens
formål. Ved fødsel og død, overfor fiender og venner, enten vi sover eller er
våken, må vi holde kontakten med Gud gjennom bønn.
LesLuk 11,1–4. Hvordan kan disse versene hjelpe oss å forstå hvordan bønn
fungerer?
«Far» er det ordet som best beskriver Jesu forståelse av Gud og er brukt minst
170 ganger i de fire evangeliene. Når vi tiltaler Gud som vår Far, erkjenner vi
at han er en person og kan ha det mest intime forhold til mennesker. Gud er
like personlig, like ekte, like kjærlig og like omsorgsfull som en menneskelig
far. Men han er vår Far i himmelen. Han er ikke som vår jordiske far, for han er
allmektig, allvitende, overalt til stede og fullkomment hellig.
Uttrykket «Far i himmelen» minner oss om at Gud er hellig og personlig og
at kristendommen verken er en filosofisk idé eller en panteistisk forestilling om
en gud som er alt.
«La navnet ditt helliges» (Luk 11,2). Her har vi enda en påminnelse om
Guds hellighet. De som sier de følger Herren, må holde hans navn hellig i ord
og gjerning. Å si at man følger ham og samtidig synde mot ham, er å misbruke
hans navn. Jesu ord i Matt 7,21–23 kan gi oss innsikt i hva det vil si å hellige
Guds navn.
«La riket ditt komme» (Luk 11,2). Evangeliene henviser til Guds rike over
100 ganger: nesten 40 ganger i Lukas, nesten 50 i Matteus, 16 i Markus og 3
i Johannes. Det var dette Jesus kom for å åpenbare og opprette, både i nådens
rike her og nå og i løftet om herlighetsriket. Uten at vi kommer inn i det første
riket, kommer vi ikke inn i det andre, og Frelseren vil at hans disipler skal
oppleve det første i påvente av det andre.
«La din vilje skje på jorden som i himmelen» (Luk 11,2, utelatt i 2011-oversettelsen).
Guds vilje blir respektert og fulgt i himmelen. Jesus tar dette faktum
og omformer det til et håp om at det også skal bli tilfelle på jorden. «På jorden»
er ikke noen generalisering, men en konkretisering. La Guds vilje skje på jorden,
men la det begynne med oss, med den enkelte.
Kjenner du Herren, eller kjenner du bare til ham? Hvordan kan ditt bønneliv
føre deg nærmere ham?
«Gi oss hver dag vårt daglige brød» (Luk 11,3). Bønnen begynner med ordet
gi. Enten ordet uttales av en millionær eller et foreldreløst fattiglem, er bønnen
et uttrykk for avhengighet og tillit. Vi er avhengige av Gud, og ved å si gi, må
vi innse at Gud er kilden til alle gaver. Han er Skaperen. Det er i ham vi lever,
beveger oss og er til. «Han har skapt oss, vi er hans» (Sal 100,3).
Gud er Faderen som gir oss alt vi trenger. Hvilken forsikring finner du i Luk
11,9–13 i lys av dette løftet?
«Tilgi oss våre synder» (Luk 11,4). I bønnen om å tilgi «hver den som står i
skyld til oss», sier vi at vi er villige til å tilgi andre når vi har tatt imot Guds
tilgivelse. Det er logisk at dersom vi ikke tilgir andre, så har vi egentlig ikke
tatt imot Guds tilgivelse (Matt 6,14). «Guds tilgivelse er ikke bare en juridisk
handling som betyr at han frikjenner oss fra fordømmelsen. Den er ikke bare
tilgivelse for synd, men også frelse fra synd. Den forvandler vårt hjerte fordi
den kommer fra et hjerte fullt av kjærlighet.» – I naturens tempel, side 114
[MB 114]. Vi kan glede oss over å leve i Guds nådes kjærlighet som sprer seg
som ringer i vannet. Vi mottar Guds godhet og gir hans kjærlighet og tilgivelse
videre til andre som kan ha gjort urett mot oss.
