«Og de var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet»
(Luk 4,32).
«Da Kristus kom til jorden, var menneskeheten i ferd med å nå sitt lavmål.
Selve samfunnets fundament var undergravd. Tilværelsen var blitt falsk og
kunstig … Folk var lei av eventyr og løgn og i et forsøk på å slippe å tenke,
vendte mennesket seg til vantro og materialisme. De så bort fra evigheten og
levde for nuet.
Da de mistet respekten for Gud, mistet de også respekten for mennesket.
Sannhet, ære, rettskaffenhet, tillit og medfølelse holdt på å forsvinne fra jorden.
Uforskammet griskhet og altoppslukende ærgjerrighet førte til at ingen hadde
tillit til noen. Plikttroskap, den sterkes ansvar for den svake, menneskeverd
og menneskerettigheter ble feid til side som om det var drømmer eller fabler.
Rikdom og makt, velvære og nytelse ble sett på som det høyeste gode. Kroppslig
forfall, sløvhet og åndelig død var typisk for denne tiden.» – Utdanning for
livet, side 42, 74, 75.
Mot dette bakteppet forstår vi bedre hvorfor Jesus underviste slik han
gjorde.
Som lege og forsker var Lukas innforstått med autoritetsrollen. Han var kjent
med filosofiens betydning for gresk forskning og utdanning. Han var kjent
med romerrettens autoritet i sivile spørsmål og myndighetenes funksjon. Som
Paulus’ reisefølge kjente han den autoritet apostelen hadde over menighetene
han grunnla. Så Lukas visste hva ens myndighet har å si for en persons stilling,
en institusjons rolle, en stats virksomhet og en lærers forhold til sine tilhengere.
Etter å ha hatt befatning med alle slags autoriteter på alle livets områder,
fortalte Lukas sine lesere at det var noe makeløst ved Jesus og hans myndighet.
Jesus ble født hjemme hos en tømmermann, levde 30 år i den lille byen Nasaret
i Galilea og var ikke kjent for noe stort etter verdslig målestokk, men han
konfronterte alle – romerske herskere, jødiske lærde, rabbinere, vanlige folk,
verdslige og religiøse krefter – med sin lære og virksomhet. Folk på hjemstedet
«roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn» (Luk
4,22). En gang ga han håp til en enke i Nain ved å vekke hennes sønn fra de
døde (Luk 7,11–17). Hele byen skalv av frykt og utbrøt: «Gud har gjestet sitt
folk.» (vers 16). Jesu makt over liv og død skapte furore, ikke bare i Nain, men
«i hele Judea og området omkring» (vers 16, 17).
Lukas skrev, ikke bare for vennen Teofilus, men også for kommende generasjoner,
at Jesus hadde demonstrert en unik myndighet i sitt virke. Som Gud i
menneskers skikkelse hadde han en myndighet som ingen andre har hatt.
Mange gjør ting i Guds navn, noe som gir deres handlinger stor autoritet.
Hvordan kan vi være sikre på at det stemmer når vi sier: «Gud ledet meg til å
gjøre dette»? Drøft svarene i gruppen på sabbaten.
Bergprekenen (Matt 5–7) blir ofte omtalt som «kristendommens kjerne».
Lukas siterer deler av prekenen (Luk 6,20–49 og andre steder). Ettersom han
plasserte prekenen rett etter den «offisielle» utvelgelsen av disiplene (Luk 6,13),
har enkelte lærde kalt den «ordinasjonstalen til de tolv».
Slik den er fremstilt i Luk 6,20–49, begynner talen med fire velsignelser og
fire verop, og skisserer andre viktige trekk ved den kristne vei.
Studer disse avsnittene fra Luk 6,20–49. I hvilken grad viser du åpenhet
for de prinsippene som er nedfelt her?
Den kristne salighet (Luk 6,20–22). Hvordan kan fattigdom, sult, gråt og
det å være hatet føre til salighet?
Den kristnes grunn til å glede seg når man avvises (Luk 6,22–23).
