«Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge
dem» ().
Hvis vi skulle skrive en målsetning for Jesus, kunne vi ikke gjøre det bedre
enn å gjenta hans egne ord: «å lete etter de bortkomne og berge dem».
Hva hadde kommet bort? Menneskeheten. Den var fremmedgjort for Gud,
underlagt døden og grepet av frykt, skuffelse og fortvilelse. Hvis ingenting ble
gjort, ville alt være tapt. Men takket være Jesus har vi god grunn til å håpe.
«Ved syndefallet ble mennesket skilt fra Gud. Jorden ble avskåret fra himmelen.
Over det svelget som lå mellom dem, var det ingen forbindelse. Men ved
Kristus er jorden igjen kommet i forbindelse med himmelen. Ved sin fortjeneste
har han slått bro over den avgrunnen som synden hadde skapt … Kristus
knytter falne, svake og hjelpeløse mennesker til kilden for all makt.» – Veien til
Kristus, side 20 [].
Fra 1. Mosebok til Åpenbaringen er Bibelen historien om at Gud leter etter
en fortapt menneskehet. Lukas illustrerer denne sannheten med tre viktige lignelser:
den bortkomne sauen (), mynten som ble funnet igjen (vers
8–10) og sønnen som kom hjem igjen (vers 11–32).
Les . Hva sier dette om Guds kjærlighet til oss? Hvorfor er det så
viktig å forstå at det var gjeteren som gikk for å lete etter den bortkomne sauen?
I en verden preget av likegyldighet, avslører lignelsen en stor sannhet: Gud
elsker oss så høyt at han kommer og leter etter oss for å føre oss hjem. Vi taler
ofte om mennesker som søker Gud. Men det er omvendt.
«Den som har overgitt seg til Kristus, er mer dyrebar for ham enn hele
verden. Frelseren ville ha tålt Golgatas kvaler for at en eneste kunne bli frelst i
hans rike. Han vil aldri svikte en av dem han døde for. Hvis ikke hans etterfølgere
velger å forlate ham, vil han holde dem fast.» – Alfa og Omega, bind 5,
side 43 [].
Les . Denne lignelsen finnes bare i Lukas’ evangelium. Den
tapte mynten kan ha en av to betydninger. (1) Det var mange fattige i Judea på
Jesu tid, og i de fleste hjem kunne én mynt (drakme) ha vært mer verd enn en
daglønn, så vidt nok til å holde sulten fra døren. (2) Som et tegn på å være gift
hadde noen kvinner et hodeplagg med ti mynter – en enorm sum, oppspart over
lang tid når familien var fattig.
I begge tilfeller var tapet stort. Så den sørgende kvinnen tenner en lampe
(huset hadde kanskje ikke vinduer, eller bare et lite vindu), tar en kost og endevender
huset til hun finner mynten. Hun blir fylt av overstrømmende glede og
må fortelle det til alle sine venner.
«Mynten kan være dekt av atskillig støv og skitt. Men den er ikke mindre et
pengestykke av edelt metall for det. Eieren leter etter den fordi den er verdifull.
Slik kan også en sjel være tilsølt av synden. Men fortsatt blir han av Gud sett
på som noe uendelig verdifullt. Mynten bærer gjerne det herskende regjeringsoverhodes
bilde og innskrift. Slik bar også mennesket ved sin skapelse Guds
bilde og Guds innskrift. Nå kan det riktignok godt være skjemt av syndens
virkninger. Bildet er derved blitt svakt, nesten utvisket. Men et visst spor av en
guddommelig innskrift er blitt tilbake i hver eneste menneskesjel.» – Ord som
lever (2006), side 133 [].
Mye av moderne vitenskap og filosofi hevder at vi ikke er annet enn tilfeldige
skapninger i et meningsløst univers som ikke bryr seg om vår skjebne.
Et ganske annet verdensbilde avtegner seg i disse lignelsene. Hvordan det?
Lignelsen om den fortapte sønn har ofte blitt hyllet som den vakreste lille
novellen som noen sinne er fortalt om kjærlighet og tilgivelse (),
men den kan like gjerne kalles lignelsen om farens kjærlighet til to fortapte
sønner. Den ene sønnen valgte det fjerne lands lovløshet fremfor farens kjærlighet.
Den andre sønnen ble hjemme, men forsto ikke farens kjærlighet eller
verdien av en bror. Lignelsen kan leses i sju deler, fire om den fortapte, to om
faren, og en om storebroren.
