«Se, til vitne for folkene satte jeg ham, til fyrste og hersker over folkene»
(Jes 55,4).
Verden er i en sørgelig forfatning på grunn av oss mennesker. Vi er syndere og
onde av natur. Vi liker å tro at vi gjør fremskritt, men det siste århundrets historie
gir ikke grunn til optimisme. Og allerede etter noen år av dette århundret
ser det ikke så lyst ut heller. Hvis fortiden sier oss noe om fremtiden, kan vi
vente oss «blod, svette og tårer», for å sitere en britisk politiker.
Men alt er ikke tapt. Nei, Jesus Kristus døde for våre synder, og ved hans
død har vi løftet om frelse og at alt skal bli nytt. «Og jeg så en ny himmel og en
ny jord. For den første himmel og den første jord var borte» (Åp 21,1).
Vi er ikke alene i et kaldt og ugjestmildt univers. Alene ville vi ikke hatt
noen sjanse mot de kreftene som står oss imot. Derfor la Gud frelsesplanen allerede
før verden ble til – så han kunne gjøre det for oss som vi ikke selv kunne
gjøre.
Et av menneskets evige spørsmål er: Hvor kommer jeg fra? Bibelens to første
kapitler gir oss svaret på det mange mener er det viktigste spørsmålet man kan
stille seg. For det er bare når vi vet hvor vi kommer fra at vi kan finne ut hvem
vi er, hvorfor vi er til, hvordan vi skal leve og hva det skal bli av oss.
Se gjennom 1 Mos 1 og 2, først og fremst 1 Mos 1,26–28. Hvordan skiller
menneskets tilblivelse seg fra alt det andre som ble til? Hva er det ved mennesket
som gjør det forskjellig fra resten av den skapte verden?
Mannen og kvinnen ble skapt til slutt. Hele skaperverket skulle være gjenstand
for deres studier og omsorg.
Gud skapte ikke mann og kvinne slik han skapte de andre skapningene.
Hittil hadde befalingen vært «Det skal bli» (lys, hvelving, vann, fisk og
fugler, dyr osv.). Nå ble den et samråd: «La oss lage mennesker.» De tre i
guddommen drøftet saken. Disse to kapitlene omtaler skapelsen av jorden
og alt på den, men det er tydelig at menneskets skapelse er hovedsaken.
Mann og kvinne ble skapt i Guds bilde. Dette sies ikke om noe annet som
ble skapt. Teksten sier ikke hva det vil si å være skapt i Guds bilde, men det
må bety at mennesket avspeiler Skaperens natur på et vis. Siden menneskene
har moralske evner som ikke går igjen i andre skapninger (sommerfugler
er pene nok, men de sliter ikke med rett og galt), betyr nok det å være skapt
i Guds bilde at mennesket til en viss grad gjenspeilte hans moralske natur.
Mann og kvinne skulle legge jorden under seg, være Guds representanter
på jorden og stå over resten av skaperverket. Dette kallet medfører ansvar.
Allerede i Bibelens første kapittel er mennesket nevnt, men ikke i isolasjon.
Vi er til, men som Guds skapninger. Hva sier dette om hvor viktig Gud bør
være for oss og hvorfor vi ikke er «fullendte» uten ham? Se også Apg 17,28.
I skapelsesberetningen finner vi advarselen om ikke å spise av «treet til
kunnskap om godt og ondt» (1 Mos 2,9). I motsetning til de andre levende
skapningene var mennesket en moralsk skapning fra første stund. Som vi
nevnte i går, er evnen til moralske beslutninger et av likhetstrekkene mellom
mennesket og Gud.
Hva lærer 1 Mos 2,15–17 om at menneskets frie vilje er reell?
Gud kunne ha skapt menneskene slik at de gjorde hans vilje helt automatisk,
som de andre skapte ting, for eksempel lys, sol, måne og stjerner. De kan ikke
annet enn å gjøre Guds vilje. De oppfyller automatisk hans hensikt i kraft av
naturlovene som styrer deres handlinger.