Verop man skal vokte seg for (Luk 6,24–26). Se gjennom de fire veropene.
Hvorfor skal en kristen være på vakt mot dette?
Det kristne imperativ (Luk 6,27–31). Ingen av Jesu befalinger regnes
som vanskeligere å holde enn kjærlighetens gylne regel. Kristen etikk er
grunnleggende positiv. Den består ikke i hva du ikke skal gjøre, men hva
du skal gjøre. I stedet for å si: ikke hat din fiende, sier den: elsk din fiende. I
stedet for resiprositetsloven (en tann for en tann) forutsetter den gylne regel
den rene godhets etikk (vend også det andre kinnet til). Fra den gylne regel
utviklet Mahatma Gandhi en politisk filosofi om motstand mot det onde ved
å gjøre godt. Til slutt ble dette prinsippet brukt til å vinne Indias uavhengighet
fra det britiske koloniveldet. Martin Luther King, Jr. brukte også den
gylne regels etikk i kampen mot raseskillepolitikken i USA. Der kjærligheten
hersker, inntar saligheten tronen.
Den kristnes vandring (Luk 6,37–42). Legg merke til at Jesus insisterer på
tilgivelse, giverglede, et eksemplarisk liv og toleranse.
Både før og etter Jesus har gode lærere lært samhold og kjærlighet, men det
er som regel snakk om kjærlighet innenfor rammen av en enkelt gruppe: en
storfamilie som er avgrenset av kaste, hudfarge, språk, stamme eller religion.
Men Jesus brøt ned barrierene som skiller mennesker og skapte en ny familie,
en familie som ikke gjorde forskjell på det som vanligvis skiller mennesker.
Under agape-kjærlighetens fane – den ufortjente, ubegrensede, universelle og
offervillige kjærlighet – startet Jesus en ny familie. Denne familien gjenspeiler
det opprinnelige, universelle idealet som er nedfelt i skapelsesberetningen. Der
stadfestes det at alle mennesker er skapt i Guds bilde (1 Mos 1,26–27) og er like
mye verdt for ham.
Les Luk 8,19–21. Jesus svekket på ingen måte de bånd og forpliktelser som
knytter foreldre og barn, brødre og søstre sammen i en familie, men han så
lenger enn til kjøtt og blod når han la begge deler på Guds alter som medlemmer
av hele Guds familie «i himmel og på jord» (Ef 3,15). Samholdet i disippelfamilien
burde ikke være mindre tett og forpliktende enn de båndene som
følger av å ha felles foreldre. For Jesus var prøven på «familietilhørighet» ikke
blodsbånd, men at man gjorde Guds vilje.
Hva kan disse tekstene lære om de skillene som Kristus rev ned og som ellers
ofte skiller mennesker ad (ofte med dårlig resultat)?
Jesu liv og virksomhet, hans tilgivende sinnelag og altomfattende nåde, stengte
ikke noen ute, men ønsket alle velkommen som ville ta imot kallet. Hans evige
kjærlighet førte ham i kontakt med alle samfunnslag.
Gi eksempler på hvordan vi som en menighet kan følge dette prinsippet.
Lukas er den eneste av evangelistene som forteller lignelsene om den fortapte
sønn og den barmhjertige samaritan (Luk 10,25–37). Den første lignelsen illustrerer
kjærlighetens vertikale dimensjon, Faderens store kjærlighet til syndere.
Den andre illustrerer den horisontale dimensjonen, den kjærligheten som bør
prege vårt liv og som nekter å godta noe skille mellom mennesker, men lever
etter Jesu definisjon av en neste: at alle mennesker er Guds barn og fortjener å
bli elsket og behandlet på lik linje.
LesLuk 10,25–28 og tenk over de to store spørsmålene som stilles. Hva er
sammenhengen mellom dem og hovedtankene i kristen tro og livsførsel?
1. «’Mester’, sa han, ‘hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?’» (vers 25).