Bønnen om å tilgi som «vi tilgir hver den som står i skyld til oss» (Luk 11,4)
betyr ikke at Guds tilgivelse er avhengig av at vi tilgir andre. Nei, siden vi er
tilgitt, forutsetter vår status som disipler at vi bestandig lever i nådens stadig
større sirkel, at vi både tar imot Guds godhet og gir hans kjærlighet og tilgivelse
til andre som kan ha gjort oss imot.
«Og la oss ikke komme i fristelse» (Luk 11,4). Legg merke til to ting.
(1) Fristelse er ikke synd. Det greske ordet for «fristelse» er peirasmos. Greske
substantiver som ender på asmos, beskriver som regel en prosess, ikke et resultat.
Skriften ser ikke på fristelsen som et ferdig produkt. Den er en metode, en
prosess som benyttes for å nå et bestemt resultat. Fristelsen er ikke synd, men å
gi etter for den er synd. (2) Fristelsen kommer ikke fra Gud (Jak 1,13). Gud kan
tillate at fristelser kommer, men han frister ikke i den forstand at han lokker
oss til synd. Derfor er bønn en erkjennelse av at Gud kan gi kraft til å stå imot
den onde.
Se over Luk 11,1–4. Tenk på alt dette avsnittet tar opp. Hvordan kan bønn gi
deg en rikere og dypere erfaring på alle disse områdene?
Rett etter at han ga disiplene en mønsterbønn, fortalte Jesus lignelsen om en
venn ved midnatt (Luk 11,5–13). Den viser at vi må holde ut i bønn. Da han
nærmet seg slutten på sitt virke, minnet han tilhengerne sine om behovet
for anger og ydmykhet i bønn (Luk 18,9–14). Begge disse lignelsene viser at
bønn ikke bare er en religiøs rutine. Det er å gå, snakke og leve sammen med
Faderen.
Les Luk 11,5–8. Jesus fortalte lignelsen for at vi skal være utholdende i
bønn. Den bør ikke bli ren rutine. I stedet bør bønn være grunnlaget for et
forhold, en stadig avhengighet av Gud. Ja, bønn er sjelens åndedrett: uten bønn
er vi åndelig døde. Jesus forteller lignelsen om en nabo som ikke vil være nabo.
Vennens evinnelige bønn om et brød i en krise ved midnatt går upåaktet hen.
Men til slutt gir selv en slik nabo opp og gir etter for den vedholdende bankingen
i midnattstimen. Hvor mye mer ville ikke Gud være for den som holder ut i
bønn? Slik utholdenhet skal ikke forandre Guds sinn, men styrke vår tillit.
Fariseeren forventet at Gud skulle ta imot ham på grunn av hans rettferdige
gjerninger. Tolleren overga seg til Guds barmhjertighet og ba om å bli godtatt
på grunn av Guds nåde. Gud tar ikke imot oss ut fra hvem eller hva vi er, men
utelukkende av nåde. Slik nåde kan bare mottas i anger, ydmykhet og med en
nedbrutt ånd.
«Ydmykhet og godhet er betingelsen for fremgang og seier. En herlighetens
krone venter dem som bøyer seg ved korsets fot.» – Alfa og Omega, bind 3, side
310 [PK 590].
Personer som ikke kjenner Herren, har det med å sammenligne seg med
dem som later til å være verre enn dem selv. Dette gjør de for å overbevise
seg selv om at de egentlig ikke er så verst. Hvorfor er dette et bedrag? Hva
spiller det for rolle om andre er verre enn vi er?
«Det menneske som hver dag vender seg til Gud i bønn for å finne hjelp, støtte
og kraft hos ham, vil sette seg høye mål og ha en klar forståelse av sannhet
og plikt, og en stadig lengsel etter rettferdighet. Hvis vi alltid har forbindelse
med Gud, vil vi i vår omgang med andre mennesker kunne meddele noe av den
fred, det lys og den trygghet som finnes i vårt eget hjerte. Den åndelige styrke
vi oppnår ved bønn, og de iherdige forsøk på å oppøve sinnet i omtanke og
omsorg, bereder oss for våre daglige plikter og gir oss sinnsro under alle livets
forhold.» – I naturens tempel, side 87 [MB 85].