1. «Gi meg» (). Den yngstes beslutning om å be faren om sin del
av eiendommen, var ikke et plutselig innfall. Synd er ofte resultatet av at man
går og ruger på feil prioriteringer i lang tid. Sønnen må ha hørt venner fortelle
om glitter og stas i fjerne land. Det var trangt hjemme. Kjærligheten fantes, jo
da, men den kjente sine grenser. I landet langt borte levde man helt fritt. Faren
var for beskyttende, kjærligheten for omsluttende. Sønnen ville være fri, og i
jakten på friheten lå opprørets spire.
2. «Hvorfor meg?» (). Sønnen innløste hele sin del av eiendommen
og satte av sted til «landet langt borte». Det er et sted langt borte
fra farens hus. Kjærlighetens omsorgsfulle blikk, lovens beskyttende gjerde
og nådens omfavnelse finnes ikke i landet langt borte. Man lever et «vilt liv»
(). Det greske ordet for «vilt» (asotos) forekommer tre ganger i NT:
utskeielser (), vilt og utsvevende (), og et liv i «utskeielser og
lyster, i drikk, festing og fyll og i forkastelig avgudsdyrkelse» (). Det
gudløse livs gleder tærte på både helsen og rikdommen, og snart hadde han
verken penger, venner eller mat. Fra strålende saler til rennesteinen. Han fikk
ikke spist seg mett lenger, og han måtte ta til takke med jobb som griserøkter,
en hard skjebne for en jøde.
3. «La meg» (). Men den fortapte er fremdeles sønn og kan
ennå snu på flisa. Så sønnen «kom til seg selv», mintes hjemmet, faren og kjærlighetens
bånd. Han klekket ut hva han skulle si når han kom og bønnfalt faren:
«La meg.» Gjør som du vil med meg, men la meg være under dine vaktsomme
øyne, så din kjærlighet kan ha omsorg for meg. Det finnes ikke noe bedre hjem
enn Fars hjerte.
Verden kan lokke og dra. Hva er det ved verden som er spesielt fristende,
som får deg til å tenke: «Å, det er ikke så ille» når du innerst inne vet at det
er slik det er?
4. Hjemkomsten () ble en reise i omvendelsens tegn. Reisen
begynte da han «kom til seg selv.» Erkjennelsen av hvor han var, sammenlignet
med hva farshjemmet var, fikk ham til å «bryte opp» og «dra» hjem til far. Den
fortapte sønn vender hjem med en fiks ferdig tale i fire deler, som viser hva
sann anger er.
(1) Han innser at faren er «min far» (vers 18). Den fortapte sønn må satse
alt på farens kjærlighet og tilgivelse, akkurat som vi må sette vår lit til vår himmelske
Fars kjærlighet og tilgivelse.
(2) Bekjennelse: det sønnen hadde gjort, var ikke noen vurderingsfeil, men
synd mot både Gud og faren (vers 18).
(3) Anger: «Jeg fortjener ikke lenger» (vers 19). Erkjennelse av at en er uverdig,
men at Gud er verdig, er nødvendig for at omvendelsen skal finne sted.
(4) Bønn: «La meg» (vers 19). Omvendelsens mål er overgivelse til det Gud
enn måtte ønske. Sønnen har kommet hjem.
5. Faren venter (). Allerede da sønnen dro hjemmefra, begynte
ventetiden og våkenettene, sorg og håp om hverandre. Ventetiden var over da
faren så ham «langt borte». Han «fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp
sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham» (vers 20). Ingenting
fanger Guds karakter slik som bildet av den ventende far.
6. Familien jubler (). Faren omfavnet sønnen, ga ham en ny
kappe, lot ham få ring på fingeren og sko på føttene og ga beskjed om at det
skulle festes. Familien festet. Hvis det å forlate hjemmet, var døden, ble hjemkomsten
en oppstandelse, vel verdt en fest. Sønnen var faktisk fortapt, men han
var likevel sønn, og for hver sønn som angrer, er det glede i himmelen (vers 7).
7. Storebroren (). Den yngste gikk tapt da han forlot hjemmet
og dro til et land langt borte. Storebroren var fysisk til stede, men han var også
fortapt, for han hadde hjertet i et land langt borte. Et slikt hjerte er sint (vers
28), det surmuler og er selvrettferdig (vers 29), og det vil ikke godta sin bror.
I stedet ser det bare en som er «sønnen din», en karakterløs ødeland (vers 30).
Den eldste sønnen har den samme holdningen til faren som fariseerne da de
anklaget Jesus: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem»
(vers 2). Farens siste ord til den eldste sønnen avspeiler Guds holdning til alle
som angrer: «Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var
død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen» (vers 32).