Legg merke til at den lovkyndige ønsket å arve evig liv. Å bli frelst fra synd og
komme inn i Guds rike er da også det høyeste av alle ønsker man kan ha, men
den lovkyndige hadde vokst opp med forestillingen om at evig liv er noe man
kan gjøre seg fortjent til ved gode gjerninger. Han var ikke klar over at «syndens
lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre»
(Rom 6,23).
2. «Hva står skrevet i loven? ’Hvordan leser du?’» (vers 26).
På Jesu tid var det skikk og bruk at fremtredende jøder, for eksempel som
denne lovkyndige, hadde et fylakteri om håndleddet. Dette var en liten skinnpung
der noen viktige deler av Toraen var skrevet av, deriblant den som var
svaret på Jesu spørsmål. Jesus rettet den lovkyndiges oppmerksomhet mot det
som står i 5 Mos 6,5 og 3 Mos 19,18 – nettopp det han kan ha hatt i fylakteriet
sitt. Det han hadde på håndleddet, men ikke i hjertet, er svaret på spørsmålet
hans. Jesus pekte på en stor sannhet: Det evige liv er ikke et spørsmål om å
holde regler. Det oppfordrer oss til å elske Gud helt og fullt, og likedan alt det
Gud har skapt – nærmere bestemt vår «neste». Men den lovkyndige fortsatte
utspørringen, enten av uvitenhet eller ren arroganse: «Hvem er så min neste?»
Hvilke synlige beviser finnes det for at du virkelig er frelst av nåde? Altså:
Hva er det ved ditt liv som viser at du er rettferdiggjort ved tro?
«Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: ’Hvem er så min
neste?’» (Luk 10,29).
Den lovkyndige var ekspert på jødisk lov og må ha kjent svaret. 3 Mos 19,18,
der det andre store budet står svart på hvitt, definerer naboer som landsmenn.
Så i stedet for å gi et hurtig svar på den lovkyndiges spørsmål eller innlate seg
på en teologisk disputt med ham og tilhørerne deres, viser Jesus alle et høyere
plan.
LesLuk 10,30–37. Hva er hovedpunktene i denne historien, og hva sier de om
hvordan vi skal være mot andre?
Legg merke til at Jesus bare sa at «en mann» (vers 30) falt blant røvere.
Hvorfor sa han ikke noe om mannens rase eller status? Hvorfor var dette viktig
når man tenker på formålet med historien?
Presten og levitten så den sårede, men gikk forbi. Vi vet ikke hvilke grunner
de hadde for ikke å hjelpe, men vi må stille oss spørsmålet: Hva er sann religion,
og hvordan skal den komme til uttrykk? 5 Mos 10,12–13; Mi 6,8; Jak 1,27.
Hat og fiendskap preget forholdet mellom jøder og samaritaner, og på Jesu
tid var fiendskapet mellom de to gruppene blitt verre (Luk 9,51–54; Joh 4,9).
Ved å gjøre en samaritan til «helten» i historien, virker Jesu poeng enda sterkere
enn det ellers ville ha gjort.
Jesus beskrev samaritanens engasjement inngående: Han forbarmet seg,
han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene, forbandt dem, bar ham til et
herberge, betalt forskudd for oppholdet og lovet å betale mer om nødvendig på
tilbakeveien. Samlet er alle disse delene av samaritanens hjelp, uttrykk for den
sanne kjærlighets grenseløse natur. Det at han gjorde alt dette for en som kan
ha vært en jøde, viser at ekte kjærlighet ikke kjenner noen grenser.
Presten og levitten stilte seg spørsmålet: Hva vil skje med oss hvis vi stopper
og hjelper denne mannen? Samaritanen spurte: Hva vil skje med denne
mannen hvis jeg ikke hjelper ham? Hva er forskjellen?