Men mann og kvinne var noe annet. Gud skapte dem for seg selv. Han ville
at de skulle velge selv å tilbe ham uten å være nødt til det. Ellers ville de ikke
kunne elske ham, for sann kjærlighet kan ikke pålegges.
Gud verner om menneskets frie vilje, for den kommer fra ham. Skaperen
tvinger ikke sin vilje på noen. Iblant får feil avgjørelser fryktelige følger, men
Guds karakter nekter ham å tvinge oss til lydighet.
Prinsippet om menneskets frie vilje har tre viktige konsekvenser:
For troen: en allmektig Gud styrer ikke den enkeltes vilje og valg.
For etikk: den enkelte er moralsk ansvarlig for sine handlinger.
For vitenskap: årsak og virkning kan ikke fullt ut bestemme kroppens og
hjernens handlinger. Naturlovene har betydning for hva vi gjør, men vår frie
vilje betyr at vi kan velge våre handlinger, særlig de moralske valg vi tar.
Nevn noen av de moralske beslutningene du må ta i de kommende timer,
dager, uker. Hvordan kan du være sikker på at du gjør riktig bruk av denne
gaven? Tenk over følgene av feil bruk.
«Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende
tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga
også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. Da ble øynene
deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader
og bandt dem om livet» (1 Mos 3,6–7).
Det å fortære en smule frukt, var ikke synd i seg selv. Men tenk på omstendighetene:
Adam og Eva hadde fått en fri vilje, de var skapt i Guds bilde. Dette ga
dem frihet, men også plikt, til å følge Guds vilje. De spiste frukten, ikke fordi
det var nødvendig, men fordi de ville. Handlingen bunnet i egenvilje og var i
strid med Guds veiledning.
Vi må også velge om vi skal rette oss etter Gud eller trosse hans ord. Gud
tvinger ikke noen til å tro. Han vil aldri tvinge oss til lydighet, og han kan ikke
tvinge oss til å elske ham. Gud lar hver enkelt velge sin vei. Men vi må leve
med følgene av våre valg.
Da Adam og Eva spiste av frukten, sa de i praksis til Gud at han ikke var
noen fullkommen hersker. De utfordret hans suverenitet. Med sin ulydighet
førte de synd og død inn i sin verden.
«Herren Gud sendte mennesket ut av Edens hage for å dyrke jorden, som det
var tatt av. Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene
og det flammende sverdet som svinges uten stans. De skulle vokte veien til
livets tre» (1 Mos 3,23–24).
Adam og Eva måtte ut av Edens hage. Det var en nødvendig, men barmhjertig
konsekvens. Gud ville ikke at opprørerne skulle ha adgang til livets tre. I sin
omsorg holdt han Adam og Eva borte fra den frukten som ville gjøre dem udø-
delige og forevige det uføret som synden hadde ført dem ut i. Tenk hva slags
liv det ville være å leve evig i en verden fylt med så mye smerte og lidelse og
ondskap som vår! Adam og Eva ble forvist fra hagen og satt til å dyrke jorden
utenfor den (vers 23–24).
Les 1 Joh 2,16 i lys av dagens avsnitt. Hvordan var de tingene som denne
teksten advarer mot, til stede i syndefallet? Hvordan møter vi de samme
fristelsene i vårt eget liv?
Etter syndefallet oppsøkte Gud menneskene, ikke omvendt. Ja, mannen og
kvinnen prøvde å gjemme seg for Herren. Dette er typisk for mennesket: Vi
flykter fra den som kan redde oss. Adam og Eva gjorde det i Edens hage, og de
som ikke er mottakelige for Den hellige ånd, gjør det i vår tid.
Men Gud glemte ikke Adam og Eva, og han glemmer ikke oss. Han har kalt
på oss helt siden han ropte «Hvor er du?» til Adam i Edens hage (1 Mos 3,9).