Tenk deg i brorens sted. Han tenker feil, men hvorfor gir hans ord
«mening»? Hvordan illustrerer denne historien at evangeliet ikke er
«fornuftig»?
Selv om Jesus kom for å lete etter og frelse dem som var fortapt i synd, tvinger
han aldri noen til å ta imot frelsen. Frelsen er gratis, alle kan få del i den, men
de må ta imot i tro. Resultatet blir et liv etter Guds vilje. Den eneste anledningen
vi får til å oppleve frelsen, er mens vi lever på jorden: senere anledninger
gis ikke.
Les . Hva er hovedpoenget i denne lignelsen?
Lignelsen står bare hos Lukas, og den inneholder to sannheter om frelsen:
betydningen av «i dag» og at det ikke gis noen mulighet for frelse etter døden.
I dag er frelsens dag. Lignelsen lærer ikke at rikdom er ondt i seg selv eller
at fattigdom er et gode. Det den lærer, er at vi ikke må forsømme anledningen
til å bli frelst mens vi er her på jorden. Ingen får noen ny sjanse, verken rik eller
fattig, lærd eller ulærd, mektig eller maktesløs. Alle blir frelst og dømt etter sin
holdning til Jesus her og nå. «Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» ().
Lignelsen lærer også at den evige belønning ikke har noe med materielle
goder å gjøre. Den rike «kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og
luksus dag etter dag» (), men han var uten det viktigste i livet: Gud.
Bryr man seg ikke om Gud, ser man heller ikke sine medmennesker. Den rikes
synd var ikke rikdommen, men det at han ikke skjønte at Guds familie er større
enn det han var villig til å godta.
Det gis ingen sjanse til frelse etter døden. Den andre ufrakommelige sannheten
som Jesus lærer, er at det ikke gis noen ny sjanse til frelse etter døden.
«Alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen» ().
Et annet poeng i lignelsen er at vi har fått nok beviser her i livet til å kunne
velge for eller mot Gud. Enhver teologi som lærer at det gis en «ny sjanse» etter
døden, er et bedrag.
Vi liker å tale om Guds kjærlighet til oss og alt det han har gjort og gjør for
å berge oss. Men hva burde denne lignelsen lære oss om faren for å ta Guds
kjærlighet og frelsestilbud for gitt?
Jesu ord om at han kom for å oppsøke og frelse det som var fortapt, bekrefter at
han er opptatt av hele mennesket. Han kom for å gjøre menn og kvinner hele,
for å forvandle dem både fysisk, mentalt, åndelig og sosialt. Lukas gir oss to
eksempler på at Jesus gjorde to ødelagte mennesker hele. Den ene var fysisk
blind, den andre åndelig. Begge var utstøtt, den ene var tigger og den andre
toller. Men begge var gjenstand for Kristi frelsende misjon, og ingen av dem
var umulig for ham å nå.
Les . Hva sier dette om vår avhengighet av Gud? Hvem har vel
ikke ropt: «Ha barmhjertighet med meg?»
Markus sier at mannen het Bartimeus (). Han var en tigger utenfor
Jeriko. Han hadde fysiske problemer, nøt ingen sosial anseelse og var rammet
av fattigdom, men plutselig skinte himmelens sol mot ham: «Jesus fra Nasaret
kommer forbi» (), og hans tro vellet opp og fikk ham til å rope:
«Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» (Vers 39). Tro trenger
verken øyne eller ører, verken føtter eller hender, bare et hjerte i kontakt med
verdens skaper.
Les . Hvem var den «blinde» i denne historien?
Historien om Sakkeus står bare hos Lukas og skildrer det siste av Jesu mange
møter med utstøtte mennesker. Kristi misjon, å lete etter og frelse det som var fortapt,
ble også oppfylt i møtet med Sakkeus. Mannen var overtoller i Jeriko. Derfor
mente byens fariseere at han var en stor synder. Men han var en stor synder som
ble funnet og reddet av Frelseren. Jesus valgte merkelige steder og metoder for
sitt oppdrag. Et morbærtre, en nysgjerrig mann som ville se hvem Jesus var, og en
Herre som ber mannen komme ned, for han vil til lunsj hos ham. Men Jesus hadde
også noe viktigere på tapetet: «I dag er frelse kommet til dette huset» (),
men ikke før Sakkeus har gjort rett og skjell for seg (vers 8).
Det er lett å se andres feil og mangler, ikke sant? Men ofte ser vi ikke våre
egne feil. Hvilke områder i livet bør du ta for deg, bekjenne og vinne seier
over det du har utsatt så lenge?