«I liv og lære har Kristus gitt et fullkomment eksempel på den uselviske
tjeneste som har sitt opphav i Gud. Gud lever ikke for seg selv. Ved å skape
verden, og ved å oppholde alle ting, er han hele tiden i tjeneste for andre. «Han
lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og
dem som gjør urett.» Matt 5,45. Dette ideal for tjeneste har Gud overgitt til sin
Sønn. Jesus skulle være den fremste blant mennesker, for at han ved sitt eksempel
skulle vise hva det betyr å tjene. Hele hans liv var under tjenestens lov.
Han tjente alle og hjalp alle. Slik etterlevde han Guds lov, og ved sitt eksempel
viste han hvordan vi skal etterleve den.» – Alfa og Omega, bind 5, side 204 [DA
649].
Lignelsen om den barmhjertige samaritan er ikke en «oppdiktet fortelling,
men en virkelig hendelse som var kjent nøyaktig slik den ble fortalt. Presten og
levitten som hadde gått forbi på den andre siden av veien, var i folkemengden
som lyttet til Kristi ord.» – Alfa og Omega, bind 5, side 58 [DA 499].
Forslag til samtale
Gå tilbake til det viktige spørsmålet på slutten av søndagens avsnitt.
Hvem har vel ikke hørt folk si at de gjorde som de gjorde fordi Gud ba
dem om det? Nevn eksempler på hvordan Gud taler til oss. Og hva er
farene ved å ta Gud til inntekt for våre handlinger?
Les de fire veropene i Luk 6,24–26. Hvordan skal vi forstå det Jesus sier
der? Hva er det han egentlig oppfordrer oss til å være forsiktige med her
i livet?
Hva er myndighet? Hva slags myndigheter finnes? Hvilke myndigheter
er mektigere enn andre? Hvordan skal vi forholde oss til ulike myndigheter
i vårt liv? Hva skjer når myndighetene over oss er uenige?
Siden 1990-årene har det vært en viss
religionsfrihet i Kina, og vi har noen få
menigheter der. Menigheten vår ligger like
ved en stor fabrikk. Eieren er venn av en adventist
som en dag fikk anledning til å fortelle
om sin tro på Gud og hva Bibelen betyr for
adventistene.
Forretningskvinnen ble imponert og sa:
”Du har en god menighet, og deres lære
kan virkelig hjelpe folk. Vil du tale til mine
ansatte?” Adventisten tenkte over saken, men
kviet seg.
Senere nevnte fabrikkeieren saken igjen. ”Jeg har ventet på svar. Hvorfor har du ikke sendt
noen?” Adventisten skjønte at dette var en anledning og fortalte pastoren sin om muligheten.
Pastoren fikk tale til avdelingslederne om Jesus og hans lære. Møtet gikk godt. "Det er et godt
budskap som kan gi våre ansatte et bedre liv," sa de. ”Kan du ikke komme og tale til de ansatte?”
Da pastoren kom tilbake, hadde 60 av de ansatte møtt opp. De likte foredraget, og pastoren
begynte å holde møter annenhver uke. Etter seks møter tok 30 ansatte imot Jesus som sin frelser.
I desember holdt adventkirken et stort møte for alle de 200 ansatte på fabrikken. Fabrikkeieren
hadde også invitert andre bedrifter i området. Noen av de andre forretningseierne sa: ”Etter at
dine tilsatte begynte å tro på Gud, er de blitt riktig hyggelige. Vi vil oppmuntre våre ansatte til det
samme." Nå holder pastoren møter med ansatte ved de andre fabrikkene hver søndag kveld.
Etter juleprogrammet har forretningskvinnen kommet til adventkirken og vært med på nattverdsgudstjeneste.
Om ikke lenge blir hun døpt sammen med 30 av sine tilsatte.
* Ikke hans virkelige navn
Abram La Rue var 65 år da han ble
den første uoffisielle adventistmisjonæren
i Kina, i 1888. Han arbeidet
blant kineserne i 14 år og var godt likt.
Jacob N. Anderson og Emma
Anderson-Thompson var de første som
Adventistsamfunnet sendte til Kina
som offisielle misjonærer. De arbeidet
der fra 1902 til 1909.