«Da Gud gav den enestående gave, sin egen Sønn, omsluttet han verden med
en nådens atmosfære som er like virkelig som den luften som omgir jorden. Alle
som er villige til å ånde inn denne livgivende luftning, vil leve og vokse opp til
manns modenhet i Kristus Jesus.» – Veien til Kristus, side 78–79 [SC 68].
Vi finner Guds største åpenbaring om misjonsvirksomhet i Jesu liv og
tjeneste. Det var mange grunner til at Jesus kom: beseire Satan, åpenbare Fars
sanne natur, vise at Satans anklager var falske og at Guds lov kan holdes. Men
den viktigste var at han skulle dø på korset i vårt sted og frelse oss fra syndens
endelige resultat, som er evig død.
«Han som ikke visste av synd», har Gud «gjort til synd for oss, for at vi
i ham skulle få Guds rettferdighet.» Denne tanken er blitt kalt «den store
byttehandelen»: at Jesus bærer våre synder og lidelser slik at vi kan bli regnet
som rettferdige for Gud selv om vi er syndere.
Misjon er Guds tiltak for å redde en fortapt verden. Guds frelsesmisjon bunner
i hans kjærlighet til oss. Noen dypere grunn finnes ikke. Gud sendte Kristus
for å frelse verden. Bare i Johannesevangeliet finner vi over 40 utsagn om Jesu
oppdrags kosmiske dimensjon (se f.eks. Joh 3,17; Joh 12,47). Slik Kristus ble sendt
av Faderen for å frelse verden, sender han sine disipler med ordene «Som Far
har sendt meg, sender jeg dere» (Joh 20,21).
LesMatt 5,13–14. Hvilke to metaforer er brukt om misjon i disse versene, og
hva står de for?
Metaforene salt og lys uttrykker sentrale sider ved den kristnes innflytelse i
verden. Saltet virker innad og blir ett med det som det kommer i kontakt med,
mens lyset har en ytre virkning og opplyser alt omkring seg. Begrepet jorden
i salt-metaforen viser til de mennesker som vi skal blande oss med, mens
begrepet verdens lys viser til en verden med folk som lever i mørket og trenger
opplysning.
Israelittene ble bedt om å leve opp til de moralprinsippene og helsereglene
som Gud hadde gitt dem. De skulle være «lys for folkeslagene» (Jes 49,6).
Deres kollektive eksistens skulle være preget av sunnhet, velstand og troskap
mot Guds sabbat og andre bud. Slik skulle andre nasjoner få et vitnesbyrd om
Guds mektige gjerninger i skapelsen og gjenløsningen. Folkeslagene ville lære
av deres velstand, besøke dem og ta imot kunnskap fra Herren. (Det var iallfall
tanken.)
Da Kristus kom, talte han også om salt, som er en annen måte å vitne på.
Ved sin innflytelse i verden skal de kristne bremse forfallet. Ikke-troende
avstår ofte fra onde gjerninger takket være en moralsk bevissthet som skyldes
kristen påvirkning. Men de troende gjør mer enn å ha en god innflytelse i verden,
de omgås også med folk og forteller om frelsen.
Lys og salt: Hvor godt vitner du og din menighet for omverdenen? Er lyset
satt på sparebluss, har saltet mister sin kraft? Hvis ja: Hvordan kan du lære
at vekkelse og reformasjon begynner med deg selv?
Vi har sett på noen sider av Guds misjonsvirksomhet. Misjon er noe treenigheten
er sammen om. Dette oppdrag er knyttet til Jesus Kristus, og hans komme
blant menneskene står sentralt i kristen tro og misjon. Ved sitt liv og død har
Jesus banet vei til frelse for hele menneskeheten. Som hans etterfølgere og
misjonærer må vi la folk få kjennskap til det han har gjort for dem.
«Formålet med å stifte Kristi menighet var misjon, og Herren vil at hele menigheten
skal utvikle måter og metoder som gjør at høy og lav, rik og fattig kan få
høre budskapet om sannheten. Ikke alle er kalt til personlig innsats i fremmede
land, men ved sine bønner og gaver kan alle være med og støtte misjonsarbeidet.»