«Ved den bortkomne sauen forsto Kristus ikke bare den enkelte synder, men
også den ene verden som falt fra Gud og ble ødelagt av synd.» – Ord som lever
(2006), side 130 [].
Om verdien av en sjel: «Verdien av en menneskesjel, hvem kan måle den? Vil
du kjenne noe til hva den er verd, så gå til Getsemane, og bli der sammen med
Kristus gjennom de timene han våket i dødsangst, den gangen svetten hans
falt som bloddråper til jorden. Se på Frelseren der han løftes opp på korset
på Golgata-høyden … Husk også at Kristus ville ha gitt sitt liv for en eneste
synder. Hold dette fast i tankene der du står ved foten av korset. Da vil du bedre
kunne anslå verdien av en menneskesjel.» – Ord som lever (2006), side 135
[].
Forslag til samtale
Alle andre religioner skildrer menneskets søken etter Gud, men i
kristendommen er det Gud som leter: Adam, hvor er du? ()
Kain, hvor er din bror? () Hva gjør du her, Elia? ()
Sakkeus, kom ned (). Hvordan har Gud oppsøkt deg?
Gå tilbake til spørsmålet på slutten av tirsdagens avsnitt. Hvilken forferdelig
feil gjorde den eldste sønnen? Hva var galt ved hans holdning?
Hvorfor er det lettere å tenke slik han tenkte enn vi ofte tror? Se også
.
I historien om den rike mann og Lasarus sa Jesus at selv om en eller
annen skulle komme tilbake fra de døde, ville det være noen som ikke
ville tro likevel. Hvordan forutså denne lignelsen den måten noen reagerte
på Jesu oppstandelse på da de fremdeles ikke trodde, til tross for
bevisene for hans oppstandelse?
En av de mest slående sidene ved Jesu virke er hvor likt han behandlet
alle, så som den blinde tiggeren og Sakkeus eller Nikodemus og den
samaritanske kvinnen. Mer enn noe annet viser korset at alle står likt i
Guds øyne. Hva bør denne sannheten bety for vår omgang med andre,
også dem som vi før har mislikt på grunn av politikk, kultur, etnisitet
eller annet? Hvorfor er den holdningen så ulik Jesu tenkemåte?
Sammenlign historien om den fortapte sønn med historien om den rike
mann og Lasarus. Hvordan belyser de hverandre?
Tang Yue og hennes seksårige sønn ruslet
til torget uten å ane at de skulle få en
spesiell opplevelse. Tang Yue trodde på Gud
og gikk i kirken, men nå tenkte hun på det hun
skulle kjøpe. På gaten ble hun stoppet av to
vennlige menn.
”Du vet, det er ikke bibelsk å holde
søndag,” sa den ene og viste henne bibeltekster
om sabbaten. Den andre sa: ”Bare se på
internett, der finner du ut hvilken dag som er
sabbat.” De to avsluttet den korte samtalen og
sa: "Jesus kom til verden, og lørdagskirken er
Guds virkelige menighet." Og de to forsvant i
folkemengden like fort som de hadde dukket
opp.
Tang Yue var forbløffet, og da hun kom hjem, lette hun etter svar på de spørsmålene som surret
rundt i hodet på henne. Hun oppdaget et nettsted med klare opplysninger om sabbaten på kinesisk.
Der fant hun også tilbud om bibelstudier. Hun så at nettstedet tilhørte en adventistorganisasjon
som het ”Utrolige fakta” og lurte på om det fantes en adventkirke i nærheten.
Etter litt leting oppdaget hun at det var en adventkirke i byen. Da hun kom dit neste sabbat, så
hun etter de to mennene som hadde kommet bort til henne på gaten, men fant dem ikke. Verken
da eller siden.
Tang Yue fortsetter å gå i adventkirken og tror hun har funnet sitt åndelige hjem. ”Menigheten
lærer det Bibelen sier,” sier Tang Yue. ”Det er ganske forskjellig fra den andre menigheten. Jeg
tror adventistene lærer sannheten og at Jesus kommer snart.” Tang Yue går fast i menigheten som
holder til i en leilighet i en by i Midt-Kina.
Kina har nesten 1,4 milliarder mennesker
(hvert fjerde menneske på
jorden).
Kinas tradisjonelle religioner er
konfusianisme, taoisme og buddhisme.
I 1949 forbød kommunistpartiet
organisert religion, men i senere år er
holdningen myket opp.
Det er få kristne i Kina, og mange ble
fengslet for sin tro under kommuniststyret.