«Når vi kaller Gud vår Far, må alle andre Guds barn bli våre søsken. Vi hører
alle med til den samme menneskehet, vi er alle medlemmer av den samme
store familie. Når vi ber til Gud, skal vi be for andre like meget som for oss
selv. Den som bare søker hjelp for seg selv, ber ikke rett.» – I naturens tempel,
side 106 [MB 105]
Spørsmål til drøftelse
Det er ikke bare i evangeliet at Lukas forbinder Jesus med Den hellige
ånd. Man kan ikke lese Apostlenes gjerninger uten å legge merke til Den
hellige ånds virksomhet i det kristne fellesskap, dets misjon, og dets
ledere. Det er bare Lukas som gjengir Jesu beskjed til disiplene etter
oppstandelsen: De skal bli i Jerusalem til de «blir utrustet med kraft
fra det høye» (Luk 24,49). Så kunne de reise til jordens ender med budskapet
om den korsfestede og oppstandne Frelseren. Deretter innleder
Lukas Apostlenes gjerninger med at Jesus gjentar løftet om Den hellige
ånd (Apg 1,7–8), og løftet blir oppfylt på pinsedagen (Apg 2). Hva kan alt
dette si oss om Den hellige ånds rolle i kirkens liv?
Hvordan er bønnen en erkjennelse av at vi er avhengige av Gud? Les Luk
18,9. Hvilket problem tok Jesus opp i lignelsen som fulgte?
Jeg er begravelsesagent og omgitt av døden
hver dag. I årevis har jeg sett folk sørge
over sine kjære og utføre de seremoniene religionene
deres krever, så de døde skal komme
fort over i det neste liv. Ved de fleste begravelser
er det mye sorg og gråt, men hos de kristne
dempes sorgen av håpet. De fleste andre har
ikke noe håp om å få se igjen sine kjære.
En gang ordnet jeg en begravelse i en
adventkirke. Da jeg var ferdig, satte jeg meg
i den tomme kirken og lot rommets fred
omslutte meg. Jeg tenkte på de gangene jeg
hadde vært døden nær i vannet eller på motorsykkel.
Men i stedet for frykt kjente jeg en dyp fred. Jeg følte at jeg ikke var alene der.
Noen dager senere drømte jeg om Jesus. Neste dag gikk jeg til adventistpastoren. Vi snakket
om Gud, og han var sikker på at Jesus ville inn i mitt liv. Jeg ba ham undervise meg, for jeg visste
nesten ingenting. Jeg ville vite hvordan kristentroen kunne gi folk et slikt håp.
Det forundret meg at Skaperen hadde kommet til jorden for å dø, så vi kunne få bo evig hos
ham. En slik kjærlighet hadde jeg aldri hørt om. Jeg tenkte på det onde jeg hadde gjort og ble glad
da jeg forsto at jeg bare trengte å be Jesus tilgi min synd og ta imot meg som sitt barn. Jeg ba min
første bønn til Gud som har skapt alt, og han fylte meg med en ny fred og glede.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle det til familien, men det viste seg at det ikke var
nødvendig. De så forandringen i mitt liv og gleden i mitt ansikt. De så at drikkingen og andre
dårlige vaner forsvant.
Til min overraskelse kom familien min i dåpen og gledet seg over min nye tro på Gud. Kolleger
og venner spurte hva som hadde skjedd. Jeg fortalte at jeg hadde funnet frelse hos den levende
Gud.
Når jeg ordner begravelser for folk, hender det at de legger merke til noe ved meg og stiller
spørsmål. Jeg forteller dem at jeg er kristen og at Gud har gitt meg fred. Jeg studerer fremdeles
Bibelen, så jeg kan oppmuntre de triste menneskene jeg treffer hver dag og svare når folk spør
etter min tro.
I japansk kultur er det ikke vanlig å
fortelle andre om sin tro.
Japanerne er dypt tradisjonsbundet.
De holder gamle religiøse fester og
tilber de døde. Men de er ikke spesielt
religiøse. Bare fire prosent er kristne.
Se Mission Spotlight-historien
om adventister i Japan på
www.MissionSpotlight.org. Det er
gratis!