– Testimonies for the Church, bind 6, side 29.
Forslag til samtale
Tenk over den kjensgjerning at alt kommer fra Gud. Hva har det å si?
Hvordan kan en riktig oppfatning av vårt opphav hjelpe oss å forstå
hvem vi er og hva hensikten med vår eksistens egentlig er?
Hvordan kan sitatet nedenfor vise at det finnes fri vilje, kjærlighet og
ondskap i vår verden? «Hvis Gud vil skape vesener som kan elske (som
avspeiler hans fullkomne kjærlighet), må han skape frie vesener som
kan påføre verden lidelse og ondskap med sine valg. Kjærlighetens og
frihetens dynamikk krever at Gud gir oss spillerom til å vokse i kjærlighet
ved hjelp av vår menneskelige frihet. Den eneste muligheten Gud
har til å hindre frie vesener i å velge ukjærlige handlinger, er å avstå
helt fra å skape vesener som kan elske» – Robert J. Spitzer: New Proofs
for the Existence of God: Contributions of Contemporary Physics and
Philosophy (2010), side 233.
Jesu død var én enkelt begivenhet som fant sted i et lite land i det store
Romerriket for nesten 2000 år siden. Likevel er hendelsen av evig betydning
for alle mennesker. Hvilket ansvar har vi som kjenner til denne
begivenheten, og vet hva den betyr for å fortelle dem som ikke vet om
det? Hvordan skal de få vite om det hvis de som vet det, ikke forteller
dem om det?
Mens jeg bodde hos min tante i Lospalos,
ble jeg kjent med min svigerinne
Regina. Hun forlot huset nesten hver ettermiddag,
og til slutt spurte jeg hvorfor.
–Jeg skal møte misjonærene, sa hun. Hva
var det, ville jeg vite? – De forteller om Bibelen,
sa hun. Hun fortalte meg det hun hadde
hørt om Adam og Eva og hvor god Gud var
mot henne.
Senere fikk jeg anledning til å besøke en bibelkongress som adventistene holdt i hovedstaden
Dili. På denne tiden hadde jeg mann og barn. Jeg ville bli døpt, men pastoren sa at vi måtte gifte
oss først.
Jeg var bekymret, for jeg visste ikke hva min mann ville si, men han gikk med på å gifte seg!
Etterpå ga han meg lov til å bli døpt, men han var ikke interessert i å lære om Gud.
Vi hadde det ikke så greit, og en stund bodde vi i et telt. Men adventistene bygget et lite hus
for oss! Jeg lærte våre barn om Jesus, men en dag ble min mann sint og rev i stykker bibelen min.
– Jeg vil ikke at du skal lære barna mine den religionen din! ropte han.
Men vi kom oss likevel i kirken hver uke, selv om barna gikk glipp av skolen på sabbaten. Alle
adventistbarna har problemer med dette. Lærerne blir sinte og gir dem dårligere karakterer for
det.
Det er så fint at offeret 13. sabbat skal hjelpe oss å få en adventistskole her i Øst-Timor. Det
blir lettere når barna kan komme i kirken uten å være redde for hva lærerne skal si resten av uken.
Imens prøver vi å vitne der vi kan. En dag traff jeg en mann på bussen og begynte å fortelle
ham bibelhistorier. Da vi kom til Dili, ba jeg ham bli med i kirken på sabbaten, og han kom! Der
kom han i prat med misjonærene, og nå studerer han sammen med dem hver dag.
Be for oss i Øst-Timor. Be for lærerne, be om at de skal være snille med barna så de kan få tatt
eksamen. Be også for min mann, for han er sterkt imot vår tro. Jeg vil så gjerne at han skal finne
Gud.
Øst-Timor-misjonen ble organisert i
2009 og reorganisert i 2011. Den har en
kirke og 500 medlemmer.
Øst-Timor er tidligere portugisisk
koloni, og 98 % er katolikker.